Gården Ångarden i Øksendal, Møre og Romsdal, er en del av en tidligere Husabygård. Fra Sverige vet vi at Husebygårdene ble benyttet som gårder for kongens menn, som en del i et militært system. Det er antatt at husabygårdene ble konfiskert av kongemakta også i Norge. Dette skjedde i en tid hvor kongen så et behov for å stadfeste sin makt innenlands, sent i vikingtid eller tidlig i middelalderen. Derfor var det gjerne storgårder som ble husabygårder – kongens administrative sentra rundt i landet. Det finnes 54 gårder i Norge med dette navnet i dag. Selve navnet Husabyr betyr ifølge Oluf Rygh trolig en «gård med store og gode hus».

Nydelige forhold under avdekkingen. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet

Navnet Ångarden, et navn som trolig refererer til en tidligere eier, ble først nevnt i skriftlige kilder fra rundt 1730. Kirken, som ble nevnt første gang i 1309 som Husabear kirkiu, ble erstattet i 1712 av en ny kirke. Denne ble revet i 1893 og nå er kun kirkegården er igjen. Historier fortelles om da deler av kirkegården ble tatt av en flom, og kister fløt nedover elva.

Arkeologi på gården

Forut for de arkeologiske undersøkelsene er det påvist spor etter menneskelig aktivitet som kan stamme fra både eldre og yngre jernalder. Dette er både dyrkingslag, kokegroper og stolpehull.

Undersøkelsen i 1998 påviste flere hus på gården. Illustrasjon: NTNU Vitenskapsmuseet

Tidligere er det funnet en rekke metallfunn på denne gården. I 1998 ble det også gjort en arkeologisk undersøkelse her (se fig. 1), hvor tre hus ble påvist rett i nærheten av middelalderkirken. Husene ble datert mellom 300 f.Kr og 400 e.Kr. Et av husene var 35 meter langt, mens det andre ser ut til å være et verkstedbygg. En rekke gjenstander dukket frem under en steinhelle på gården,  en øks, en celt, en kniv og et ljåblad (T11017-T11020). Dette skal nok anses som et gravfunn. Ut over dette er det ikke kjent gravfunn på gården.

Under forundersøkelsen for dagens undersøkelse dukket det også opp enkelte gjenstander, som en nøkkel, en nål og en øks. I tillegg har det blitt funnet to spinnehjul med metalldetektor.

Finner vi tunet til Husabygården i Øksendal?

Bakgrunnen for den arkeologiske undersøkelsen på Ångarden, er det planlegges å legge om vegen til mellom låvebygget og middelalderkirkegården, av slik at den går utenom dagens tun.

Dagens undersøkelsesområde (ID262789) ligger like sørøst for det gamle kirkestedet (ID146802)

Et av spørsmålene blir nå å se om det er mulig å gjenfinne det opprinnelige gårdstunet til denne gården. Forundersøkelsene er lovende, med både aktivitetsspor og gjenstandsfunn, så her kan det være vi har mulighet til å finne igjen den gamle Husaby-gården i Øksendalen.

The post Det gamle kirkestedet på Husaby appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Sommeren 2017 ble det satt i gang omfattende arkeologiske undersøkelser i forbindelse med ny E6 gjennom Melhus i Trøndelag, og det ble gjennom sesongen undersøkt 6 lokaliteter fra bronsealder/jernalder. Den sørligste av lokalitetene, Sandbrauta ved Lundamo, viste seg å skulle bli en 2-årig undersøkelse, og 2018-undersøkelsene av lokaliteten har nettopp startet.

