De arkeologiske utgravningene i forbindelse med fellesprosjektet Ringeriksbanen og E16 fortsatte i 2022 med den andre av i alt tre planlagte gravesesonger. I løpet av 17 ukers feltarbeid fra juni til oktober undersøkte Kulturhistorisk museums arkeologer i alt 10 lokaliteter i Hole kommune på Ringerike.

Ved Kjellerberget, litt vest for Vik, gravde vi ut den ene av to gravhauger som utgjør et mindre gravfelt. Haugen var av beskjeden størrelse og med en tydelig plyndringsgrop midt i, og forhåpningene om å finne en godt bevart begravelse var derfor avmålt.

Gravhaugen under utgraving. To kryssgående profilbenker er anlagt for å kunne følge lagskillene etter hvert som haugen graves ut. I midten ses en forsenkning der gravplyndrere har gravd seg ned til begravelsen. Foto: Magne Samdal, KHM.

Begeistringen var desto større da vi fant en delvis bevart inhumasjonsbegravelse – det vil si ikke kremert – der avtrykket av den gravlagte kroppen kunne ses tydelig. Bevaringsforholdene i det meste av landet er slik at ubrent bein og annet organisk materiale vanligvis raskt brytes ned. Her har derimot betingelsene for nedbrytning vært slik at deler av skjelett og tenner fremdeles var tilstede; en arbeidshypotese er at dette kan ha en sammenheng med høyt kalkinnhold i berget på stedet. De bevarte delene av kroppen ble tatt ut i preparat slik at de kan undersøkes under kontrollerte forhold av Kulturhistorisk museums konservatorer.

Hvorfor gravplyndringen som plyndringsgropen dokumenterer tilsynelatende ikke har forstyrret begravelsen i særlig grad er et åpent spørsmål. Vi kan spekulere i at dette kan ha skjedd kort tid etter gravleggingen – kanskje er verdifullt gravgods, eksempelvis et sverd, målrettet hentet ut av noen som har kjent til dette? Vi antar at graven er fra yngre jernalder (ca. 500–1000 e.Kr.), men i skrivende stund venter vi på svar på prøvene som er sendt til C14-datering.

Graven renses fram. I forgrunnen ses avtrykk av føtter og bein, lenger bak i bildet er også hoftepartiet og hodet relativt godt bevart. Foto: John A. M. Havstein, KHM

Med unntak av gravfeltet lå alle lokalitetene som ble undersøkt i 2022 i dyrket mark i det som i flere tusen år har vært et rikt jordbruksområde. Vi hadde, på bakgrunn av datert trekull fra Buskerud fylkeskommunes arkeologiske registreringer, forhåpninger om å finne spor etter gårdsbosetning, kanskje helt fra de tidligste jordbrukerne i yngre steinalder (ca. 3900–1700 f.Kr.) og opp til det etablerte jordbrukssamfunnet i jernalderen. Som av og til skjer, lever ikke resultatene helt opp til forhåpningene, og særlig sporene etter bosetning og jordbruk i steinalderen var i liten grad mulig å gjenfinne. De beste jordbruksområdene har gjerne vært i bruk og dyrket kontinuerlig over flere tusen år, og det er dermed ikke unaturlig at yngre tiders aktivitet ødelegger sporene etter de som har holdt til der tidligere.

Eksempelvis kan et mindre antall flintgjenstander funnet på Søndre og Midtre Rudsøgarden, på bakgrunn av type og framstillingsmetode, knyttes til aktivitet i henholdsvis første og siste del av yngre steinalder. Funnenes opprinnelige kontekst er derimot ødelagt av pløying, og informasjonsverdien er dermed begrenset.

Gjenstandsfunn fra yngre steinalder. Venstre: del av en flekke – et langt, smalt avslag med skarpe kanter – slått av en kjerne med sylindrisk form, datert til tidligste eller mellomste del av yngre steinalder (3900–2350 f.Kr.). Høyre: flintdolk fra siste del av yngre steinalder (2350–1700 f.Kr.), funnet av Buskerud Fylkeskommune under registrering. Fra tidligere kjennes om lag 80 flintdolker fra Buskerud. Foto: John A. M. Havstein, KHM.

