Gravminner går som en rød tråd gjennom prosjektet E18 Retvet-Vinterbro i Ås og Nordre Follo i Viken, og i løpet av to feltsesonger skal Kulturhistorisk museum undersøke rundt 15 gravminner, hovedsakelig fra jernalder. Sesongen 2021 har vi undersøkt en stor gravhaug på Bernhus i Nordre Follo, i tillegg til flere mindre branngraver og restene etter en overpløyd gravhaug. Nå mot slutten av sesongen er vi godt i gang med den første av flere gravhauger som skal undersøkes innenfor et stort gravfelt på Askjum i Ås. Her skal vi også fortsette neste år, så årets undersøkelse vil gi en indikasjon på hva vi kan forvente oss. Sesongen 2022 skal det også undersøkes fem gravhauger på Oppsal i Nordre Follo.

Gravhaugen på Bernhus med omkringliggende landskap. Foto: Kulturhistorisk museum.

Undersøkelsene på gravfeltet på Askjum er godt i gang. Foto: Kulturhistorisk museum.

Gravminner i undersøkelsesområdet

Selv om Ski, Ås og Kråkstad er kjent for sin store tetthet av gravminner fra jernalder, så har det vært gjennomført få fagmessige undersøkelser tidligere. Dermed er kunnskapen vi har om har om gravskikken innenfor dette området begrenset. En rekke gravhauger ble jevnet med jorden på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, for eksempel i forbindelse med bygging av Smaalensbanen (Østfoldbanen). På denne tiden ble en rekke gjenstander innlevert til museets samlinger, men uten tilstrekkelig dokumentasjonen av gravhaugenes oppbygning eller gjenstandenes beliggenhet i graven. På Dyster i Ås forsvant sju store gravhauger i den forbindelse og ytterligere fire da arkeologen Nicolay Nicolaysen ankom gården. Det foreligger et rikt gjenstandsmateriale fra disse haugene, deriblant flere leirkar og spennetyper. Et spesielt funn er imidlertid en liten eske med skyvelokk laget av barlind funnet i en grav fra yngre romertid (200−400 e.Kr.). Esken inneholdt en synål, bruddgull og et sølvbeslag, og esken var plassert oppi en bronsekjele.

På Dyster i Ås ble denne fine esken (C9240) med skyvelokk lagt ned i en gravhaug i yngre romertid. Foto: Kulturhistorisk museum

Fra 1950-tallet og fremover er flere gravminner fagmessig undersøkt, blant annet på Nordby i Ås og på Grønstvedt i Kråkstad, nåværende Nordre Follo. I en jordblandet gravrøys på Finstad i Ski ble det i en kvinnegrav fra romertid gjort funn av to sølvringer, sølvhekte, glass- og ravperler samt en jernkam i tillegg til tekstil- og trerester. Graven inneholdt også fire ulike leirkar, deriblant et av sjelden type, nemlig et fat med fot.

Fra Finstad i Ski. Leirkar med fot (C38111/11), hektespenne (C38111/2) og to fingerringer (C38111/1a og b). Foto: Kulturhistorisk museum.

En gravhaug fra yngre romertid/folkevandringstid på Korsegården i Ås innehold en bronsefibula, beinkam og keramikk. Restene av en kvinnegrav fra vikingtid på grensen mellom gårdene Treider og Haug i Ås inneholdt en skålformet spenne, en nøkkel av bronse og en jernsigd. I forbindelse med de omfattende undersøkelsene som har vært på Moer i Ås ble det gjort funn av en kvinnegrav fra romertid som inneholdt draktspenne, fingerring av sølv samt halssmykke av perler, tekstiler av ull og tregjenstander. Ved Akershus fylkeskommunes registreringer på gravfeltet på Askjum i forkant av KHMs utgravninger fremkom flere gjenstander under åkervandring i et område der gravhauger er pløyd vekk, deriblant flere perler. En av perlene var en dobbeltkonisk, fasettert glassperle fra yngre jernalder (550−1030 e.Kr.).

