Få dager gjenstår av de arkeologiske undersøkelsene på Bildøy, og vi sitter igjen med et meget omfattende materiale. Her vil det bli etterarbeid, analyser og rapportskriving i lang tid fremover. Etter dette vil det forhåpentligvis bli gjennomført forskning hvor en kan gå mer i dybden på resultatene fra utgravingene på Bildøy.

På slutten av undersøkelsen passer det godt å reflektere litt over de «små» lokalitetene på vestsiden av Bildøy (les mer her). Hvordan kan disse bidra til å gi et helhetlig bilde av utnyttelsen av landskapet over tid? Innenfor et område på mindre enn 10 000m² har vi funnet spor etter mer enn 6000 års steinalderbosetning. Frem til historisk tid kan det dokumenteres minst 11 000 års bosetning ved Bildøystraumen.

Gjennom hele dette enorme tidsrommet med store variasjoner i klima, havnivå, fauna og flora har menneskene holdt stand her ved straumen. Selv om fiske og fangst alltid har vært forutsetningen for livet her, er det ikke et statisk bilde som tegner seg. Omfattende endringer i redskap, teknologi og avfallsmengde viser at menneskene har tilpasset seg alle endringer som har oppstått.

Innenfor det som kan betegnes for «filosofisk holisme» bygger en gjerne på utsagnet om at «helheten er større enn summen av alle enkeltdelene». Det betyr at når en vurderer, og setter sammen enkeltdelene, får en noe mer enn bare summen av disse delene. Det helhetlige bildet kan altså ikke forklares ut fra de enkelte komponentene alene. En kan selvsagt mene hva en vil om en slik tilnærming, men det er få steder en slik tankegang synes å passe bedre enn når aktiviteten ved Bildøystraumen skal tolkes. For skal vi ha håp om å belyse den helhetlige bruken over et så enormt langt tidsrom, er det avgjørende å fange opp så mange enkelthendelser som mulig, tolke disse for så å sette dem inn i en ny og større sammenheng. Disse enkelthendelsene gir seg f.eks. til kjenne som de flyktige «besøkene» på lok 15 for 10 000 år siden, eller det like korte besøket på lok 16 ca 3000 år seinere. Begge disse er viktige vitnesbyrd over bruken av området, og relasjonen mellom disse lokalitetene, og menneskene som på samme tid hadde tilhold i de massive bygningene som stod på lokalitet 13 og lokalitet 11 er det viktig å kartlegge. Samspillet mellom alle disse sporene etter menneskelig aktivitet løfter vår forståelse opp på et høyere nivå enn om man vurderer disse separat. Slike grunnleggende vurderinger vil stå sentralt under vår tolkning av 6000 års utnyttelse av Bildøystraumen.

Men undersøkelsene er ikke helt avsluttet selv om vi nå snart forlater Bildøy. I vinter skal vi sannsynligvis sette det endelige punktum for våre utgravninger. Da skal vi undersøke de delene av Lokalitet 13 som ligger lengst ned mot dagens strandlinje. Da vil vi forhåpentligvis få et innblikk i leveviset til de siste jegere, sankere og fiskere som levde ved Bildøystraumen for ca 4500 år siden. I en periode hvor jordbruket var på «full fremmarsj» i Europa (og Skandinavia) ser folk på Vestlandet ut til å ha holdt fast ved den gamle livsstilen hvor fiske og fangst har vært sentralt. Kanskje finner vi de eldste sporene etter «fiskerbonden», et levevis som har vært fremtredende helt opp i vår tid?

The post Når helheten er større enn summen av enkeltdelene appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I løpet av feltsesongen 2018 har det blitt undersøkt fem små lokaliteter ved Bildøystraumen på vestsiden av Bildøy. Selv om lokalitetene har mange likhetstrekk både i størrelse og type funn, vitner de om flere tusen års utnyttelse av dette landskapet, og endringer over tid.

Lokalitet 12 – Pionerene på Bildøy

Lokalitet 12 ligger i dag 18-19 m.o.h. men i tidligmesolitikum lå denne på et nes med gode landingsforhold for farkoster både på øst- og vestsiden av neset. I forkant av selve boligflaten ligger en bergknaus som har gitt ekstra ly mot iskald nordavind. Funnmaterialet fra utgravingene kan med få unntak spores tilbake til den eldste delen av steinalderen, tidligmesolitikum ca 9-8000 f.Kr. Funn av stikler, mikrostikler, mikrolitter, spissvinklede kjerner og avslag, samt en kjerneøks og en skiveøks samsvarer godt med strandlinjedateringen på lokaliteten. Lokaliteten ligger i dyrket mark og bærer preg av dette. Det var mange moderne forstyrrelser i undergrunnen så sikre uttakssteder for datering lot seg ikke oppdrive. Vi klarte likevel å samle inn et representativt utvalg av funn fra det som trolig er noen av de eldste sporene etter mennesker på Bildøy.

Lok 12 og 15, fra begynnelsen av eldre steinalder, på 18 m.o.h

Lok 12, arbeidsbilde

Lokalitet 3 – Overraskelsen

Lokalitet 3 lå 14-15 moh, få meter øst for lokalitet 12. Denne boplassen ligger i dag i utkanten av bondens slåttemark, og var derfor mindre forstyrret av moderne aktivitet enn lokalitet 12. Kun én dreneringsgrøft ser ut til å forstyrre de funnførende lagene. Boplassflaten var delvis dekket av store stein, og det var en gledelig overraskelse å finne uforstyrrede bosetningslag under disse.

