Storgården Hundorp ligger i Sør-Fron i Gudbrandsdalen, ca. 7 mil nord for Lillehammer, og med Lågen på nedsiden (fig. 1). Hundorp knyttes gjerne til den såkalte Gudbrandsætten, hvor mannsnavnet Gudbrand gikk igjen i flere slektsledd, og som trolig har gitt navn til hele dalføret.

Fig. 1: Dronefoto over Hundorp, tatt våren 2021. De fire store gravhaugene er synlige. Av disse er to trolig intakte. Mellom E6 og det røde huset på nabogården Jetlund i bakgrunnen skimtes også to mellomstore hauger som regnes som deler av samme gravfelt. Foto: M. Samdal/KHM.

Sentral i kristningsprosessen

Hvis du har lest Snorre Sturlasons Heimskringla og sagaen om helgenkongen Olav den Hellige, vil du kanskje dra kjensel på stedsnavnet: For tusen år siden bodde nemlig Dale-Gudbrand på denne gården, og han var som en «konge over Dalene, men […] herse av verdighet». I tilknytning til Hundorp, kanskje på den nåværende nabogården Hove i vest, skal det også ha vært et stort, hedensk gudehov hvor det sto en gull- og sølvdekorert statue av guden Tor.

Da kong Olav i 1021 var på reise gjennom dalen for å tvinge kristendommen på dølene, skal Gudbrand ifølge sagaen ha invitert kongen og hans menn, deriblant biskop Grimkjell, til ting på gården sin (fig. 2). På tinget ble Dale-Gudbrand og hans mange følgere stilt overfor valget mellom å gå til strid mot kongen eller la seg omvende til kristendommen. Valget falt på det siste: Gudbrand og hans sønn lot seg døpe av biskopen, og Dale-Gudbrand lot bygge en kirke på stedet.

Fig. 2: Kong Olav taler til tinget på Hundorp i 1021, her i Halfdan Egedius’ strek.

Fig. 3: Mens Dale-Gundbrands menn (t.h.) var opptatt, skal kong Olav ifølge sagaen ha gitt Kolbein den sterke instruks om å knuse den gull- og sølvdekorerte gudefiguren som dølene hadde båret ut fra hovet. Illustrasjon: Peter Nicolai Arbo. Klubba til Kolbein er for øvrig motivet på Sør-Frons kommunevåpen.

Gjennom beskrivelsene av kristningsmøtet på Hundorp i 1021 og dets avgjørende rolle i kristningsprosessen, tillegger Snorre Sturlason gården og gudbrandsætten en framtredende posisjon i Gudbrandsdalen, med stor maktpolitisk og religiøs betydning. Fire monumentale gravhauger på gården (en femte storhaug ble planert ut seint på 1700-tallet) forsterker bildet av Hundorp som sete for et herskerdynasti i førkristen tid.

Sannhetsgehalten i sagaene er imidlertid omdiskutert. Det er derfor uklart om Hundorp bare var en av flere storgårder i et omskiftelig maktpolitisk landskap, eller om den faktisk har rommet kultiske, rettslige, økonomiske eller politiske funksjoner.

Fig. 4: Den ikoniske Olavshaugen på Hundorp, våren 2021. Haugen er ikke tidligere undersøkt, men en mindre undersøkelse er planlagt sommeren 2021. Foto: M. Samdal/KHM.

Fig. 5: Samme haug (før en bautastein ble reist på toppen i 1907) og daværende «E6», malt av Auguste Mayer i 1883.

Nye, målrettete undersøkelser på jakt etter svar

Det foreliggende arkeologiske datamaterialet er mangelfullt, og en bedre forståelse av hvilken rolle Hove-Hundorp har hatt i vikingtiden krever nye, målrettete undersøkelser.

For å undersøke dette nærmere har Kulturhistorisk museum (UiO) inngått et forskningssamarbeid med Vitenskapsmuseet (NTNU), Innlandet fylkeskommune og Sør-Fron kommune: Tingstedsprosjektet Hove-Hundorp. Gjennom trinnvise, ikke-destruktive undersøkelser har forskningsprosjektet som målsetting å påvise og analysere ulike typer spor etter forhistoriske aktiviteter på Hove-Hundorp. Resultatene vil kunne gi grunnlag for å sette Hove-Hundorp inn i en større kulturhistorisk sammenheng hvor maktsenterutviklingen i Innlandet i jernalderen er et hovedtema.

Så langt i prosjektet er 25 hektar på og rundt Hove og Hundorp scannet med georadar. Dette trinnet har påvist et stort antall tidligere udokumenterte kulturminner under markoverflaten. I tillegg har vi gjennomført den første av to runder med multispektral dronefotografering. Dette innebærer fotografering med drone med påmontert sensor for nær-infrarødt lys (fig. 6). Denne metoden brukes i landbruket for å undersøke vekstforhold, men har vært lite prøvd ut i arkeologien. Ulikheter i vekstforholdene kan være forårsaket av eldre bruk i området, eksempelvis rester etter bygningskonstruksjoner eller graver under pløyelaget. Målet med den multispektrale dronefotograferingen var å skaffe et bedre tolkningsgrunnlag for geoaradarresultatene.

