Vi er nå inne i siste uken her på Sandeid. Vi har vært velsignet i år med flott vær og et spennende felt.
Vi har undersøkt to bygninger (med flere faser) antatt å være fra vikingtid. Begge bygningene kan knyttes til verkstedsaktiviteter og antas å ligge i bakkant av hovedbygningen (som selvsagt et utenfor trasen). I tillegg har vi, som tidligere omtalt, et større område med slaggroper fra jernvinneovner og avfallslag fra denne produksjonen. Og som vanlig en god del stolpehull hvis innbyrdes logikk ennå ikke er klar.
Men som om feltet ikke var spesielt nok fra før så har vi undersøkt to enorme anlegg som gjør at vi klør oss i hodet.
I kanten av feltet med jernproduksjon går det to 1,2 meter brede parallelle grøfter som forsvinner ut av feltet. Vi trodde først at disse kunne være hulveier (se forrige blogginnlegg). Ved undersøkelse av disse kom det fram at de begge er ca. 60 til 80 cm dype, med like fyllmasser og med horisontale avsetninger som tyder på at de har stått åpne. I den innerste grøften ble det påvist en steinstreng som etter hvert går over i større stein og denne ser ut til å være en massiv gjerdegrøft. Det er ikke stein naturlig i grunnen så denne har vært hentet i fjellsiden 200 meter unna. En steinfylt gjerdegrøft er kanskje ikke så spesielt men den ytterste grøften skulle by på noen overraskelser. Den var lik den innerste i topp og vi kom ned på et grusblandet sandlag. Selvsagt ble det antatt at dette var bunnen da laget er likt undergrunnen i feltet for øvrig. Men så da, med litt mer rensing, viste det seg å dukke opp kullbiter.
Spaden måtte tas fram (og etter hvert også gravemaskinen) idet det viste seg å være lag med hel brent tømmer i bunn av grøften! Vi avdekket store deler av grøften og påviste åtte seksjoner med brent tømmer. Seksjonene varierer i lengde fra 2-3 meter og i bredde fra 0,8 – 1 meter. De ligger på rekke rett under overliggende grøft og er plassert med 0,5 meters mellomrom.

Oversikt over to av de brente tømmerlagene i den ytre grøften. Snitt gjennom den indre grøften synlig til høyre. Foto: Hilde Fyllingen, UiS

Tømmeret er møysommelig renset fram og de ser alle ut til å være bygget opp på samme måte. Det er gravd ned 8 til 15 cm i steril undergrunn, hel tømmer er plassert langs sidene (som en kasse) og i midten ligger stokkene på kryss og tvers. Skjørbrent stein er en påvist i den nordlige enden av lagene. Det som er litt merkelig er at deler av sanden rundt kanten av tømmeret er brent men ikke undergrunnen. Sandlaget over tømmeret varierer i tykkelse fra ca. 5 til 40 cm og er bevisst påført.

Nærfoto av to av lagene (ikke de samme som på oversiktsfoto). Foto: Hilde Fyllingen, UiS

Vi har lurt på om dette kan være et nedbrent gjerde/palisadeverk. Og om det er snakk om to gjerder? Hvilken funksjon har slike massive gjerder hatt? Er det for å holde folk og fe unna produksjonsområder? Eller for å stagge vinden som alltid står på fra den siden? Men hvorfor da mellomrommet mellom seksjonene? Eller kan det være en tømmerlagt vei? Men hvorfor er den da brent?