Vurdert ut fra høyden over havet har lokaliteten vært i bruk i slutten av eldre- og i begynnelsen av yngre steinalder, dvs overgangen seinmesolitikum/tidligneolitikum (ca 5-4000 f.Kr.). Det ble funnet et omfattende materiale på boplassen, deriblant flere fiskesøkker, flintkniver, slipte bergartsøkser og slipeplater. Alle disse funnene passer med en seinmesolittisk datering. Det er også funnet flere kjerner og flekker av rhyolitt, sylindriske kjerner og tangespisser som viser bruken i første halvdel av yngre steinalder. Boplassen har et ryddet boplassområde og en avfallsplass (mødding) like ved, men foreløpig har det ikke lykkes å påvise tydelige strukturer som ildsteder eller gulv.

Lok 3, 4 og 16, fra slutten av eldre steinalder, på 12,8 m.o.h

Lok 3, arbeidsbilde

Lokalitet 15 – Redskaper i mengder

Lokalitet 15 er, sammen med Lok 12, de eneste tidligmesolittiske lokalitetene som blir undersøkt på Bildøy. Lokalitet 15 ligger 16-17 moh i dyrket mark, og er dessverre sterkt preget av diverse moderne forstyrrelser. Det var en usedvanlig stor andel redskaper her (f.eks. borr, skrapere, stikler og pilspisser) i forhold til produksjonsavfall (avslag). Dette kan antyde at lok 15 var en «fangststasjon» mer enn et produksjonssted for verktøy for ca 10 000 år siden. Som vanlig for denne perioden består nesten alt materialet av flint.

Utgravingene har avdekt to separate funnkonsentrasjoner, den ene har dessverre blitt forstyrret av moderne aktivitet. Her er det blant annet funnet en rekke krittpipefragmenter noe som viser at den «moderne» aktivitet i området kan gå tilbake til 1700-tallet. Den andre funnkonsentrasjonen virker å være mer intakt, og flinten ser nærmest «nyslått» ut. Her er det få moderne innslag blant de arkeologiske funnene. To slike separate funnkonsentrasjoner gir oss en viktig mulighet til å gjøre komparative analyser og mer inngående teknologiske studier.

Noen funn fra lok 15: skiveøkser, mikrolitter, en stikkel, en kjerne og flekker

Lokalitet 16 – Mellom bakker og berg

Lokalitet 16 var en liten boplass fra eldre steinalder, og under utgravingen ble fokuset umiddelbart rettet mot en steinpakning som trolig har vært gulvet i en hytte fra eldre steinalder. Havnivået da hytten var i bruk var ca 12 meter høyere enn dagens, og selve boplassen lå i en fordypning omkranset av berg på alle sider. En har hatt tilgang fra sjøen fra to kanter, og den marine tilknytningen underbygges blant annet av fem fiskesøkker som er funnet på lokaliteten. Inne på selve gulvet var det svært få funn, men på berget på utsiden ble det funnet en såkalt knakkeplass, dvs spor etter redskapsproduksjon. Deriblant kjerner, knakkesteiner og avslag. Dette har trolig vært et fint arbeidsområde for redskapsproduksjon. Andre funnkonsentrasjoner i utkanten av steinpakningen gjenspeiler andre aktiviteter, deriblant oppskjerping og bearbeiding av redskaper. Slike forskjeller er interessante for vår forståelse av den romlige utnyttelsen i og rundt boligen.

Steinpakningen på lok 16 under graving. De turkise linjene: rotforstyrrelser. Den rød linjen: utbredelse av pakningen i plan slik den ble observert før og under graving. De stiplede rød linjene: usikre avgrensninger. Den gule firkanten: en prøvesøyle

Lok 16, arbeidsbilde

The post Årets nykommere på Sotrasambandet appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Årets fältsäsong på Sotrasambandets lokal 13 har varit något av en berg- och dalbana. Dels har vi fått undersöka intressanta stenålderslämningar, men dels också varit tvungna att brottas med komplicerade lagerföljder, överlappande strukturer, och sentida störningar.

Ben och yxor i neolitisk avfallshög

Säsongen inleddes med vidare undersökningar på den avfallshög från yngre stenåldern (neolitikum) som identifierats föregående år. Denna struktur består av ett svart och tjockt täcke av sotig jord och eldsprängd sten, och har daterats till mellan 3300-3600 f.Kr. Fynden som gjordes i år inkluderar pilspetsar i skiffer, ryolit och flint, keramikfragment samt slipade bergartsyxor- och mejslar. De senare ger intryck av att vara i fullt brukbart skick, med fortsatt skarp egg och man kan fråga sig varför de har lämnats kvar på platsen. Särskilt viktigt är dock de stora mängder bränt ben som dels kom ur avfallslagret, men som framförallt kunde knytas till en väldefinierad kokgrop i lagrets norra del. Avfallslagret i högen ligger inklämt mellan större stenblock, tätt intill den forna stranden, som idag är ca 10 m.ö.h.

Isabel Furesund tar prover ur den neolitiska kokgropen i avfallshögen

På lokal 13 har yxorna normalt hittats i form av fragment. I det neolitiska kulturlagret påträffades dock några kompletta slipade yxor

Problematiska bevaringsförhållanden

Under slutet av äldre stenåldern bestod stranden på lokalen av en strandvall av grovkornigt grus och stora stenblock, och det är i anslutning till denna som den mesolitiska bosättningen, som har daterats till 5500-4400 f.Kr, återfinns. Det är framförallt i direkt anslutning till de större blocken, samt till bergspartier, som lagren är mer välbevarade. Vi utgår från, att även om det bevisligen har varit en långvarig och intensiv mesolitiskt bosättning i området, så ser vi endast fragment av denna, då området verkar ha använts rätt intensivt i modern tid.

