Skjermet fra nordavinden, med nærhet til forhistoriske fiskebanker. Steinaldertufter i et tettbygd nabolag. Myrlag med utallige sjikt. Seige kulturlag og feite funn. Og en profil som ikke er til å bli klok av. Første NORARK-innlegg om Rakvåg ligger her.

I denne posten skal vi se litt på stratigrafien i og under myra. Bli også med i Facebook-gruppa vi er med i: «Arkeologi ved Julsundet og Tomrefjorden».

Myra – et kartotek

Store deler av innmarka på Rakvåg ligger under flere meter tykk myrtorv. I en jordprofil inn mot nordkanten av myra, på Rakvåg 3, er det registrert hele ti kullholdige sjikt i myra. Ved registreringen ble dette tolket som avsvviing, og bunnen av myrprofilen ble datert til senneolitikum. Kanskje står vi her med et kartotek over både menneskelig aktivitet og flora og fauna over flere tusen år? Det siste tiåret har vi fått dokumentert en del tilfeller av tidlig jordbruk i overgangen steinalder-bronsealder her i nordfylket, men kunnskapen om tidlig jordbruk er langt fra komplett. Paleobotanikere fra Universitetsmuseet i Bergen har i høst tatt ut kasseprøver gjennom hele profilens høyde. Myra skal analyseres for makrofossiler (for eksempel korn) og pollen fra de ulike lagene, som igjen skal kombineres med tidfesting gjennom radiokarbondateringer. Sammen med data fra andre steder i regionen kan dette bidra til en mer helhetlig forståelse for det bebodde landskapet gjennom forhistorien på Otrøya og regionen rundt. Mer om dette og fine bilder kan du finne her.

Under myra – vann, kull, og silt

Like under myra ligger det tykke silt-sandige avsetninger. Under dette igjen ligger det kulturlag, med store mengder flint, brente hasselnøttskall, kull, skjørbrent stein. Feite, seige masser – steinalderens kulturlag slik vi kjenner det fra Trøndelag til Sørlandet. Men på Rakvåg 3 er kulturlaget iblandet silt/sand fra sedimenter både over og under. Kulturlaget er åpenbart spor etter gjentatt bosetning, men hvordan ble de andre lagene avsatt?

For å nærme oss dette spørsmålet må vi først snakke om havet. Nesten alle kjente steinalderboplasser i lavlandet ligger tett innpå samtidig strandlinje. Så også på Rakvåg. Gjennom store deler av seinmesolittisk tid, siste del av eldre steinalder, var havnivået i området ved omtrent 11-12 meter over nåværende havnivå. Dette tilsvarer omtrent 2000 år ved 6500-4500 f.Kr. Kartet under viser hvordan Rakvåg vil ha sett ut i dag om vannet stod 13 meter høyere (en meter lagt til grunnet senere torvvekst). Bildet med blå strek viser omtrent 12 meter høyere vannstand.

Strandvoll?

Kulturlaget på Rakvåg 3 ligger på omtrent 11,5 til 13 meter over nåværende havnivå, omtrent ved samtidig øverste flomål. I denne perioden dannet det seg strandvoller rundt omkring langs kysten. Disse bygget seg opp gjennom korte og lange episoder der bølger møtte land, kastet opp og dro ut sedimenter. Disse består ofte av mer eller mindre sorterte forekomster av grus, sand og stein. I kontrast til denne blandingen er siltsanden på Rakvåg 3 påfallende homogen. Men kanskje er ikke dette uventet akkurat her? Rakvåg ligger mye mer beskyttet til enn mange av de klassiske transgresjonsvollene. Vi bør kanskje forvente at transgresjonsavsetningene på Rakvåg 3 er av en annen karakter enn vollene man for eksempel finner langs de langt mer eksponerte strendene på Nordøyene.

