På Espeland utenfor Bergen har arkeologer truffet på det største forhistoriske gullfunnet på Vestlandet på over 50 år.

Funnet ble gjort av arkeologer fra Vestland fylkeskommune i forbindelse med registreringer for plan for ny E16. Arkeologene hadde med gravemaskin og grov en sjakt inntil en stor steinblokk. I en opprenset sjaktprofil var det noe som skinte gult, og sjokket var stort da det så ut til å være flere små ringer av gull. Arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen ble tilkalt, og i felleskap ble det fastslått at dette var et svært uventet og spektakulært funn. Gullringene ble forsiktig gravd frem, og det viste det seg at funnet var langt større enn først antatt. Funnet ble så fraktet til Universitetsmuseet hvor arkeologiske konservatorer renset det frem.

Gullfunnet viste seg å bestå av syv ulike ringer festet til en stor oval løkkeformet ring. Den totale vekten er på nærmere 156 g. Dette er det største funnet de siste 50 år på Vestland og Sunnmøre (Universitetsmuseet i Bergen sitt ansvarsområde), og er blant Norges største arkeologiske gullfunn fra perioden.

Betalingsringer og ringenes herrer

Betalingsringer er gull som er omsmeltet til ringer. Dette viser tilbake til en tid lenge før pengeøkonomien. Ved behov kunne det klippes av en bit av gullet der vekten på avklippet bestemte verdien. Det er likevel ikke snakk om et vanlig betalingsmiddel. Trolig er avklippene brukt i spesielle sammenhenger slik som for eksempel til gaver til undersåtter, betale bøter og blodpenger eller som gave til gudene ved ofringer.

Betalingsringer av denne typen dateres til eldre jernalder og de var i bruk i periodene yngre romertid (200-400 e.Kr) og folkevandringstid (400-550 e. Kr). På denne tiden sirkulerte det svært mye gull blant de germanske stammesamfunnene i Skandinavia. Dette tidsrommet er kalt gullalderen i vår forhistorie, og gullet er omtalt som maktens språk. Det tilhørte elitene og aristokratiet i datidens samfunn. De som kontrollerte og distribuerte gullet, toppen av samfunnseliten, kan derfor omtales som ringenes herrer.

Gullet viser til tette relasjoner mot Sør- Europa og Romerriket. Trolig er det meste av dette gullet omsmeltede romerske gjenstander og mynter. Disse romerske gullgjenstandene har havnet her nord enten som gaver eller betaling til germanere som har tjenestegjort for romerne eller som løsepenger for å hindre germanske stammer fra å angripe.

Et hellig sted?

En forklaring på funnet er at gullringene er et skattegjemme. Det kan for eksempel tenkes at de ble gravd ned i ufredstid for å unngå plyndring av det verdifulle gullet. Og at de kunne graves opp igjen når det var mer fredelige tider. Det er imidlertid en rekke sammenfallende trekk ved funnstedet som kan peke mot en mer rituell forståelse av funnet.

Flyttblokka der funnet ble gjort befinner seg i grensen mellom innmark og utmark og markerer en grense i landskapet. Det er videre verdt å merke seg at nordenden av steinblokka ligger inntil et oppkomme som fungerer som drikkevannskilde for bruket på stedet. En stor mengde arkeologiske funn fra Skandinavia vitner om at steinblokker og kilder har vært blant de vanligste stedene for ofringer i forhistorien. Mot utmarka grenser steinblokka mot ei steinur. Også steinurer er kjent for arkeologiske funn av rituell karakter. Både i eldre folketro og i fra samisk og norrøn religion er det dessuten mange myter og religiøse forestillinger knyttet til nettopp flyttblokker, vannkilder og steinurer.