Detta blev särskilt tydligt, då vi undersökte de mer stenfria ytorna. Här påträffades flera eldstads- och stolphålsliknande strukturer, även inkluderande stenåldersfynd, men vi var tvungna att konstatera att många av dessa är resultat av stenröjning i modern tid. Då större markfasta stenar har dragits upp nära stenåldersbosättningen, så har kulturlager och matjord rasat ner i botten av den grop som bildas. Ofta stötte vi på luftfickor långt ner i jordlagren, vilket är ett tydligt tecken på att området omrörts på detta sätt. De backamurar, som ligger i nära anslutning till vårt fält, vittnar ju också om att området använts intensivt även efter stenåldersbosättningen. Samtidigt så har backamurarna också i sig själva delvis fungerat som buffertzoner, intill vilka lämningar från stenåldern kunnat bevaras i högre grad.  Framförallt så är det spännande med ett antal större gropar, fyllda med strandvallens grus och innehållande mesolitiska fynd. Funktionen på dessa är ännu oklar.

Det kommer att bli ett utmanande arbete, men när fyndbilden, lagerföljder och inte minst naturvetenskapliga prover i efterhand pusslas samman, så kommer de viktiga fyndsammanhangen att utkristalliseras från störningar och sentida händelser.

Många strukturer, bland annat dessa mörka fläckar med koncentrationer av eldsprängd sten, på ytan förvillande lika eldstäder och stolphål, visade sig ofta vara en blandning av kulturlager och matjord som rasat in, ibland även innehållande plast eller annat modernt material

Backamurarna i området innehåller stora mängder sten som röjts från ytan. Intill den närmaste backamuren fanns mesolitiskt kulturlager bevarat, bland annat innehållande fiskesøkker

Paulina Blaesild undersöker ett dike fyllt med mesolitiskt kulturlager. Detta har förmodligen varit del av en större, gropliknande struktur, som sedan förstörts av ett fallande träd

The post Mellan hopp och förtvivlan: störningar och strukturer appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

De arkeologiske undersøkelsene av Lokalitet 11 på Bildøy er i gang med sin andre og avsluttende sesong. Lokaliteten strekker seg over fire terrasser som ligger på to ulike platå, 11 og 14 m.o.h. En viktig problemstilling for oss er å tidfeste når bosetningen på de ulike platåene har funnet sted, og hvordan denne har endret seg i forhold til det varierende havnivået gjennom steinalderen.

Tverrsnitt av terrenget – lok 11 ligger på to ulike platå

Bosetningen i eldre steinalder

I fjor undersøkte vi deler av lokalitetens øvre platå. Her ble det dokumentert et gulv i en boligstruktur (tuft) med minst to bruksfaser fra eldre steinalder: 5900-4700 f.Kr. og 4500-4000 f.Kr. Det vil si fra midten og slutten av perioden vi kaller seinmesolitikum. Funnmaterialet er i tråd med slik vi kjenner det fra denne perioden (mikroflekker, mikroflekkekjerner, fiskesøkker og tverreggede spisser). De fleste redskapene er laget av flint.

Det øvre platået hadde svært god beliggenhet mot slutten av eldre steinalder. Havet stod 11-12 meter høyere enn i dag, ca. 6-7 meter fra boplassen. Dette var en god havn, hvor det var enkelt for folk å komme seg i land like nedenfor boplassen. Når en flokk med hval, eller en fiskestim, plutselig suste forbi i strømmen kunne en få båtene hurtig ut på sjøen.

…og i yngre

Siden siste istid har landet hevet seg raskere enn havet har steget, slik var det også under store deler av steinalderen. I praksis førte dette til at strandlinjen «sank» og nytt land ble eksponert. Utover i yngre steinalder fra 4000 f.Kr.(overgangen til tidligneolitikum), ser vi at aktiviteten i det øvre området på Lokalitet 11 avtar kraftig. Nå var det de nedre områdene, ca. 11 m.o.h., som hadde de beste havne- og ilandstigningsforholdene, og følgelig er det her vi finner de mest omfattende sporene etter menneskelig aktivitet i denne perioden. Vi ser altså tydelig hvordan bare 2-4 meters endring i havnivået får store konsekvenser for hvor folk valgte å bosette seg.

Vi har foreløpig ingen dateringer fra den nedre flaten, men materialet har en helt annen karakter og sammensetning i forhold til det øvre platået. Funnmaterialet er spredt og mindre omfangsrikt, og tyder på en langt mindre intensiv bruk. Råmaterialet består av mye kvartsitt og rhyolitt i tillegg til flint. Kvartsitten er ofte av finkornet grå type, og vi har funnet flere pilspisser (tangespisser) i dette materialet. Vi vet ikke sikkert hvor folk har funnet kvartsitten, men når det gjelder rhyolitt vet vi at denne kommer fra Sunnhordaland, nærmere bestemt fra en åre på toppen av det høyeste fjellet på Bømlo, Siggjo. Uttak av rhyolitt på Siggjo er datert til første del av yngre steinalder (tidligneolitikum 4000-3300 f.Kr.). Rhyolitt har åpenbart vært et «populært» råstoff blant kystbefolkningen, og fra overgangen mellom eldre og yngre steinalder (omkring 4000 f.Kr.), finnes rhyolitt i store mengder på boplasser mellom Rogaland og Sogn og Fjordane.