The post Og det beste spares til sist …. appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Som nevnt i forrige blogginnlegg her fra Sandeid, så har vi funnet klare spor etter jernvinneanlegg. Disse anleggene er slaggropene som blir igjen når ovnen er «brukt opp». Ovnstypen til denne typen slaggroper består av en grop under bakken og en trakt av leire over bakken. I denne trakten blir det matet inn malm og slagget tappes ut gjennom sidene på trakten. Disse ovnene (kjent som type B for de spesielt interesserte) har vært til engangsbruk og ble revet etterpå. Restene av traktene, eller skorsteinene om man vil, har vi funnet i avfallslag i umiddelbar nærhet til gropene.
Arealet hvor jernproduksjonen har funnet sted har vært innhengnet og retter seg mot to grøfter (antatt å være bunn av hulveier) som går i retning ned mot fjorden. Det totale arealet estimeres til minst 500 m2 og vi har et sted mellom 30 og 40 groper i tillegg til noen større anlegg! Det er ingen overlapping mellom gropene så brukstiden må ha vært begrenset.

Det er helt klart at dette har vært produksjon til mer enn eget bruk. Fra perioden 400 til 1000 e.Kr. er det kjent en rekke flotte gravfunn i Sandeid. I tillegg er det funnet vikingtids importgjenstander fra Irland og i en myr på Helgalandet (i delgangen opp mot fjellet) en fantastisk godt bevart brikkevevd bånd fra 400-tallet.
Sandeid har i alle tider vært et viktig knutepunkt mellom Hordaland og Rogaland. Bygden har fått navnet sitt fra eidet som har gått mellom Sandeid og Ølen. Et eide er et sted hvor man ved hjelp av elver og håndemakt flyttet båter over land. Eidet mellom Sandeid og Ølen har kunnet spare en skipsfarer for flere dagers sjøreise langs ytterleden. Det er derfor ikke urimelig å anta at den ætten som styrte gården ved eidet også har hatt en del makt.
I fjellene rundt Sandeid er det registret kullgroper. Kullgroper ble laget i forbindelse med bearbeiding av myrmalm ( reduksjon av reststoffer ned til jernmalm) før malmen ble fraktet videre. Nå ser det ut til at vi har funnet bevisene på hvor denne malmen ble foredlet til jern. Jernvinnene har nok bidratt godt til riksdommen på gårdene i Sandeid.
Nå gjenstår det bare for oss å finne ut hvem som vant kongeriket. Folkevandringstidsbonden eller vikingehøvdingen?

The post Om å vinne jern – og halve kongeriket appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I strålende solskinn,med temperatur godt over normalen for Vestlandet, er vi endelig i gang med avdekkingen på Sandeid i Vindafjord kommune. Vi skal i løpet av de neste ukene undersøke ca. 3,5 mål i forbindelse med en etterlengtet gang- og sykkelsti.

Ved de arkeologiske registeringene ble det funnet en del stolpehull og grøfter og det ble tatt ut to dateringer; en fra 400 – tallet og en fra 800 – tallet e.Kr. (folkevandringstid og vikingtid).
Gården Østabø som vi nå graver på er fra før av kjent for sine mange flotte gravfunn fra disse periodene. Blandt museets gjenstander er et flott imporsverd fra Karolingerriket og i vinter ble det funnet en importert irsk spenne. Det er ingen tvil om at Østabø har vært en stor og viktig gård i jernalderen men hittil er det ikke funnet spor etter jernalderens bosetning i området.

Vi hadde derfor gode forhåpninger da vi startet avdekkingen og Østabø har ikke skuffet oss!

Langhus med fjørsdel.

Så langt er det påvist to parallelle bygninger, et grophus/gulvlag og et produksjonsområde for jern. Den ene bygningen er en branntomt og kun delvis bevart. Den andre bygningen er 5 meter bred, 21 meter lang og inkluderer et stolpehull som av fylkeskommunen bla datert til vikingtid. Huset er svært godt bevart med en grøft i den ene enden av huset. Denne grøften har vært anlagt mellom to rekker med veggstolper og er antatt å være en dreningsgrøft – eller møkkarenne – i fjøsdelen i huset (forøvrig en byggestil vi kjenner fra vikingtiden).

Utsnitt av produksjonsområdet med slaggfylte groper.