Fra Norge er det kjent om lag 150 små og store skattefunn fra eldre jernalder av denne typen. Funnet fra Espeland er i denne sammenhengen viktig. Ikke bare er det svært stort, men det er i motsetning til de fleste øvrige av funn av denne typen, påvist i forbindelse med en arkeologisk undersøkelse. Dette innebærer at vi har langt mer informasjon om funnsammenhengen enn vi vanligvis har. Funnsammenhengen fra Espeland sannsynliggjør at gullringene er lagt ned som et offer til gudene, og at steinen ved kilden har vært et hellig sted.

The post Gullfunnet på Espeland appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Feltkurs for masterstudenter i arkeologi ved UiB 2020-2022.

Direkte eksponert mot Atlanterhavet i vest, langt nord i Øygarden kommune, finner vi Hjartøy, eller Hjartøyna som den kalles lokalt. Øya er i dag ubebodd og ikke mer enn 0,8 km² stor, men her finner vi spor etter maritim bruk og bosetning fra steinalderen og helt fram til i dag.

På yttersida av Øygarden er det registrert et stort antall strandtufter, ofte omtalt som fjæremannstufter. Som regel ligger de i små grupper. En av de største konsentrasjonene, ikke bare i Øygarden, men i hele Norge, finnes i Søndre og Nordre Hjartøyvågen på Hjartøy. Her er det registrert hele 38 tufter og 9 båtopptrekk. Denne lille øya gir dermed et vindu inn til en svært lang historie om komplekse samspill mellom hav, klima og samfunn, maritim utvikling og teknologi, erverv, bosetting og økonomi.

Her, i bunnen av Søndre Hjartøyåg befinner det seg innenfor et begrenset område minst fire strandtufter og tre båtopptrekk. Til tross for at Hjartøy ligger helt ute i havgapet sørger tuftenes plassering i landskapet for ly og trygg havn selv i dårlig vær. (foto: Ole Fredrik Unhammer/UiB)

Strandtufter og vær

I forbindelse med utbyggingen av Osebergfeltet og ilandføringsterminalen for olje på Sture på Alvøyna i Øygarden ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser på Hjartøy i 1984-85. Disse tok utgangspunkt i registreringer og prøveundersøkelser. I tillegg ble det i forbindelse med et feltkurs i 1987 foretatt ytterligere delundersøkelser i tre strandtufter.

Strandtufter er en lite undersøkt fornminnetype med stort potensial for å frembringe ny kunnskap om maritim historie basert på sesongmessig fiske og fangst. De eldste buene på Hjartøy er trolig i bruk allerede i eldre jernalder for mer enn 1800 år siden, men vi ser er en klar intensivering i aktiviteten i vikingtid (750-1050 e.Kr) før tuftene går ut av bruk i tidlig middelalder (1050-1130 e.Kr). Avviklingen kan kanskje forklares med etableringen av kommersiell tørrfiskhandel og Lofotfisket.

Målsettinger og problemstillinger

Feltkurset vil ha som målsetting å foreta mer helhetlige utgravinger av utvalgte tufter. For å få mer kunnskap om aktivitetene som har foregått her vil vi i tillegg undersøke utenfor og mellom noen av tuftene. Utgravingene vil trolig bidra med ny kunnskap om strandtufter, betydningen av sesongmessige fiske- og fangstaktivitet og økonomi og samfunn i jernalder og tidlig middelalder.

I sammenheng med feltkurset vil det også bli gjennomført en registrering av hele øya for å generere et langtidsperspektiv; fra eldre steinalder fram til og med moderne installasjoner, samt ilanddrevet plast og annet rek langs strendene på øya. Dette vil baseres på prøvestikking for å lokalisere aktivitetsspor i kombinasjon med samtidsarkeologiske granskinger av historiske ruiner og moderne anlegg på øya.

Organisering og gjennomføring

Universitetsmuseet i Bergen har hovedansvar for gjennomføring av feltundersøkelsene, men i tett samarbeid med Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Masterstudentene vil gjennom hele prosjektet også involveres i løpende forskningsformidling basert på sosiale media, omvisninger i felt, lokale utstillinger mm.

