Stormannsgården på Borg på Vestvågøy i Lofoten satte for alvor Nord-Norge på vikingtidskartet.

De mange praktfulle arkeologiske funnene, sagalitteraturen, og ikke minst Ottars beretning til kong Alfred den store av Wessex fra slutten av 800-tallet, viser at det nordlige Norge hadde en velstående vikingtidsbefolkning som også gjorde seg bemerket utenfor regionens grenser. Det var likevel oppdagelsen av stormannsgården på Borg på Vestvågøy i Lofoten som for alvor satte Nord-Norge på vikingtidskartet. Bonden selv gjorde de første funnene under pløying en høstdag i 1981. Arkeologer fra Tromsø Museum kom raskt på banen og slo fast at plogen hadde avdekket et usedvanlig bosettingsområde fra jernalder og vikingtid.

Overgikk tidligere funn
Utgravningene på Borg fant sted mellom 1983 og 1989 og engasjerte flere av Skandinavias fremste vikingtidseksperter under ledelse av Gerd Stamsø Munch og Olav Sverre Johansen. Funnene omfatter ikke bare luksusgjenstander som tidligere ikke var funnet så langt nord; størrelsen på den største bygningen som en gang sto på Borg overgikk alle tidligere husfunn som på det tidspunktet var kjent i Skandinavia. I korte trekk ble det dokumentert sammenhengende bosettingsspor fra 200-1300 e. Kr. Funnene skriver seg fra tre ulike områder definert som henholdsvis Borg I, II og III og som også i all hovedsak tilhører ulike perioder. Borg I omfatter to hus som sammen spenner over mange hundre år, fra 400-tallet til rundt 900, og det er disse som her er i fokus.

Spektakulære funn
Gjenstandene som ble funnet i første omgang var hovedsakelig av det ordinære slaget –garnsøkke, spinnehjul til håndtein, skår av klebersteinsgryter og skiferbryner – men det ble også funnet skår av keramikk som hadde tilhørt randen av ei tinnfoliert mugge, nærmere bestemt ei tatingmugge, som er svært sjelden både i Norge og ellers i Skandinavia. Slike mugger ble produsert på kontinentet, trolig i områdene omkring Rhinen og dateres til 800-tallet.

I løpet av utgravningsperioden ble det gjort ytterligere sjeldne og høyst spektakulære funn, deriblant glasskår fra dekorerte glassbeger; små amuletter laget av gullblikk, såkalte «gullgubber»; forgylt rideutstyr; perler av eksotisk materiale samt en rekke gjenstander av edelmetall. Et av de mest overraskende funnene var noen strukturer som er tolket som restene av mulig høysete.

Spesiell – eller ikke?
I Borg-publikasjonen fra 2003, Borg in Lofoten – A chieftain’s farm in North Norway, redigert av Gerd Stamsø Munch, Olav Sverre Johansen og Else Roesdahl, presenteres Borg I som restene etter en høvdinggård. Det gjøres imidlertid ikke nærmere gjort rede for hva slags sted Borg var og hvilken rolle besitterne spilte i det som oppfattes som gårdens storhetstid mellom ca. 600 og 900 e. Kr. Hva var for eksempel bakgrunnen for å erstatte det første huset med et nytt og mye større hus? Hvorfor ble huset revet og forlatt ca. 900? Var Borg i det hele tatt spesiell?

Ikke nevnt i sagatekster
I motsetning til mange andre storgårder fra vikingtiden er Borg ikke nevnt i noen av sagatekstene, og på forhånd var det heller ikke gjort arkeologiske funn som satte gården i noen særstilling. Det forteller oss at vi bør være tilbakeholdne med å oppfatte Borg som enestående, og at tilfeldigheter kan føre til nye, tilsvarende funn. Dette er likevel ikke til hinder for å tegne et bilde av Vestvågøy og Lofoten der Borg står i sentrum.
Én vei å gå er å se nærmere på forholdet mellom Borg og de tre anleggene i Lofoten som tilhører kategorien som, på grunn av organiseringen av hustufter omkring et tun, ganske enkelt omtales som tunanlegg.