I fortsettelen av avdekkingen i traseen dukket det idag opp en stor overraskelse! Innenfor et begrenset areal (vi er ikke helt ferdig med å avdekke) har vi funnet et stort antall groper fylt med smieslagg. Gropene varierer i størrelse fra ca. 50 cm til over 1 meter og er både runde og firkantet. Den foreløpige tolkningen er at det her er snakk om et større produskjonsted for tilvirkning av jern. Fra fjellområdene i Vindafjord er det registert kullgroper men dette er det første dirkete beviset for jernutvinnign og produksjon i området.
Vi ser fram til vider avdekkinge og undersøkelse av lokaliteten!

To be continued…..

The post Vikingtidshus og slaggroper appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Innimellom regnbygene i august har vi fått undersøkt vikingtidsgraven som vi påviste før sommeren. Under opprensingen i topp av graven ble det funnet to grønne glassperler samt biter av jernbeslag. Vi fryktet derfor at det hadde vært gravrøvere på ferde. Det er et velkjent fenomen at vikingtidsgravene ofte er plyndret, gjerne kort tid etter selve gravleggingen. I tillegg til de to perlene ble det omtrent 2/3 ned i graven, i fotenden, funnet et spinnehjul i kleber. Funnstedet støttet opp under inntrykket vi allerede hadde om at «noen» hadde vært der før oss. Vi fant dessverre ingen andre smykker i graven men en hel rekke fragmenter av gjenstander i jern spredt rundt i bunn av kisten. Selv om antallet gjenstander var begrenset fikk vi likevel samlet inn en del informasjon om gravens oppbygging. Det ble funnet en del kistenagler i jern med bevart mineralisert treverk. Kisten ble målt til å ha vært rundt 180 cm lang og 75 cm bred med nagleplasseringer i hjørnene, midt på kortveggene og midt på langveggene.

Topplaget i graven sett mot vest.

Bunnlaget i graven sett mot vest.

Det har vært hevdet at arkeologer er gravrøvere med universitetsutdannelse. I dette tilfellet fikk vi lite materiell uttelling for vår innsats, men fikk samlet inn et omfattende prøvemateriale.
Det ble tatt ut systematisk med prøver i fire ulike nivåer – totalt ca 180 stk. Hensikten med prøveuttakene er å se om kjemiske analyser (biomarkører) kan gi oss andre typer informasjon om gravleggingen. I tillegg ble det tatt ut makrofossilprøver og prøver til insektanalyser. Så mens graven en gang for kanskje 1000 år siden ble frarøvet sine gjenstander gjør vi i dag et forsøk på å frarøve informasjon som eksempelvis når på året vedkommende ble gravlagt og hvor lang tid det kan ha gått mellom døden og gravleggingen.
Om den ene typen gravrøver er bedre enn den andre er det opp til andre å avgjøre..

The post Gravrøvere før og nå appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Et av de merkeligste fenomenene , eller anleggene, i år er to belter/søkk i terrenget fylt av dyrkingslag og stein. Typisk nok går disse inn under feltets grenser men de to arealene er så like i profil at vi tror de henger sammen. Det ene beltet er 17 meter bredt, det andre 10 meter bredt og totalt er rundt 250 m2 er avdekket. Lagene med stein ligger godt beskyttet under 1,5 meter med dyrkingslag og det er i dyrkingslaget funnet keramikk av eldre jernalders type (ergo er steinlaget antatt å være like gammelt eller eldre).

Arkeolog Paul Murphy like ved røysen i kanten av steinlaget. Legg merke til de tjukke dyrkingslagene i profilet.