Gjennom høsten 2017 ble det på Sandbrauta undersøkt til sammen 7500 m2 av totalt 14000 m2. Lokaliteten ligger på en smal elveterrasse med Gaula i øst og en bratt åsrygg i vest. Det spesielle med lokaliteten er at den ligger under omfattende rasmasser bestående av leire. Rett sør for lokaliteten, øst for Gaula, ligger det en stor rasgrop i dalsiden som trolig er opphavet til de store mengdene med leire som ligger i dalbunnen i dette området. Rasmassene på Sandbrauta har varierende dybde og på det meste har vi fjernet leire med en tykkelse på 3 m. Under rasmassene ligger det et eldre dyrkingslag som dekker hele lokaliteten. Dette laget ble datert til første del av yngre bronsealder (1100-900 f.Kr., bronsealder periode IV) av fylkeskommunen under registreringsundersøkelsene i 2014. Dyrkinglagets utbredelse viser til en omfattende aktivitet i bronsealder.

Utrgravingsfeltet på Sandbrauta mens flateavdekkingen pågår, sett mot sør. Gravrøys synlig fremme i bildet. Foto: Kristin Eriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Kart over Sandbrauta i Gauldalen. Rasgropen som ligger i sørøst er trolig opphavet til leirmassene på lokaliteten.

Selv om det eldre dyrkingslaget viste til stor aktivitet i området, var ikke funnene av bosetningsspor like høy. Dette til tross, flere av funnene som ble gjort i løpet av undersøkelsen i 2017 var av en spesiell karakter. Det ble gjort funn av et lite bosetningsområde med ett hus, og det var spredte kokegroper rundt om på feltet. Slike anleggsspor er ventet å finne på et bosetningsområde. I tillegg ble det funnet fem gravanlegg og én ovnskonstruksjon. Flere av disse funnene er typer som ikke er funnet i særlig grad i Midt-Norge tidligere, kanskje heller ikke ellers i Norge. Gravanleggene bestod av én gravrøys og fire mindre steinsatte kammer, hvor alle var kremasjoner.

Røysa var et dominerende element nord på feltet. Gravrøysa var ikke en ren steinrøys, men en steinkledt jordhaug. Det var blitt gravd opp jord til en liten forhøyning hvor det var lagt en kantkjede rundt, og jordhaugen var kledt med stein. Litt bronsealderjuks der altså. Til tross for en moderne forstyrrelse sentralt i anlegget, ble det funnet enkelte fragmenter av brent bein. I haugfyllet ble det funnet en bronsespenne som dateres typologisk trolig til bronsealder periode II eller III (1500-1100 f.Kr.). I tillegg ble tre steiner med helleristninger funnet i steinmassene fra røysa. Motivene var hovedsakelig skålgroper, mens én stein også hadde en fotfigur. Kun noen få meter nord for røysa, lå det tre mindre gravanlegg på rekke. Disse var små kvadratiske steinkasser, om lag 50 x 50 cm, bestående av vertikale heller som var gravd ned i bakken. Kamrene inneholdt brent bein, men ingen gjenstander. Anleggene inneholdt lite kull og de brente beina var rene. Dette kan tyde på at ikke bålmørjen er blitt lagt rett i graven, men at beina har blitt renset ut.

Gravanlegg med steinstabel synlig etter at de ytre vertikale hellene var fjernet. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet.

I den sørlige enden av feltet, hvor det også ble funnet spor etter en bygning, ble det femte gravanlegget funnet. Denne var lignende de tre steinkamrene lengre nord på feltet, men hadde en annen indre oppbygning. Mens de tre kamrene i nord ikke hadde annen innmat enn jord og bein, hadde steinkassen i sør en stabel med steinheller innenfor de vertikale, ytre steinhellene. På toppen av denne stabelen lå det brent bein. Det var ikke bein eller andre funn mellom steinhellene i stabelen inne i graven. Steinlagene bestod av tilhugde steinplater av skifer. Ved utgraving var disse knekt opp i mindre biter, men det kan tenkes at de trolig var hele da de ble lagt i stabel.