Hav, liv og samfunn

Resultatene fra feltkurset kommer trolig til å generere et stort og variert arkeologisk materiale. Dette vil utvilsomt ikke bare være med på å løfte fram Hjartøys historie men også de lange linjene vi finner i Øygarden knyttet til maritim mestring, utvikling og teknologi. Fra de små farkostene i begynnelsen av eldre steinalder til Vikingtidens ekspansjoner over Nordsjøen og Atlanterhavet. Videre til middelalderens fiske og tørrfiskhandel, framveksten av den norske kystflåten og frem til dagens aquakultur og offshore-virksomhet. Dette representerer ikke bare et veldig arkiv knyttet til marin økonomi og tilpasning, men også for å belyse hvordan menneskene langs kysten har taklet og sett nye muligheter innenfor de veldige klimaendringene og omskiftelige livsvilkårene som har funnet sted innenfor dette tidsrommet. All plasten som ligger langs strendene på Hjartøy, oljerørene på øya og klimaendringene som møter oss gjør at vi kan sette spørsmålstegn om vi evner å takle dagnes utfordringer like elegant som menneskene som holdt til i Øygarden og på Hjartøy i fortiden?

For oppdatert informasjon følg undersøkelsene på;

Facebook Arkeologi i Vest https://www.facebook.com/groups/642025546531890/

Instagram, Arkeologi i Vest: https://www.instagram.com/arkeologi_i_vest/

The post Hjartøy gjennom 10.000 år: steinalderboplasser – strandtufter og vær – fiskarbonde og oljealder appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

De to siste ukene av april 2020 har arkeologer fra Fornminneseksjonen ved Universitetsmuseet i Bergen undersøkt en liten gravrøys fra romertid (0-400 e.Kr) på Ytre Fosse i Alver kommune, nord for Bergen. Mot bunnen av grava fant vi et sirkulært steinsatt kammer på 1 m i diameter. Dette var fylt med svart feit trekullholdig jord med hvite prikker av brente bein som representerer resten av kremasjonbålet. I massen fantes det og gravgaver i form av tre knuste keramikk-krukker, en bronsenål og brent glass som vitner om at varmen på likbålet trolig har vært opp mot 1000 grader.

Det mest oppsiktsvekkende var likevel funn av 18 spillebrikker og en stavterning. Funn av spillebrikker fra eldre jernalder er svært sjeldne både i Norge og i resten av Skandinavia. Spillebrikkene og terningen har trolig tilhørt et brettspill inspirert av det romerske spillet Ludus latrunculorum, og eieren har nok vært en person av høy rang som tilhørte eliten i datidas stammesamfunn.

Røysa ligger med utsyn over Alversund og den Indre Skipsleia, i norrøn tid kalt nordvegen, veien mot nord, opphavet til navnet Norge. Dette sier mye om skipsleias betydning, som hovedveien for skip og transport langs kysten siden bronsealderen og som transportåre videre sørover mot Danmark og kontinentet. Den som kontrollerte punkt langs skipsleia hadde makt og politisk herredømme i sine lokale stammeområder. De mange og store gravhaugene vi finner langs Alversund er et vitnesbyrd etter et politisk landskap, over mektige slekter som kunne skattlegge varer og få tributt fra de som seilte gjennom sundet. Undersøkelsen av dette gravminnet vil utvilsom bidra med ny kunnskap om romertid på Vestlandet og arbeidet med å analysere materiale er nå i gang.

Følg gjerne Fornminneseksjonen sin facebookside Arkeologi i Vest for resultater og informasjon fra utgravinger i Vestland fylke og på Sunnmøre.