Disse to arealene viste seg fort å være massive forsenkninger og i bunn er det torvholdige avsetninger som antyder at det har vært stillestående vann eller myr i forsenkningene. Vår første tanke var derfor at det her må dreie seg om rydningsstein dumpet i et fuktig område. Denne teorien begynte fort å slå sprekker da vi renset opp i laget. Steinene var sortert på en måte som vi ikke vanligvis ser i rydningsrøyser. I forbindelse med et 20 cm tjukt siltholdig lag (som også inneholder kull, brent leire og enkelte ubrente dyretenner og bein) var det anlagt tett med nevestore steiner og i den ene kanten var det helt tydelig en røys. Blant røysenes steiner er det minst to underliggere til skubbekverner og det hersker ingen tvil om at røysen er menneskeskapt.

Detaljfoto av røysen.

Teoriene våre endret seg derfor fra rydningsstein til mulig steinlagt gårdsplass eller veisystem. Men hvor hører røysen hjemme i dette bildet? I kanten av steinlaget er det i tillegg en enorm grop (mulig grophus). Er denne en del av komplekset? Kan det være snakk om graver selv om de ligger i en dump? Eller er det del av ritualer hvor nettopp beliggenheten i et våtmarksområde er viktig?
Vi har ennå ikke undersøkt selve røysen og det blir spennende å se om den kan by på noen overraskelser.

The post Gravrøys, røys eller bare stein? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Det dukker stadig opp overraskende ting her på TKV. I nedkanten av det ene boplassområdet har vi avdekket et steinbelte med dyrkingslag og ardspor. Noen av steinene er definitivt jordfaste men en god del viser seg å være plasserte uten at noe spesielt mønster kan spores. Det er også påvist et par små røyser og stolpehull inntil de store steinene. Vi ble tidlig oppmerksomme på at det var en del flint og keramikk i dette området, blant annet vulstkeramikk av svært god kvalitet. Under opprensing ble det blant annet funnet en halv flintdolk liggende innunder en stor stein og senere dukket det opp en flateretusjert pilspiss på samme sted.

Oversiktsfoto av areal med mulige offerfunn.

Vi trodde i utgangspunktet at det kunne være snakk om en utkastsone – en avfallshaug – knyttet til bosetningen. Vi forventet derfor en jevn fordeling av funn med små keramikkskår fra ulike kar.

Samling av keramikkskår inntil stein. Hullet etter steinen er synlig under målestokken.

Det vi har funnet viser seg derimot ikke å være avfall men hundrevis av skår av så godt som komplette kar liggende inntil steinene. Vi har så langt påvist fire kar innenfor et areal på 20 m2. Er det snakk om offerfunn? Eller gravurner? Kan eventuelt stolpehullene knyttes til en overbygg? Er steinbeltet rester av en ødelagt sen-neolittisk gravrøys?

Tips om likehetstrekk til andre undersøkelser mottas med takk!

The post Offerplass fra yngre steinalder? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

For 4000 år siden var det omfattende import av flintdolker fra Jylland til Jæren. Disse ble fraktet sjøveien og distribuert via sentrale gårder. Kan denne handelen ha ført til at det etablerte seg en landsby på Tjora?

I 2008 og 2009 hadde Arkeologisk museum utgravninger på gården Tjora, på Tanangerhalvøya i Sola kommune. I 2008 ble det undersøkt et høydedrag hvor det lå et gravfelt med minst 22 graver. Dette gravfeltet ble tatt i bruk første gang i slutten av steinalderen og var i bruk til slutten av vikingtiden, det vil si en periode på hele 3000 år. I 2009 fortsatte utgravningene rundt gårdene på nedsiden av høydedraget. Det ble funnet store mengder stolpehull, ildsteder og spor etter gamle åkre. Blant flere tusen stolpehull kunne det skilles ut 18 bygninger og hele 10 av disse var såkalte to-skipete hus.

Dateringer viste at husene var i bruk mellom 2000 og 1500 f.Kr. det vil si i slutten av steinalderen og begynnelsen av bronsealderen. Denne hustypen er den eldste typen lang-hus vi kjenner og det er uvanlig å finne mer enn ett eller to slike hus samme sted. Større konsentrasjoner med to-skipete lang-hus er langt mer vanlig i f.eks. Danmark og Sør-Sverige og man mener at menneskene her har bodd i landsbyer.