I den østlige delen av feltet, ut mot elva, lå bunnrestene av en ovnskonstruksjon. Denne besto av en lav steinring med åpning mot sørøst, samt en mindre åpning i nord. Innenfor steinringen ble det funnet flere smelteperler av bronse, samt fragmenter av smeltedigel og støpeformer av leire. En del brent bein lå innenfor steinringen, samt noe kull. Undergrunnen bar ikke preg av å ha vært utsatt for høy varme, så det er tenkelig at ilden har vært plassert høyere opp i ovnskonstruksjonen. Om lag 1 m utenfor ovnen ble det funnet en støpeform av kleber til en celt.

Ovnskonstruksjon brukt til smelting og støping av bronse øst i utgravingsfeltet. Foto: Ruth Iren Øyen, NTNU Vitenskapsmuseet.

De foreløpige dateringsresultatene plasserer det eldre dyrkingslaget over en lengre tidsperiode i bronsealder, mellom 1500-900 f.Kr. Trolig har området blitt dyrket i lang tid. De tre gravkamrene nord for røysen sammen med bosetningsområdet med huset, dateres til yngre bronsealder, periode IV og V (1100-800 f.Kr.) Dateringen av ovnen faller også inn under samme periode. Foruten all aktiviteten under leirraset ble det også undersøkt en kokegropaktivitet oppå rasmassene i den nordvestre delen av feltet. Disse kokegropene er blitt datert til eldre jernalder, 250-400 e.Kr. som tilsvarer siste halvdel av romertid. Dette viser at raset har gått i forhistorisk tid og er en viktig indikator i arbeidet med å tidsfeste rashendelsen i Gauldalen.

For videre lesning:

Kleiv, R.A. og Rokoengen, K. 1998: Gamle elveløp ved Gaulfossen. I: Rokoengen, K. (red) 1998: Naturkatastrofer i Gauldalen. Byen, elven og kunnskapen. Ekskursjon 13. september 1998. Rapport 33. Institutt for geologi og bergteknikk, NTNU, Trondheim. S. 42-50.

The post Historien om et ras appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forbindelse med planlagt utbygging av ny E6 gjennom Melhus kommune, gjennomfører NTNU Vitenskapsmuseet arkeologiske undersøkelser gjennom hele sommeren. Det skal til sammen undersøkes 6 lokaliteter fra bronsealder og jernalder, fordelt på henholdsvis Skjerdingstad/Kvål og Lundamo/Hovin.

Den nordligste av lokalitetene ligger på Skjerdingstad, om lag 1,5 km nord for Kvål sentrum. Utgravningsområdet ligger ca. 36 meter over dagens havnivå, rett på oversiden av en forlatt meandersving som er blitt dannet av Gaulas graving gjennom dalen. I forbindelse med utbyggingen av E6 gjennom Melhus i 2002 ble det tatt ut daterbart materiale fra veiskjæringen gjennom denne elvemelen. Tremateriale fra de øverste lagene av de gamle elveavsetningene ble datert til 3695-3127 f.Kr, noe som viser at elva har gravd her i yngre steinalder.

Historisk sus

Skjerdingstad har satt et lite spor i sagahistorien. I Olav Tryggvasons saga nevnes det en Halldor på Skjerdingstad. I sagaen fortelles det om at Håkon Jarl var på gjestebud i Melhus, og at han krevde å få ha den vakre kona til storbonden Orm Lyrgja hos seg. Dette ville ikke Orm ha noe av. Han sendte hærpil utover bygda hvor han oppfordret folket til å samle seg og gå med våpen mot Håkon Jarl. Halldor på Skjerdingstad nevnes som en av bøndene som skal ha mottatt hærpil fra Orm. Håkon Jarl gjemte seg under grisebingen til Tora på Rimol sammen med trellen sin Kark, og det hele endte med at Kark skar over strupen til jarlen.