Silta på Ormen Lange

Så hvor kommer silten fra? Vi kan returnere til våre tre kilo med referanselitteratur fra Ormen Lange. Et siltig lag lå også her over noen av de mesolittiske bosetningslagene – spesielt på den velkjente lokalitet 68 – Søndre Steghaugen (se s. 396-398 og 590). Ved Ormen Lange ble det diskutert om dette kunne være et forvitringslag, eventuelt en sekundær transgresjon, altså at sjøen har vasket over nok en gang. Og der var laget akkumulert etter 4000 f.Kr. Vi kan ikke sikkert konkludere på nåværende tidspunkt, men heller anerkjenne likheten, ta ut prøver og høre hva dere andre tror.

Grove masser og en «siltdølp»

Usorterte heterogene og grovkantede steinholdige avsetninger ligger mot bunnen av profilen, spesielt mot sør (venstre i profilen). Kan dette være tapestransgresjonens voll, dannet av storm og flo da havet var på det høyeste? Eller er det delvis utvaskede rester av et ras (moreneavsetninger?) som har sklidd ned de bratte bakkene i nord, og deretter ble del av stranden? I øvre kant av dette laget finner vi en overleiret torvhorisont.

Den underligste hendelsen i profilen finner vi imidlertid midt i: For hva er den svært markerte «dølpen» av påfallende homogen grå siltsand? Er denne naturlig dannet? Har sjøen skyllet innover en voll og gravd ut en dølp i bakkant, som siden ble fylt opp av finsorterte sedimenter? Eller er denne menneskeskapt, gravd ut, en slags brønn eller fangstinnretning? Og er den relatert til resten av silten på lokaliteten? Dølpen er iallfall ung nok til at deler av kulturlaget har seget ned i bunnen fra sidene. En hurtigdatering av kulturlaget i bunn har foreløpig måling til omtrent 5400 f.Kr. Det lå ikke bevart kulturlag over fyllet eller oppå det steinholdige laget like i vest (venstre).

Myr og silt

En ting er uansett klart. Rakvåg 3 representerer en omfattende akkumulasjon gjennom lang tid med skiftende klima, landskapsendringer og variasjoner i menneskelig aktivitet. Rakvåg 3 er et imponerende arkiv over menneske og miljø fra eldre steinalder frem til i dag.

Hva er din tolkning av hva vi ser i profilen på Rakvåg 3? Skriv gjerne i kommentarfeltet under eller kontakt oss via «Arkeologi ved Julsundet og Tomrefjorden».

The post Et (drøyt) steinkast fra Ormen Lange – arkivet på Rakvåg appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Skjermet fra nordavinden, med nærhet til forhistoriske fiskebanker. Steinaldertufter i et tettbygd nabolag. Myrlag med utallige sjikt. Seige kulturlag og feite funn. Og en profil som ikke er til å bli klok av. Høsten på Otrøya skal nytes til det fulle. Hvis du vil nyte den med oss, begynn her, og kom, bli med i Facebook-gruppa «Arkeologi ved Julsundet og Tomrefjorden».

Rakvåg ved 13 meter høyere vannstand

Utgravingene på Rakvåg

I 11 uker denne høsten undersøker NTNU Vitenskapsmuseet forhistorien på Rakvåg. Rakvåg ligger på Otrøya, gamle Midsund kommune. Ti minutter mot øst undersøker Silje Fretheim og teamet forhistorien ved Julsundet, hvor det blant annet har dukket opp en steinaldergrav:

https://www.facebook.com/groups/160243312882411/permalink/244320524474689/

/prosjekter/e39-julsundet-og-tomrefjorden/

Rakvåg ligger også like ved en velkjent flat øy mot nord – Gossen, Aukra, hvor den snart sagnomsuste Ormen Lange-utgravingen fant sted i 2003-4. Dette gir oss privilegiet av å ha hele tre kilo rikt illustrert referanselitteratur en liten padletur unna.

Første etappe på Rakvåg ble gjennomført i 2021 da vi undersøkte Rakvåg 2, et kokegropfelt med ekstra like ved «Gullhaugen», som tilsynelatende er en gravhaug bygget oppå en bergknaus. Kokegropene stammer fra et langt tidsintervall gjennom nesten hele eldre jernalder, mens noen andre avsetninger på stedet er fra overgangen steinalder/bronsealder. Mer fra 2021-utgravingen kan du lese her:

https://www.facebook.com/groups/160243312882411/permalink/207658531474222/ 

I 2022 er det steinalderen og myra som står for tur. I år undersøker vi lokalitetene Rakvåg 1 og Rakvåg 3.