Funn fra Nordre Moer i Ås; Hankekar (C51637/k), spinnehjul (C51637/d), fingerring (C51637/c) og perler av glass, rav, gull og sølv (C51637/b). Foto: Kulturhistorisk museum

Undersøkelse av gravminner

Ved undersøkelse av gravminner så er det lett å bli veldig opptatt av muligheten for flotte gjenstandsfunn. Selv om vi arkeologer også synes det er stas med fine gjenstander, så er vi først og fremst opptatt av gravminner som kilde til en rekke aspekter ved forhistoriske samfunn. Det kan være nyttig å ha med seg at det ligger mange valg bak et gravminne og at et gravminne i seg selv er et resultat av mange handlingsledd. Slike valg dreier seg for eksempel om den døde skal brennes eller ikke, hvor gravminnet skal plasseres, hvilke gjenstander eller dyr som skal legges ned i graven, og hvordan det ytre og indre gravminnet skal konstrueres. Slike valg knyttet til gravskikk er ofte dypt forankret i selve den sosiale strukturen og dermed nært bundet til det samfunnet de er en del av. Da gir også valg tatt gjennom gravskikken informasjon som ikke kun dreier seg om død og ritualer, men om andre aspekter av samfunnet. Når de samme gjenstandstypene velges igjen og igjen over tid eller vi ser brå endringer, så dreier dette seg om samfunnet selv – om hva som skjer i husholdet og på gården, om hvilke kontaktnett som etableres og brytes og om forestillinger og tanker om livet og døden. Hvorfor er for eksempel gravrøysa på Bernhus laget av store mengder stein, mens haugene på Askjum består for det meste av jord? Hvorfor er qravrøysa på Bernhus plassert alene, som et enkeltstående monument, mens haugene på Askjum er en del av et stort gravfelt – et stort monument skapt over tid? Har dette noe å gjøre med gravminnenes ulike relasjoner til sted og hevd på landområde? Selv om gravskikken aldri er statisk over tid så ser vi at enkelte trender er typiske for ulike perioder. Det er for eksempel typisk at den døde får leirkar med seg i graven i eldre jernalder, slik vi ser det i en rekke graver fra dette området. Denne trenden endres imidlertid ved overgangen til yngre jernalder, og i vikingtid ser vi at kar av jern og kleber er foretrukket. Hvorfor er det slik? Det er også typisk at vi finner ulike typer av spenner i kvinnegraver fra hele jernalderen, der ulike spennetyper preger ulike perioder. Bruken av spenner er nært bundet til identitet. Hva ligger da bak når en spennetype avløser en annen? Når den samme spennetypen er laget på forskjellig vis og av ulik kvalitet, hva sier det da om håndverkspraksiser i jernalder? Ved å meisle ut slike trender kan vi bruke gravskikken og gravmaterialet til å få grep om mange ulike aspekter ved forhistoriske samfunn og den gir oss innblikk i den stadige vekselvirkningen mellom kontinuitet og endring i et samfunn. Det faktum at prosjektet skal undersøke et stort antall gravminner gir oss dermed en unik mulighet til å få frem slike trender og strømninger over tid innenfor et lokalområde og legge et godt grunnlag for forskning i mange år fremover.

The post Det store gravminneprosjektet appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Oversikt over lokaliteter på E18-prosjektet Retvet-Vinterbro 2021

E18-prosjektet Retvet-Vinterbro er det største utgravingsprosjektet i Follo noen sinne. I løpet av 2021 og 2022 skal prosjektet undersøke totalt 23 ulike lokaliteter. Her følger en beskrivelse av de lokalitetene vi skal undersøke i 2021.

Kart over utgravingsområdet til E18prosjektet Retvet-Vinterbro

Nordby vestre

Nordby vestre ligger lengst nord av de områdene som skal undersøkes i år. På en liten bakketopp mellom Kongeveien og E18 er det registrert spor av en omtrent 20 meter lang bygning, og det er også påvist en kokegrop. Bygningen er foreløpig datert til eldre bronsealder (1700-1100 f.Kr.), mens kokegropa er tidfestet til siste del av eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.)

Ris

Om lag en kilometer lenger sør ligger Ris. På Ris skal vi undersøke en liten lokalitet hvor det er registrert stolpehull og nedgravninger. Det foreligger dateringer fra yngre jernalder (550-1050 e.Kr.) og høymiddelalder (1050-1350 e.Kr.) på Ris. Det er usikkert hva slags aktivitet de registrerte strukturene representerer, men dateringene til yngre jernalder/middelalder tilsier uansett at undersøkelsen vil kunne gi verdifullt tilfang til den relativt begrensete kunnskapen vi har om byggeskikk og bosetningsaktivitet i disse periodene.

