Det første Norark-innlegget om Gravhaugen i rundkjøringen ble skrevet midtveis i utgravningen på Halmstad i Rygge. Her ble lokaliteten og funn fra den minste gravhaugen presentert, i tillegg til undersøkelsen av to av kvadrantene i den største haugen. Dette innlegget vil fokusere på den videre undersøkelsen og funn fra og under den største gravhaugen.

Kjernrøys i den største haugen, etter fjerning av jordmasser. Fotograf: Kristin Orvik

Etter at jorden var fjernet i alle fire kvadranter fremkom en tilnærmet sirkulær kjernerøys med en diameter på ca. 8,5 meter. Et tydelig steinfritt område i røysen er trolig spor etter en plyndringsgrop, men det ble ikke gjort noen funn som kan fortelle oss når gropen ble gravd eller om de som gravde her fant det de var ute etter. Da gropen ikke hadde truffet sentrum av røysen håpet vi at en urørt grav fremdeles ville ligge under steinene.

Steinene i røysen ble fjernet kvadrantvis, dels ved hjelp av gravemaskin. Som i den mindre haugen lå det også her et mulig dyrkningslag under steinene og det ble funnet ardspor under dyrkningslaget.

Ardspor under dyrkningslaget. Fotograf: Kristin Orvik

I tillegg til ardsporene ble det også påvist bosetningsspor under gravhaugen. Det ble gjort funn av stolpehull, en nedgravning og en avfallsgrop med keramikkskår og en fragmentert dyretann. I og med at området rundt gravhaugen var asfaltert hadde vi ikke mulighet til å undersøke hvor stort dette boplassområdet opprinnelig har vært, men i forbindelse med registreringene til Østfold fylkeskommune ble det påvist en grop datert til romertid og et dyrkningslag datert til førromersk jernalder noen titalls meter sørøst for gravhaugene. Det er mulig de påviste strukturene skal sees i sammenheng med disse aktivitetssporene.

Her har vi gravd oss gjennom dyrkningslaget for å avdekke en avfallsgrop liggende under. Fotograf: Andreas Opstad Larsen

Den siste uken var det fremdeles ikke påtruffet noen grav i kjernerøysen. Etter at stein fra alle kvadrantene var fjernet og profilene dokumentert gjensto det å fjerne profilbenkene. Under den nordlige profilbenken dukket det opp en avlang nedgravning. Strukturen ble snittet, men det ble verken gjort funn av bein eller andre gjenstander. Det ble besluttet å tømme strukturen med spade, men da det dukket opp noen keramikkskår gikk vi over til mer skånsomme utgravningsredskaper. Det viste seg at det lå to godt bevarte keramikkar og én gjenstand av tre og jern i strukturen.

Det ene karet var fremdeles intakt. Det er 12-13 cm høyt og kan, med utgangspunkt i dekoren, bestemmes til yngre romertid (200-400 e.kr.). I Østfold er det tidligere gjort funn av (minst) 17 skjelettgraver med keramikkar satt ned i graven (Rødsrud 2010:54). De fleste av disse gravene er datert til yngre romertid og overgangen mellom romertid og folkevandringstid. Selv om det ikke ble funnet bein i nedgravningen med keramikkarene har vi grunn til å tro at dette også har vært en skjelettgrav.

Nest siste dag i felt og all ledig arbeidskraft brukes til å grave frem karene.  Fotograf: Christian Lindh

I og med at det ene karet er helt, har massene i det ligget beskyttet. Et røntgenbilde viser likevel at det trolig ikke skjuler seg gjenstander eller brente bein i karet. En mulighet er at det opprinnelige innholdet har vært organisk og at det nå er nedbrutt. Forhåpentligvis kan vi klare å finne ut hva som har vært oppbevart i karet ved hjelp av naturvitenskapelige analyser av massene i karet og selve keramikken.

Det lille hele karet funnet i en mulig inhumasjonsgrav under gravhaugen i rundkjøringen. Fotograf: Christian Lindh

Arbeidet ble avsluttet i felt i midten av juli, og nå starter etterarbeidsfasen. Jordprøver skal sendes til naturvitenskapelige analyser og brente bein skal osteologisk analyseres. I tillegg skal bein og kull C14 dateres.

