Gården Ångarden i Øksendal, Møre og Romsdal, er en del av en tidligere Husabygård. Fra Sverige vet vi at Husebygårdene ble benyttet som gårder for kongens menn, som en del i et militært system. Det er antatt at husabygårdene ble konfiskert av kongemakta også i Norge. Dette skjedde i en tid hvor kongen så et behov for å stadfeste sin makt innenlands, sent i vikingtid eller tidlig i middelalderen. Derfor var det gjerne storgårder som ble husabygårder – kongens administrative sentra rundt i landet. Det finnes 54 gårder i Norge med dette navnet i dag. Selve navnet Husabyr betyr ifølge Oluf Rygh trolig en «gård med store og gode hus».

Nydelige forhold under avdekkingen. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet

Navnet Ångarden, et navn som trolig refererer til en tidligere eier, ble først nevnt i skriftlige kilder fra rundt 1730. Kirken, som ble nevnt første gang i 1309 som Husabear kirkiu, ble erstattet i 1712 av en ny kirke. Denne ble revet i 1893 og nå er kun kirkegården er igjen. Historier fortelles om da deler av kirkegården ble tatt av en flom, og kister fløt nedover elva.

Arkeologi på gården

Forut for de arkeologiske undersøkelsene er det påvist spor etter menneskelig aktivitet som kan stamme fra både eldre og yngre jernalder. Dette er både dyrkingslag, kokegroper og stolpehull.

Undersøkelsen i 1998 påviste flere hus på gården. Illustrasjon: NTNU Vitenskapsmuseet

Tidligere er det funnet en rekke metallfunn på denne gården. I 1998 ble det også gjort en arkeologisk undersøkelse her (se fig. 1), hvor tre hus ble påvist rett i nærheten av middelalderkirken. Husene ble datert mellom 300 f.Kr og 400 e.Kr. Et av husene var 35 meter langt, mens det andre ser ut til å være et verkstedbygg. En rekke gjenstander dukket frem under en steinhelle på gården,  en øks, en celt, en kniv og et ljåblad (T11017-T11020). Dette skal nok anses som et gravfunn. Ut over dette er det ikke kjent gravfunn på gården.

Under forundersøkelsen for dagens undersøkelse dukket det også opp enkelte gjenstander, som en nøkkel, en nål og en øks. I tillegg har det blitt funnet to spinnehjul med metalldetektor.

Finner vi tunet til Husabygården i Øksendal?

Bakgrunnen for den arkeologiske undersøkelsen på Ångarden, er det planlegges å legge om vegen til mellom låvebygget og middelalderkirkegården, av slik at den går utenom dagens tun.

Dagens undersøkelsesområde (ID262789) ligger like sørøst for det gamle kirkestedet (ID146802)

Et av spørsmålene blir nå å se om det er mulig å gjenfinne det opprinnelige gårdstunet til denne gården. Forundersøkelsene er lovende, med både aktivitetsspor og gjenstandsfunn, så her kan det være vi har mulighet til å finne igjen den gamle Husaby-gården i Øksendalen.

The post Det gamle kirkestedet på Husaby appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Langs kysten av Norge finnes det svært mange steinrøyser. Svært mange av disse er gravrøyser, og ligger svært ofte på knauser og berg godt synlig fra sjøen. De varierer i størrelse, og også i datering. Likevel kan de fleste av disse røysene dateres til bronsealder og den eldste del av jernalder. Det er undersøkt noen slike røyser på kysten av Trøndelag, men ofte uten de helt store resultatene. Noen inneholder kremasjonsgraver, andre ingen ting. Kan det være noen av røysene på kysten skal tolkes på andre måter enn som rene gravmonument?

Kart over området. Røysa har ID 271486

Arkeolog Kristian Løseth har undersøkt en rekke kystrøyser på Hitra. Siden de gjerne ligger langs seilingsleden har han foreslått at de skal tolkes som seilingsmerker. Samtidig kan det være nettopp en slik beliggenhet er valgt for å signalisere noe til de som reiste forbi – kanskje i form av rettigheter til området. Røysene kan dermed ha hatt flere funksjoner, eller andre funksjoner enn graver.

Ytterkysten av Flatanger består av flere større og mindre øyer. På disse øyene, holmer og nes finnes det en stor mengde røyser. Røysa som nå skal undersøkes ligger rett på berget på en knaus omtrent 15 meter over havet. Gravrøysa er klart markert og er anlagt på toppen av en kolle med fritt utsyn over leia.

Gravrøysa på Litløya. Slåttøya i bakgrunnen. Foto: Trøndelag fylkeskommune

I og med at relativt få gravrøyser av denne typen er undersøkt langs kysten av Midt-Norge, blant annet som følge av en restriktiv vernepolitikk, er det vitenskapelige potensialet ved en arkeologisk undersøkelse høyt. Vi har relativt liten kunnskap om hvilke perioder de skriver seg fra, hvordan de er bygd opp, hva røysene inneholder og hvordan bevaringsforholdene i røysene er, og en arkeologisk undersøkelse vil kunne bidra til denne kunnskapen.

The post Gravminne, seilingsmerke eller begge deler? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.