Fig. 6: Multispektralt dronefoto over Hundorp, om lag samme utsnitt som fig. 1. Foto: M. Samdal/KHM.

Nylig gikk vi inn med gravemaskin for å åpne de mest lovende/interessante strukturene som georadar-scanningen og den multispektrale dronefotograferingen påviste. Noen ble avskrevet, mens andre ser ut til å styrke tolkningene etter georadarscanningen – deriblant en stor røys, trolig en grav. Denne er blant det vi skal undersøke nærmere utover i sesongen. En mindre prøveundersøkelse av Olavshaugen inngår også i planene for sommeren, og vi er spente på fortsettelsen!

P.S. Tingstedsprosjektet Hove-Hundorp løper gjennom året, og resultatene vil etter planen publiseres i 2022.

P.P.S. I forbindelse med ny E6 gjennom dalen gjennomførte Kulturhistorisk museum omfattende arkeologiske undersøkelser i Sør-Fron, Nord-Fron og Sel kommuner i 2011 og 2012. Boka som presenterer resultatene fra undersøkelsene, kan lastes ned og leses gratis som PDF herfra:

https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/56

The post Hva slags sted var egentlig Hundorp? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I de første tusen årene med bosetning i de sørøstnorske kystområdene var skjærgården større og fjordarmene dypere enn i dag på grunn av høyere havnivå. Slike fjord- og skjærgårdslandskap var attraktive biotoper og bosetningsområder i steinalderen, og det har lenge vært kjent arkeologiske funn fra forhistoriske fjordarmer som Langangsfjorden (Mikkelsen 1989).

Omfanget av steinalderbosetning i Langangsfjorden ble tydeliggjort da KHM gjennomførte undersøkelser av 18 steinalderlokaliteter mellom 2010 og 2012. Utgravningene ga informasjon om intensiv bruk av området i perioden mellom ca. 8000 og 3700 f.Kr. Lokalitetene var funnrike og lå tett på hverandre i den indre delen av fjorden, og dette er blitt tolket som et uttrykk for en stadig mer stedbunden bosetning.

Tradisjonelt har siste del av eldre steinalder, i runde tall ca. 6000–4000 f.Kr., vært ansett som perioden da samfunnene i Sør-Norge ble mer bofaste. Seinere års utgravninger i Sørøst-Norge har imidlertid gitt indikasjoner på at endringen fra mobile til mer stabilt bosatte samfunn kan ha funnet sted noen tusen år tidligere. Dette er ikke unikt i Sørøst-Norge, men er en utvikling som ser ut til å ha funnet sted i større deler av Skandinavia.

I Sørøst-Norge sammenfaller denne endringen i bosetningsform i tid med en annen interessant utvikling, nemlig en svakere landhevning og dermed mer stabil strandlinje. Svakere landhevning medførte at landskapet endret seg i mindre grad, områder med viktige ressurser var stabile samtidig som det var mulig å bosette seg lenger på ett og samme sted. Et interessant spørsmål er om det var de naturgitte forutsetningene som påvirket bosetningsmønsteret, eller om sosiale faktorer var den viktigste drivkraften.

Dronebilde over utgravingsområdet i dalgangen nedenfor toppen av Blåfjell og med nåværende E18-bro og den smale Langangsfjorden i bakgrunnen. Foto: KHM.

Det pågående utgravningsprosjektet i E18 Langangen–Lanner (se også prosjektets Facebook-side) arbeider ut fra en hypotese om at det fra ca. 7500 f.Kr. forekom en endring mot mer stabile bosetningssystemer, knyttet til ressursrike landskap. Lokalitetene Blåfjell 1–4, som ligger i en om lag 200 meter lang dalgang på vestsiden av Langangsfjordens smaleste strekning, vil her danne et arkeologisk laboratorium for å studere nettopp endring i bosetning innenfor et definert og avgrenset landskapsrom.

De fire lokalitetene med flere funnområder ligger tett på hverandre, innenfor et høydeintervall på ca. 20 m. Basert på hastighet i landhevningen tilsvarer dette en tidshorisont på drøyt 2000 år. Vi vil her fremskaffe data som kan gi informasjon om bruken av landskapsrommet gjennom denne lange perioden. Kan vi finne tidsmessig adskilte bruksfaser på ulike høydenivåer eller kan vi finne spor som vitner om at hele det langstrakte landskapsrommet var i bruk samtidig? Hvordan kan vi tolke funnene herfra i relasjon til andre utgravde lokaliteter i Langangsfjorden?

The post 2000 år på 200 meter appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Gjennom sommaren vert det i samband med E18 Langangen–Lanner-prosjektet gjennomført ei arkeologiske undersøking av fire steinalderbuplassar sør på Sundsåsen, i Porsgrunn kommune. Den høgstliggande og eldste buplassen, Blåfjell 1 (8000–7500 f.Kr.), ligg delvis under ei kolmile og elles mellom bergsider og sterkt forvitra bergkuler.

Blåfjell 1, sett mot sør, mellom bergsider og under ei kolmile. Noverande E18-bru over Langangsfjorden i bakgrunnen. Foto: T.J. Granados/KHM.