The post Gaming i romertid på Vestlandet appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Arkeologi i Nordfjella i samband med sperregjerder, reinsdyr og skrantesjuke

I fem veker har Universitetsmuseet i Bergen arbeidd i fjellområda mellom Lærdal og Hemsedal og Aurland-Hol. Arbeidet har for det meste forgått i eit typisk høgfjellsmiljø, 1000-1400 moh.  Bakgrunnen for undersøkingane er oppsetting av kilometerlange sperregjerde for å hindre spreiing av sjukdommen Skrantesjuken (Chronic Wasting Disease) som er påvist på reinsdyr i dette området. Arbeidet med å stoppe spreiing av sjukdommen er av nasjonal betyding. Difor har dei arkeologiske undersøkingar vore gjennomført raskt og effektivt i tett dialog og samarbeid med Riksantikvaren, og ulike statlege organ som Mattilsynet, Reindriftsavdelinga ved Fylkesmannen i Sør Trøndelag og Miljødirektoratet. Me har registrert og delvis undersøkt nærmare 30 lokalitetar. Storparten av desse er frå steinalder.

Me samarbeidde med fleire institusjonar. På denne synfaringa i Aurlandsfjella deltok mellom anna Ingo Danielsen, Reindriftsavdelinga ved Fylkesmannen i Sør Trøndelag, Lísabet Guðmundsdóttir, Universitetsmuseet i Bergen og Harald Skjerdal, Aurland Fjellstyre.

Verkstadsplassar og kvartsittbrot

Grunnen til at ein finn så mange lokalitetar i dette område er dei kjende kvartsittbrota ved fjellet Kjølskarvet i Lærdal. Kvartsitt her i frå er spesielt eigna til reiskapsproduksjon. Denne grønbanda, finkorna og lett spaltbare kvartsitten var ettertrakta i steinalderen som råstoff til mellom anna pilespissar, knivar og skraparar. Lærdalskvarsitten har difor vore eit viktig råstoff til reiskapsproduksjon gjennom mange tusen år, truleg frå midten av eldre steinalder gjennom steinalder og bronsealder til dei fyrste hundreåra av jernalderen før Kristi fødsel.

Tiltak for å hindre spreiing av skrantesjuken er av nasjonal betyding. Våre undersøkingar gjekk difor føre seg før, samstundes og etter sperregjerde vart sett opp. Avbilda: Tina Jensen Granados, Adam Hultberg, Mike House, Howell Magnus Roberts og Kjetil Loftsgarden.

Frå verkstadsplassar i nærområda til brotstadane er kvartsitten frakta som halvfabrikata og lett transporterbare emnar til buplassar både på austsida og vestsida av vasskiljet. Me finn gjenstandar av lærdalskvartsitt på steinalderbuplassar frå innhaldet i Oppland, Buskerud og Telemark, og vestover til lokalitetar frå Bergensområdet og nordover til dei ytre stroka i Nordfjord. Undersøkingane har gjeve oss eit unikt innblikk i bruken av området, korleis kvartsitten i fyrste omgang vart omarbeidd og legg ytterlegare tyngde bak betydinga av kvartsitten frå Kjølskarvet.

I Kjøldalen har avslag av kvartsitt ligge urørt i dagen fleire tusen år.

Mellom aust og vest

Lokaliseringa er mest sannsynleg også ein avgjerande faktor for utbreiinga av kvartsitt frå Kjølskarvet. Området ligg i vasskiljet mellom Hemsedal og Lærdal og har vore, og er, ein viktig ferdselsåre mellom aust og vest. Kongevegen som går gjennom området er ein synleg påminning om dette. Ved undersøkingane har me funne fleire spor som vitnar om området sin sentrale plasserring. Mellom anna har me granska spor som truleg kan knytast til eldre vegfar forut for kongevegen.

Langt inne i fjellheimen har me dessutan dokumentert små steinbygde buer, samt oppmuringar av stein ved store steinblokker. Tolkinga er usikker, men det verkar ikkje urimeleg at desse kan ha vore i bruk som midlertidige overnattingsplassar av driftekarane. Dette var Vestlandets cowboyar, som førte storfe frå fjordstroka opp til fjellbeite før dyra ut mot hausten blei seld på marknadsplassar så langt aust som Kongsberg, Drammen og i Oslo-området. Ei anna tolking er at dette er spor etter gamle buer brukt i samband med reinsjakta eller midlertidig overnatting i tilknyting til ferdsel og kommunikasjon.