Mens vi ikke klarte å treffe på spore av selve gårdsbygningene på noen av de undersøkte lokalitetene, ble det derimot funnet et større antall kokegroper, ovner og andre aktivitetsspor tilknyttet gårdsbosetning i jernalderen. Sammen med naturvitenskapelige data som etter hvert kommer inn fra laboratoriene vi samarbeider med vil dette bidra til å fylle ut bildet vi har av bosetning og samfunnsforhold i området over en periode på flere tusen år.

Utgravningene på Ringerike fortsetter i 2023, der vi blant annet skal grave den andre og større gravhaugen ved Kjellerberget, samt en lokalitet med mulige spor av hus og metallbearbeiding like ved det store gravfeltet på Veien.

Med gravemaskin og krafse fjernes matjorda slik at nedgravninger i form av kokegroper, stolpehull og lignende kommer blir synlige i undergrunnen. I forgrunnen til høyre kan det skimtes en avdekket kokegrop. Foto: Judyta Zawalska, KHM.

The post En velbevart grav i rikt jordbrukslandskap appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På Opstad i Sarpsborg, Østfold ligger et av landets største førkristne gravfelt. Utgravninger har vist at feltet ble tatt i bruk tidlig i bronsealderen (1700–500 f.Kr.) og at det ble benyttet langt inn i jernalderen. Tidligere er det også funnet hus og åkre på Opstad med dateringer tilbake til 800-tallet f.Kr. I høst har arkeologer oppsøkt Opstad igjen, og drøyt 500 m nedenfor gravfeltet har de funnet hus, på hus, på hus…

Totalt er det påvist over 300 stolpehull som kan knyttes til et, så langt, ukjent antall bygninger med jordgravde stolper. Stolpekaoset skyldes at de samme hustomtene har blitt benyttet gjennom lang tid og at husene har vært ombygd opptil flere ganger. I tillegg har naturens gang satt sitt preg på bygningssporene – noen av stolpegropene er knapt synlige. Det å knytte stolpesporene til ulike langhus er følgelig en vanskelig oppgave.

Det eldste langhuset sett fra luften. Foto: Magnus Tangen, KHM.

Bronsealderhusene

Så langt har vi imidlertid klart å sette sammen noen av stolpehullene til minst to bygninger. Det eldste er 20 m langt og er bygd på en måte (toskipet) som gjør at vi kan tidfeste det til sen steinalder/tidlig bronsealder (ca. 2350–1500 f.Kr.).

Minst like spennende er et noe mindre, treskipet hus med rester av gulvet. På gulvet var det etterlatt flint, keramikk, brente hasselnøttskall og det som nok er en underligger til en skubbekvern. På utsiden av bygningen ligger et lag med kull og leire. Trolig er dette rester av en utrast husvegg. Hustypen og gjenstandene indikerer at denne bygningen er fra tidsrommet 1500–1100 f.Kr.

Det treskipede, yngre langhuset. Legg merke til skillet mellom de to lagene. Her har trolig husveggen stått. Foto: John Asbjørn Munch Havstein, KHM.

Trolig en nokså lite brukt skubbekvern.Foto: John Asbjørn Munch Havstein, KHM.

En del av flintsigd og keramikkskår, funnet i tilknytning til det eldste, toskipede huset. Foto: John Asbjørn Munch Havstein, KHM.

Bønder og sjøfarere

I likhet med den pågående utgravningen i Løveskogen i Tjølling, Vestfold, understøtter Opstad-funnene at mye av bronsealderens bebyggelse var knyttet til så vel de gode landbruksområdene som ferdselsmuligheter på vannet. Boplassen ligger ved Raet, på et sted med veldrenert sandundergrunn. Stedet ligger heller ikke langt fra Visterflo, en sidearm til Glomma hvor det var saltvann i bronsealderen. Via Visterflo kunne man ta seg fra Oslofjorden og innover i landet med båt.

The post Bronsealderhusene på Opstad appeared first on Norark - Norsk arkeologi.