Universitetsmuseet i Bergen har undersøkt et jernvinneanlegg på Seljestad i Ullensvang kommune, bestående av ovner, slagghauger og kullgroper. Undersøkelsene vitner om storstilt jernproduksjon i yngre jernalder. Bakgrunnen for prosjektet er ny tunnel langs E134 mot Røldal.

Oversiktsfoto over hovedlokaliteten, med snittede slagghauger, røsteplass og ovner.

Seljestad ligger i en fjelldal på omtrent 650 moh. Dalføret er en gammel ferdselsåre over fjellet mot øst. Myrområdene på Seljestad har vært malmrike, og det er kjent et stort antall kulturminner i området knyttet til jernproduksjon i forhistorisk tid. Denne typen lokaliteter har sjeldent vært undersøkt på Vestlandet, sist var i 2007 på Filefjell. Jernproduksjon på Vestlandet er med andre ord dårligere kartlagt enn i mange andre deler av landet, og denne undersøkelsen representerer derfor verdifull kunnskapsproduksjon for å komplettere dette bildet.

Det ble benyttet gravemaskin for å snitte kullgroper og slagghauger. Lokalitetsflatene for øvrig ble avtorvet med maskin, med unntak av spesielt sensitive områder der hvor ovnsstrukturen stakk opp over dagens markoverflate.

Jernvinneanlegget på Seljestad

Det undersøkte jernvinneanlegget bestod av syv kullgroper, fire slagghauger, to røsteplasser og fem smelteovner (samt ytterligere tre rester etter mulige ovner). Produksjonsanlegget lå på et platå på en forhøyning ovenfor myrområdene. Én av kullgropene lå imidlertid på andre siden av myrområdet, og tilhører et annet produksjonsanlegg. Det undersøkte anlegget omfatter dermed alle stadiene i produksjonsprosessen. Kullgropene ble brukt for å produsere trekull til smelteovnene, ved å brenne tørr ved under tildekking med lav oksygentilførsel. Malmen ble hentet ut fra de nærliggende myrene, og røstet over bål på spesielle røsteplasser nær ovnsanleggene. Den røstede malmen ble så smeltet i ovnene sammen med trekull, for å fjerne slagg. Avfallet ble til slutt kastet i de store slagghaugene, og jernet tatt med for videre bearbeiding et annet sted.

Ovnstypologi

De fleste av de undersøkte ovnene på Seljestad er såkalte sjaktovner, med tydelig slaggrop på siden for avrenning av slagg. Store mengder renneslagg vitner om dette. Denne ovnstypen var i bruk i yngre jernalder.  Én av ovnene hadde deler av den oppbyggede leirsjakten bevart. Store kantsatte heller var satt opp langs ovnenes sidekanter. Kanthellene var gravd dypt ned i undergrunnen, for å stå stabilt og støtte opp om ovnsstrukturen. I flere av ovnene var disse hellene fjernet, og kun avtrykket etter nedgravningen stod tilbake. De brukte hellene lå fortsatt i arbeidsområdet, sannsynligvis har de vært gjenbrukt i andre ovner og brukt til hellelegging av overflaten i produksjonsområdet rundt ovnene.

Gjentatt produksjon over et lengre tidsrom

Den ene av ovnene var synlig på overflaten før vi begynte å avdekke. Begge de kantsatte sidehellene stakk opp ca. 15 cm over markoverflaten. Etter fjerning av torv kom flere ovner til syne på produksjonsflaten. I tilknytning til ovnene lå store kullag med høyt innhold av røstet malm, som sannsynligvis representerer røsteplasser eller oppbevaringssteder for røstet malm og trekull. Under kullaget kom ytterligere to ovner til syne. De stratigrafiske forholdene tilsier altså at det har vært jernproduksjon i flere omganger over et lengre tidsrom. Flere av kullgropene viser også tydelig tegn til å ha vært brukt flere ganger, med synlige bruksfaser i profil adskilt av sandlag som følge av erosjon mellom bruksfasene.

Kullgrop med flere bruksfaser adskilt av sandlinser.

To ovner tett i tett

To av ovnene stod side om side, og delte tilsynelatende en sidevegg. Spørsmålet var selvsagt om disse hadde vært i bruk samtidig eller om de representerte ulike bruksfaser. Ved snitting ble det tydelig at ovnene sannsynligvis ikke var samtidige, men at kanthellene i den yngste ovnen så ut til å være gravd ned etter at den eldste var gått ut av bruk.