Rhyolitt

Tangespiss av rhyolitt

Terrenget øst for platået stuper bratt ned mot dagens havnivå, og utover i yngre steinalder har lokaliteten i løpet av kort tid mistet sin gunstige beliggenhet ved strandlinjen. Vi kan på denne måten følge terrengets trapper gjennom forhistorien fra eldre til yngre steinalder, før bosetningen opphører når strandlinjen skilles fra bosetningsområdet av et bratt stup som har gjort den utilgjengelig fra sjøsiden. Kanskje menneskene som hadde bodd her flyttet seg over til vestsiden av Bildøy på dette tidspunktet, til Lokalitet 13?

The post Et liv i strandkanten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I byene våre finnes tallrike eksempler på kirker og katedraler med rik ornamentikk og utsmykning. Felles for de fleste er at de er bygget i kleberstein. For kleber er en myk bergart, den kan skjæres, hugges og formes med skarpe redskap. Men folk har visst å utnytte klebersteinens egenskaper lenge før kirkebyggene så dagens lys. Den eldste bruken av kleber går nemlig tilbake til eldre steinalder, og langs kysten av Hordaland finner vi ofte fiskesøkker av dette råstoffet. Disse søkkene er om lag 7000 år gamle.

Små glinsende fiskesøkker

Blant arkeologer går fiskesøkkene fra eldre steinalder gjerne under betegnelsen bønneformede søkker, og ofte har de store likhetstrekk med en kaffebønne. De er altså små med en langsgående fure, størrelsen ligger ofte mellom 1,5 – 3 cm og vekten er typisk mellom 0,5-3 gram. Selv om de fleste søkkene er enkle i utformingen, er det også en del som har ornamentikk, f.eks. hakk langs sidekantene eller sikk-sakk mønster på overflaten.

På Sotrasambandet har vi nå funnet til sammen 48 slike søkker av kleber.

Store søkker med ornamentikk

De små bønneformede søkkene er relativt enkle å organisere i grupper etter form, vekt og størrelse. Men så har en noen unntak som skiller seg fullstendig fra disse, som funnet fra en utgravning på Bjorøy i 2010. Stedet ligger rett sør-øst for Bildøy, og i et hyttegulv fra eldre steinalder ble det funnet et nevestort søkke med fantastisk ornamentikk. Søkket veier i overkant av 100 gram. Det innrissede mønsteret er sirlig utført, og minner nærmest om vikingtidens flettverksornamentikk, men dette er 6000 år før vikingtiden begynte.

Et nevestort fiskesøkke med ornamentikk for Bjorøy – funnet i et hyttegulv fra eldre steinalder (funnested merket med rød sirkel)

I 2010 ble det stor oppstandelse da dette søkket ble funnet. Noe slik var det ingen som hadde sett tidligere. Vi var sikker på at dette var en «once in a lifetime» opplevelse. Men så, i 2017 dukket det opp nok et stort fiskesøkke med ornamentikk. Denne gangen på Lok 13 på Bildøy. Dette er enda større enn søkket fra Bjorøy, og veide nærmere 230 gram. På Bildøy-søkket er det ornamentikk på ca ¼ av overflaten. Det har en dyp langsgående fure. Vi er foreløpig usikker på hvilken bergart søkket er laget av, men det ser ut til å være et betraktelig hardere materiale enn kleber. Kanskje er det derfor bare deler av overflaten ble dekorert? For en ting er sikkert; å «risse» et mønster inn i dette søkket må ha vært betraktelig mer utfordrende enn i den myke kleberen.

Et stort fiskesøkke med ornamentikk fra Bildøy, lok 13

En lokal kunstner?

Ser vi på selve ornamentikken på de to søkkene fremstår de som ganske like. En kunsthistoriker ville kanskje sett felles grunnelementer her? Var det en egen ”kunsttradisjon” i dette området? Kan det rett og slett ha vært samme person som for 7000 år siden lagde de to søkkene? Funnstedene på Bjorøy og Bildøy ligger om lag 5 km fra hverandre, så det er jo ikke utenkelig. Begge søkkene er funnet på/i hyttegulv, og de to søkkene, og deres funnomstendigheter, bringer oss nær menneskene som levde her i steinalderen. Vi kan jo bare drømme om hvordan andre formbare redskaper, som økseskaft, harpuner, buer, piler og padleårer kan ha sett ut. De sylskarpe flintknivene har garantert vært brukt til andre ting enn å bare skjære kjøtt og fisk med. Dessverre er slike organiske gjenstander for lengst råtnet bort – de to søkkene gir likevel et eksklusivt lite innblikk inn i en verden, og et formspråk, som i stor grad ellers er skjult for oss.

The post Kleberkunst som gav fiskelykke? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Vi har finslipt våre graveskjeer og vår strategi. 25 kunnskapshungrige arkeologer er klar til å avdekke steinalderens fangstkultur på Bildøy. Årets feltsesong på Sotrasambandet er endelig i gang!

I 2018 konsentrerer vi all vår aktivitet på Bildøy. Der fortsetter vi undersøkelsene av de to store boplassene som ligger på hver sin side av den lille øyen – Lok 11 i øst og Lok 13 i vest (se også her og her). Her skal vi delvis fortsette på allerede avdekte flater, men vi skal også utvide våre undersøkelsesområder.