Undersøkinga av Blåfjell 1 er konsentrert til to områder med ulike høgdenivå: eit sentralt platå, og sørvest for denne, ei mindre helling tett inntil ei bergside. Det er tydeleg at buplassen inkluderer fleire soner for aktivitet og opphald. Allereie i den innleiande fasen av undersøkinga vart det klart at botnen etter ei stor kolmile, truleg frå nyare tid (1600–1900-talet), dekte heile det sentrale platået på buplassen.

Kolmila (svart runding innanfor den gule ringen) på det sentrale platået av Blåfjell 1. Foto: T.J. Granados/KHM.

Under kolmila fanst eit tynt erosjonslag av grus, og under det att, eit grått sandlag. Dette gråe sandlaget var funnførande og vert antatt å vera ei eldre utvaska markoverflate – sjølve buplassnivået frå steinalderen. Før oppstart av den manuelle utgravinga i ruter og lag, vart ein liten gravemaskin nytta til kontrollert fjerning av det øvste kolmilelaget og det grusete erosjonslaget under, og rutegravinga vart konsentrert til det gråe laget.

Arkeolog Morten Vetrhus fotograferer tverrsnittet av platået. Det funnførande, gråfarga laget er bevart under eit grusete erosjonslag og eit svart kolmilelag. Foto: T.J. Granados/KHM.

To eldstader/kokegroper i profil, kanskje spor etter matlaging på staden omkring 8000 f.Kr. Begge gropene var tettpakka med stein, men med lite synleg trekol. Me vonar likevel å finne daterbart trekol i prøver tekne ut frå fyllmassane i desse to og at dateringane kan tidfesta aktivitetane på staden i eldre steinalder. Foto: G. Reitan/KHM.

Så langt er det samla inn om lag 2000 steingjenstandar frå Blåfjell 1. Ein del av steingjenstandane er langsmale stykker med parallelle sidekantar, omtalt som flekker på fagspråket. Sjølv om lengde og breidde kan variera noko, er flekkene ofte standardiserte slik at dei kan passe inn og limast fast som skarpe egger langs sidene på slipte pilspissar av bein (flinteggpiler). Funn av slike flekker syner at framstilling og vedlikehald av prosjektilar og jaktutstyr har vorte utført på Blåfjell 1. Prosjektilane vart nytta til jakt på både landvilt og havpattedyr.

Kjerner med konisk fasong (øvst) og mikroflekker/flekker (nedst), begge kategoriane er typiske for eldre steinalder. Flekkene har gjerne spor langs kantane etter tilpassing og bruk som odd eller egg i småreiskapar. Foto: T. Granados/KHM.

Ei lita slipeplate (ca. 8 x 8 cm) av sandstein fra Blåfjell 1. Slipeplata har fullstendig glattslipte flater på begge sider og er truleg nytta til finarbeid. Kanskje til sliping av småreiskapar som fiskekrokar av bein? Foto: N.K. Hansen/KHM.

Så langt er vårt inntrykk at Blåfjell 1 representerer eitt eller få korte besøk over ein periode som truleg kan tidfestast til om lag 8000 år f.Kr. eller like etter. På bakgrunn av steingjenstandane og storleiken på buplassen skal den truleg kategoriserast som ein liten opphaldsplass, kanskje nytta av mindre (jakt-) grupper.

Frå området omkring Langangsfjorden har få buplassar blitt undersøkte, som kan vera samtidig med Blåfjell 1. Resultata frå Blåfjell 1 vil difor sjåast i samanheng med andre undersøkte buplassar i regionen, og vil vera med på å bygge innsikt om utviklinga av busetnad i eldre steinalder.

The post Mellom berg og under ei kolmile: Blåfjell 1 appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Våre metodiske grep kan sies å være vår måte å spørre på. Undersøkelsene av steinalderboplassene ved E18 Langangen-Lanner-prosjektet følger en godt etablert framgangsmåte i tre faser, eller trinn: Det første trinnet omfatter avtorving med gravemaskin etterfulgt av en systematisk graving av jevnt spredte prøveruter (0,5 x 0,5 m i opptil 50–60 cm dybde) i hele undersøkelsesområdet. Denne undersøkelsesfasen hjelper oss til å identifisere eventuelle funnkonsentrasjoner og hvor tykk den funnførende horisonten er.

Graving av prøveruter på den lille, men spektakulært beliggende Blåfjell 3 (ca. 7500 f.Kr.) Foto: G. Reitan/KHM.

I undersøkelsens andre fase, som også er hovedfasen, graves deler av det funnførende området ut for hånd i presist oppdelte ruter og lag, oftest bare 10–30 cm under torva. Slik kartlegges funnspredningen på stedet. Det innsamlete gjenstandsmaterialet kan fortelle oss hvilke redskaper som har blitt framstilt eller brukt, og dermed også gi inntrykk av hvilke aktiviteter som har funnet sted på plassen. Bestemte teknologiske trekk i framstillingen av redskapene og karakteristiske gjenstandstyper kan også gi gode holdepunkter for en omtrentlig datering av aktivitetene.