Avgrensa undersøking av ei stølstuft. Avbilda: Howell Magnus Roberts og Mike House.

Støl

I dei meir lågareliggande områda kjem sperregjerda tett opp mot stølar og stølsområde. Me har søkt i det lengste å unngå konflikt med stølsområda då dei representerer anlegg som er viktig for tydinga av kulturlandskapet og dei er vitnesbyrd over den lange tidsbruken stølsdrifta har i Indre Sogn. Berre nokre mindre sjakter er anlagt, og då berre for å avklare statusen til meir usikre stølstufter.

Det vart mange fine dagar i fjellet. Avbilda: Tina Jensen Granados, Henriette Maria Hop Wendelbo, Kjetil Loftsgarden og Kjetil Østebø.

Alle prøveruter og funn vart grundig dokumentert. Avbilda: Kjetil Østebø, Tina Jensen Granados, Henriette Maria Hop Wendelbo og Kjetil Loftsgarden.

Ein blokkheller, omtalen som Draugshelleren, vart registert. Her vart det funnen spor etter bruk frå steinalder til nyare tid. Avbilda: Kjetil Loftsgarden.	Lísabet Guðmundsdóttir måler inn ei steinbu i Aurlandsfjella.
Eldre stølstufter ligg attmed nyare stølshus og viser ein lang kontinuitet i bruken av områda til stølsbruk.	Eit eldre stølsområde vart registrert. Alle stølshus vart presist innmålt ved hjelp av fotogrammetri og GPS/CPOS.

The post I hjartet av Lærdalskvartsitten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Langs kysten av Vestlandet finner vi store og funnrike boplassområder som Bratt-Helgaland, Galta og Lok. 48 Nyhamna som har vært viktige kilder til utforsking av tidlig-mesolittisk tid (9500-8000 f. Kr). Overlappende funndistribusjoner og mangel på entydige boligstrukturer medfører imidlertid at det er problematisk å skille ut rene bosettingsenheter. Det er derfor vanskelig å genere mer sikker kunnskap om hvorvidt disse lokalitetene har vært tilholdssted for mange samtidige hushold, eller i hvilket omfang det er snakk om gjentatte besøk av enkelthushold gjennom århundrer. Går vi til høyfjellet er situasjonen noe annerledes: På bredden av innsjøene Store Myrvatnet og Store Fløyrlivatnet i Rogaland er det dokumentert tidlig-mesolittiske boplasser med sirkler av store stein tolket som avtrykk etter boliger, såkalte teltringer. Funnmengden indikerer korte besøk, trolig knyttet til spesialisert fangst av reinsdyr. Det kan likevel være vanskelig å få nærmere innblikk i relasjonen mellom boligene og organiseringen av aktivitetene som har foregått der. Årsaken er at mens teltringene er intakte har mange av funnene blitt delvis omrotet og forstyrret som en følge av bølgeerosjon.

Funnområde i Langfjelldal var svært begrenset, godt avgrenset innenfor rammene av utgravingsfeltet på under 20m2. Foto: Morten Ramstad,© Universitetsmuseet i Bergen

Små og funnfattige lokaliteter, stort potensial

Dette medfører derfor en generell underrepresentasjon av små, antatt rene lokaliteter, spesielt i kystområdene. Dersom vi i større grad lykkes å identifisere slike små enfasede lokaliteter ville disse representere et viktig supplement til de data vi har fra de større og mer funnrike boplassområdene. Blant annet har smålokalitetene potensial til å bidra med mer sikker viten om romlig organisering av adferd og individer i boliger og på boplassområder, identifisering av aktivitetssoner, å belyse boplassenes grad av spesialisering samt gi et mer nyansert bilde av bosettingsenhetenes størrelse og karakter. Informasjon av denne art kan i neste omgang gi opplysning om i hvilken grad de store lokalitetene representerer en større grad av permanens, det vil si mer langvarige basisboplasser for flere hushold eller hvorvidt de representerer mange korte, mer sporadiske og kanskje tilfeldige besøk av små, svært mobile hushold?