Kvantifisering av produksjonsomfanget

Det har vært en målsetting å prøve og gjøre et estimat for omfanget av jernproduksjonen på Seljestad. Dette ble gjort gjennom sålding og kvantifisering av slagghaugene. Prøveruter ble gravd i samtlige slagghauger, hvor massene ble såldet og fraksjonert i slagg, ovnsfragmenter, stein og jord/malm. Alle fraksjonene ble kvantifisert i vekt og volum. Ved å måle mengden slagg per volumenhet kan vi stipulere den totale mengden slagg for hele haugens samlede volum. Deretter kan det gjøres et grovt estimat av mengden jern som har blitt produsert. Et forsiktig estimat antas gjerne å være 0,3 kg jern per kilo slagg. Den største av de fire undersøkte slagghaugene på Seljestad var opp til 50 cm tykk, med en omkrets på ca. 40 m². Et foreløpig anslått volum er på omtrent 11 m³. Kvantifiseringen av slagg per kubikkmeter masse i denne haugen ble estimert til 894 kg. Dette gir en estimert jernproduksjon på over 260 kg jern per kubikkmeter masse, og en samlet jernproduksjon på i underkant av 3000 kg jern. Og dette er et svært forsiktig estimat. Produksjonsanlegget på Seljestad representerer med andre ord jernproduksjon i stor skala.

Profil i slagghaug etter at én sektor er gravd ut.

Datering og naturvitenskapelige prøver

Det ble tatt ut store mengde prøver for radiologisk datering av de ulike strukturene, og for vedartsanalyse av trekull for å undersøke hvilke treslag som ble benyttet til kullproduksjonen. I tillegg har vi hatt botaniker i felt, som har tatt ut pollen- og makroprøver fra de nærliggende myrområdene for å kartlegge vegetasjonshistorien, og hvordan denne henger sammen med den menneskelige aktiviteten i området i jernalderen. Vi ser frem til analyseresultatene, og det videre arbeidet med dette spennende prosjektet.

The post Jernvinne på Seljestad i yngre jernalder appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

De arkeologiske undersøkelsene på Kollsnes i Øygarden kommune går mot slutten, og vi har blant annet undersøkt en heller med kulturlag. Øygarden er en kystkommune bestående av en rekke små øyer ytterst i havet, vest for Bergen. Helleren ligger på 20 moh. og har et opphøyd platå med et areal på rundt 30 m². Dette platået er bygget opp av erosjonsmasser fra hellertaket, og har dannet et tørt område for selve lokalitetsflaten. Høyden over havet tilsier at lokaliteten ikke har vært strandbundet siden den tidligste postglasiale regresjonsfasen i den eldste del av eldre steinalder (tidligmesolitikum). Hellere har imidlertid vært i bruk gjennom alle perioder uten nødvendigvis å være direkte knyttet til samtidig strandlinje.

Arbeidsfoto fra helleren, med kulturlaget synlig i profilbenken foran i bildet. Det brune sandlaget under kulturlaget er også funnførende, med littisk materiale av mesolittisk karakter.

Funnmaterialet viste seg å være yngre enn forventet, med et betydelig innslag av flatehuggede pilspisser av flint, kvarts og kvartsitt. Denne teknologien var i bruk fra slutten av yngre steinalder (seinneolitikum 2350-1700 f.Kr), gjennom bronsealderen (1700-500 f.Kr) og inn i eldste del av jernalderen (førromersk jernalder 500 f.Kr – 0 e.Kr). I tillegg ble det funnet et mulig oddfragment av en dolk. Små avslag fra flatehugging/flatretusjering viser at spissene også ble produsert, eller i hvert fall bearbeidet, på lokaliteten. Pilspissene indikerer at bruken av helleren har vært relatert til jakt og fangst, men den kan selvsagt ha hatt andre funksjoner i tillegg.