Den spede begynnelsen på trinn to på Blåfjell 4 (ca.6000-5500 f.Kr.). Foto: G. Reitan/KHM.

Avslutningsvis, i det tredje undersøkelsestrinnet, tas gravemaskinen i bruk igjen for å skrape av nye 10–20 cm av løsmassene. Dette kan avdekke nedgravninger med daterbart, organisk innhold – nedgravninger som i mange tilfeller er for utvasket til å erkjennes på nivåene hvor gjenstandsmaterialet ligger.

Ved E18 Langangen–Lanner-prosjektet har vi med gravemaskin avtorvet til sammen nær 2800 m² fordelt på de fire Blåfjell-boplassene, og vi er ferdig med gravingen av prøveruter – totalt nesten 150 stykker.

Avtorvingen fikk tydelig fram at det i nyere tid (1600–1900-tallet?) er blitt anlagt en kullmile på den høyestliggende av de fire, Blåfjell 1 (ca. 60 moh., og om lag 8000–7500 f.Kr.). Kullmila måler 13 m i diameter målt mellom volltoppene og dekker store deler av det sentrale platået på boplassen. Følgelig antok vi at den funnførende horisonten på stedet var kraftig forstyrret ved gravingen av mileskåla.

Kullmila på Blåfjell 1. Foto: G. Reitan/KHM.

Prøverutene våre her tyder imidlertid på at lokaliteten har blitt overlagret av sterkt grusholdige erosjons- eller rasmasser («kjosegrus»). Denne erosjonen må ha inntruffet etter at boplassen ble forlatt, men før kullmila ble anlagt. Det ser derfor ut til at den funnførende horisonten på Blåfjell 1 ligger uforstyrret og forseglet under både kull og innrast grus. Det gir forhåpninger om gode bevaringsforhold.

Stratigrafi på Blåfjell 1: I toppen et svart lag med kull fra bunnen av kullmila. Under dette et lag med gul grus, trolig av innraste masser, og under der igjen et grått, finkornet lag med enkelte små rullesteiner. Dette siste tror vi er opprinnelig markoverflate/boplassflate. Foto: G. Reitan/KHM.

Sommervarmen er på plass, og nå gleder vi oss til å komme i gang ordentlig med trinn to av undersøkelsen på boplassene i Langangen!

The post Trinn for trinn i Langangen appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Innenfor den ca. 3,2 km lange, kommende E18-strekningen mellom Langangen og Lanner i Porsgrunn kommune, inkludert ny bru over Langangsfjorden, gjennomfører Kulturhistorisk museum denne sommeren arkeologiske undersøkelser av fem boplasser («lokaliteter») fra eldre steinalder. Fire av dem ligger på ulike høyder mellom ca. 40 og 60 moh. i en smal, sørvendt dalgang og like inntil den eksisterende motorveibrua over Langangen.  Denne dalgangen ligger på sørenden av Sundsåsen og like nedenfor en topp som heter Blåfjell. Vi har derfor kalt de fire lokalitetene her for Blåfjell 1-4, fra høyest til lavest.

«Stort, men trangt» er en dekkende beskrivelse av landskapsrommet som de fire Blåfjell-lokalitetene ligger i. Eksisterende E18-bru over Langangsfjorden i bakgrunnen.

Trolig har alle disse fire ligget ved den samtidige sjøkanten da de var i bruk. Basert på undersøkelser av det lokale strandforskyvningsforløpet siden siste istid, kan de fire Blåfjell-lokalitetene dateres innenfor ca. 8000–5500 f.Kr. De fire dekker dermed nesten hele den delen av eldre steinalder, som på fagspråk kalles mellommesolitikum.

I tillegg skal vi også undersøke en liten lokalitet på 127–128 moh. noe lengre vest i traséen. Høyden over havet antyder at denne kan være fra den aller eldste delen av eldre steinalder, kanskje omkring 9000 f.Kr. eller sågar noe tidligere. I så fall er denne om lag like gammel som Pauler 1, en lokalitet som ble undersøkt i Brunlanes i 2006, og blant de eldste vi kjenner i landet.

Undersøkelsene tok til i begynnelsen av mai og vil pågå til månedsskiftet august–september.

Det er ikke første gang at arkeologer undersøker steinalderboplasser i Langangen. Mer om det kommer seinere. Inntil videre kan den daglige framdriften på prosjektet følges på Facebook-siden «Steinalder langs E18».

The post E18 Langangen-Lanner, Porsgrunn appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Innenfor et svært lite utgravingsfelt i et rikt kulturmiljø ble det avdekket tre graver fra førromersk jernalder.

Høsten 2017 gjennomførte Kulturhistorisk museum en liten arkeologisk undersøkelse ved Vestfossen i Øvre Eiker kommune, Buskerud. Undersøkelsen fant sted fordi det skulle bygges en garasje på stedet.

Undersøkelsesstedet ligger på høydedraget Nordbyhaugen mellom Hokksund og Fiskumvannet og på grunn som opprinnelig ligger til gården Hals Store.