På Lok 11 har vi åpnet to prøvesjakter på boplassens nordlige, og hittil ikke undersøkte, flate. Vi har allerede fått konstatert at også her ligger funnene direkte under torven, og at det dreier seg om store mengder funn og brente bein fra mesolitikum og neolitikum (eldre og yngre steinalder). Vi har spor etter minst en boligstruktur i den nordlige delen, trolig finnes det flere.

På Lok 13 har vi innledningsvis undersøkt «overvintrede» strukturer på flater som ble åpnet opp i 2017. Blant annet fortsetter vi utgravningen på den store neolittiske møddingen. Massen her består av en kraftig pakning skjørbrent stein, kullsvart jord og store mengder brente bein. Mange jordprøver har allerede blitt tatt fra møddingen til osteologiske, botaniske og jordkjemiske analyser. I tillegg har vi funnet en tydelig struktur inne i møddingen. Denne består av en nærmest steinfri flate, store mengder kull, og i midten et område som er tettpakket av små brente bein. Vi er usikker på strukturens funksjon, men den har klare likhetstrekk med neolittiske strukturer vi undersøkte på Lok 13 i 2017.

Fire nye steinalderlokaliteter nordøst for Lok 13 (Lok 3, 4, 12 og 16) som skal undersøkes i sesongen 2018

I sesongen 2018 undersøker vi også fire nye steinalderlokaliteter. Disse befinner seg nordøst for Lok 13. Den største av disse, Lok 12, ligger på samme dyrka flate som lok 13, men noe høyere i terrenget, mellom 15-20 m.o.h. Utstrekningen på denne boplassen er beregnet til 1130 kvm. Ettersom dette er en lokalitet fra den eldste delen av eldre steinalder (tidligmesolitikum) – og boplasser fra denne perioden ofte karakteriseres av små, tette ansamlinger med funn – blir en av de første utfordringene å påvise selve aktivitetsområdene på denne store flaten. På Lok 12 gjennomfører vi derfor en innledende fase hvor vi med 5m mellomrom graver ruter på 50 x 50 cm over hele flaten. I en av prøverutene har vi, gledelig nok, allerede funnet nakkepartiet på en tidligmesolittisk kjerneøks, og i en annen rute en tidstypisk pilspiss (mikrolitt), så vi er definitivt på rett spor!

Nakkepartiet på en tidligmesolittisk kjerneøks

De tre andre nye lokalitetene som skal undersøkes i år – Lok 3, 4 og 16 – er også sannsynligvis mesolittiske. De er små og ligger på en høyde mellom 12 til 15 m.o.h. Deres plassering i utmark håper vi betyr at de er relativt uforstyrret av moderne aktivitet.

I likhet med forrige sesong fortsetter vi med formidling av det pågående feltarbeidet. Foruten presentasjon av «godbiter» som dukker opp, er nytt av året at ukens feltarbeid blir oppsummert i en kort nyhetsrapport på vår Facebook-side hver fredag. Vi håper du vil følge oss!

The post En ny feltsesongstart appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I løpet av feltsesongen 2017 ble det undersøkt fire aktivitetsområder fra steinalderen i Arefjordpollen. Grunnen til at vi bruker begrepet aktivitetsområde og ikke boplass er at undersøkelsene ikke tyder på en utbredt bruk av disse stedene over lang tid. Dette står i sterkt kontrast til de store lokalitetene som blir utgravd på Bildøy (les mer her og her).

Disse har et langt større areal og omfang av råstoff og redskaper, og sist men ikke minst er det her funnet kulturlag. Altså en av de sikreste indikasjonene på omfattende bruk over lang tid. Dette gjør at vi med sikkerhet kan kalle disse lokalitetene for boplasser.

Det er nettopp denne forskjellen mellom lokalitetene i Arefjordpollen og lokalitet 11 og 13 på Bildøy som er interessant, og har vært et mål å belyse under årets sesong.

Sesongen begynte med utgravningene på lokalitet 8. (se også her).  Hovedresultatet fra gravingen var at hverken feltet vi åpnet eller funnene som ble gjort helt stod i stil med de forventningene vi hadde før undersøkelsen startet opp. Denne undersøkelsen ble derfor avsluttet noe tidligere enn planlagt.

Omtrent 150 meter sør for lokalitet 8 gravde vi lokalitetene 6 og 7. Disse lokalitetene befant seg på en fjellrygg 17-18 meter over havet og var naturlig avgrenset av terrenget. Høyden over havet tilsa at disse kunne være fra den eldste delen av steinalderen, eller tidligmesolitikum. Funnene på lokalitet 7 skulle på mange måter stadfeste denne antagelsen.

Bilde 1. Gul sirkel viser det mulige ildstedet, mens den blå stiplete sirkelen viser hvor funnene konsentrerer seg

Mens lokalitet 6 utelukkende bestod av en håndfull kvartsavslag, skulle et avgrenset område rundt et mulig ildsted på lokalitet 7 vise seg å være en spennende funnkonsentrasjon (Bilde 1). Innenfor få kvadratmeter ble det gjort omtrent 500 funn, hovedsakelig flint. Av disse var det flere ansamlinger av samme type flint som senere viste seg å stamme fra en typisk tidligmesolittisk ensidig kjerne, med spiss avspaltningsvinkel og to motstående plattformer, som ble funnet på lokaliteten. Flere av avslagene og flekkene, samt en borrspiss, lot seg plassere på kjernen slik de opprinnenlig var før de ble slått av (Bilde 2). Slike forsøk blir kalt «refitting» eller sammenføying, og kan fortelle mye om tilvirkningsprosessen av verktøy og hvordan en har utnyttet råstoffet. «Refitting» er et svært møysommelig arbeid, og lar seg stort sett bare gjennomføre i tilfeller hvor funnene ligger konsentrert, og en har mulighet til å samle inn så mye funn som mulig, slik som på Lok 7. Gevinsten av et slik møysommelig arbeid som refitting er, er at vi kan dokumentere en situasjon, trolig en enkelt hendelse der noen for ca. 11 000 år siden har sittet rundt et bål og knakket på en kjerne for å lage redskaper.

