En maidag i år reiste en gjeng arkeologer fra pollenallergier og vårstemning i Bergen til snøfonner og smeltevann ved inngangen til Hardangervidda, nærmere bestemt Fetalia i Sysendalen. Her oppe ved 737-965 moh hadde vinteren bare så vidt sluppet taket, men arkeologene trosset piskende sludd og snø, tele og myr i vitenskapens tjeneste.

Området vi undersøker ligger i en åpen, myrlendt dal med små innslag av bjørk og furu. Her skal det bygges alpinanlegg med tilhørende hyttefelt, leiligheter og andre fasiliteter. Disse planene kommer i konflikt med 11 fredede lokaliteter med kullgroper fra jernalder og middelalder. Kullgropene inngår i Sysendalens omfattende jernindustri hvor kull fra disse dalsidene ble brukt som brensel i jernvinner (Les mer her: Jernindustrien ved Hardangervidda).

Vinter og vår

Kullgrop med snø (Foto: Universitetet i Bergen).

Etter en befaringsrunde i hele planområdet på over 1,7 kvadratkilometer ble det besluttet å begynne å dokumentere kullgropene som lå lavest i terrenget og jobbe seg oppover etter hvert som vårsolen fikk tak på snøen og frosten som fortsatt holdt stand ved flere av lokalitetene.

Selv om all snøen var smeltet i de lavere områdene, ble det tydelig at vinteren fortsatt hadde et solid grep om landskapet. Da vi satte våre spader til jorden møtte vi vår urfiende: tele. Like under torvlaget var bakken stivfrossen, men solen strålte og lagvis klarte vi å komme oss ned i jorden. Kun dager senere ble det over 20 grader. Landskapet skiftet fra gult og brunt til grønt antrekk og vi måtte kaste vinterjakker, luer og stillongs til fordel for kortbukser og t-skjorter. De første kullgropene ble snittet og dokumentert i idylliske sommer-omgivelser ved brusende elver og mellom grønne trær.

Denne gropen var i første omgang umulig å grave i grunnet tele (Foto: Universitetet i Bergen).

Tre og vann

I Universitetet i Bergens museumsdistrikt er det sjeldent å finne bevart trevirke i arkeologiske kontekster. En av kullgropene hadde blitt til en vannkulp med et tjukt lag med mudder på bunn. Her så vi dermed muligheter for gode bevaringsforhold for tre, men først måtte vann, slam og mudder opp og ut.

Litt fuktig kullgrop (Foto: Universitetet i Bergen).

Med bilbatteri, pumpe, øse, iver og lyst ble mudder og vann fordrevet og gropens bunn kom til syne.  Flere parallelle rekker med bevarte delvis forkullede trestokker viste seg å ligge under et tjukt lag med kull. Man kan spørre seg om gropen ble anlagt i et så fuktig område ved en feil, eller om det var en tanke bak det.

Treverk bevart under en meter vann og mudder (Foto: Universitetet i Bergen).

Kullgropen ble snart badekar igjen (Foto: Universitetet i Bergen).

I noen av gropene ser vi av stratigrafien at de er brukt i to faser, men det er også noen lokaliteter hvor det ligger to kullgroper like ved siden av hverandre. Hvorfor gravde de to groper? Var de i bruk samtidig? Når vi får svar på karbondateringene våre håper vi på å få svar på disse spørsmålene og hvordan kullgropene i Fetalia forholder seg til den øvrige jernindustrien i Sysendalen.

Dobbel kullgrop (Foto: Universitetet i Bergen).

Jernutfellingen i myrene danner grunnlaget for hele jernindustrien i området (Foto: Universitetet i Bergen).

The post Kullgroper ved tregrensen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I Sysendalen, mellom Eidfjord og Hardangervidda er arkeologer fra Universitetet i Bergen i disse dager godt i gang med å undersøke kullgroper fra jernalder og middelalder. Her oppe, 700 – 950 moh., mellom rugende ryper og ruvende hytter skal det bygges alpinanlegg med tilhørende hyttefelt og fasiliteter.

