På Inter city Sørli-Åkersvika er vi nå inne i vår tiende uke. Seks av i alt 16 lokaliteter er ferdig utgravd og avsluttet i felt. Parallelt med dette jobbes det videre på fem andre lokaliteter og vi skal i gang med to nye felt den kommende uken. Utgravningsprosjektet nærmer seg sin travleste periode.

Foruten å undersøke forventede kulturminner som kokegroper, steinpakninger og koksteinslag, har vi også avdekket en rekke overraskelser. Samlet vil dette bidra til mye ny kunnskap om Stange og Ottestads rike forhistorie.

Guåker

Prosjektets største lokalitet strekker seg over grensen mellom to gamle storgårder, Guåker og Næsten. På denne skal et område tilsvarende 14 daa flateavdekkes. Så langt har vi åpnet 10 daa og det har bl.a. dukket opp over 250 kokegroper! Videre avdekking vil kunne resultere i nærmere 300 kokegroper, kanskje mer.

Blant små steinpakninger og kokegroper er det avdekket flater som tilsynelatende har blitt ryddet for stein. Her er det også bevart kulturlag med ubrente dyrebein fra ulike tamdyrsarter, slagg og keramikkbiter. En C14-hastedatering av en fortann fra svin, ga oss et spennende resultat til 271–351 e.Kr.. Dette gir oss en unik mulighet til å fange opp et kildemateriale som belyser husdyr- og kjøttkost fra jernalder og tilbake til romertidens Stange. I et tidligere innlegg er jordsmonnets gode bevaring av ubrent bein og jern omtalt og forholdene skuffer ikke!

Fortann fra underkjeven til en gris. Denne ble datert til 271-351 e.Kr. Foto: Jessica L. McGraw, KHM, UiO.

Dronebilde av avdekket område på Guåker. Nederst og sentralt i bildet, ser vi et felt ryddet for stein. Her er det bevart kulturlag. Foto: Steinar Kristensen, KHM, UiO.

I løpet av de kommende ukene vil kulturlag såldes for funn og bein, mens videre flateavdekking pågår og utvalgte kokegroper undersøkes. Allerede nå ser vi at ytterligere arkeologiske kontekster ligger under kulturlag og at det vil bli avdekket mer ettersom vi graver oss bakover i tid.

Næsten

På jordene som tilhører Næsten gård undersøkes nå tre ulike lokaliteter. Ytterligere to er ferdig undersøkt og samlet viser de til et komplekst og bredt omfang av ulike kulturminner.

På en liten lokalitet vest for en av de flotte gårdsbygningene på dagens tun, er det fremkommet spor av et 22 meter langt stolpehus. Stolpehullene skjærer et jordlag som er svært tykt, der funn av ubrent bein og dekorert keramikk (trolig fra 200-500 e.Kr.) på 1,3 meters dybde under matjordslaget, har overrasket stort! Sør for dette er det undersøkt deler av et massivt koksteinslag som dekker omtrent ett mål og er inntil 1 meter tykt. Tørrlagt myr ligger i underkant av dette koksteinslaget. I myrlaget ble et margsplitta rørbein, trolig fra storfe, funnet i øvre del av myrlaget. Potensialet for flere funn i myrlaget er stort og vi er så vidt i gang med nærmere undersøkelser av denne.

På ett av feltene har vi avdekket to mulige graver, samt et lite område tettpakket med kokegroper. Funn av en bøylespenne fra romertid og en konisk spenne fra merovingertid (550-800 e.Kr.) i matjorda viser til aktivitet her i begge tidsperioder. Lignende bøylespenner er tidligere også blitt funnet på Hverven. Vi har noen spennende uker i vente!

Ole Alexander renser frem en steinrøys. Et ubrent bein av sau eller gris funnet blant steinene ble datert til 310-411 e.Kr. Foto: Nicolai Eckhoff, KHM, UiO.

Müsli/Hverven

På jordene ved Müsli/Hverven, nær den nedlagte togstasjonen Ottestad, er det fremkommet rundt 100 kokegroper og rest av en gravrøys. Her kom også overraskelser i form av til sammen seks jernutvinningsovner; trolig av den tidligste typen kalt gropovner uten slaggavtapping (fase I). Dette er spor etter den eldste jernutvinningen, trolig fra førromersk jernalder/romertid (500 f.Kr.-400 e.Kr.). Lignende ovner har tidligere blitt undersøkt ved Vardal kirke og Biri i gamle Oppland fylke. En mer nærliggende parallell er Børstad i Hamar, der det i 2015 ble undersøkt en ovn av samme type. Denne ble datert til førromersk jernalder. Vi vet ikke om ovnene på Müsli vil vise seg å være like gamle og fremtidig C14-analyser vil gi oss svar på dette.