Utgravningsresultatene indikerer at det har vært mye forhistorisk aktivitet ved trafostasjonen på Halmstad. Først en periode med boplassaktivitet, deretter en periode hvor området trolig ble dyrket opp. Gravhauger ble så anlagt over sporene etter den eldre aktiviteten. Etter at området ble benyttet som gravfelt har det tilsynelatende stått uberørt i en lang periode, inntil man i 1970 valgte å bygge en trafostasjon her og konkluderte med at den beste måten å komme seg rundt en gravhaug på var med en rundkjøring.

Litteratur:

Rødsrud, C. L. 2010. Drikk og lev vel! Gravkeramikk som kilde til gjestebudskultur i eldre jernalder, i Gundersen og Eriksen (red.) På sporet av romersk jernalder, s. 50-63. Nicolay skrifter 3, Oslo.

The post Gravhaugen i rundkjøringen. Del 2 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forbindelse med detaljreguleringsplan for intercity dobbeltspor mellom Eidsvoll og Dovre har Kulturhistorisk museum gjennomført undersøkelser av fem lokaliteter langsmed traséstrekningen. Lokalitetene omfattet alt fra gravhauger, bosetningsspor og hulvei til produksjonsspor, men i dette innlegget skal vi fortelle litt om graver som ble undersøkt på Botshaug i Eidsvoll kommune, og smievirksomhet på Eidsvoll Prestegård.

Kartet viser de ulike lokalitetene som ble undersøkt i forbindelse med prosjektet. Botshaug er markert med nr. 215740 og Eidsvoll Prestegård med 215548.

Botshaug, Eidsvoll – et lite gravfelt med stor variasjon

I et lite skogholt på gården Botshaug ble det gravd et gravfelt fra eldre jernalder. Området ligger utilgjengelig til med ravinedaler både i nord og sør, og jernbanen og Vorma i øst. Selv om feltet kun besto av 5 graver har gravskikken her vært variert, både med tanke på utforming av gravene, mengden bein og gravgods. Felles for alle er at de er kremasjonsgraver. To av gravene er sentralgraver i gravhauger, to er flatmarksgraver med små fotgrøfter og den siste er en liten nedgravning med rensede bein som ligger under fotgrøfta til den største gravhaugen. Etter at den avdøde var kremert har man her plukket ut de brente beinene fra likbålet og ikke tatt med kull i nedgravningen. Selv om nedgravningen med rensede bein var den minste i utstrekning inneholdt den nesten 470 gram bein. Den inneholdt også bearbeidede gjenstander av horn/gevir som vi foreløpig ikke vet hva er.

Oversikt over gravfeltet på Botshaug midtveis i utgravningen. Haugmassene til Haug 1 er fjernet og sentralgraven og nedgravningen med rensede bein er synlig. På haug 2 er ¾ deler av sentralgraven avdekket.

Bearbeidet bein med ukjent funksjon.

De to flatmarksgravene hadde lik utforming. De besto av en oval nedgravning med kull og bein omkranset av en svak fotgrøft. Diameteren på anleggene var ca. 3,5 meter. Det var derimot stor forskjell på beinmengden. Den ene inneholdt 600 gram brente bein, den andre 100 gram. I graven med minst bein ble det funnet en jernkniv. I den andre lå det en rød perle i glassfluss, en liten bronsespenne, en beltering og dekorerte fragmenter av beinkam.

Bronsespenne og perle fra flatmarksgraven med mest bein.

Gravhaugene var av ulik størrelse (9 og 6 meter i diameter), men var ellers like i oppbygningen. Begge var anlagt på naturlige hauger, gravene inneholdt kull og bein og de lå sentralt i haugen. Grunne fotgrøfter omkranset begge haugene. Det var mest bein i den største haugen (440 g). Det ble her funnet fragmenter av beinkam og to små beslag med en form som kan minne om romertids spenner (0-400 e. Kr.). Det er usikkert hva beslagene har vært festet i, de kan for eksempel ha vært utsmykning på et lite skrin eller et lærbelte. Graven i den mindre haugen hadde størst utstrekning av alle gravene. Dette var den siste graven som ble gravd ut i felt og siden vi hadde funn i alle de andre gravene hadde vi forhåpninger om at denne store graven skulle være rik på gjenstander og bein. Den viste seg å være veldig rik på kull. Det eneste vi fant av gjenstander var noen få fragmenter av beinkam og 200 gram bein.

Et av beslagene funnet i Haug 1.

