Arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet foretar i perioden 3. mai til 8. juni en utgravning på jordet like nord for tunet på Brekstad gård på Ørland. Utgravningen gjennomføres i forbindelse med realisering av reguleringsplan for boligutbygging.

Lokaliteten synes midt i kartet, vest for Brekstad gård.

Ved fylkeskommunens registeringer ble det påvist kokegroper og noen få stolpehull, og vi forventet derfor en «enkel» utgravning med snitting av kokegroper og innsamling av kullprøver til datering av disse. Men som så ofte skjer fikk vi noen skikkelige overraskelser under avdekkingen av feltet.

Oversiktsbilde av lokaliteten.

Allerede innledningsvis det klart at betydelige deler av feltet var dekket av fossile dyrkningslag. Mens de fleste av kokegropene lå på områder hvor det ikke fantes slike lag bevart, fant vi også enkelte eksemplarer som var gravd ned i lagene. Det ble også funnet kokegroper som var kapslet inn i lagene, og andre igjen som lå under lagene. Det tegnet seg slik raskt et bilde av en mer komplisert lokalitet med tegn til vekslende bruk over lengre tidsrom.

De mest spennende anleggsporene vi har er allikevel tre større groper som ble funnet etter fjerningen av dyrkningslagene. To av disse har hver et areal på ca. 10 m², mens den største måler hele 30 m². Stikking med jordbor viste at alle er minst 1 m dype, og i toppen av den største ble det allerede ved avdekking funnet både dyretenner, ubrente dyrebein, skjell og rester av trevirke.  Massene og funnene minner om avfallslag som ble undersøkt på utgravningen på luftstasjonen i 2015-2016, og som er datert til romertid. Funnsituasjonen avviker dog noe da lagene som den gang ble undersøkt var tynnere og lå spredt utover større arealer, mens våre ser ut til å være fyll i relativt dype groper. Hvor vidt gropene opprinnelig har hatt andre funksjoner enn avfallsdeponering er enn så lenge uklart, men noe vi håper å få klarhet i under utgravningen.

Detaljfoto fra avfallsgrop. Da vi snudde steinen som ligger til høyre i bildet viste det seg at den var en skubbekvern.

Slike avfallslag er uansett noe vi svært sjeldent finner bevart, og de kan gi særdeles viktige bidrag til vår forståelse av fortidens aktiviteter på stedet. Ulike funn kan si mye om blant annet husdyrhold, fangst og eventuell produksjon på stedet (for eksempel av keramikk eller metallarbeid). Gravingen er så vidt i gang, men har allerede gitt funn av en skubbekvern, trevirke med hoggespor, ulike dyrebein, fiskebein, skjell og et parti av et elggevir.  Det er vel ikke nødvendig å påpeke at vi har et par veldig spennende uker foran oss. Følg med!

The post Kokegroper, lag og elg på Ørland appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Nærøysundet, som i dag skiller Vikna og Nærøy kommuner, har alltid vært en sentral ferdselsåre mellom nord og sør. Langs sundet er det dokumentert en svært rik kulturhistorie, fra fra steinalder og opp til våre dager. Blant annet er landskapet på begge sider av sundet spettet med gravrøyser.

I 1999 undersøkte arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet to gravrøyser ved Purkholmen industriområde, på østsiden av sundet. Den ene av disse var tom, uten noe sikkert tegn på gravleggelse i den. Den andre inneholdt en kremasjonsgrav, og foruten de brente beina ble de også funnet to glassperler. Det ble ikke foretatt noen datering av hverken kull eller brente bein den gang, men perlene som ble funnet indikerer at gravrøysa er fra jernalderen.

De siste tre ukene har igjen arkeologer fra museet vært i arbeid på stedet. Denne gangen har vi undersøkt ytterligere to røyser som, sammen med de tidligere undersøkte, har utgjort et gravfelt med fire røyser.

Den første av disse (røys «201») var seks og en halv meter lang og fem meter bred. Som de øvrige røysene på feltet lå den på berggrunn, og var lav og nesten usynlig før vegetasjonen var fjernet.