 Flyfoto av Tjora før utgravningene startet. Gravfeltet ligger til høyre i foto.  Langhusene lå på flaten nedenfor (stiplet område). Risavika havn kan skimtes i bakgrunnen. Foto: E. Torp «Birdy».

Handelsnettverk

På slutten av steinalderen og i begynnelsen av bronsealderen (2300 – 1700 f.Kr.) var Nord Jylland del av et nettverk basert på handel med rav og flintdolker. Dette handelsnettverker strakk seg fra Storbritannia til Baltikum og ned til Sentral Europa og var grunnlaget for en storstilt produksjon av flintdolker i Danmark. Organisert produksjon og handel av et slikt omfang forutsetter at samfunnet var godt organisert både med henhold til ideer som f.eks. eiendomsrett, politisk og /eller religiøs makt. Ved å kontrollere handelen fikk enkelte grupper mulighet til å bygge seg opp et overskudd av velstand og det utviklet seg raskt en hierarkisk (lagdelt) samfunnsstruktur. En slik forskjell i status mener man å kunne se i utviklingene av lang-husene samt i byggingen av stadig mer markante gravhauger. Et eksempel på en slik haug et «Sothaug» på nordtuppen av Tanangerhalvøya.

Nærhet til trygg havn

Mens de vanlige gårdene lå for seg selv spredt utover i landskapet, har det vært viktig å samle produksjon og handel sentralt i forhold til den som satt med makten. Et typisk tegn på slike lagdelte samfunn er nettopp landsbyer, det vil si området med flere store langhus innenfor et begrenset areal.

Det er noen trekk ved bebyggelsen på Tjora som kan tyde på en slik utvikling. I en kort periode rundt 2000 f.Kr. ser det ut til å vært vanlig gårdsdrift på Tjora med kun ett lang-hus. De neste 400 årene endrer dette bildet seg til å bli mer likt en landsby med flere samtidige bygninger. Rundt 1500 f.Kr. skjer det igjen endringer og kjernebebyggelsen erstattes av den enkle gården.

Dersom det stemmer at det utviklet seg en landsby på Tjora, hva kan årsaken være? I museets magasiner ligger det rundt 400 flintdolker som ble importert til Jæren fra Danmark på denne tiden. Måten disse dolkene er laget på, og flinten som er brukt, viser oss at de ble produsert i Danmark. Gjennom alle tiden har den viktigste måten for menneskene å ta seg rundt på, langs kysten av Norge, vært med båt. Og det er ikke lange veien over fra Rogaland til Jylland. For mennesker som var avhengig av båt, var en trygg havn svært viktig. Kysten rundt Jæren er svært utsatt og det er langt mellom gode havner. En av disse trygge havnene er i Risavika. En kan derfor anta at det må ha vært viktig for handelen å holde kontroll over denne havnen.

Illustrasjon av et to-skipet langhus slik vi mener det kan ha sett ut. Illustrasjon: R. L. Børsheim, AmS.

Leter etter flere bevis

Som forskere må vi alltid spørre oss selv om vi har tilstrekkelig informasjon til å komme med slike teorier.

I 2015 hadde museet utgravninger lengre sør på Tjora. Der ble det funnet flere hus fra nettopp den aktuelle perioden. I 2016 og 2017 fortsetter vi med undersøkelsene her. Basert på de arkeologiske registreringene som allerede er gjennomført, har vi store forhåpninger om å finne ytterligere bebyggelse fra de eldste gårdsamfunnene og for å få flere bevis for at Tjora faktisk er Norges eldste landsby.

Les mer om undersøkelsene på Tjora:
Resultater fra undersøkelsene av et gravfelt, en flyttblokk og bosetningsspor (AM-Profil 2)

The post Norges eldste landsby? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.