Rakvåg 3 øverst, Rakvåg 1 nederst

Tufter og tid i eldre steinalder på Rakvåg

Så langt har vi funnet tre tufter på Rakvåg – en på Rakvåg 3 under myra og to på Rakvåg 1 femti meter mot sør. Rakvåg 3 ligger i hellende terreng, klemt inn i et hjørne der en bratt skråning i nord møter svakt hellende terreng som senere ble overgrodd av myrtorv. Lokaliteten er svært godt skjermet fra vind og vær, men har også begrenset utsyn og innsyn.

Tufta på Rakvåg 3, sett mot nordøst

Tufta på Rakvåg 3 ble funnet i kulturlaget som ligger like under en kraftig profilbenk brukt for å dokumentere myra. Tufta er gravd ut i det hellende terrenget, og er robust, tilsynelatende med nedgravd gulv, voller i flere retninger, tegn til stolpehull langs innsiden og minst ett innvendig ildsted. Etter bruk er den blitt dekket av silt, men også anlagt oppå silt og andre masser. Formen på gulvflaten er foreløpig usikker, men kan være sirkulær eller kanskje noe rektangulær. En kullprøve fra nedre nivå på innsiden har en foreløpig radiokarbonmåling til ca. 6400 f.Kr. Dette tilsvarer overgangen mellommesolitikum-seinmesolitikum, en periode med etablering av mange store kulturlagslokaliteter som skulle bli brukt i lange perioder gjennom tusenvis av år.

Tufta på Rakvåg 3, sett mot nordvest

Forseggjorte tufter med nedgravd gulv/voller virker å bli mer utbredt fra omtrent 7500 f.Kr. og fremover. Men mellommesolittiske tufter er likevel sjelden kost på nordvestlandet og vestlandet – de fleste har blitt vasket bort av havet eller havnet under strandvoller. I Nyhamna (Ormen Lange) ble det ikke identifisert tufter med nedgravde gulv eldre enn 6000 f.Kr., på tross av kraftige kulturlagsavsetninger fra perioden. Rakvåg 3-tufta kan dermed bli svært interessant dersom vår foreløpige datering står seg.

Rakvåg 1 ligger på en løsmasserygg ut i sjøen. Rakvåg 3 i bakgrunnen, i en liten vik. Sett mot nord

Rakvåg 1 har en klassisk plassering. Boplassen ligger femti meter sør for Rakvåg 3, vendt ut mot samtidig strand, der løsmasser danner en rygg ut mot en bergknaus som har stukket ut i vannet. Dette har gitt en tørr, fin, selvdrenerende boplassflate med fine landingsforhold for båter både i nordøst og i sørvest.

Rakvåg 1 tuft 1 like innenfor profilbenken

På det høyeste punktet, like i bakkant av bergknausen, ligger tuft 1, med det som trolig er et ildsted sentralt plassert. Tufta omgis av rester av sannsynlige voller i en noenlunde sirkulær form, men over tid kan det ha ligget flere overlappende tufter her. Kulturlagsrester og store mengder funn nedover sidene i sørvest, sørøst og i nord viser at det har vært stor aktivitet på denne lille flaten.

Rakvåg 1 tuft 2 lå noen meter lenger inn på stranda

Tuft 2 på Rakvåg 1 ligger noen meter lenger inn fra sjøen. Tufta er identifisert gjennom en stedvis tydelig nedgraving. Formen er utydelig, men et tydelig hjørne kan indikere rektangulær form. Innsida består av kulturlagsmasser og en del stein. Inne i tufta har vi funnet en hel, stor og åpenbart godt brukt slipeplate.

https://www.facebook.com/groups/160243312882411/permalink/396390619267678/

Kanskje noen har sittet innendørs og slipt sine økser her mens regn og vind herjet utenfor en gang i seinmesolitikum? Det er imidlertid ikke identifisert møddinger tilhørende tuft 2.