Dette er et rikt kulturmiljø som fremdeles preges av gode jordbruksressurser. Jordbruksressursene i området danner sannsynligvis også bakteppet for en hel del arkeologiske funn fra flere perioder i området. De mest kjente er en vakker, polert øks av svart basalt funnet i Fiskumvannet, den såkalte Fiskumøksa (2800–2400 f.Kr.), og Hoenskatten (nedlagt litt før 900 e.Kr.) fra gården Hoen, som med sin gullvekt på 2,6 kg er den største kjente gullskatten fra vikingtid.

Glemmes skal heller ikke en ca. 20 cm høy vase av blått kaméglass med mytologiske figurer i hvitt relieff – Solbergvasen. Det kjennes én parallell til denne, nemlig en vase som oppbevares på British Museum, men som skal ha blitt funnet i graven til den romerske keiseren (222–235 e.Kr.) Alexander Severus  – intet mindre! Kanskje er begge blitt framstilt i Italia i tiden omkring Kristi fødsel. Eksemplaret fra Øvre Eiker er på et langt seinere tidspunkt, trolig omkring 500 e.Kr., blitt reparert med dekorerte gullbeslag.

Vi kjenner også til tidligere funn fra Hals-gårdene omkring den her omtalte undersøkelsen: I 1923 ble det ved potetdyrking – nettopp på Nordbyhaugen – funnet en grav i form av en rund steinlegging med om lag knyttnevestore steiner. Under steinene lå selve graven med kull og en liten samling brente bein. I kullaget ble det funnet en nål, dekorerte belteringer og tilhørende beslag av bronse, en syl, en krumkniv og en sigd (samt et mulig kirurgisk instrument?) av jern samt stykker av tetningskitt fra et trekar.

Graven er datert til slutten av førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.–Kr.f.). Selve utformingen av graven kan karakteriseres som typisk for perioden, men gravgodset er uvanlig rikt til førromersk jernalder å være. I tillegg fins det flere gravhauger umiddelbart inntil garasjetomta, men disse er ikke nærmere undersøkt.

Innenfor den planlagte garasjens grunnplan på bare 8 x 6 m ble det avdekket tre graver fra førromersk jernalder. I bakgrunnen ses gravhauger på kanten av Nordbyhaugen-platået. Foto: G. Reitan/KHM.

Selv om garasjetiltaket bare skulle berøre beskjedne 8 x 6 m i tidligere dyrket mark, ble det identifisert tre runde, kullfylte flekker, alle med diameter på ca. 0,4 m. Sentralt i alle tre fantes konsentrasjoner av hvitbrente beinfragmenter: Graver. Gravene er blitt kalt Grav 1, -2 og -3. Undersøkelsen av dem viste at bare bunnen av gravene var bevart med dybder på inntil ca. 12 cm. Om også disse har vært markert med steinlegginger, slik som graven i potetåkeren, vites ikke. De øvre delene av dem har trolig blitt bortpløyd, men disse tre gravene har neppe vært markert av hauger.

Planfoto av en av de tre gravene. Legg merke til de små, brente beinfragmentene i sentrum av den kullfylte nedgravningen. Foto: G. Reitan/KHM.

I alle tre gravene har de kremerte beina blitt lagt i beholdere av bark, som så er blitt nedsatt i gravgropene. Restene etter beholderne besto av tetningskitt, eller riktigere, tjære laget av bjørkenever. Ingen av gravene inneholdt gravgods. Alle bein fra gravene ble samlet inn, og beinmengden varierte fra ca. 360 til 975 g. Osteologiske analyser av beinmaterialet viste at Grav 1 innehold bein av et voksent individ på 40–60 års alder, trolig en mann. Grav 2 inneholdt bein av en kvinne på 20–40 års alder, mens Grav 3 inneholdt bein av en mann på mer enn 50 år. Det ble ikke identifisert dyrebein i materialet.

To av gravene ble C14-datert på både brente bein og trekull, den siste bare på trekull. De fem dateringene overlapper innenfor perioden ca. 200–50 f.Kr. og vitner om at begravelsene har funnet sted innenfor relativt kort tid. Det er nærliggende å se de tre gravene i sammenheng med den omtrent samtidige graven som ble funnet i potetåkeren i 1923 og med de bevarte gravhaugene i gravfeltet like øst for undersøkelsesområdet.

Detaljfoto av en av gravene: Tetningskitt med sømhull fra barkebeholderen som de kremerte beina har ligget oppi. Vi ser avtrykk etter bjørkeneveren som karet var laget av, men selve karet var ikke bevart i noen av gravene. Foto: G. Reitan/KHM.

Ettersom beina i gravene var brent, kan de ikke analyseres med tanke på DNA. Det kan derfor ikke avgjøres om de tre var i slekt, men det er likevel nærliggende å tenke seg at de har vært det.

Resultatene fra undersøkelsen illustrerer hvordan selv små utgravninger kan bidra med viktig informasjon omkring forhistoriske forhold.

Bakgrunnen for utgravingen var et såkalt mindre, privat tiltak. Utbygger hadde ingen utgifter i forbindelse med den arkeologiske undersøkelsen. Isteden ble kostnadene knyttet til utgravingen derfor dekket av Riksantikvarens sikringsmidler.