Vi vet ikke hvor lenge gravfeltet har vært i bruk. Perlen og bronsespennen fra den ene flatmarksgraven indikerer at denne graven er fra 400 tallet e.kr. (tidlig folkevandringstid). Bein fra gravene skal sendes til datering som vil vise om de andre gravene også er fra samme periode eller om man her har gravlagt mennesker over lengre tid. Det er mulig at de ulike gravformene reflekterer tidsperioden for gravleggelsen og at steder dermed har vært i bruk både i romertid og i folkevandringstid. Analyser av beinene vil også kunne si oss mer om kjønn og alder på de gravlagte og om det i noen av gravene kun var bestemte deler av skjelettet som var gravlagt. De ulike beinmengdene tyder på at de avdøde har blitt behandlet på forskjellige måter etter kremeringen.

Eidsvoll Prestegård – ikke som forventet, men kanskje bedre?

Vi vet ikke når i middelalder og kristen tid prestegården ble etablert. Den er eksplisitt nevnt som prestegård i Håkon Håkonssons saga forfattet i 1264‐65, og er dermed blant de tidligste prestegårdene vi kjenner. I Røde bok fra 1390-årene kalles Prestegården for Austerhusa, og som sådan har sannsynlig gården omfattet en mindre, østlig del av en eldre gård som lå på vollen ved eidet her som het Eid.

Eid synes å ha vært kongelig veitslegård i vikingtid og middelalder. Navnet kommer av at vannveien over Mjøsa endte her ved Sundfossen. Her måtte man ta beina fatt, forbi fossen og videre nedover elven til Øyeren, eller over Romerike til Oslofjorden. Både gården Eid og Eidsvoll kirke er omtalt i Olav den Helliges saga (kap75) og Håkon Håkonssonssaga (kap 134). Interessen var derfor stor da registreringer like vest for Prestegården avdekket flere stolpehull og kokegroper. Det var da mulig at disse kunne være forbundet med storgården Eid og følgelig være motstykke til Austerhusa og som sådan kunne svare til Vesterhusa.

Med bakgrunn i historiske kilder og registreringsfunn hadde vi forhåpninger om å finne en mulig storgård på Eidsvoll Prestegård. Avdekkingen av området viste imidlertid at våre håp ikke ville bli innfridd, men derimot ville kunne gi oss uventet kunnskap om aktivitet i sannsynlig utkanten av et tun trolig fra omkring vikingtid/middelalder.

Minst to, små bygg ble avdekket på lokaliteten. Disse betegnes som firestolperskonstruksjoner på grunn av deres karakteristiske rektangulære/firkantet form, markert av stolpehull anlagt i hvert hjørne av bygget. Konstruksjonene er et til dels vanlig funn på boplasser, og er som oftest forbundet med uthus eller verkstedsbygg. På Eidsvoll Prestegård ble byggene funnet i samband med produksjonsvirksomhet, nærmere bestemt smieaktivitet.

Et av firestolpersbyggene avdekket på Eidsvoll Prestegård.

Byggene stod vinkelrett mot hverandre, og i området mellom konstruksjonene ble det avdekket en esse, og deler av et kulturlag. Med hjelp av en magnet ført over essa fremkom glødeskallfragment, og i kulturlaget ble det funnet mye kull og rødbrent leire. I et av byggene ble det avdekket en kokegrop som var blitt gjenbrukt til avfall bestående av store klumper, ubrent leire. I tillegg ble det funnet to groper som fyll indikerte flerfaset igjenfylling, kronet med smieavfall bestående av smieperler, slagg og sintret/rødbrent leire.

Profilet til en av gropene med smieavfall.

Det er usikkert om det øvre laget i gropene representerer ødelagte deler av et smieanlegg eller rett og slett er avfall sopt ned i gropene. Mikromorfologiske prøver, samt jordprøver er tatt fra strukturene for å prøve å besvare spørsmålet. Prøvene vil forhåpentligvis også kunne svare på om smieaktiviteten har vært primær og/eller sekundær, og om den har omfattet flere metaller. Det ble funnet flere fragment av svært korroderte jernbiter som indikerer at smieaktiviteten har vært forbundet med jern. Det ble imidlertid også funnet et dekorert beslag av kobberlegering som kan bety at flere metaller har blitt smidd på Eidsvoll Prestegård, og igjen er håpet tent.

Dekorert beslag av kobberlegering.