En bunndatering av kulturlag på Rakvåg 1 ble under registreringen datert til omtrent 5700 f.Kr. Dessverre er siste bruksfase på Rakvåg 1 tapt ettersom de sentrale delene er sterkt påvirket av pløying. Den selvdrenerende ryggen ut mot bergknausen har ikke like kraftig torvvekst som jordet ellers, og plogspor har dermed skåret ned i kulturlagsavsetningene. Øvre halvdel av tuftene og kulturlaget er rett og slett blitt del av åkeren. Rakvåg 1 blir dermed også en øvelse i å ta høyde for det man ikke kan se. Vi prøver også å vurdere hvor vidt tuftene på Rakvåg 1 faktisk er spinklere og av en annen karakter enn det vi har på Rakvåg 3, eller om det er senere tids påvirkning som gir dette inntrykket.

Hus og landskap i eldre steinalder

Etter hvert som vi tolker oss gjennom lag og tufter på Rakvåg kommer vi også nærmere de virkelig spennende spørsmålene. Om likheter og ulikheter mellom tuftene og aktivitetsområdene i Rakvåg. Om hva det har å si at den ene (Rakvåg 3) er anlagt i et innhukk i terrenget, godt gjemt unna både nordavind og vestavind, mens Rakvåg 1, også i le, ligger langt mer eksponert til, en mer klassisk plassering på en selvdrenerende rygg. Hvilke likheter og ulikheter kan vi spore i bruk og gjenbruk? Hvilke funksjoner hadde boplassene Rakvåg 1 og Rakvåg 3? Var dette annerledes enn på den flate øya i nord, nordøyene i nordvest eller Julsundet i øst? Og kan dette si noe om dynamikken mellom menneske og landskap i Rakvåg og omegn i sen del av eldre steinalder?

Nå lurer du kanskje på hvilke funn vi gjør her? Da kan du starte med funn-bonanza fra Rakvåg og Julsundet her:

https://www.facebook.com/groups/160243312882411/permalink/426600836246656/

Vegar Hyttebakk, Heidi Breivik og Eystein Østmoe vurderer steinaldersamfunnets materielle uttrykk

The post Et (drøyt) steinkast fra Ormen Lange – tuftene under myra på Rakvåg appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Verdens første skipstunnel skal etter planen bygges ved roten av Stad-halvøya. At den kommer akkurat her er langt fra tilfeldig. Stadhavet har i alle tider vært et fryktet sted langs skipsleia, og stedsnavnet opptrer hyppig i sagaene i dramatiske ordelag. Like dramatisk er jordbrukslandskapet på disse kanter, med stupbratte marker rett ned i fjæra. Disse markene er nå arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen i gang med å undersøke, og slik kan skipstunnelen gi oss ny kunnskap om den vestnorske kystbonden i forhistorisk tid.

Skipstunnelen

Stad skipstunnel skal anlegges mellom Moldefjorden og Kjødspollen i Stad kommune. Her har det alltid vært ferdsel mellom fjordarmene over mannseidet – særlig ved dårlig vær. Tunnelmunningene kommer ut ved gårdene Eide og Berstad i vest og Kjøde i øst. Bratte gresskledde skråninger ned mot fjordbunnen kjennetegner begge sider. I dag er disse områdene for det meste beitemark, men i forhistorisk tid hadde mennesker her åkre i disse bratte skråningene. Denne uka startet Universitetsmuseet i Bergen en arkeologisk undersøkelse av dette forhistoriske matfatet.

Syv lokaliteter

Fylkeskommunens arkeologiske registrering har påvist syv lokaliteter, alle med spor etter forhistorisk åker. Dateringer viser at området ble ryddet og dyrket allerede sent i steinalderen (senneolitikum), rundt 2000 år f.Kr., altså for rundt 4000 år siden. Den foreløpig yngste førmoderne åkeren her er fra rundt 200 f.Kr, førromersk jernalder. Ligger det yngre åkre her som ikke er fanget opp? Sannsynligvis. Skjer det en omlegging i området for rundt 2000 år siden? For å se på hva dette kan innebære må vi trekke opp noen hovedlinjer for tidlig jordbruk på Vestlandet.

