I disse dager har gravemaskiner og arkeologer avdekket og renset fram 42 000 m2 undergrunn under matjorda på Vik på Ørland. Over to sesonger har vi nå til sammen avdekket nesten 110 000 m2 åkerjord. Under åkerjorda har vi funnet spor etter minst 6 gårder. Gårdene stammer fra tida mellom ca. 300 f.Kr. og 500 e.Kr. Vi tror ikke det er tilfeldig at gårdene vi finner spor etter på Vik er fra denne tida.

Farvel til gravemaskinene. Foto: Ingrid Ystgaard

Landheving i steinalder og jernalder

I eldre steinalder, like etter isavsmeltningen (ca. 10 000 – 8000 år før nåtid), hevet landet seg nokså raskt, og gode havner kunne bli ubrukelige i løpet av et århundre. Bosetningen var nært knyttet til strandsonen, og der havet sank, flyttet folk etter. I jernalderen (ca. 500 f:kr. – 1000 e.Kr.) var landhevingen langsommere. Gode havner forble gode over lenger tid. Dessuten var større deler av landskapet tatt i bruk, og bosetningen var ikke like bundet til kysten og strandsonen som i eldre steinalder. Som regel er jernalderarkeologer mindre opptatt av landheving og strandforskyvning enn steinalderarkeologer.

Landheving på Ørland

På jernalderens Vik var dette annerledes. Ørlandet er svært flatt. De høyeste delene av strandflata ligger på ca. 13 m. o. h., og kom opp av havet for omtrent 3000 år siden. Ryggen som Vik ligger på ble kanskje beboelig først i førromersk jernalder, fra ca. 500 f.Kr. Det er fra denne tida vi har de eldste bosetningssporene. Denne ryggen dannet en naturlig barriere mot storhavet, og innenfor lå det ei stor, beskytta vik. Den ga navnet til grenda, som bærer det den dag i dag. Men vika var grunn, og på et tidspunkt gjorde landhevingen den ubrukelig som havn. I dag er det bare en vid forsenking i terrenget i det flate jordbrukslansdskapet på Ørland som forteller at landskapet var veldig annerledes for litt over tusen år siden. Kan vika ha tørka inn omkring 500 e.Kr., når vi har de yngste dateringene fra jernalderens bosetning på Vik?

Havner i munningen av Trondheimsfjorden

Vi vet at gode havner i munningen av Trondheimsfjorden har vært og er attraktive. På Agdenes rett over fjorden for Ørlandet ligger kong Øysteins havn, med spor etter en stor bølgebryter  fra sein middelalder bevart under havoverflata. Viklem hadde trolig ei god havn i forhistorisk tid, og Brekstad og Uthaug er viktige havner også i dag. Austrått har også hatt gode havneforhold. På Vågen på Storfosna vest i Ørland ligger den kanskje beste havna. Alle disse havnene har hatt sine storhetstider, og tjent trafikken langs norskekysten og innover Trondheimsfjorden. I eldre tid kom en ikke utenom behovet for ei god havn i dette området. Det var ofte behov for å vente på bør. Dette forholdet er til og med tydelig i vår tid: Dagen før kongeparets signingsjubileum ankra Kongeskipet Norge opp utenfor Brekstad.

Ei god havn kan'kje vara evig

Vik hadde ei svært god og skjerma havn, men det varte «bare» i 800 – 1000 års tid, fra omkring 300 f.Kr. til omkring 500 e.Kr. I 2015 undersøkte vi en storgård fra tida mellom 300 og 500 e.Kr. Folkene på storgården på Vik hadde sikkert kontroll med hvem som ankra opp i havna, og de hadde sikkert tilgang til varene de hadde med seg gjennom toll og gaver i bytte for trygghet og fritt leide. Men kanskje var storgården på Vik sine dager talte da kjølene satte seg fast i bunnslammet. Da var det bedre for den som ville kontrollere ferdselen å bosette seg på Viklem, Austrått eller Storfosna, der havnene fortsatt var gode.

The post Da havna tørka inn appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Feltarbeidet på Ørlandet kampflybase har nå pågått i 21 uker. På det meste har det vært opptil 22 arkeologer ansatt på prosjektet.
I løpet av denne perioden har vi blant annet:

• Avdekket et område på 67350 m2
• Avdekket ca 5300 anleggsspor i form av kokegroper, ildsteder, stolpehull, nedgravninger, dyrkningslag og avfallslag
• Undersøkt 19 hus og andre bygninger fra romertid/folkevandringstid, inkludert et komplett gårdstun fra folkevandringstid
• Gjort nesten 1000 gjenstandsfunn, deriblant: keramikk, beltestein, perler, fiskekroker, bryner, kniver, sølvring, deler av skubbekverner og glass fra et importert drikkebeger.
• Samlet inn ca 10kg med dyre og fiskebein fra hus, nedgravninger, kokegroper og avfallslag.
• Presentert funn og resultater fra undersøkelsen på et åpent måte for befolkningen på Ørlandet

Denne uken pakker vi sammen og den kommende vinteren/våren vil bli brukt til å sammenfatte og analysere den store mengden av materiale som er blitt innsamlet og dokumentert under årets undersøkelse.