På området hvor gården Skjerdingstad ligger i dag, var det på 1500-tallet en kirke. Denne kirken er nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok i 1533, men ble ikke nevnt i Reformatsen i 1589. Dette betyr at kirken har gått ut av bruk en gang midt på 1500-tallet. Under bygging av nytt fjøs på gården på 1930-tallet ble det funnet opp mot 40 skjeletter som antas å stamme fra gravplassen til den gamle middelalderkirken. Gerhard Schøning forteller om at han så monumentale gravhauger vest for gården på Skjerdingstad da han reiste gjennom landet i 1770-årene, men at flere av dem var overpløyd allerede på den tiden.

NTNU Vitenskapsmuseet har gjennomført flere arkeologiske utgravinger sentralt i Gauldalen i de siste årene. I forbindelse med utbyggingen av E6 i 2002 ble det undersøkt lokaliteter ved Melhus sentrum, på Søberg, og på Skjerdingstad, hvor det ble gjort en stor mengde funn av bosetningsspor fra bronsealder (1800-500 f.Kr.) og frem til vikingtid (800-1050 e.Kr.). Det ble funnet spor etter et titalls hus samt flere overpløyde gravanlegg. Størstedelen av bosetningssporene ble datert til førromersk jernalder (500 f.Kr.-0) og romertid (0-400 e.Kr.). I 2015 ble det gjennomført en utgraving på gamle Hofstad leir som resulterte i blant annet godt bevarte spor etter 8 hus fra førromersk jernalder. Alle disse utgravingene sett sammen med årets undersøkelser i forbindelse med ny E6, gir oss et spennende innblikk i Melhus sin forhistorie innenfor et relativt lite geografisk område.

Årets utgraving på Skjerdingstad sammen med lokalitetene fra 2002

Skjerdingstad anno 2017

Utgravningsområdet på Skjerdingstad ligger godt plassert på en høyde i Gauldalen. Den ligger et stykke unna Gaulas løp og er derfor ikke utsatt for flom. Lokaliteten overlapper dessuten så vidt med ett av utgravningsområdene fra E6 i 2002, for på den måte kunne se en sammenheng mellom årets undersøkelser og de arkeologiske funnene fra 15 år tilbake.

Funnene på årets undersøkelse på Skjerdingstad viser en hyppig bruk av området i jernalderen. Den klart største funnkategorien på feltet er stolpehull. De er mange og ligger tett, noe som gjør det svært vanskelig å skille ut eventuelle bygninger. På grunn av fraværet av åpenbare bygninger, kan det ikke utelukkes at området er blitt brukt til andre boplassrelaterte aktiviteter. Sporene etter flere av husene fra E6 utgravingen i 2002 ble funnet kun 60 m nord for årets lokalitet og det kan derfor tenkes at den store mengden stolpehull vi har funnet kan knyttes til et utkantområde av denne bosetningen.

I tillegg til hundrevis av stolpehull har vi undersøkt et koksteinslag i den søndre delen feltet. Dette kokesteinslaget ble datert til merovingertid (570-800 e.Kr.) av Sør-Trøndelag fylkeskommune under registreringsundersøkelsene i 2015. Vi har funnet flere kokegroper som er gravd ned i toppen av dette koksteinslaget, som representerer aktivitet fra en yngre fase. Under koksteinslaget lå det et eldre dyrkingslag som stammer fra en eldre aktivitetsfase. Dette eldre dyrkingslaget lå over store deler av lokaliteten. I tillegg har vi linser med silt fra undergrunnen mellom de ulike lagene, noe som viser at lokaliteten har ligget brakk i perioder og at silten har lagt seg oppå lagene som en del av naturprosessene.

Undersøkelsene på Skjerdingstad skal fortsette i et par uker til, før fokuset rettes mot andre utgravningsområder lengre sør i Gauldalen.