Viser funnavgrensingen på Ågotnes avtrykket av en bolig, f.eks. et telt? Legg merke til at mens avgrensningen er svært klar i bakkant går det en tunge med funn ut i forkant. Sistnevnte kan indikere en utgangssone der funnene dradd utover fra inngangspartiet. Illustrasjon Camilla Zinsli, © Universitetsmuseet i Bergen

Tre nye tidlig-mesolittiske lokaliteter

Universitetsmuseet i Bergen har de siste årene har foretatt arkeologiske undersøkelser av tre små, tidlig-mesolittiske lokaliteter som nettopp er svært aktuelle i denne sammenhengen. På kysten finner vi lok. 5 Hjellestad i Bergen kommune og lok 2, Ågotnes i Fjell kommune mens Langfjelldal i Norddal kommune befinner seg høyt til fjells, innenfor grensene til Reinheimen nasjonalpark. Lokalitetene framstår som «rene», det vil si uten forstyrrelser knyttet til sekundære hendelser og besøk. Alle tre er tilnærmet totalgravd. Som vanlig er funnmaterialet utelukkende av stein. Funnmengden er midlertid svært begrenset, med henholdsvis 475 funn (Ågotnes), 669 funn (Hjellestad) og 1097 funn (Langfjelldal). Materialet er fremdeles under bearbeiding, men resultatene som foreligger så langt er spennende.

Utgravingene på Hjellestad var en såkalt nødgraving, lokaliteten var sterkt utsatt for erosjon og skade grunnet en sti, som ved regnvær ble omgjort til en liten bekk. Foto: Morten Ramstad,© Universitetsmuseet i Bergen

De tre lokalitetene ser ut til å gi et fryst bilde av aktivitetene som har foregått. Produksjonsavfall etter framstilling og reparasjon av gjenstander ligger på samme sted som da boplassene ble forlatt for 11.500-10.000 år siden. Ser vi nærmere på materialet avtegner distribusjonen av produksjonsavfall og gjenstander seg i mønstre som trolig kan tilskrives aktivitetssoner samt tilstedeværelsen av boliger, såkalt veggeffekter (det vil si signifikant fall i gjenstandsdistribusjon som tilskrives vegger).

Teltringer fra Ågotnes og Langfjelldal. Illustrasjon Camilla Zinsli,© Universitetsmuseet i Bergen

Teltringer

På Ågotnes og Langfjelldal ble det dessuten dokumentert teltringer som av form og størrelse må ha vært svært like de teltene som har vært anvendt på Myrvatnet og Fløyrlivatnet. I tillegg er det verdt å trekke fram at det både på Ågotnes og i Langfjelldal er svært god korrelasjon mellom gjenstandenes spredning og teltringene.

Mindre mobilitet, større differensiering?

Samlet gir funnmaterialet fra de tre lokalitetene inntrykk av korte opphold og stor grad av mobilitet. Det er likevel et åpent spørsmål om lokalitetene kan tas til inntekt for husholdsmobilitet eller om materialet isteden skal tolkes i lys av mobilitet knyttet til mer spesialisert enheter, for eksempel i forbindelse med jaktlag.  Dersom vi vektlegger sistnevnte tolkning innebærer dette indirekte tilstedeværelsen av det vi kan kalle basisboplasser, det vil si lokaliteter der de resterende medlemmene av husholdet hadde tilholdssted mens eksempelvis en mindre gruppe med jegere var på reinsdyrjakt i fjellene. Dette er problemstillinger som kan være med på å nyansere og utdype bildet vi har av sosialt liv, mobilitet og bosetting i pionerfasen

The post Små lokaliteter, stort potensial. Ny kunnskap om tidlig-mesolitikum på Vestlandet. appeared first on Norark - Norsk arkeologi.