Utgravingsrapporten kan lastes ned i PDF fra DUO, Universitetet i Oslo sitt Vitenarkiv.

Forslag til ytterligere lesestoff:

Fuglesang, S.H. og D.M. Wilson (red.) 2006. The Hoen Hoard. A Viking gold treasure of the ninth century. Norske Oldfunn XX. Oslo: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Johansen, Ø.K. 1994. Fra fangstmann til viking. Eikers historie – Bind 1. Øvre og Nedre Eiker kommuner.

Melvær, A.S. 2015. Fagrapport for arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer. Øvre Eiker kommune. Buskerud fylkeskommune. Utviklingsavdelingen (PDF).

Nordby, C.C. 2012. Gjemt og glemt? Haprikstetninger fra eldre jernalder – en forskningshistorisk gjennomgang i lys av tingenes hierarki. Viking LXXV:75–92.

Reitan, G. 2005. Neolitikum i Buskerud – skikk, bruk og erverv i et langtidsperspektiv. Hovedfagsavhandling: Universitetet i Oslo (PDF).

Seeberg, A. 1999. “Solbergfunnet”. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1999:107–128.

Wangen, V. 2009. Gravfeltet på Gunnarstorp i Sarpsborg, Østfold. Et monument over dødsriter og kultutøvelse i yngre bronsealder og eldste jernalder. Norske Oldfunn XXVII. Oslo: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

The post Tre graver tett i tett appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Overgangen fra en tilværelse som var økonomisk basert på jakt/fiske/sanking til en livsstil som var basert på åkerbruk og husdyrhold, har vært et sentralt tema i arkeologien i 150 år. Og er det fortsatt. Mange vil mene denne er den viktigste overgangen i hele menneskehetens historie. Men når fant denne overgangen sted på våre kanter?

Vårt skille mellom eldre- og yngre steinalder, datert ca. 3900 f.Kr., henger også tett sammen med denne overgangen: Fra da av opptrer bein av storfe, småfe og svin samt korn i Skandinavia. Derfor kaller våre danske kollegaer tiden før 3900 f.Kr. for «jægerstenalderen», og perioden 3900–1700 f.Kr. for «bondestenalderen». Tilsvarende tidlige spor etter jordbruk kjennes også fra Midt- og Sør-Sverige.

I Norge er det derimot ikke like enkelt.

Riktignok har også vi satt ca. 3900 f.Kr. som skillet mellom eldre- og yngre steinalder i Sørøst-Norge. Riktignok kan også de relativt tallrike løsfunnene av økser og andre storredskaper fra perioden knyttes til lettdrevet sandjord (fig. 1 og fig. 2), og riktignok har enkelte pollenkorn av bygg og hvete stedvis blitt påvist i bunnsedimenter i myrer og vann i lag som er datert til første del av yngre steinalder. Problemet med løsfunn er bare det at vi ikke vet hva slags kontekst de inngikk i – de er hovedsakelig blitt plukket opp av jorden av bønder på 1800- og 1900-tallet i forbindelse med pløying, grøftegraving og annet. Reflekterer de faktisk bosetting og dyrking? Eller en annen form for utnyttelse av landressurser? Og hva representerer egentlig ett enkelt 0,005 mm stort pollenkorn i et grovt datert lag? Kan det sluttes at det har vært en åker i nærheten av vannet/myra, eller kan pollen fra korn forveksles med andre, viltvoksende arter? Tolkningsproblemene er mange.

Fig. 1: 38 cm lang flintøks fra omkring 3500 f.Kr., løsfunn fra Vinje i Bamble, Telemark (TGM-BM1915:232). Foto: Telemark Museum.

Fig. 2: Spredningen av løsfunn av ulike typer økser fra yngre steinalders første del. Kartet er ikke nytt, men er fremdeles aktuelt og viser konsentrasjoner i det som i dag er sentrale jordbruksstrøk. Etter Hinsch 1955.

De eldste udiskutable sporene etter husdyrhold og korndyrking (tamdyrbein eller bevarte, hele akskorn) fra Norge er nemlig betydelig yngre enn 3900 f.Kr. Skyldes dette dårlige bevaringsforhold i det sure jordsmonnet, eller har vi ganske enkelt gravd på feil sted og/eller med feil fokus?

Imidlertid har tilnærmet alle undersøkte boplasser fra de første 2500 årene av yngre steinalder ligget like ved sjøkanten (fig. 3). Dette reflekterer et bosettingsmønster og en marint orientert ressursutnyttelse (småhval, sel, fisk, skalldyr m.m.) lik den man hadde i eldre steinalder. Redskapsinventaret på boplassene uttrykker det samme, med tallrike pilspisser, skrapere og kniver, og det samme gjør beinmaterialet når også dette er bevart. Først i slutten av yngre steinalder, fra ca. 2300 f.Kr., regner vi jordbruket som etablert i hele Sør-Norge.