Det er relativt sjelden at vi får muligheten til å undersøke kulturlagslokaliteter fra sein steinbrukende tid. Dette er en periode som er karakterisert av store endringer, særlig knyttet til innføringen av jordbruk og nye kontaktnettverk mot sør. Hellere med funn av jaktrelatert littisk materiale kan gi et innblikk i den økonomiske diversiteten som har funnet sted i denne omveltningsperioden. Hellere har sannsynligvis blant annet blitt brukt i forbindelse med beiting og/eller jakt. Forhåpentligvis kan de botaniske prøvene belyse eventuell beiteaktivitet i området i denne perioden. Det har også blitt funnet små mengder fragment av brente bein i kulturlaget. Selv om Øygarden er et utpreget kystmiljø er det foreløpige inntrykket basert på materialets morfologiske karakteristika er at det hovedsakelig er beinfragment fra terrestriske pattedyr. Forhåpentligvis kan de osteologiske analysene bidra med nærmere artsbestemmelse, og videre belyse hva slags jakt som har foregått i helleren på Kollsnes. Helleren er vendt mot sørøst, og har dermed gitt god beskyttelse mot nordavinden, som oftest opptrer ved godvær. Den vanligste vindretningen i området ved dårlig vær er imidlertid sørvest. Det er derfor sannsynlig at denne helleren hovedsakelig hav vært i bruk i sommerhalvåret.

Et utvalg flatehuggede spisser fra kulturlaget i helleren på Lokalitet 52 Kollsnes. Foto: Margrethe Hope Langhelle.

Kulturlaget har også innslag av rhyolitt og tangespisser, som indikerer at det i tillegg har vært en eldre bruksfase i helleren, i den eldste delen av yngre steinalder (tidligneolitikum 4000-3300 f.Kr). Sannsynligvis knyttet til jakt. I tillegg er det spredte funn i det mer minerogene sandlaget under kulturlaget. Det littiske materialet i dette laget inkluderer mikroflekker, samt en enegget spiss, som indikerer aktivitet i eldre steinalder (mesolitikum 9500-4000 f.Kr).

Feltarbeidet er nå inne i sin siste uke, og vi jobber nå med å ta ut gode prøvesekvenser for radiologisk datering. I tillegg til å gi viktig informasjon om de aktivitetene som har funnet sted her kan dette datagrunnlaget forhåpentligvis også bidra til å belyse den kronologiske kartleggingen av det littiske materialet fra sein steinbrukende tid. Vi ser frem til å jobbe videre med dette spennende funnmaterialet, og resultatene fra de ulike naturvitenskapelige prøvene som har blitt samlet inn.

The post En heller med kulturlag fra sein steinbrukende tid på Kollsnes i Øygarden, Vestland appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I september 2017 var to arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen på en privat fjelltur til Fessanuten (1442 m.o.h.) ved Mjølfjell. På vei ned fra toppen valgte de en utradisjonell rute langs en erosjonsrenne nedover mot dalen. Det var da de oppdaget noe glinsende hvitt på bakken. De bøyde seg ned. Et kvartsittavslag! Så ett til, og ett til – så flere tusen. Det var da de skjønte at de stod midt i et stort, og hittil ukjent kvartsittbrudd. De to arkeologene var oss.

Åren fant vi like etterpå, med tydelige spor etter massive uttak. Kvartsitten er hvit og av svært finkornet kvalitet, med tydelige paralleller til kvartsittbruddene som finnes på Hemsedalsfjellet. På flatene nedenfor kvartsittåren fant vi store mengder avslag på bakken, spor etter testing av råmateriale og tilhugging av blokker til mindre emner for produksjon av ulike redskaper. Enkelte emner hadde spor etter flatehugging, som teknologisk plasserer aktiviteten i bruddet til perioden mellom siste del av yngre steinalder og førromersk jernalder (2300 f.Kr. – 0 e.Kr).

I september 2019 fikk vi muligheten til å dra tilbake til Fessanuten for å dokumentere den forhistoriske aktiviteten i området. I mellomtiden har vi kommet i kontakt med den lokale entusiasten Helge Titland, som har oppdaget flere mindre kvartsittforekomster og knakkeplasser i samme område. I tillegg ble ytterligere ett stort kvartsittbrudd oppdaget på en privat tur sommeren 2019. Dette er med andre ord et område med omfattende forhistorisk aktivitet. Optimistisk søkte vi, sammen med Astrid Nyland ved Universitetet i Stavanger, et forskningsfond om midler til helikoptertransport for dokumentasjonsarbeidet vårt. Søknaden ble dessverre avslått, så da var det bare å laste sekkene fulle av dokumentasjonsutstyr og ta beina fatt. Området ligger på mellom 1100 og 1200 m.o.h., ca. 7 km sør for Mjølfjell stasjon (627 m.o.h.). Turen tar rundt tre timer.