En av jernvinneovnene på Musli. Foto: Odd Ingjer, KHM, UiO.

Slagg fra en av ovnene. Metallurgiske analyser av dette slagget vil f.eks. fortelle oss noe om hvor vellykket utvinningen har vært. Foto: Odd Ingjer, KHM, UiO.

Den undersøkte gravrøysa var ca. 6 meter i diameter, pakket av neve- til hodestore stein avgrenset av enkelte kampestein. I røysa ble det funnet både ubrente dyrebeinsknokler, brente beinfragment og flere keramikkskår. I kanten lå også flere kokegroper, og enkelte av disse kan være fra ritualer forbundet med begravelsen.

Spor etter forhistorisk dyrkning fremkom også i form av ei åkerrein i bunn av en skråning. Kokegroper ble avdekket både over og under åkerreina, noe som speiler ulik utnyttelse av området i jernalderen.

Skjerden Østre

På gården Skjerden Østre er undersøkelse av to lokaliteter ferdigstilt, hvor det på den største av disse ble utgravd et treskipet hus med en lengde på 16 meter og en bredde på 4,2 meter. I tillegg til langhuset fremkom flere kokegroper både tett på langhuset og mer spredt rundt på lokaliteten. To av stolpehullene var skåret ned i et dyrkingslag og viser til en dyrkningsfase eldre enn bygningen. Samme lag var også skåret av noen kokegroper. Tre ruvende gravhauger er godt synlige fra den undersøkte boplassen og dette gravlandskapet kan tilhøre den her undersøkte bosetningsaktivitet.

På en mindre lokalitet, ca. 300 meter fra det undersøkte langhuset, ble det i tillegg utgravd et lite koksteinslag med funn av en god del ubrente dyrebein av tamdyrarter som svin, storfe og sau. Det er sannsynlig at dyrebeina representerer slakt- og matavfall fra vikingtid/middelalder, og fremtidige osteologiske analyser vil komme til å belyse ulike sider av dette materialet.

Nicoline klargjør for planfoto av langhuset. Foto: Karin Lindboe, KHM, UiO.

The post Jernalderens Stange: kortreist kjøtt, jern og tonnevis med kokstein appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Jernet kom i bruk i Norge for cirka 2500 år siden, og var en viktig faktor i hvordan samfunnet utviklet seg gjennom perioden vi kaller jernalderen (ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr.). Jernet var et fremragende materiale for mange gjenstander som man brukte i dagliglivet, men også mer prestisjefylte ting. Sverd, kniver, økser, spiker, spenner, sigder og ploger var bare noen av gjenstandene man kunne lage av jernet. I vikingtiden og middelalderen hadde produksjonen av jern et enormt omfang, og bygder i innlandet forsynte deler av Nord-Europa med jern.

Også i Øyer og andre deler av Gudbrandsdalen tok man til å lage jern basert på malm fra myrene, og lokale stedsnavn som Raudmyra, Malmen og Blæsterfalla viser jernutvinningens betydning. Vi har imidlertid frem til ganske nylig visst lite om jernproduksjonen i Øyer-området. Arkeologisk feltarbeid på fem jernproduksjonsplasser ved Hafjell i 2015 har imidlertid endret dette. Bare på disse stedene ble det produsert minst 13 tonn jern i tidsrommet 800–1400 e.Kr., kanskje så mye som 30 tonn. Sammen med jern fra flere titalls andre produksjonsplasser har dette utvilsomt skapt store verdier for folkene i dalbygden.

Arkeologiske kulturminner i Øyer kommune, fra Askeladden. Bosetning, graver og dyrkning er stort sett dokumentert i dalbunnen, mens jernvinne/kullproduksjon og fangstanlegg dominerer høyereliggende strøk.