The post Skjerdingstad i fortid og nåtid appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

NTNU Vitenskapsmuseets flateavdekking på Gravråksmoen i Melhus ble avsluttet i midten av november 2015. Etter nesten 3 måneder med graving sto vi igjen med 6 flotte langhus og 2 mindre bygninger. Feltet hadde tilslutt litt over 2100 anleggsspor, så det sier seg selv at vi etterlot oss en stor mengde ugravde strukturer, men vi mister ikke nattesøvnen av den grunn. Det er ikke ofte det blir gjennomført utgravinger av slike store boplassområder i trøndersk sammenheng.

Det har gått litt tid siden vi kom inn fra felt, og på den tiden har det begynt å tikke inn dateringer. Vi har tidligere spekulert litt på både det ene og det andre og ikke alt har slått til, men vår gjetting om at anleggssporene tilhørte førromersk jernalder stemte på en prikk! Utgravingen på Gravråksmoen har gitt oss et verdifullt innblikk i bosetningen i Gauldalen i eldre jernalder. Sammen med utgravingene i forbindelse med utvidelse av E6 Melhus på Søberg og Skjerdingstad i 2002 har vi begynt å få et mer helhetlig bilde av et bosetningsområde innenfor en relativt liten radius. Gravingene fra 2002 ligger henholdsvis kun 1,3 km nord og 50 – 400 m sør for Gravråksmoen, og daterte seg til hovedsakelig førromersk jernalder og romertid, men hadde også andre spredte dateringer til både bronsealder og yngre jernalder.

8 bygninger

På Gravråksmoen hadde vi til sammen 8 bygninger innenfor feltets 9000 m², og de skiller seg ut ved å være flotte eksempler på byggeskikk i eldre jernalder. Hus II er det største og mest komplette huset på feltet med midtstilt, gjennomgående inngangsparti og to ildsteder, ett i hver ende. De første dateringene som er kommet inn plasserer ildstedene til tidsrommet 360-120 f.Kr. Huset har også bevart en indre stolperekke med mindre stolper som går parallelt med ytterveggen rundt hele bygningen. Disse tolkes til å være et konstruksjonselement i form av dobbel vegg.

 

Hus VII sett mot nord. Ferdig utgravd ovnsgrop sees rett i forkant av stubben midt i huset. Bygningen måler 11 x 5,5, m. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet

Verksted

Likevel var det hus VII som vekket mest interesse i den siste måneden av feltarbeidet. Vi sto her ovenfor en liten treskipet bygning som antas å være et verksted. Det har 3 takbærende stolpepar og rester etter en ovnskonstruksjon. Disse ovnene har vi forøvrig 4 stykker av på feltet, men ovnen i hus VII er den eneste vi sikkert kunne identifisere en bygning rundt. Felles for disse ovnsgropene er leire, både brent og ubrent, steinheller og sterkt rødbrent silt i undergrunnen. Selve nedgravingene i gropene var ikke spesielt dype, ca. 30 cm på det dypeste, men den brente silten under nedgravingen spredte seg opptil 40 cm ned i grunnen. Dette vitner om høy varme, sannsynligvis over tid. Det spesielle var mangelen på kull i gropene. To av ovnene hadde enkelte spredte kullbiter, men som ved analyse er blitt avskrevet som rester etter røtter. De to andre gropene hadde ikke spor etter kull i det hele tatt. Spørsmålet vi står igjen med er hvor varmen kommer i fra, og hvorfor vi ikke finner rester etter brenning. Så langt kjenner vi ikke til paralleller i Midt-Norge, men det er gjort flere funn på Vestlandet hvor det både er like ovner og verkstedsbygninger slik som f.eks. i Etne i 2013. Disse er da tolket som keramikkovner. Vi har fortsatt en rekke prøveanalyser som skal utføres og håper disse kan gi flere svar enn de vi har i dag.

Delvis utgravd ovnsgrop. Her sees lag med brent leire over steinheller. Foto: Isabella Foldøy, NTNU Vitenskapsmuseet

The post Jernalderbosetning i Gauldalen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.