Tidlig jordbruk på Vestlandet

De første tegn til dyrking på Vestlandet er fra midtre del av yngre steinalder, men det er i avsluttende del av steinalderen (dvs senneolitikum) at jordbruket virkelig brer om seg. I løpet av bare noen hundre år rundt 2000 f.Kr. blir jordbruket etablert i hele regionen, inkludert på Stad. Dette tidlige jordbruket kom inn som en allerede velprøvd «pakke» av husdyr, kornsorter og praksis, med store likhetstrekk med jordbruket ellers i Europa. Kanskje kom det med innflyttere fra Syd-Skandinavia. Man holder en rekke husdyrarter og de fleste bor permanent på gården. Den gode jorda nær gårdsbosetningen gjødsles og dyrkes intensivt. Lenger ut i terrenget dyrkes jorda ekstensivt, hvor den ligger brakk i opptil 20 år for hvert år den dyrkes. Denne driftsformen krever mye plass, vi finner åkerrester fra denne perioden høyt oppover skrinne dalsider. Landskapet åpnes opp.

Marginale områder

I yngre romertid ser det ut til at en del gårder på Vestlandet som ikke hadde godt jordsmonn eller fordelaktig klima sluttet å produsere korn. Trolig utviklet det seg nå en spesialisering gårder og områder imellom, hvor råvarer som korn ble spredt ut fra steder som hadde gode forhold for produksjon. Det kan se ut til at vi i denne perioden får en mye tettere interaksjon i regionen, med handel og bytte av basisvarer.

Universitetsmuseet i Bergen har gjennom de senere år utført en rekke undersøkelser av jordbrukskontekster på Vestlandet, men felles for disse er at de har vært gjort i de sentrale jordbruksbygder langs fjordområdenes lune terrasser og i indre strøk, med andre ord der betingelsene for kornproduksjon var gode. Det mangler undersøkelser fra den ytre kystsonen som kan bekrefte eller nyansere dette bildet, som kan kaste lys over driftsform og endring over tid i marginale strøk.

Tilbake til Stad

Nettopp der kommer skipstunnelen på Stad inn med sin plassering langs ytterkysten. De yngste dateringene av forhistoriske åkre fra registreringen er fra rundt 200 f.Kr. Legges driften om en gang etter 200 f.Kr.? Slutter man med kornproduksjon ved de kystnære gårdsbrukene på Stad en gang tidlig i vår tidsregning? Blir gårdene ved nåværende Eide, Berstad og Kjøde del av nettverk med spesialiserte gårder, hvor korn byttes mot animalske og trolig også marine ressurser?

Det blir særlig interessant å undersøke om utviklingen på Stad følger de generelle trekkene vi har sett lengre inn i fjordene, eller om de ulike klimatiske og landskapsmessige betingelsene gir en annen driftsform. Målsetningen vår er å undersøke variasjoner innen driftsformer i relasjon til indre og ytre strøk av Vestlandet, med alle de klimatiske, topografiske og økologiske faktorene som spiller inn. Ved å undersøke driftsform over tid i dette landskapet ønsker vi også å belyse hvordan interaksjon og nettverk formet vestlandske samfunn i tidlig jordbrukstid.

Til sammen fem arkeologer, en paleobotaniker og en dyktig gravemaskinfører skal tilbringe ytterligere 6 uker her på Stad. Det skal undersøkes om lag 700 meter profil, og flateavdekkes omkring 2000 kvadratmeter.

The post Skipstunnelen på Stad appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I september 2017 var to arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen på en privat fjelltur til Fessanuten (1442 m.o.h.) ved Mjølfjell. På vei ned fra toppen valgte de en utradisjonell rute langs en erosjonsrenne nedover mot dalen. Det var da de oppdaget noe glinsende hvitt på bakken. De bøyde seg ned. Et kvartsittavslag! Så ett til, og ett til – så flere tusen. Det var da de skjønte at de stod midt i et stort, og hittil ukjent kvartsittbrudd. De to arkeologene var oss.