De tidligere innleggene her på Norark har gitt et innblikk i feltarbeidet på Mosetertoppen. Nå er all informasjonen fra Mosetertoppen og nærliggende utgravningsfelt på Haugan blitt bearbeidet og samkjørt med de naturvitenskapelige analysene (vedartbestemmelser, C14-dateringer og metallurgiske analyser), og rapportene er ferdigstilt. Her oppsummerer vi de viktigste punktene:

Hovedtrekk ved jernvinneanleggene

Fire av anleggene (id141160, id141161, id102394, id151880) var fase II-anlegg, kjennetegnet særlig ved ovner der slagget ble tappet ut under blestringen. Anleggene inneholdt blesterovner og to til fire kullgroper på eller rett ved selve jernvinneanlegget. To av anleggene hadde to ovner hver, og de to siste hadde én ovn hver. Det siste anlegget (id102404) ser ut til å representere to faser i jernutvinningen, med en hellegryte som er typisk for fase I-teknologi, der slagget ble samlet opp i en grop under ovnen, og en blesterovn med slaggavtapning tilhørende fase II. På dette anlegget var det ingen kullgroper.

Bevaringsgraden på blesterovnene varierte noe, men de hadde stort sett bevart en god del av sjaktene av leire, og forskalling av steinheller og/eller rundkamp på sidene og i bakkant. Der det var mulig å påvise, så det ut til at slagget var tappet til siden eller i forkant av ovnene. Hver ovn hadde én til to slagghauger knyttet til seg. Samtlige lokaliteter hadde også tydelige malmlag og en del produksjonssøl.

Kart over lokalitetene på Haugan (blå) og Mosetertoppen (rød), og andre nærliggende kulturminner

Variasjoner og særtrekk

Den eneste tuften ble påvist på et av jernvinneanleggene på Haugan (id141160), med spor av en esse tilknyttet smieaktivitet. Et emne av kleberstein, kanskje et uferdig spinnehjul, ble funnet i tuften, og forteller at også andre aktiviteter har funnet sted mens jernblestringen pågikk. Smieaktivitet ble også påvist på id141161, id102404 og id151880 gjennom typisk smieavfall i det metallurgiske prøvematerialet. Her ble det imidlertid ikke identifisert esser eller tilsvarende strukturer, selv om store steiner i nærheten av ovnene kanskje kan ha fungert som ambolter. Hovedsakelig er det primærsmiing som er påvist, altså rensing av jernlupper, men på id141161 ser det ut til også å har foregått sekundærsmiing, produksjon av jerngjenstander.

Esse A4715 i tuft på id141160 (Cf34914_457).

Et leirelag ble avdekket rett sør for tufta på id141160. Dette kan ha fungert som et depot av råmateriale for konstruksjon og reparasjon av ovnssjakta. På id141161 kunne åpningen til luftinntaket for belgen påvises i ovnsjaktløpet. Foran åpningen var det en arbeidsplattform der blåsebelgene kan ha vært plassert. På samme lokalitet ble det også påvist en grop med slagg og kull som kan være restene etter ytterligere én ovn, eller som kan ha vært tilknyttet smieaktivitet på anlegget. På id151880 ser det ut til å ha vært et hellelagt arbeidsområde foran ovnene.

Id102394 hadde et malmlag som ble tolket som en mulig røsteplass. I tillegg var det svært tykke malmlag langs innsiden av den ene kullgropen. Dette tolkes som at malmen har blitt lagret der i kortere eller lengre tid. To av anleggene (id102404 og id151880) hadde til dels tykke malmlag under slagghaugene, i helling ned fra tilhørende ovner. Plasseringen av malmen er ikke tilstrekkelig godt forklart; det er et tilsynelatende lite hensiktsmessig sted å skulle lagre malm, og dersom det er produksjonssøl, er det store mengder med malm som har gått tapt.

Lokaliteten som skilte seg mest ut var id102404. Nordøst på lokaliteten lå en noe sparsommelig helleforet hellegryte med rester av sjaktmateriale liggende i toppen. I den nærliggende slagghaugen ble det funnet biter av slaggblokker, som dannes ved at slagget samles opp og stivner i en grop under ovnen, i dette tilfellet hellegryten. Slagget i slagghaugen var imidlertid variert og inneholdt også bunnskollefragmenter og rester av tappeslagg, som forbindes med fase II-teknologi. I selve hellegryten ble det ikke funnet slaggblokker, men biter at knudret, korallaktig slagg. Slaggblokker dukket derimot opp i konstruksjonen på fase II-ovnen sørvest på lokaliteten. Ovnen var anlagt i en langt større grop, tolket som en arbeidsgrop. I bunnen av ovnen lå bunnskollen og slagget i slaggrennen bevart.

Kullgropene

Det ble undersøkt til sammen 16 kullgroper. Ti lå på eller tett opptil selve jernvinneanleggene, mens de seks siste lå enkeltvis i terrenget. Kullgropene hadde stort sett oval eller rund bunnform, men to kullgroper, én på Haugan og én på Mosetertoppen, hadde rektangulær bunnform. Kullgropene inne på jernvinneanleggene på Haugan var flerfasete.