Kvartsittåren i bruddet Fessanuten 2. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

Nærbilde av huggemerker etter uttak. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

Målet var å dokumentere kvartsittbruddene og de tilhørende aktivitetsområdene med foto og digital innmåling for å lage georefererte 3D-modeller. Hjelpemidlene var et kamera, en fotostang og en GPS. Modellene kan utforskes ved å klikke på lenkene under.

Fessanuten 2 med kvartsittåre, uttakssteder og knakkeplasser. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

3D-modell av Fessanuten 2: https://skfb.ly/6NEXL

Fessanuten 3 med kvartsittåre og store mengder produksjonsavfall. Foto: Lars Snilstveit Røgenes

3D-modell av Fessanuten 3: https://skfb.ly/6NED7

 I 2017 var det få registrerte forhistoriske kulturminner i området. Etter de nye registreringene i 2019, samt privatpersoners oppdagelser, kjenner vi nå til to store kvartsittbrudd, samt fire mindre forekomster med spor etter uttak. Det finnes også en rekke knakkeplasser/verkstedsplasser i området rundt kvartsittforekomstene. I nærheten av det ene kvartsittbruddet ble det i tillegg registrert to buestillinger. Omfanget av kulturminner vitner om en omfattende aktivitet i dette fjellområdet i sein steinbrukende tid (seinneolitikum/bronsealder/eldre jernalder). Sannsynligvis finnes det mange knakkeplasser og verkstedslokaliteter som i dag er skjult under vegetasjon. Kanskje ligger det også flere uoppdagede steinbrudd i dette lite besøkte fjellområdet.

Takket være Helge Titland kjenner vi i dag til flere fangstanlegg med dyregraver for reinsjakt i Vesetdalen (800-1000 m.o.h.) på nordsiden av Fessanuten. Her ligger også en hellerlokalitet med funn av avslag og redskaper av kvartsitt som sannsynligvis kommer fra bruddene på Fessanuten. Ved Kreklevatn, 17 km nordøst for Fessanuten, ble det oppdaget flere kvartsittbrudd fra steinalder ved registreringer av Vossovassdragets nedslagsfelt på 1970-tallet. Det finnes generelt mye spor etter forhistorisk fangstrelatert aktivitet i fjellområdene østover mot Hardangervidda helt fra eldre steinalder og frem til historisk tid.

Steinbruddene på Fessanuten ser imidlertid ut til å ha vært i bruk etter at jordbruket var innført på Vestlandet (ved overgangen til seinneolitikum 2300 f.Kr). Sannsynligvis er det bønder fra de omkringliggende dalene som har hentet ut råmateriale til redskapene sine her, og utnyttet fjellområdet til jakt og fangst. Kanskje har de også hatt stølsdrift i Vesetdalen, slik det har vært helt opp til nyere tid, og som en fortsatt kan se spor etter i dag.

Vi har foreløpig ingen indikasjoner på at bruddene var i bruk før i slutten av yngre steinalder. Men området er stort og forekomstene er mange, så kanskje vil det med tiden dukke opp spor etter enda eldre utnyttelse av kvartsitten på Fessanuten.

Flere av knakkestedene ligger veldig eksponert til. Her har man sittet og tilvirket redskaper med utsyn sørover mot Ulvik. Foto: Christine Tøssebro

The post En fjelltur som endte med brudd appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

De arkeologiske undersøkelsene av Lokalitet 11 på Bildøy er i gang med sin andre og avsluttende sesong. Lokaliteten strekker seg over fire terrasser som ligger på to ulike platå, 11 og 14 m.o.h. En viktig problemstilling for oss er å tidfeste når bosetningen på de ulike platåene har funnet sted, og hvordan denne har endret seg i forhold til det varierende havnivået gjennom steinalderen.