Røysa var godt avgrenset, med relativt få utraste steiner, og stedvis fantes kantsteiner som var særlig pent lagt opp. Generelt bestod den av steiner i neve- til hodestørrelse, men ved midten av røysa fantes en fint opplagt kjernerøys, med betydelig større steiner ved bunnen. Under fjerningen av steinene i kjernerøysa ble det klart at disse steinen utgjorde veggene i et gravkammer.

Den andre «røysa» (røys «242») framstod svært annerledes fra både røys 201 og de to andre røysene utgravd i 1999. Den bestod av to belter av ett lag med stein som lå rett på berget. Disse var omtrent en halvmeter brede, og utgjorde to halvsirkler. Den minste lå på toppen av bergknausen, mens den andre lå en meter utenfor, og nedenfor denne. Mellom og rundt disse beltene fantes nesten ikke stein på berget. Ved foten av knausen lå det dog en del stein som, i alle fall til dels, kan tenkes å ha rast ut fra røysa.

Det fantes ikke levninger etter den gravlagte, men allerede ved fjerningen av den overliggende torva dukket det første gjenstandsfunnet opp. Dette var en hel pinsett av bronse, rikt dekorert med punktsirkler og tverrgående streker. Denne lå mellom steinene i det indre steinbeltet. Der dukket det etter hvert opp flere funn, både av bronse og jern. Jernfunnene var dog sterkt korroderte, og akkurat hvilke type gjenstander det dreier seg om får vi ikke avklart før de har vært inne til røntgenfotografering. Bronsegjenstandene bestod av hva så ut som små fragmenter av smykkeutstyr. Et tilsynelatende noe større objekt ble tatt inn i preparat. Med det menes at vi pakket inn, og tok med oss, jorda funnene lå i. Slik vil vi kunne grave fram de skjøre gjenstandene på museet, under mer kontrollerte forhold.

Dateringen av grava er foreløpig noe uviss, men at den er fra jernalderen er sikkert, og forhåpentligvis skal det være mulig å snevre inn tidsspennet betydelig ved å ta gjenstandsmaterialet i nærmere øyensyn.

Det blir spennende etter å sette i gang med etterarbeidet, og den ferdige rapporten vil bli tilgjengelig på NTNU Vitenskapsmuseets nettsider til våren eller tidlig neste sommer.

The post Gravrøyser ved Nærøysundet appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Her i Aure begynner vi snart å pakke sammen utstyret og avslutte prosjektet. Denne siste uken har vi hovedsakelig jobbet med Røys A, men vi har også hatt tid til å grave en tredje kvadrant av Røys B. Håpet var der å få et tydeligere bilde av spredningen av de brente beinfragmentene i røysa. Etter så å ha gravd ut den sørøstre kvadranten står vi igjen med en tydelig og relativt greit avgrenset konsentrasjon av brente bein innenfor et ca. to ganger to meter stort areal sør og sørvest i røysa.

Røys A var (som røys B) i stor grad preget av moderne aktivitet. Før graving framstod den som nærmest trapesformet i plan, med påførte masser og tydelige spor av inngrep på flere sider. Det var dog på de fleste stedene noe uklart om det var de påførte massene som var justert og « pusset på» eller om selve røysa hadde fått gjennomgå.

Utgravningsmetoden var den samme som for Røys B: Vi grov ut to kvadranter (også her i nordøst og sørvest) for å få gjennomgående kryssprofiler, og en relativt god dekningsgrad. Nå hadde vi derimot ikke tid til å fjerne de overliggende massene og rense fram røysa før graving.

Røys A var fem-seks meter i diameter og ca. en meter høy. Den bestod av steiner i varierende størrelse, fra nevestore til noe større enn hodestørrelse. Selv om skadene langs kanten enkelte steder tydelig nådde helt til bunnen av røysa, ser de nederste lagene av røysa ut til å ha sluppet unna de verste ødeleggelsene.