Kullgrop snittet ned til tele (Foto: Universitetet i Bergen)

I jernalderen og middelalderen ble denne randsonen av Hardangervidda benyttet til helt andre aktiviteter enn alpinidrett og afterski. I Sysendalen er det registrert over hundre kulturminner, deriblant 65 kullfremstillingsplasser, 16 bosetnings-aktivitetsområder, ni jernfremstillingsplasser og seks graver/gravfelt. I og rundt nabodalen Hjølmadalen er det i tillegg 55 kullfremstillingssteder og 15 jernvinneanlegg. Disse utmarksområdene mellom Eidfjord og Hardangervidda ser dermed ut til å ha hatt en av Vestlandets største jernindustrier i jernalder og middelalder, og kullgropene som vi nå undersøker var et essensielt ledd i denne aktiviteten.

Jernindustrien var avhengig av to naturressurser; brensel og malm. I eldre jernalder brukte man ubehandlet ved som brensel, men ved å først forkulle treet kunne man oppnå langt høyere temperaturer.

Første ledd i trekullproduksjon er å hogge og tørke trevirket. Deretter graves en grop som fylles med trestokker. Stokkene må dekkes til av torv og kvist for å få en ulmebrann med lite oksygentilførsel (ufullstendig forbrenning). Prosessen kunne ta flere døgn og måtte overvåkes kontinuerlig for at gropen ikke skulle bryte ut i full fyr. Når trevirket var fullstendig forkullet, ble dekket fjernet og trekullet fraktet til en jernvinne. For kullgropene som vi undersøker nå er det rimelig å anta at kullet ble fraktet til jernvinneanlegget på Fet eller det i Fetalia.

Kullgrop ved brusende elv (Foto: Morten Vetrhus)

Malmen som ble brukt i jernfremstilling i Sysendalen kom fra myrene i området. Myrmalm dannes ved at rennende vann frakter med seg jern fra grunnfjellet og over lang tid deponerer det i tjukke lag i myrer. De slakt hellende, myrlendte dalsidene gjør Sysendalen til et godt egnet område for malmuttak. Myrmalmen ble gravd opp og lagt til tørking, kanskje i noen måneder. Deretter ble den røstet over et bål for å fjerne alt organisk materiale og vann.

Når brensel er forkullet og myrmalmen røstet gjenstår det å omdanne malm til brukbart jern. Metodene og teknologien for å gjøre dette varierer fra sted til sted og over tid, men grunnprinsippet er det samme. Ved omtrent 1200° C blir avfallsstoffer (slagg) i malmen flytende og renner bort. Ved omtrent 1500° smelter jernet og konsentrerer seg i tyktflytende klumper.

Det er registrert tre jernvinneanlegg bare noen steinkast fra området der vi nå undersøker kullgroper. På Fet er det kjent et stort jernvinneanlegg fra jernalder. Her er det funnet fire blesterovner og det anslås å ligge flere tonn slagg strødd omkring i store flak og klumper. Det er også et anlegg fra middelalder like på utsiden av planområdet, og et anlegg med dateringer fra både jernalder og middelalder på gården Garen noen kilometer unna (Askeladden).

Når vi får tilbake C14 dateringer fra kullgropene får vi vite mer om hvordan de forholder seg til jernvinneanlegget på Fet og den øvrige jernindustrien i Sysendalen, men det er klart at det har vært betydelig produksjon i disse utmarksområdene som snart skal bli alpinlandsby.

Kilder

Askeladden, www.askeladen.ra.no

Aarseth, Inge (2015) Sysendalen, Tilgjengelig fra https://www.grind.no/hardanger/eidfjord/sysendalen

Rundberget, Bernt. (2007) Et Kort Omriss av Jernvinna i Sør-Norge i Rundberget, Bernt. & Stylegar, Frans-Arne. (red). Jernvinna på Agder. Jernvinneseminaret i Sirdal 25.-26. oktober 2007, Vest-Agder Fylkeskommune, Kulturhistorisk Museum, UiO, Oslo s. 16 – 33

Indrelid, Svein 2014. Oppdagelser på Hardangervidda. Nord forlag

The post Jernindustrien ved Hardangervidda appeared first on Norark - Norsk arkeologi.