Tingsteder
Anleggene ligger på Leknes, Bøstad og Gimsøy og er tolket som tingsteder som i forenklede ordelag kan tilskrives en samfunnsform som var kollektivt styrt av tingmenn. Ingen av de tre anleggene ser ut til å ha vært i bruk etter ca. 600 e.Kr. Tidsmessig faller dette sammen med rivingen av den eldste bygningen på Borg I og byggingen av den nye. Det nye huset inneholdt blant annet et rom som er tolket som en hall, og det er i dette rommet alle de eksklusive funnene stammer fra. Det er også her man fant sporene etter det mulige høysetet.

Hvorfor ble huset forlatt?

En gang rundt eller like etter år 900, etter en brå hendelse, ble hovedhuset på Borg forlatt,  bygningen ble demontert og stolper fjernet. På denne tiden gikk det en strøm av emigranter fra Norge til Island, og blant dem var det også mange nordlendinger. Ifølge den islandske Landnåmabok fraktet flere av landnåmsmennene med seg høysetestolpene på seilasen over havet. Når de nærmet seg kysten, kastet de stolpene over bord, og der de fløt i land, skulle folket ta land og bosette seg. Kan det tenkes at overherren på Borg tok med seg stolpene sine – slik funnene kan tyde på – og fulgte strømmen over til Island?

Rekonstruksjon av det største huset på Borg. Foto: Inger Storli

Konger i eget rike

Det er mange indikasjoner på at besitterne på Borg var konger i eget rike, nemlig Lofoten.  Det betyr ikke nødvendigvis at tilsvarende prosesser fant sted overalt i Hålogaland. Tolkningen antyder ganske enkelt at grunnlaget for et ekspanderende kongedømme var lagt på lokalt nivå mange hundre år tidligere enn den angivelige samlingen av Norge under Harald Hårfagre. Konturene av tilsvarende etableringer finnes både i Sør- og Vest-Norge og i andre deler av Skandinavia.

Les mer

The post Mellom høvdingdømme og kongemakt appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Bosetningshistorie har spilt en stor rolle i norsk og nordisk arkeologisk forskning, som regel med utgangspunkt i gården som økonomisk enhet. Hovedinteressen har vært hus, beiting og dyrking. Utgangspunktet for temaet «Gården som sosial arena» er tanken om at gården var mer enn en produksjonsenhet for mat: gården var også en grunnenhet i samfunnet og dannet rammen for de fleste menneskers liv.

En gård er ikke bare hus, beitemark og åkrer. Både folk og fe levde sine liv på gården – i hus, på tunet, i innmarka og utmarka. Folk innrettet tun, hus, rom og innbo etter den status og kulturelle tilhørighet de hadde eller ønsket å ha. I mange tilfeller fikk de som levde sitt liv på gården også sin grav der. På gården levde folk – enten de bodde hele sitt liv der eller bare en kort periode – kanskje som tjenestefolk.

Folks livsløp på den samme gården kunne være nokså forskjellige alt etter alder, kjønn, sosial og økonomisk status. De som levde på en gård, var neppe isolert fra verden utenfor, enten de dro ut for å møte det fremmede eller det fremmede kom til gården.

Ved hjelp av ulike teoretiske tilnærminger legges her vekt på arbeidsliv, sosiale relasjoner, politisk og religiøst liv, forholdet mennesker – dyr, forholdet mennesker – materiell kultur og gården i mentale landskap. Dessuten: hvilken betydning hadde hverdagslivet i forhold til prosesser som stabilitet og endring i samfunnet?

Deltagere i prosjektet:
Berglund, Birgitta
Dommasnes, Liv Helga (leder)
Hommedal, Alf Tore
Oma, Kristin Armstrong
Storli, Inger
Sørheim, Helge

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

The post Gården som sosial arena appeared first on Norark - Norsk arkeologi.