Fig. 3: Boplassen Langangen Vestgård 6 innerst i Langangsfjorden i Eidanger, Telemark, var i bruk i den eldste delen av yngre steinalder, ca. 3950-3700 f.Kr. Den gang sto sjøen opp til telefonstolpen til høyre i bildet. Både beliggenheten og funnmaterialet viser tydelig en orientering mot sjøen og dens ressurser. Etter Reitan 2014 (PDF)/KHM Vestfoldbaneprosjektet.

Var det virkelig slik at Skandinavias første bønder aldri krysset fjorden ved Svinesund? Neppe.

Det bringer oss over til lokaliteten vi har gitt navnet Kvastad A2, nær vannet Jordtjenn sørvest i Tvedestrand kommune – en av over 30 steinalderlokaliteter som ble undersøkt innenfor Kulturhistorisk museums E18 Tvedestrand–Arendal-prosjektet (2014–2016): Kvastad A2 lå på en relativt stor flate med veldrenerende sandjord, og med den drenerte Låmyra like nedenfor (fig. 4). Som vi antok på forhånd, viste hovedmengden av funnene at Kvastad A2 hadde blitt brukt av jegere/fiskere for ca. 10 000 år siden, den gang lå flata i sjøkanten. På stedet fant vi imidlertid også innslag fra yngre steinalder. Som følge av landhevingen lå ikke stedet lenger ved sjøkanten i yngre steinalder.

Fig. 4: Kvastad A2 sørvest i Tvedestrand kommune. Jordbrukssporene framkom på feltet til venstre i bildet. Nedenfor ligger den drenerte og skogbevokste Låmyra. Foto: KHM/E18 Tvedestrand-Arendal-prosjektet.

Kunne bruken av stedet i denne perioden forklares ut fra utnyttelsen av andre ressurser enn sjøfangst og fiske? Ganske riktig: Vi fant brente, men bevarte korn av hvete og bygg datert til ca. 3500–2900 f.Kr. C14-dateringer av bygg og havre til ca. 1900–1700 f.Kr. vitner om at det ble drevet åkerbruk samme sted også helt i slutten av yngre steinalder. Tydelige kullhorisonter i en pollensøyle boret opp fra bunnsedimenter i den nevnte Låmyra sammenfaller med korndateringene og viser at begge dyrkningsfasene har omfattet avsviinger av vegetasjonen på stedet. Selve gårdsbebyggelsen som disse funnene kan knyttes til, ble ikke avdekket, men antas å ha ligget like i nærheten.

De eldste korndateringene fra Kvastad A2 er inntil tusen år eldre enn de tidligere eldste dateringene av korn her i landet.

Disse resultatene kaster nytt lys over tidligere pollenundersøkelser og spredningen av løsfunn av økser og andre storredskaper fra yngre steinalder. Kvastad A2 er slik en viktig brikke i vår forståelse av det eldste jordbruket i landet.

Med disse resultatene er vi kanskje endelig i ferd med å løse en over 100 år gammel arkeologisk gåte.

Vi vil hevde at jordbruket nådde Sørøst-Norge like tidlig som i våre naboland. Et sentralt poeng er at det neppe er på de strandbundne boplassene at vi kan forvente å finne ytterligere spor etter det eldste jordbruket.

Mer om undersøkelsen og funnene fra Kvastad A2 kan leses i kapittel 2.5.5 (av Stokke & Reitan) i den nettopp utgitte prosjektpublikasjonen Kystens steinalder i Aust-Agder. Arkeologiske undersøkelser i forbindelse med ny E18 Tvedestrand–Arendal. En mer overgripende artikkel på engelsk i samme bok, kapittel 3.9 (av Reitan, Sundström & Stokke), diskuterer det eldste jordbruket i Sørøst-Norge i en videre sammenheng. Hele publikasjonen kan leses og lastes ned gratis via denne lenken:

https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/50

The post Når ble Norge et bondeland? Egentlig? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Bakgrunn

Ved Skarsløkka vest for enden av Sandebukta i Sande kommune, Vestfold, skal det etableres et stort massedeponi. På bakgrunn av dette gjennomfører Kulturhistorisk museum (UiO) nå en arkeologisk undersøkelse av to steinalderboplasser, ID 79057 og ID 230251 i Askeladden, Riksantikvarens database over kulturminner. De to ligger med ca. 30 m avstand og henholdsvis ca. 38–40 m og 34–37 m over dagens havnivå. Videre ligger de mellom skjermende bergrygger i samme slake, sørvendte helling med undergrunn av sand og grus. Fra dag én i felt ga vi dem navnene Skarsløkka 1 og Skarsløkka 2.

Avtorving med gravemaskin på Skarsløkka i Sande, Vestfold, sett mot nordvest. Lengst i sør heller terrenget ned mot et myrlendt parti, mot nord stiger det slakt mot et større platå.

I likhet med nesten alle tidligere undersøkte steinalderboplasser ble de to antatt å ha vært strandbundne og spor etter en befolkning med en spesialisert livsstil rettet mot utnyttelse av marine ressurser som fisk, småhval, sel, skalldyr og sjøfugl m.m. De aktuelle nivåene har ligget ved sjøkanten like før og like etter 4000 f.Kr. I undersøkelsens prosjektplan skisseres flere forskningsaktuelle problemstillinger for dette tidsrommet, og som undersøkelsen kan kaste lys over.