The post Graver og smievirksomhet på Eidsvoll appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forbindelse med nedleggelse av ny vannledning fra Hurdalsjøen til Ullensaker kommune i Akershus har Kulturhistorisk museum gravd fire lokaliteter fra jernalder. To lokaliteter ble gravd høsten 2016 og de to siste nå i vår. Tre av lokalitetene ligger på gården Østre Garder i Ullensaker og den siste på Kneppe i Nannestad. Det ble gravd bosetningsspor i form av stolpehull, ildsteder, kokegroper og ulike produksjonsgroper. På tre av lokalitetene ble det også funnet branngraver. Den sørligste lokaliteten er sannsynligvis del av et større gravfelt. Denne lokaliteten ble gravd ut i høst og vi har dermed fått tilbake svar på flere av prøvene vi har sendt inn.

Oversiktskart. Lokalitetene er markert med rødt.

Barnegrav fra Romertid

Her ble det blant annet gravd ut fem branngraver. Tre av gravene ligger innenfor fotgrøften til en overpløyd gravhaug. De osteologiske analysene viste at den minste graven har tilhørt et barn på mellom 0 og 7 år. Alt beinmateriale var i midlertidig så fragmentert at man kan ikke si noe om kjønn eller alder til de to andre gravene. Datering på trekull og bein tyder på at de kan være gravlagt i siste del av romertiden (200-400 e.kr.).

Fotgrøft med tre branngraver. Barnegraven ligger til høyre på bildet, mellom målestokken og fotgrøften.

Kremasjonsbål

Det ble også funnet mange groper i tilknytning til gravene. Noen av disse inneholdt litt brent bein og små biter med keramikk. De osteologiske analysene viste at beinene var menneskelige og en geoarkeologisk analyse av innholdet i en av gropene viser at rester etter kremasjonsbålet har blitt vasket ned i gropen. Dette betyr at disse gropene har stått åpne ved gravleggingen, og at de døde har blitt kremert på gravfeltet. Hvilken funksjon disse gropene har hatt vet vi ikke, men det er interessant å merke seg at vi har mange flere groper enn graver. Vi vet heller ikke utstrekningen på gravfeltet. Registrerte gravhauger og metallsøkerfunn (korsformet spenne) i åkeren vest for utgravningsområdet tyder på at gravfeltet kan ha hatt en ganske stor utstrekning i denne retningen. Det er mulig er at gropene våre ligger i utkanten av gravfeltet på Garder. Dateringer fra to av gropene viser også at disse kan være yngre enn branngravene, noe som passer bra med funnet av den korsformede spennen (som dateres til folkevandringstid – 400-550 e.kr.). Stammer restene etter det kremasjonsbålet vi fant fra en gravleggelse hvor selve graven ligger i åkeren vest for utgravningsområdet?

Grop med rester etter kremasjonsbål.

Flere graver

Under årets utgravning dukket det opp syv nye branngraver. Seks av disse lå på Kneppe og en på nabojordet på Garder Østre (ca. 500 m i luftlinje fra fotgrøften nevnt over). De var alle dårlig bevarte med kun 3-15 cm igjen. I motsetning til fjorårets graver har beinene vi fant i år blitt renset for rester av kremasjonsbålet før den døde ble gravlagt. Flere var små og lignet små stolpehull i plan. Vi lurer på om en av de minste kan være en barnegrav. Dette vil osteologiske analyser gi oss svaret på etter hvert.

Mulig barnegrav fra Kneppe.

En av gravene fra i fjor og fire av årets graver inneholdt tetningskitt/bek. Dette ble brukt for å tette organiske kar, mulig av never. Dette forteller oss at beinene til den døde ble lagt i et kar før de ble lagt i en grop. Om graven har hatt en markering på overflaten vet vi ikke.

Grav som opprinnelig har inneholdt et organisk kar med en diameter på ca. 15cm.

Graven på bildet over er fra årets utgravning på Garder Østre. Her ble det bare funnet en grav, den lå blant stolpehullene og skilte seg ikke fra de andre strukturene i plan før det etter opprensing ble oppdaget en liten bit brent bein. Ved snitting av strukturen dukket det opp flere større beinfragmenter og biter med tetningskitt. Undergrunnen her var veldig hard og det var tidkrevende å grave ut graven i felt. Mesteparten ble derfor tatt med inn og vasket ut inne. Det viste seg at denne graven inneholdt mest bein av alle gravene, inkludert flere større fragmenter og vi håper derfor at den osteologiske analysen kan fortelle oss mye om hvem det er som har blitt gravlagt her.

Graven var tettpakket med bein.

Vasking av bein i såld.

The post Branngraver vest for Gardermoen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.