Utforsk 3D-modellen på: https://sketchfab.com/models/6fd107ed9bdd4a34bb8081a0e40dd4be

Bilde 2. En ensidig kjerne, med spiss avspaltningsvinkel og to motstående plattformer – flere av avslagene, samt en borrspiss lot seg plassere på kjernen

Den siste lokaliteten som ble undersøkt i Arefjordpollen var lokalitet 9. Denne lå noen hundre meter øst for de andre lokalitetene og var orientert mot fjorden/vannet. Lokaliteten var funnrik, men den var tydelig forstyrret, etter at det var brukt privat gravmaskin på området. Undersøkelsen av denne lokaliteten ble derfor avsluttet etter kort tid.

The post Aktivitetsområde og «refitting» appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Yxor har länge varit en viktig fyndkategori för stenåldersarkeologer. Dessa förändrar utseende genom stenåldern och utgör därmed vad som kallas diagnostiska fynd, alltså fynd som mer eller mindre säkert kan knytas till ett visst tidsavsnitt och på det sättet grovt datera en fornlämning.

De tidigaste yxorna i Norge, kallade skiv- och kärnyxor, är enbart huggna. För ca 10.000 år sedan, vid övergången till mellanmesolitikum börjar yxorna delvis slipas. Dessa nya yxor, ofta även prickhuggna före slipning och tillverkade i lokala bergarter, kallas trindyxor på grund av sitt runda tvärsnitt. Trindyxorna lever kvar under resten av mesolitikum, ett tidspann på ca 4000 år. Dock bevittnar denna period också en ökad regionalisering i olika typer, bl.a uppträder i östra Norge en kärnyxa med slipad egg – Nøstvetyxan – medan Vestlandets senmesolitiska befolkning föredrar trindyxor med en mer yttäckande slipning.  I relation till Östnorge, så tycks Vestlandet se en större fokusering på brytning av råmaterial från koncentrerade råmaterialkällor, framförallt grönsten från Bømlo och diabas från Florø.

Tonvikten på lokala råmaterial fortsätter in i tidig- och mellanneolitisk tid, där yxorna dock börjar anta mer rektangulära former, både sett till tvärsnitt och i plan. De dominerande typerna är en mer välvd form – Vespestadsyxan – och en tydligt rektangulär – Vestlandsyxan. Slipningen av dessa täcker frekvent hela yxkroppen och ger ofta yxorna ett facetterat utseende. Övergången till dessa yxtyper är dock inte ett helt renodlat neolitiskt fenomen, utan fynd av dessa har gjorts i säkra senmesolitiska kontexter och det tycks som att senare delen av SM har övergångsformer.

Väldigt generellt kan stenålderns yxor sägas vara ett kustfenomen och de är förhållandevis ovanliga på boplatser i inlandet. Detta har gjort att yxorna ofta föreslås fylla en maritim funktion, där  stockbåtstillverkning föreslagits, något som också styrks av att många av typerna är tväreggade och lämpliga för urholkning.

Fig. 1. Spridningen av yxor och större yxfragment (orange fyrkanter) och avslag med slipyta (gröna romber) i anslutning till den föreslagna mesolitiska tuften (röd cirkel).

Att yxor varit i bruk på Sotrasambandets lokalitet 13 står klart. Från den mesolitiska delen av lokalen, så har vi samlat in ett 70-tal föremål som kommer från yxor. Dessa ligger koncentrerade till den möjliga mesolitiska tuften (se figur 1.). Prover tagna från anläggningar och kulturlager i anslutning till ”Tuften” har fått dateringar som pekar mot bruk av området från ca 5500 f.Kr till 3900 f.Kr, men med huvudsaklig bosättning mellan 5000-4800 f.Kr. Merparten av fragmenten är små avslag med slipyta, som i många fall kan vara resultatet av bruk, då de är delar av eggar. I andra fall verkar yxorna ha slagits sönder medvetet, kanske som ett led i omformning av dem. Större delar av yxkroppar finns ett fåtal (se figur 2). Flertalet passar väl in under kategorin trindyxa, men det finns även eggfragment som för tankarna mot de neolitiska yxor som beskrivits ovan. Minst 12 olika yxor har varit i bruk på platsen, och med tanke på den långa tid lokalen varit i bruk, får vi betrakta det som en ovanlig händelse, att en yxa går sönder och hamnar i avfallshögen! Man kan också fråga sig om yxorna på lokalen bör sättas i samband med byggnation och vård av tuften. Fyra av stolphålskontexterna innehöll fynd av slipade bergartsavslag och i ett fall dök också en hel liten yxa upp (se figur 3.).

Fig. 2. Hela yxor (mittraden), nackfragment (övre raden) och eggfragment (nedre raden) tillvaratagna i anslutning till den föreslagna mesolitiska tuften. Foto Justin Kimball, montage Kim Darmark.