Åren fant vi like etterpå, med tydelige spor etter massive uttak. Kvartsitten er hvit og av svært finkornet kvalitet, med tydelige paralleller til kvartsittbruddene som finnes på Hemsedalsfjellet. På flatene nedenfor kvartsittåren fant vi store mengder avslag på bakken, spor etter testing av råmateriale og tilhugging av blokker til mindre emner for produksjon av ulike redskaper. Enkelte emner hadde spor etter flatehugging, som teknologisk plasserer aktiviteten i bruddet til perioden mellom siste del av yngre steinalder og førromersk jernalder (2300 f.Kr. – 0 e.Kr).

I september 2019 fikk vi muligheten til å dra tilbake til Fessanuten for å dokumentere den forhistoriske aktiviteten i området. I mellomtiden har vi kommet i kontakt med den lokale entusiasten Helge Titland, som har oppdaget flere mindre kvartsittforekomster og knakkeplasser i samme område. I tillegg ble ytterligere ett stort kvartsittbrudd oppdaget på en privat tur sommeren 2019. Dette er med andre ord et område med omfattende forhistorisk aktivitet. Optimistisk søkte vi, sammen med Astrid Nyland ved Universitetet i Stavanger, et forskningsfond om midler til helikoptertransport for dokumentasjonsarbeidet vårt. Søknaden ble dessverre avslått, så da var det bare å laste sekkene fulle av dokumentasjonsutstyr og ta beina fatt. Området ligger på mellom 1100 og 1200 m.o.h., ca. 7 km sør for Mjølfjell stasjon (627 m.o.h.). Turen tar rundt tre timer.

Kvartsittåren i bruddet Fessanuten 2. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

Nærbilde av huggemerker etter uttak. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

Målet var å dokumentere kvartsittbruddene og de tilhørende aktivitetsområdene med foto og digital innmåling for å lage georefererte 3D-modeller. Hjelpemidlene var et kamera, en fotostang og en GPS. Modellene kan utforskes ved å klikke på lenkene under.

Fessanuten 2 med kvartsittåre, uttakssteder og knakkeplasser. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

3D-modell av Fessanuten 2: https://skfb.ly/6NEXL

Fessanuten 3 med kvartsittåre og store mengder produksjonsavfall. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

3D-modell av Fessanuten 3: https://skfb.ly/6NED7

 I 2017 var det få registrerte forhistoriske kulturminner i området. Etter de nye registreringene i 2019, samt privatpersoners oppdagelser, kjenner vi nå til to store kvartsittbrudd, samt fire mindre forekomster med spor etter uttak. Det finnes også en rekke knakkeplasser/verkstedsplasser i området rundt kvartsittforekomstene. I nærheten av det ene kvartsittbruddet ble det i tillegg registrert to buestillinger. Omfanget av kulturminner vitner om en omfattende aktivitet i dette fjellområdet i sein steinbrukende tid (seinneolitikum/bronsealder/eldre jernalder). Sannsynligvis finnes det mange knakkeplasser og verkstedslokaliteter som i dag er skjult under vegetasjon. Kanskje ligger det også flere uoppdagede steinbrudd i dette lite besøkte fjellområdet.

Takket være Helge Titland kjenner vi i dag til flere fangstanlegg med dyregraver for reinsjakt i Vesetdalen (800-1000 m.o.h.) på nordsiden av Fessanuten. Her ligger også en hellerlokalitet med funn av avslag og redskaper av kvartsitt som sannsynligvis kommer fra bruddene på Fessanuten. Ved Kreklevatn, 17 km nordøst for Fessanuten, ble det oppdaget flere kvartsittbrudd fra steinalder ved registreringer av Vossovassdragets nedslagsfelt på 1970-tallet. Det finnes generelt mye spor etter forhistorisk fangstrelatert aktivitet i fjellområdene østover mot Hardangervidda helt fra eldre steinalder og frem til historisk tid.