Sneis

Øst for Ris, inne i skogen, ligger en stor lokalitet på en sør-sørøst-hellende flate. Fra registreringen ble det påvist noen funn av flint og slått kvarts i tillegg til et eldre dyrkingslag, en kokegrop og to stolpehull. C14-datering fra dyrkningslag viser aktivitet i romertid, men den lettdrenerte undergrunnen av sand gir, sammen med flintfunn og stolpehull, potensial for spor av bosetning fra seinneolitikum (2400-1700 f.Kr.) og bronsealder (1700-500 f.Kr.)

Holstad

Litt over en kilometer sørøst for Sneis ligger Holstad. Lokaliteten ligger i en slak sørvestvendt skråning, hvor det ikke har vært dyrket i nyere tid. Her er det registrert flere dyrkningsflater og kokegroper datert til eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.). Det er også registrert en mulig tuft, og trekull fra et prøvestikk i tufta er datert til merovingertid (550-800 e.Kr.). Tufta består av spredte steiner plassert i en rektangulær form, og måler om lag 8 x 5,5 meter.

Bygninger fra merovingertid er forholdsvis sjelden vare på Østlandet, og muligheten til å undersøke en urørt tuft er derfor unik. Utgravningen på Holstad vil derfor primært være fokusert på tufta og området rundt denne. De viktigste målene med undersøkelsen vil være å klarlegge bygningens konstruksjon, eventuell rominndeling og hvilke funksjoner den har hatt, samt om det kan påvises spor av aktivitet rundt tufta.

Askjum/Skuterud

Ytterligere to kilometer mot sørøst ligger gårdene Askjum og Skuterud. På disse gårdene er det registrert en rekke lokaliteter med ulike kulturminnetyper, deriblant en hulvei, kokegroper, og ikke minst en mulig grav fra mesolitikum (9500-4000 f.Kr.). Kulturmiljøet domineres imidlertid av et stort gravfelt på et høydedrag hvor det er registrert om lag 45 gravhauger og –røyser. I løpet av to feltsesonger skal en mindre del av dette gravfeltet undersøkes, totalt omfatter dette åtte gravhauger/røyser, seks mulige gravrøyser og to mulige tufter.

Gryteland

Mot sør-øst, i siktavstand fra Askjum og Skuterud, ligger Grytlandsgårdene i et vakkert og bølgende jordbrukslandskap. Det er kjent flere gravfelt fra jernalder (500 f.Kr.- 1050 e.Kr.) i området og ved registrering har det fremkommet spor etter både bosetning og dyrkning fra flere perioder av forhistorien. På Gryteland har vi mulighet til å undersøke endringer over tid innenfor et mindre lokalområde da det er påvist en rekke lokaliteter med aktivitets- og dyrkningsspor med dateringer fra både romertid (0-400 e.Kr.) og vikingtid/tidlig middelalder (800-1050 e.Kr og 1050-1150 e.Kr.). Disse områdene ligger nå i skog, og vi har håp om at beliggenheten har bidratt til gode bevaringsforhold.

Bernhus

Rett sør-øst for lokalitetene med dyrkningsspor ligger husmannsplassen Bernhus, som, i motsetning til hovedgårdene på Gryteland, kan skilte med lettdrenert undergrunn av sand og morene. På Bernhus ligger en gravhaug som det i nyere tid har blitt anlagt potetkjeller i. Det er i tillegg registrert bosetningsspor i form av kokegroper, stolpehull og andre aktivitetsspor utover det meste av et nær 20 mål stort område med dyrket mark. Det fremkom også fine skår av dekorert keramikk fra romertid (0-400 e.kr.) under registreringen, samt brente bein som kan komme fra branngraver uten bevart overflatemarkering. Den lettdrenerte undergrunnen, sammen med enkelte funn av flint, gir også et potensial for spor av jordbruksbosetning fra det tidligste jordbruket i Norge. På Grytelandsgårdene er det tidligere gjort flere funn av steinøkser som underbygger et slikt potensial. Fra registreringen foreligger dateringer til romertid (0-400 e. kr.) og vikingtid (800-1050 e.kr.).

Sistnevnte datering er særlig interessant da bosetning fra vikingtid er relativt sjelden vare. En omorganisering av bosetningen på 500 og 600 tallet e.Kr. medførte at en rekke bosetningsområder ble forlatt og nye etablert. Enkelte områder viser imidlertid kontinuitet i bosetningen gjennom hele jernalder og inn i vikingtid. Er Bernhus et slikt sted?