Plan av kullgrop A3059 på id141160 under snitting; den rektangulære ytteravgrensningen er eldste fase, mens det ovale kullaget i midten stammer fra den yngste bruksfasen (Cf34914_429).

Produksjonsvolum og metallurgiske analyser

Produksjonsvolumet for et jernvinneanlegg beregnes ut fra mengden slagg og forventet utbytte av jern per kilo slagg, noe som kan variere kraftig. Estimatene fra Haugan og Mosetertoppen benytter noe forskjellige modeller, noe som har gitt større spenn i tallene fra Mosetertoppen. Tallene som oppgis er minimums- og maksimumsberegningene for hvert anleggene.

Fase I-ovnen på Mosetertoppen har hatt lavest produksjon, estimert til ca. 0,1-0,6 tonn. Produksjonen i fase II-ovnene har stort sett hatt en produksjon innen 0,5-6 tonn. Unntaket er den doble ovnen på id141160, som anslagsvis har produsert 8,3-15 tonn. De metallurgiske analysene har til en viss grad påvist sammenhenger og forskjeller mellom slagg fra ovner og/eller slagghauger og nærliggende malmlag, og antyder at de fleste anleggene kan ha vært benyttet til flere blestringer. Malmen som har vært benyttet har vært produsert lokalt.

Dateringer og vedartanalyser

De 42 vedartanalysene påviste bjørk, furu og gran. Bjørk var hyppigst i alle områder. På Mosetertoppen var det en god del variasjon i bruken av vedart, mens det på Haugan var begrenset forekomst av gran og furu. På Mosetertoppen var det særlig mye furu i de eldste anleggene. Dette utgjør et usikkerhetsmoment i dateringene for de eldste strukturene. Dateringene reflekterer alderen på trevirket, men furuved kan ha høy egenalder ved bruk. Anleggene datert på furu trenger derfor ikke være like gamle som trevirket.

Dersom vi ser bort fra egenalderproblematikken, ser det ut til at det har vært blestret i ovnene fra vikingtid og godt inn i høymiddelalder, kanskje også i senmiddelalder. Tidsspennene som angis for de 41 radiologiske dateringene baserer seg på 2-sigmakalibreringer og er ganske vide. Det betyr ikke at anleggene har vært i bruk gjennom hele perioden, men at de har vært i drift i kortere eller lengre tid i løpet av den angitte perioden.

Hovedaktiviteten i området ser ut til å ha vært i perioden ca. 1150-1400 e.Kr., altså i høymiddelalder og senmiddelalder. Den statistiske sannsynligheten i disse dateringene er høyest frem til ca. 1300, men det er også mulig at aktivitetene har foregått så sent som ca. 1400 e.Kr.

Noen dateringer skilte seg ut fra de generelle trendene. Den tidligste påviste aktiviteten var et tykt malmlag på id102404, datert til folkevandringstid (420-570 e.Kr.). Lagets kjemiske sammensetning skilte seg fra slagg og malm fra senere produksjon.

Den eldste ovnen var hellegryten på samme lokalitet, i bruk en gang mellom 770 og 1160 e.Kr. Fase II-ovnen samme sted kan ha vært i bruk samtidig som hellegryten, og kanskje samtidig som den eldste bruksfasen på id141160, datert til hhv. ca. 1020-1220 og ca. 1040-1150 e.Kr. Også en del av kullgropene, mer spesifikt fire enkeltliggende kullgroper (id19920, id102376, id151913, id151811) og én kullgrop på id141160, ble datert til samme periode, innenfor ca. 1010-1170 e.Kr.

The post Jernproduksjon i Øyer appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Åker-utgravningene har allerede vekket mye oppsikt. Gullgubber er ikke dagligdagse funn i norsk arkeologi, og kun et fåtall funnsteder er kjent på Østlandet. Åker-gubben er en sterk indikasjon på stedets kultiske, politiske og juridiske betydning i yngre jernalder og underbygger inntrykket av Åker som et viktig tingsted på innlandet. Funnkonteksten er noe vi vil komme tilbake til senere. Hva kan de andre funnene fortelle? Vi gir dere en rask guide til Åker-kompleksets aller nyeste tilvekst!