Som følge av landhevingen kunne den lille høydeforskjellen indikere at den høyestliggende var noe eldre enn den lavestliggende. I så fall kunne de to boplassene gi innblikk i et avsnitt som står sentralt i forskningssammenheng i Skandinavia, nemlig overgangen mellom eldre- og yngre steinalder (hhv. mesolitikum og neolitikum på fagspråket). Det er satt av seks uker til undersøkelsen. Når dette publiseres på nett, er vi om lag halvveis.

Når dette skrives, er vi ferdig med undersøkelsens trinn 1, det vil si at boplassflatene er avtorvet med gravemaskin, og vi har satt ut rutenett og gravd jevnt spredte prøvekvadranter begge steder. Dette trinn 1 gir godt innblikk i funnspredningen i både dybde og flate og danner grunnlaget for hvor ressursene settes inn i de videre delene av undersøkelsen. Trinn 2 innebærer graving av større flater i ruter og lag, mens trinn 3 omfatter flateavdekking med gravemaskin og undersøkelse av eventuelle nedgravninger.

Prøverutegraving på platået på nordre del av Skarsløkka-boplassen, Sandebukta skimtes så vidt i bakgrunnen. Mot sørøst.

Antakelser og virkelighet

Strandboplasser har ofte blitt intensivt brukt ved gjentatte opphold innenfor relativt kort tid. Funnmengden kan derfor være stor og med tydelige konsentrasjoner fra ulike besøk. Foreløpig ser det imidlertid ikke slik ut på Skarsløkka. Isteden virker funnene å være få og tynt fordelt ut over et stort område. Ved første øyekast synes funnene også å være udiagnostiske – nesten alle funn er av flint av høy kvalitet, men de klart fleste er små, tynne fliser. Gjenstander som er typiske for perioden omkring overgangen mellom eldre- og yngre steinalder, eksempelvis tverrpiler, tangepiler og halvfabrikata i form av langsmale stykker (flekker), mangler også.

Den negative tanken har streifet oss om at Skarsløkka kanskje ikke har det vitenskapelige potensialet vi så for oss.

Ny vending

Forleden tok undersøkelsen en ny vending: Vi fant nakkepartiet av en enkel skafthulløks. Like etter fant vi også den sylindriske biten som er boret ut av skafthullet, og sannelig fant vi egghalvdelen også. På Skarsløkka er altså en enkel skafthulløks blitt både framstilt, brukt, ødelagt og forkastet. Ved nærmere ettersyn er heller ikke de små flintflisene udiagnostiske: De er et resultat av en helt bevisst teknologisk strategi som kalles flateretusjering. Dette er en nokså krevende form for tynning av emner til gjenstander som pilspisser, dolker, sigder og annet. Slike er typiske gjenstander fra siste del av yngre steinalder, seinneolitikum, ca. 2350–1700 f.Kr. Og periodens ledeartefakt nummer én? Jo, den enkle skafthulløksa.

Nakkeparti av enkel skafthulløks fra siste del av yngre steinalder, omkring 2000 f.Kr.

En sjeldenhet: Biten som er blitt boret ut av skafthullet, kalles boretapp.

Enkle skafthulløkser er riktignok en nokså vanlig gjenstandstype. Imidlertid er nesten alle øksene av denne typen blitt plukket opp av bønder på jordene; de er løsfunn uten kontekst, og ytterst få er framkommet ved fagmessige, arkeologiske undersøkelser.

Veien videre

Det ligger i feltarkeologiens natur at man aldri veit hva som vil avdekkes ved en utgraving. De siste dagenes utvikling aktualiserer helt andre problemstillinger enn dem som beskrives i prosjektplanen, og de metodiske grepene ved undersøkelsen legges nå om for å besvare de nye problemstillingene. Ikke minst regnes seinneolitikum som fasen hvor jordbruksøkonomien får sitt endelige gjennombrudd. Istedenfor å være orientert mot sjøen og dens ressurser, er funnene på Skarsløkka – etter alt å dømme – spor etter bønder. Istedenfor to boplasser av noe ulik alder er det sannsynlig at de to områdene vi har avtorvet, utgjør deler av én og samme lokalitet. I fortsettelsen vil undersøkelsen derfor også omfatte området mellom de allerede avtorvede områdene. Vi regner det som sannsynlig at det er blitt dyrket på stedet, og vi har berettiget håp om å få fram spor etter en gårdsbebyggelse med langhus fra omkring 4000 år siden på stedet. I så fall vil undersøkelsen ha et stort kunnskapspotensial og kan kaste nytt og viktig lys over etableringen av jordbruket på Sørøstlandet. Fra tidligere er få seinneolittiske boplasser blitt undersøkt. Undersøkelsens kostnadsrammer og varighet endres ikke, vi må bare prioritere annerledes i den tiden vi har til rådighet.

På Skarsløkka i Sande er en enkel skafthulløks blitt produsert, brukt, ødelagt og forkastet.

The post Bedre seinneolittisk enn aldri appeared first on Norark - Norsk arkeologi.