Steinbruddene på Fessanuten ser imidlertid ut til å ha vært i bruk etter at jordbruket var innført på Vestlandet (ved overgangen til seinneolitikum 2300 f.Kr). Sannsynligvis er det bønder fra de omkringliggende dalene som har hentet ut råmateriale til redskapene sine her, og utnyttet fjellområdet til jakt og fangst. Kanskje har de også hatt stølsdrift i Vesetdalen, slik det har vært helt opp til nyere tid, og som en fortsatt kan se spor etter i dag.

Vi har foreløpig ingen indikasjoner på at bruddene var i bruk før i slutten av yngre steinalder. Men området er stort og forekomstene er mange, så kanskje vil det med tiden dukke opp spor etter enda eldre utnyttelse av kvartsitten på Fessanuten.

Flere av knakkestedene ligger veldig eksponert til. Her har man sittet og tilvirket redskaper med utsyn sørover mot Ulvik. Foto: Christine Tøssebro

The post En fjelltur som endte med brudd appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Aurebettjødno II er en om lag 800 kvm stor lokalitet med klare funnkonsentrasjoner i de nordlige og sørlige endene. Den ligger på vestsiden av Aurebettjødno, rett overfor lokaliteten Aurebettjødno XVII. Den nordlige delen ble for 40 år siden delvis undersøkt av Sigmund Alsaker. Vår undersøkelse gikk over en måned høsten 2018, og konsentrerte seg om den sørlige delen som fikk navnet Aurebettjødno IIb. Her ble det arbeidet med grønnstein i stor skala, både i slutten av eldre steinalder og begynnelsen av yngre steinalder. Etter som vi gravde oss ned i lagene fikk vi dermed være vitne til hvordan øksene og emnenes form klart skiller seg i de to periodene. Lokaliteten hadde også mer å by på. Et usedvanlig høyt antall pilspisser gav lokaliteten kallenavnet «Pilestredet», og en gjenstandskategori som er mer vanlig lenger nord i Hordaland gir kanskje et hint om hvor de som holdt til her kom fra.

Tre faser med bruk

Aurebettjødno IIb ligger om lag 11-12 meter over havet. Her har stranden lagt tre ganger i løpet av steinalderen, og hver gang har mennesker slått seg ned på den vesle avsatsen. Første gang var for nesten 11.000 år siden. Det er funn av en skiveøks av flint vitnemål om. Neste besøk var i siste del av eldre steinalder, for rundt 8.000 år siden. Siste besøk var i første del av yngre steinalder, for mellom 5.500 og 6.000 år siden. Det er disse to siste fasene vi finner klart mest spor av på lokaliteten. Etter hvert som havnivået sank, ble flaten mindre egnet som landingsplass for båter, og ikke lenger brukt.

Den blå linjen viser høyden lokaliteten ligger på, og den røde linjen viser havnivåets endring. Boplassen har vært brukt alle tre gangene den har vært strandlinjetilknyttet.

Økseformene endres fra eldre til yngre steinalder

Forundersøkelsen viste at her var tykke kulturlag med mye funn, særlig av grønnstein. En viktig målsetning under utgravingen var derfor å dokumentere restene som grønnsteinsmeden hadde etterlatt i prosessen med å tildanne økseemner og ferdige økser. Det ble derfor fokusert på å grave et forholdsvis lite areal til bunns i det opp til 50 cm dype grønnsteinsmetta kulturlaget. Å grave seg igjennom dette var som å bla bakover i en lærebok om steinaldersøkser. I de øvre lagene fant vi nemlig flere emner med firkantet og nærmest tønneaktig form. Et par ferdige økser ble også funnet. Dette var relativt korte tverregga økser med et litt avrundet firkantet tverrsnitt. Disse øksene er typisk for yngre steinalder, og kalles vespestadøkser fordi typen første gang ble definert etter Haakon Sheteligs utgraving i Sokkamyro på gården Vespestad to km fra Aurebettjødno.

I såldet ligger en mengde avslag av grønnstein, men også emner av samme råstoff. Her er også en sylindrisk kjerne av rhyolitt og en knakkestein.