Som i røys B fantes vi spredte brente bein, og også her var det betydelig flere fragmenter i sørvestre enn i nordøstre kvadrant. Den totale mengden er dog langt lavere enn i røys B, og selv om det er fullt mulig at det har blitt deponert færre brente bein i Røys A, kan det også hende at større konsentrasjoner ligger igjen i de delene av røysa vi ikke har hatt tid til å undersøke. Av øvrige funn foreligger ca. 15 flintstykker. Ikke alle er slått, men det er interessant at utbredelsen samsvarer med den for beinfragmentene.

Selv om de fine gjenstandsfunnene uteble, som de jo oftest gjør når vi undersøker gravrøyser, vil de brente beina (sannsynlige kremasjonsgraver) gi oss gode dateringer av de to eneste undersøkte gravminnene på Tingstad, og et innblikk i tidens og stedets gravskikk.

The post Siste uke, siste røys appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet graver i «sommer» ut to gravrøyser i Aure kommune på Nordmøre. Røysene ligger 4-5 meter fra hverandre, på en liten landholme i Kjelklia industriområde. Omtrent 40 meter unna ligger et skogkledt gravfelt med 56, hovedsakelig ganske små, registrerte synlige gravminner. Området mellom røysene våre og gravfeltet ble gravd bort i forbindelse med etableringen av industriområdet, og det er ikke utenkelig at de opprinnelig har vært del av en fortsettelse av et enda større gravfelt. At høydedraget industriområdet og røysene ligger på egentlig heter Tingstad gjør ikke stedet mindre interessant, sett fra en arkeologs ståsted.

Etter den innledende avtorvinga var det lett å se at dagens form på røysene til dels var resultat av påføring av masser av steinblandet jord og sand. Det fantes dessuten tydelige spor etter graving og kjøring med maskin i området rundt, og til dels helt inntil røysene. Mens den østligste av røysene (Røys A) så ut til å ha en relativt veldefinert utstrekning, var den vestlige (Røys B) mer utflytende og ujevn i formen. Vi bestemte oss derfor for å fjerne all påførte masse på Røys B før vi valgte endelig utgravningsstrategi for selve gravminnet.

Røys B viste seg å være i overkant av 7 meter lang og 5 meter bred. Røysa har blitt skåret på flere sider, men trolig bare helt i ytterkantene. Det ser også ut til at røysa har blitt noe skadet i toppen. I vest fantes et parti med av røysa som var fritt for torv og sand, og i så måte skilte seg markant fra resten av røysa. Ved utgravningen ble det tydelig at dette partiet lå over og opp langs røysas side, og representerer en senere, kanskje moderne, fase i røysas historie.  En kokegrop lå delvis dekket av røysas sørvestlige kant. Det kan ikke utelukkes at denne har ligget inntil røysa, og siden fått utrast stein over seg, men røysa ser ut til å ha blitt skåret på denne siden, og kokegropen bør derfor være eldre enn denne.

Da avdekkingen tok lengre tid enn avsatt besluttet vi å grave ut to motstående kvadranter, eller «kakestykker». Slik ville vi få to kryssende gjennomgående profiler, og ganske god dekning av røysas flate, selv om vi ikke ville få tid til å totalgrave den . Røysa viste seg å hovedsakelig bestå av steiner i neve- til hodestørrelse. I hulrommene mellom steinene fantes gråbrun kullholdig sand, og i denne har vi funnet mange, men spredte, fragmenter av brent bein. Disse fantes i nesten hele røysas høyde, men var hovedsakelig konsentrert i den sørvestre kvadranten. Også i den nordvestlige kvadranten ble det funnet brente bein, men kun tre fragmenter – et forsvinnende lite antall i forhold til i sørvest. Vi har ingen osteolog med oss, så noen artsbestemmelse av de brente beina foreligger ikke. Vi jobber allikevel ut fra den teori at de brente beina representerer en kremasjonsgrav, og de brente beina bør være velegnet til å gi en god datering av grava.

Nå er utgravningen av Røys A i godt i gang, og forhåpentligvis rekker vi også å få undersøkt mer av røys B. Vi holder på til 14. juli, og vil komme tilbake med mer om Røys A i vårt neste NORARK-innlegg.

The post Stein på stein i Aure appeared first on Norark - Norsk arkeologi.