Et bosetningsområde der folk og fe har holdt til i flere hundre år inneholder nødvendigvis spor av mange ulike aktiviteter. Vi håper bevaringsforholdene er gode nok i den løse sandjorden til at vi får innblikk i boplassens organisering og ulike håndverks- og teknologiprosesser.

The post Oversikt over lokaliteter på E18-prosjektet Retvet-Vinterbro 2021 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I midten av november gjennomførte Kulturhistorisk museum uttak av boreprøver på Sørenga i Oslo. Byantikvaren hadde fra tidligere påvist sjøavsatte lag fra middelalder i området og beliggenheten ved Alnaelvas tidligere utløp gjorde området spesielt egnet for uttak av prøver fra elvesedimentene. Sørenga ligger i Bjørvika, og rett utenfor den vestlige avgrensningen av vernesonen for Oslos middelalderby. I forbindelse med Senketunnelprosjektet undersøkte NIKU en lokalitet rett nord for der vi foretok boreprøver. NIKU gjorde omfattende gjenstandsfunn fra middelalder og dokumenterte rikholdige maritime kulturlag.

Geologisk sett utgjør Bjørvika et basseng som er avgrenset mot vest, nord og øst av fjell, og som mot sør åpner ut mot Oslofjorden. Dette bassenget har i stor grad blitt fylt opp med marine sedimenter siden slutten av siste istid. I takt med landhevningen (se f.eks. http://blogg.uio.no/khm/vestfoldbaneprosjektet/category/strandlinjekurve) har de to elvene Akerselva og Alnaelva blitt stadig mer dominerende for tilførselen av nytt sediment til Bjørvika. Fra middelalderens begynnelse ble Oslo en ytterligere viktig bidragsyter til sedimentasjonen.

Lokaliteten ligger direkte ut for Alnaelvas historiske munning. Siden Alnaelva avvanner Lodalen (Groruddalen), og har en forholdsvis steil profil med få sedimentasjonsbasseng nedenfor Østensjøvannet, vil sedimenter avleiret av Alnaelva i Bjørvika representere erosjon fra store deler av Lodalen.

Hva kan elvesedimenter fortelle oss?

Erosjon og erosjonssedimenter er viktige kilder for analyser av hvordan menneskers aktiviteter påvirker landskapet. I et landskap med naturlig vegetasjonsdekke vil erosjon og påfølgende sedimentasjon være begrenset. I forbindelse med skogrydding og oppdyrkning, eller ved endrede dyrkningsmetoder, vil erosjonen øke voldsomt og dette vil avspeiles i elvesedimentene. Ulike analysemetoder har potensial til å påvise menneskelig påvirkning i landskapet langt tilbake i tid. Det vil for eksempel være interessant å kunne påvise den første korndyrkingen i Lodalen tilbake til yngre steinalder. Innholdet av visse tungmetaller og kjemiske forbindelser vil også kunne gi oss informasjon om forskjellige produksjons- og bygningshåndverk og intensiteten av slike. I denne sammenheng er det også viktig for oss at de enkelte erosjonshorisontene blir datert slik at vi kan knytte sammen påviste aktiviteter og tidsperioder.

Uttak av boreprøver

For uttak av sammenhengende søyler med sedimenter leide vi inn en entreprenør som kunne ta ut prøver med sylinder. Det ble boret ned til 23 meters dybde, men det viste seg vanskelig å få ut gode prøvesøyler fra alle lagene. Både innholdet av grus, mye vann og utfordringer med utstyret medførte at en del av prøvene ikke kom opp hele, dvs. som sammenhengende søyler. Likevel håper vi å ha nok søyler til at analysene gir oss relevante resultater. Prøvene ble skjøvet ut av sylindrene i felt og over i takrenner som vi på forhånd hadde skåret til i passe lenge. Etter forsvarlig pakking ble prøvene transportert til Kulturhistorisk museum for lagring på kjølerom. Nå i vinter skal det tas ut en rekke prøver fra søylene. Det blir spennende å se hvilke resultater analysene gir og om disse vil gi oss ytterligere kunnskap om Oslo og Groruddalens bosetningshistorie.

The post Elvesedimenter som kilde til Oslos bosetningshistorie appeared first on Norark - Norsk arkeologi.