I mellomtiden takker vi for oss og ser frem til fortsettelsen av prosjektet til neste år!

[caption id="attachment_8132" align="alignnone" width="640"] Arkeologer klar til dyst, en tidlig oktobermorgen. Foto Aina Heen-Pettersen

The post Avslutning av gravesesongen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Hvordan førte man krig i siste del av eldre og første del av yngre jernalder (ca.100–900 e.Kr.)? Kan utviklingen av en sterkere sosial lagdeling knyttes til måten man førte krig på? Kan krigføringen kaste lys over samfunnskollapsen på slutten av folkevandringstid?

Disse spørsmålene er diskutert i en PhD-avhandling som i vår ble avlagt ved NTNU Vitenskapsmuseet.Diskusjonen tar utgangspunkt i analyser av 90 våpengraver, 12 borger, 6 stornaust og 6 såkalte tunanlegg fra Midt-Norge.

Måten man førte krig på viser seg i utforming og bruk av våpen, forsvarsanlegg og transportmidler. Den materielle siden av krigføringen var alltid i tråd med den stridsteknikken, strategien, taktikken og militære organisasjonen som rådde.

Krigføringen er også nært knyttet til de store samfunnsstrukturene: økonomi, politikk og ideologi. Krigføring i Midt-Norge fra ca. 100–ca. 900 e.Kr. kan beskrives i bolker.

Kollektivets krig?

Fra tiden rundt Kristi fødsel er vitnesbyrdene om krigføring i Midt-Norge få. Fester vi lit til Tacitus’ beskrivelse av germanske stammer på Kontinentet, ble militære ledere valgt ad hoc, og de fikk ikke adgang til politiske verv. Men fra 100-tallet e.Kr. begynner våpen å gjøre seg gjeldende i midt-norske graver. Utstyret vitner om kontakt med og inspirasjon fra Romerriket.

Tanken om et militært lederskap hevet over resten av samfunnet bredte seg helt nord til Skandinavia. Plyndring og leiesoldatoppdrag på Kontinentet bragte betydelige inntekter nordover, og en egen samfunnselite vokste fram med basis i inntekter fra og kunnskap om krigføring. Prinsipper om militært lederskap gjennom valg ble grundig utfordret.

På Halsstein ved Levanger ligger det en borg som var bebodd i folkevandringstid. Foto Ingrid Ystgaard, NTNU Vitenskapsmuseet

Krigsherrene vinner fram

I folkevandringstid blomstret bruken av borger og forsvarsverker i Midt-Norge opp. Samtidig falt de bærbare forsvarsvåpnene, skjoldene, fra. Fikk man mindre bruk for skjold når man gikk over til å overfalle fienden i hus og borg heller enn å møte ham på den åpne slagmarken?

I samme periode kom øksa til i våpengravene. Øksa var enkel å håndtere og kunne framstilles lokalt. I tillegg var den hendig nettopp når en skulle angripe bygninger og borger og bryte seg inn. Dette skjedde på samme tid som Vestromerriket brøt sammen, og den romerske hæren trakk seg tilbake fra de germanske områdene.

De midt-norske krigsherrene fortsatte å krige som før, men nå vendte de seg mot lokale rivaler. Feider og krigføring ble bejublet gjennom praktfulle våpen og i ikonografien. Men strømmen av inntekter fra Romerriket tørket inn, og feidene utarmet og destabiliserte samfunnet.

Økser, slik som denne fra Hanem på Tingvoll, kom inn i våpenutstyret samtidig som borgene ble vanlige. Foto: Per Byhring

Individet i sentrum

Rundt ca. 600 e.Kr. ser vi tegn på en omfattende samfunnskollaps. Mye tyder på en befolkningsnedgang. Bebyggelsen trakk seg sammen til færre punkter i landskapet. Kunnskaps- og organisasjonskrevende framstillingsprosesser, slik som jernutvinning og keramikkproduksjon, opphørte. I denne situasjonen ser det ut til at færre personer kom i posisjon til å skaffe seg større makt.

Krigføringen endret fullstendig karakter. Borgene falt ut av bruk. Inspirasjonen til våpenutstyret kom fra sentralasiatiske rytterkrigere, og våpnene var innrettet mot hurtighet, overraskelse og nærkamp.

Med denne formen for krigføring, som skapt for det lille, men spesialiserte og lojale krigerfølget, kunne merovingertidas og vikingtidas mektige menn bygge seg opp makt som ble grunnlaget for kongeriker og stater.

Illustrasjonen fra en hjelmplate fra Valsgärde i Gamle Uppsala, viser hvor kaotisk og uoversiktlig merovingertidas overfallskrigføring fra hesteryggen kunne være.

The post Krig og samfunn i jernalderen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.