Når man bader og dykker i skogstjern som Grunna blir man påminnet om hvor dårlig tilpasset mennesker er til livet under vann. Fargene går fra mørkerødt til totalt mørke på ca. 4 meters dyp. Skal man se på dypere vann må man bruke kraftige lykter. Om man kommer i skade for å blafre litt med svømmeføttene virvles dynn opp fra bunnen og danner en føyke av organiske partikler. Da kan man komme til å tenke på at det jo hadde vært bedre å være en abbor, eller en ørret. For dem er skogsvannet et optimalt miljø, der de kan jakte insekter og møte artsfrender – lynraske, blanke flanker med sine fiskesanser.

Fisken fikk nok lenge holde på med sitt i Grunna, men i vikingtiden ble idyllen alvorlig forstyrret – det ble etablert en fiskefelle i vannet.

Skogstjernet Grunna

På ca. 185 moh. ligger det langstrakte vannet Grunna, og i midten av tjernet er det et sund. Smala-sundet er 10–15 meter breit, mens de to endene av vannet er omkring 500 meter lange. I 1996 ble det revet en dam, samtidig med en tørr seinsommer og det resulterte i ekstremt lav vannstand. Olav Sørensen (2015:28–30) hadde i mange år padlet gjennom Smala, men denne sommeren oppdaget han to rekker med staur eller stokker som strakk seg tvers over sundet.

Smala er 10–15 meter bredt og deler det langstrakte tjernet Grunna i to. Foto: Axel Mjærum, KHM.

På sporet av vikingtidsfisket

I 2014 hentet ansatte ved Norsk Maritimt Museum opp en staur fra anlegget. Delen som hadde vært dekket av mudder var svært godt bevart og man kunne tydelig se øksehogg for å spisse enden. En radiologisk datering viste, noe uventet, at trestykket var fra vikingtiden (innenfor tidsrommet 895–1020 e.Kr.). Kulturhistorisk museum og Norsk Maritimt museum fikk i 2019 midler av Riksantikvaren til å sikre kunnskap om anlegget før stokkene som brøyt vannflaten råtnet helt bort. Nå foreligger noen av resultatene fra undersøkelsen.

Jørgen Johannessen med en grein av furu som var presset ned mellom de stående staurene i anlegget. Greinen har tydelige huggemerker. Greina ble trolig kappet mellom 1020 og 1170 e.Kr. Foto: Axel Mjærum, KHM.

En minst 500 år lang fisketradisjon

Ettersom anlegget for en stor del sitter fast i gytje måtte vi kjenne oss frem med hendene da vi undersøkte fella. Det føltes ut som staurene var forbundet med furugreiner som et slags grovt flettverk. Staurene har fungert for å samle fisken, kanskje til en ruse eller rysju (Hesthagen og Kleiven 2016:104–105). I etterkant har vi fått C14-datert ytterligere fem furustaur. Tidfestingene fordeler seg nokså jevnt fra 900-tallet til 1500-tallet e.Kr., noe som innebærer at anlegget må ha blitt driftet mer eller mindre sammenhengende fra slutten av vikingtiden og gjennom hele middelalderen.

Beregninger som Olav Sørensen (2015:28–30) har fått utført viser at det årlig kan ha blitt tatt ut så mye som 200–300 kg abbor og ørret fra Grunna. Fisketanlegget må ha krevd hyppig tilsyn. Ved Gamlevollen ved Grunna har det tidligere vært beite, og det er tenkbart at driften var knyttet til dyrehold på sommerstid.

At driften vedvarte i om lag 500 år åpner opp for nye tanker om betydningen av slike anlegg og viktigheten av fisket for de med fiskerett. Fangsten kan delvis ha blitt tørket eller saltet, og noe ble kanskje skattet (jf. Kjelland 2016).

Evig eies kun det tapte

I tiden som har gått siden fella ble funnet i 1996 har mange av staurene som stakk opp av mudderet forsvunnet. Da vi undersøkte fella sommeren 2019 hadde vi følgelig problemer med å gjenfinne det kanopadleren lett kunne se, og som også delvis ble observert ved et besøk av Norsk Maritimt Museum 2014. Det var på høy tid at anlegget ble undersøkt og dokumentert så godt som mulig for ettertiden.

The post En tusen år gammel fiskefelle fra skogsvannet Grunna i Buskerud appeared first on Norark - Norsk arkeologi.