Åker Øst under avdekking

Både øst og vest for dagens E6 ligger kokegropene tett. På østsiden, i bakken opp mot dagens tun, ligger gropene så tett at det nærmest så ut som et koksteinslag. I massene fant vi store mengder dyrebein – både brente og ubrente – og en rekke gjenstandsfunn, deriblant keramikk fra romertid (0-400 e.Kr.). Det er ikke vanlig med et så stort funnmateriale fra kokegroper i Norge og oppdagelsen var et viktig frampek mot den enda større funnmengden som ville møte oss nærmere tunet i nordøst.

Mulig vevkam fra jernalder

Jo nærmere tunet vi kom under flateavdekkingen, jo mer komplekse ble forholdene. Her ser det ut til å være flere ulike kulturlag som dekker større områder. En mengde strukturer av ulike typer er fremkommet, både over, under og i lagene. Det ser ut til å være spor etter flere hustomter, spor etter mulige kremasjonsgraver og flere forskjellige steinpakninger med foreløpig uklar funksjon. Store deler av flaten i nordenden var dekket av et koksteinslag. En av hustomtene viste tydelige spor etter sterk varmepåvirkning og vi mistenker dette kan være et hus som har brent ned.  I tilknytning til deler av hustomtene, ser det ut til å være spor etter håndverksaktivitet. Det er også gjort flere gjenstandsfunn som stammer fra tekstilproduksjon i en av hustomtene, deriblant synåler, en mulig vevkam og spinnehjul. Vi ser også ut til å ha et smieområde, hvor det er spor etter flere esser med smieslagg.  

Jonathan med en av synålene

I alt er gjenstandsmaterialet variert og stort. Blant de mange flotte funnene har vi en kam fra romertid, en likearmet spenne fra vikingtid, et beslag fra sverdslire (trolig yngre jernalder) og et remendebeslag. Et stort beinmateriale er samlet inn fra hele flaten. Hele bredden i jernalderkostholdet er trolig representert, med både storfe, gris, hest, sau/geit, fugl og fisk.

Utgravningsfeltet vårt ligger tett opp mot både Per Hærnes’ utgravninger på slutten av 80-tallet og Lars Piløs utgravningsfelt fra tidlig 90-tall. Vi er i utkanten av det samme jernaldertunet som Pilø avdekket, og hvor det ble dokumentert minst fire langhus fra perioden yngre romertid til og med vikingtid. Vårt funnmaterial tyder på at vi også ligger innenfor de samme tidsrammene og dette gir oss mulighetene til å utdype kunnskapen om Åker ytterligere. Vi står overfor en gårdsbebyggelse med stor grad av kontinuitet gjennom jernalderen, noe som er relativt uvanlig på Østlandet. De tidligere og de nåværende undersøkelsene gir dermed sterke indikasjoner på at dette er et funnsted utenom det vanlige.

Kam fra eldre jernalder

Selve kokegropene strekker seg i et bredt belte i en skråning ned mot industriområdet i vest, hvor Åkersvika tidligere buktet seg inn og dannet et markant og stort nes der hvor bebyggelsen lå. Rester av et steingjerde i sørlige del av feltet ser ut til å skille to ulike områder, hvor ansamlingen av kokegroper begynner umiddelbart vest for denne. På innsiden av steingjerdet ser det ut til å være helt funntomt og man får inntrykk av at gjerdet har skilt ulike aktiviteter fra hverandre. Representerer kokegropsfeltet en samlingsplass? Ting og kult blir aktuelle tolkninger.

Åker er lett tilgjengelig med båt, og via Glommavassdraget kan man i prinsippet seile helt ut til Skagerrak uten nevneverdige hindringer. Den store nausttufta sør for Åker, som Perry Rolfsen undersøkte på 70-tallet, gir inntrykket av at vannveien har vært viktig for Åker. Det er nærliggende å se for seg at sjøkanten under industriområdet har vært et gunstig sted å trekke opp båtene. Det har vært en lun vik nært opp til bebyggelsen. I nord ligger en av Østlandets aller største gravhauger. Antikvariske kilder forteller også om et stort antall hauger, som i dag er slettet, og som må ha vært godt synlige fra vika. Det store antallet kokegroper og det store beinmaterialet tyder på at det har vært samlet mange mennesker på Åker gjentatte ganger opp gjennom jernalderen. Beinmaterialet gir inntrykk av at dette er begivenheter utenom det vanlige. Det har vært spist mye, variert og godt. Dette er forenlig med inntrykket av Åker som en viktig møteplass i jernalderen, hvor rettslige, kultiske og politiske funksjoner har vært konsentrert.

The post Kult, ting og bosetning på Åker? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.