Etter hvert som vi gravde oss nedover endret både emner og økser karakter. Emnene ble lengre og slankere og fikk et mer trekantet tverrsnitt. Her var også ferdige økser, men lengre og slankere enn Vespestadøksene og med et rundt tverrsnitt. I løpet av kort tid hadde vi gravd oss tilbake til eldre steinalder. Det runde («trinne») tverrsnittet til disse øksene har gitt de navnet trinnøkser.

Lengst til venstre et emne til trinnøks fra slutten av eldre steinalder ved siden av en ferdig trinnøks. Til høgre emne og ferdig vespestadøks fra yngre steinalder.

Rhyolitt og pilspisser

Nest etter grønnstein var det tydeligste trekket ved lokaliteten store mengder rhyolitt hugget til med utgangspunkt i sylindrisk flekketeknikk typisk for tidlig yngre steinalder. Rhyolitten kommer fra fjellet Siggjo halvannen mil mot nordøst, et tydelig landemerke godt synlig fra Hovlandshagen. Her har det vært brutt ut rhyolitt i første del av yngre steinalder. Rhyolitten har særlig vært brukt til skarpe gjenstander som pilspisser og skrapere. På boplassen ble det funnet hundrevis av flekker av rhyolitt samt fremdeles brukbare kjerner som flekkene har blitt slått av. Mange av disse kunne fint ha blitt videre tilvirket til pilspisser. Men de hadde kanskje nok piler?

Et utvalg av pilspisser servert på et fat. De fleste spissene er A-piler, typisk for begynnelsen av yngre steinalder. Brorparten var laget av rhyolitt, men de fantes også i flint og kvartsitt. Her er også fragment av en skiferspiss. Lengst til venstre en såkalt D-pil, som er et enslig innslag fra en senere fase av yngre steinalder.

Selv om vi ennå ikke har katalogisert materialet ferdig, kan vi slå fast at vi har funnet over 100 pilspisser. De fleste av disse er tangespisser av rhyolitt, men spisser av kvartsitt og flint er også funnet. Det er langt flere spisser enn det en kan vente å finne på en «vanlig» utgraving av dette omfanget. Vi har trolig flere pilspisser fra Aurebettjødno IIb enn fra de andre 11 lokalitetene i Hovlandshagen til sammen. Omfanget av pilspisser kan trolig delvis forklares med at man har arbeidet med rhyolitt her, men enkelte må også være brukt til aktiv jakt i nærområdet.

Fiskere fra nord eller et arkeologisk kildeproblem?

Ved siden av alt avfallet, emnene og øksene av grønnstein viser Aurebettjødno IIb et mer sammensatt bilde enn de rene verkstedsboplassene, som for eksempel Storamyro. For yngre steinalder er det særlig alle pilspissene som viser til andre aktiviteter. Fra eldre steinalder er det funn av fiskesøkker som skiller seg ut. Det ble «bare» funnet fem søkker på lokaliteten, men dette blir mange når vi tar hensyn til at slike søkker først og fremst er funnet i stort antall i Midt- og Nordhordland, men få er funnet sørover. Det er tidligere bare funnet seks fiskesøkker på Bømlo, så søkkene fra Aurebettjødno IIb dobler nesten tallet. Kan dette være vitnemål om at Aurebettjødno IIb har vært brukt av folk som hadde sitt kjerneområde lenger nord, og som kanskje fisket i «Aurebettstraumen» når de var på Bømlo for å hente grønnstein? Eller er det et uttrykk for at fiskesøkker er underrepresentert i funnmaterialet fra Sunnhordland? Søkkene er jo laget av kleber, et råstoff det fins rikelig av på Bømlo.

To av fiskesøkkene av kleber fra Aurebettjødno IIb.

Litteratur om fiskesøkker:

Knut Andreas Bergsvik, 2017:

https://www.uib.no/ahkr/110859/ubas-9-2017

Leif Inge Åstveit, 2018:

https://www.uib.no/universitetsmuseet/122993/%C3%A5rbok-universitetsmuseet-2018

The post «Pilestredet» i Grønnsteinland – Aurebettjødno IIb appeared first on Norark - Norsk arkeologi.