Något som dock är väldigt tydligt är att lokal 13 inte har varit en plats där yxor tillverkats. Bergart, grönsten och diabas utgör, på basen av hittills katalogiserat material, endast ca 0,2 %. Avslag utan slipyta finns knappt i dessa material och det finns endast ett oslipat förarbete till yxa (figur 2, mittenraden). Man kan kanske förmoda, att detta fynd får representera den form i vilken grönstenen nådde detta område, som ligger precis i gränslandet mellan de kända råmaterialbrotten ca 100 km mot syd respektive norr?

Fig. 3. Leif-Inge Åstveit markerande fynd av en hel yxa påträffad vid provtagning av ett av stolphålen daterat till 4975-4875 f.Kr.

The post Yxbruk i gränsområdet appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Gjennom feltsesongen 2017 ble det samlet inn totalt 110 prøver for radiologisk datering fra de to store lokalitetene (11 og 13) som har blitt undersøkt på Bildøy. Prøvene ble primært tatt ut fra snitt gjennom kulturlag og strukturer (f.eks. stolpehull og ildsteder). 61 prøver har foreløpig kommet i retur fra to ulike laboratorier i henholdsvis USA og Polen.

Et viktig poeng når det gjelder radiologisk datering, eller karbondatering, er at treets egenalder eller levetid vil kunne påvirke prøvens alder. Prøver som kun inneholder trekull må derfor først vedartsbestemmes. Gjennom mikroskop plukker en da ut treslag som har relativt kort levetid, f.eks. bjørk eller hassel, mens en prøver å unngå treslag som har lang levetid, f.eks. eik eller furu. Det som imidlertid ble prioritert var prøver som hadde brent hasselnøttskall, dette gir særlig god nøyaktighet når det gjelder å bestemme alder (+/- 30 år).

Lokalitet 11

Fra Lokalitet 11 har 29 prøver blitt radiologisk datert, og det ble prioritert å ta ut prøver i tette sekvenser for å få fanget opp ulike bruksfaser. Denne metoden gir et godt statistisk datagrunnlag for videre analyser. Det ble tatt ut tre slike sekvenser fra profilene i det sentrale området av Lokalitet 11. Dateringsresultatene samler seg innenfor to ulike perioder av eldre steinalder (seinmesolitikum), og knytter seg i stor grad til en lagdeling som også kunne observeres i felt.

De massive kulturlagsavsetningene i bunnen av tuften ble datert innenfor perioden 5900-5000 f.Kr. Den eldste fasen på boplassen er altså nesten 8000 år gammel. Bunnen av tuften og ildstedet, samt et tilhørende stolpehull, er datert til denne eldste fasen. Etter denne fasen er det opphold i bosetningen, og det legger seg torv over boplassen. Omtrent 500 år seinere, i perioden 4500-4000 f.Kr., er det en ny bosetningsfase, og det blir avsatt et nytt kulturlag over torven. I tillegg har lokaliteten en yngre bruksfase fra eldre jernalder (romertid og folkevandringstid) med dateringer innenfor perioden 180-545 e.Kr. Denne fasen er trolig knyttet til avsviing av vegetasjon for å skape beite for husdyr.

Profil med dateringsresultater gjennom tuft med kulturlag fra Lokalitet 11. Kulturlaget strekker seg helt bort til steinen til høyre i bildet. (Klikk for et større bilde!)

Lokalitet 13

Fra Lokalitet 13 har 32 prøver blitt radiologisk datert. Dateringsresultatene faller innenfor tre ulike perioder av steinalderen. De to eldste bruksfasene er datert til siste halvdel av seinmesolitikum, 5500-4300 f.Kr., og er knyttet til en tuft med kulturlag, stolpehull og mulig ildsted. Det ser imidlertid ut til å være et opphold i bosetningen mellom 4800 og 4500 f.Kr.

Etter 4300 f.Kr. er det igjen ett opphold i bosetningen på lokaliteten, og den tredje bruksfasen er datert til 3900-3000 f.Kr., altså tidlig- og mellomneolitikum. Denne fasen har vi først og fremst fanget opp i et avfallsområde (mødding) som ligger på lokalitetens nedre del.

Prøveuttak på Lokalitet 11

Prøveuttak på Lokalitet 13

Foreløpig samlet vurdering  

Foreløpig kan vi si at Lokalitet 11 har den eldste bruksfasen fra 5900 f.Kr., men med et opphold i perioden 5000-4500 f.Kr. Omkring 5500 f.Kr. får vi også bosetning på Lokalitet 13, men med et opphold mellom 4800-4500 f.Kr. Slik bildet ser ut nå har altså begge lokalitetene et opphold i bosetningen i samme periode – hva kan dette skyldes? Det er nettopp slike mønstre i våre data vi er på jakt etter under analysearbeidet, og dette er en av flere problemstillinger vi vil jobbe videre med fremover.

Det er imidlertid flere forhold som kan nyansere og endre dette bildet i feltsesongen 2018. Hvordan vil dateringsbildet se ut når vi åpner opp de nedre områdene på Lokalitet 11, hvor vi forventer å finne en eller flere neolittiske bruksfaser? Og hva vil skje når vi åpner opp de øverste områdene på Lokalitet 13 som foreløpig bare er bare sporadisk undersøkt?

Erfaringsmessig vet vi at mange ¹⁴C-prøver både kan virke oppklarende og forvirrende når en skal forsøke å tegne et kulturhistorisk bilde, vi ser likevel frem til neste års feltsesong, også når det gjelder dateringsresultater.

The post Dateringsresultater appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I løpet av femten vekers feltarbeid gjennom sommaren 2017, har vi grave ut deler av ei 7000 år gammal tuft ved lokaliteten i Straumsundet. I tillegg har vi fått eit godt inntrykk av situasjonen over resten av lokalitetsflata – ved hjelp av gravemaskin har vi avtorva eit område på 865 m2, og dermed kan vi gå direkte i gang med vidare utgraving allereie ved starten av neste års sesong.

Seinmesolittisk bustad

Tufta si utstrekning ser førebels ut til å vere 6,2 x 3,7 meter i plan, med eit stolpe- eller staurhol i vestlege utkant. Vi har ikkje lukkast i å påvise meir enn dette eine stolpeholet, men dette betyr ikkje naudsynleg at det ikkje har funnest fleire enn eitt, fråveret av dei kan òg vere ein indikasjon på kva type konstruksjon det dreiar seg om. Sentralt i tufta er eit opptil 20 cm tjukt svart kollag med ei utstrekning på 2,7 x 1,5 meter, som er nedskore i strandgrusen. Vi tolkar dette som eit eldstadsområde. Rundt kollaget er det ein opptil 15-20 cm tjukk steinpakning med humus- og trekolhaldig grus og sand (kulturlag) med skjørbrende stein. Under steinpakningen følgjer torv- og kompakt silt og sand. Dette ligg direkte oppå den sterile strandgrusen i botnen.

Om dei ulike horisontane representerer åtskilde fasar med aktivitet på buplassen, eller om det nedste laget er anrika med organisk materiale frå laget over, kan 14C-dateringar forhåpentlegvis bidra til å avklare. Det er større total funnmengd i det øvre laget enn i det nedre, men likevel ei klar overvekt av beinfragment i det nedre. Dette kan moglegvis indikere ulike fasar, men det kan òg vitne om betre bevaringstilhøve i det meir organiske og beskytta nedre laget. Dei to 14C dateringane frå fylkeskommunen si registrering stammar frå eldstadsområdet, og gav dateringar til høvesvis 5220-5000 f.Kr. og 4790-4610 f.Kr. Dateringar av brende bein frå den svarte kulturavsettinga innanfor tuftområdet gav alderen 5717-5627 f.Kr. og stadfestar sannsynligvis den eldste av dateringane frå registreringa. (jf. her).

Gul linje antyder tufta si utstrekning, orange felt syner eldstadsområdet og teikninga til venstre er stolpeholet med steinar i kvitt og nedgraving i raudt

Utgraving av eldstadsområde

Neolittiske innslag i topplaget

Dei øvste funnførande 5-10 cm under torvlaget inneheld avslag av rhyolitt, eit flintliknande råstoff som var brukt i tidleg- og mellomneolittisk tid over store delar av Vest-Noreg. Dette ser så langt ut til å vere tilfellet over heile lokalitetsflata, og fleire innslag av Vespestadøkser stammer truleg frå same aktivitet.

Vespestadøks

Seinmesolittisk busetnad med marin tilpassing

Størstedelen av funnmaterialet består som venta av avfall frå produksjon av reiskapar, med ei overvekt av lokale råstoff. Ei stor mengd bipolare kjernar, mikroflekker/ mikroflekkekjernar og små trinnøkser, bidreg til å styrke dateringa til seinmesolittisk tid. Rundt 20 små fiskesøkker i kleberstein, og ei lita handfull bevarte bitar av fiskekrokar i bein og/eller gevir vitnar om det sentrale marine næringsgrunnlaget for dei som budde her. Lokaliteten var direkte strandbunden gjennom delar av seinmesolitikum.

Fiskesøkke i kleberstein

Bitar av fiskekrokar i bein og/eller gevir

Steinpakning i sør

Sør for tufta har vi grave ut ein pakning av skjørbrende stein som var 7 x 3 m stor og 5-7 cm tjukk. Storparten av denne avsettinga skil seg ut som funnfattig samanlikna med tilgrensande aktivitetsområde i nord. Funnmengda aukar vesentleg nedover skråninga mot aust – kanskje har vi påvist ei utkastsone her. Den vestlege halvdelen, som så å seie manglar innslag av skarpe flint- og kvartsavslag, kan vere restar av ei bustadflate på platået. Dette er ei mellombels tolking, men dateringsresultat kan forhåpentlegvis bidra til å avklare kva denne representerer, og om den eventuelt kan vere relatert til aktiviteten i nord.

Positive overraskingar undervegs

Steinalderbuplassen har lege relativt eksponert, i eit område prega av særleg mykje omkalfatring dei siste 30-40 åra. Med unntak av planteskogen, har vi så langt ikkje sett noko som tydar på korkje dyrking, graving, bygging, lyngheidrift eller annan inngripande aktivitet på lokalitetsflata. Illevarslande, torvdekte røyser av kantete stein fleire stader på lokaliteten, og noko som likna betongavfall (eigentleg uskuldige innslag av naturleg konglomerat) gjorde at vi innleiingsvis frykta å finne meir eller mindre omfattande moderne forstyrringar då vi byrja å grave. Steinane viste seg derimot truleg å bestå av bitar av sprukken berggrunn (jf. her).

Lokaliteten har vist seg å ha overraskande gode bevaringstilhøve for organisk materiale – vi har påvist kontekstar med bitar av både brende og ubrende bein, der det brende vart datert til 5717-5627 f.Kr. (jf. ovanfor).

Alt i alt ser vi fram til neste års feltsesong og kva resten av lokalitet 11 har å by på. Ikkje minst er vi spente på om det er muleg å påvise skilnader mellom dei to platåa, som kan indikere at aktiviteten stammar frå to ulike fasar.

The post Busetnadsspor frå eldre steinalder appeared first on Norark - Norsk arkeologi.