Tverrsnitt av terrenget – lok 11 ligger på to ulike platå

Bosetningen i eldre steinalder

I fjor undersøkte vi deler av lokalitetens øvre platå. Her ble det dokumentert et gulv i en boligstruktur (tuft) med minst to bruksfaser fra eldre steinalder: 5900-4700 f.Kr. og 4500-4000 f.Kr. Det vil si fra midten og slutten av perioden vi kaller seinmesolitikum. Funnmaterialet er i tråd med slik vi kjenner det fra denne perioden (mikroflekker, mikroflekkekjerner, fiskesøkker og tverreggede spisser). De fleste redskapene er laget av flint.

Det øvre platået hadde svært god beliggenhet mot slutten av eldre steinalder. Havet stod 11-12 meter høyere enn i dag, ca. 6-7 meter fra boplassen. Dette var en god havn, hvor det var enkelt for folk å komme seg i land like nedenfor boplassen. Når en flokk med hval, eller en fiskestim, plutselig suste forbi i strømmen kunne en få båtene hurtig ut på sjøen.

…og i yngre

Siden siste istid har landet hevet seg raskere enn havet har steget, slik var det også under store deler av steinalderen. I praksis førte dette til at strandlinjen «sank» og nytt land ble eksponert. Utover i yngre steinalder fra 4000 f.Kr.(overgangen til tidligneolitikum), ser vi at aktiviteten i det øvre området på Lokalitet 11 avtar kraftig. Nå var det de nedre områdene, ca. 11 m.o.h., som hadde de beste havne- og ilandstigningsforholdene, og følgelig er det her vi finner de mest omfattende sporene etter menneskelig aktivitet i denne perioden. Vi ser altså tydelig hvordan bare 2-4 meters endring i havnivået får store konsekvenser for hvor folk valgte å bosette seg.

Vi har foreløpig ingen dateringer fra den nedre flaten, men materialet har en helt annen karakter og sammensetning i forhold til det øvre platået. Funnmaterialet er spredt og mindre omfangsrikt, og tyder på en langt mindre intensiv bruk. Råmaterialet består av mye kvartsitt og rhyolitt i tillegg til flint. Kvartsitten er ofte av finkornet grå type, og vi har funnet flere pilspisser (tangespisser) i dette materialet. Vi vet ikke sikkert hvor folk har funnet kvartsitten, men når det gjelder rhyolitt vet vi at denne kommer fra Sunnhordaland, nærmere bestemt fra en åre på toppen av det høyeste fjellet på Bømlo, Siggjo. Uttak av rhyolitt på Siggjo er datert til første del av yngre steinalder (tidligneolitikum 4000-3300 f.Kr.). Rhyolitt har åpenbart vært et «populært» råstoff blant kystbefolkningen, og fra overgangen mellom eldre og yngre steinalder (omkring 4000 f.Kr.), finnes rhyolitt i store mengder på boplasser mellom Rogaland og Sogn og Fjordane.

Rhyolitt

Tangespiss av rhyolitt

Terrenget øst for platået stuper bratt ned mot dagens havnivå, og utover i yngre steinalder har lokaliteten i løpet av kort tid mistet sin gunstige beliggenhet ved strandlinjen. Vi kan på denne måten følge terrengets trapper gjennom forhistorien fra eldre til yngre steinalder, før bosetningen opphører når strandlinjen skilles fra bosetningsområdet av et bratt stup som har gjort den utilgjengelig fra sjøsiden. Kanskje menneskene som hadde bodd her flyttet seg over til vestsiden av Bildøy på dette tidspunktet, til Lokalitet 13?

The post Et liv i strandkanten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Gjennom feltsesongen 2017 ble det samlet inn totalt 110 prøver for radiologisk datering fra de to store lokalitetene (11 og 13) som har blitt undersøkt på Bildøy. Prøvene ble primært tatt ut fra snitt gjennom kulturlag og strukturer (f.eks. stolpehull og ildsteder). 61 prøver har foreløpig kommet i retur fra to ulike laboratorier i henholdsvis USA og Polen.

Et viktig poeng når det gjelder radiologisk datering, eller karbondatering, er at treets egenalder eller levetid vil kunne påvirke prøvens alder. Prøver som kun inneholder trekull må derfor først vedartsbestemmes. Gjennom mikroskop plukker en da ut treslag som har relativt kort levetid, f.eks. bjørk eller hassel, mens en prøver å unngå treslag som har lang levetid, f.eks. eik eller furu. Det som imidlertid ble prioritert var prøver som hadde brent hasselnøttskall, dette gir særlig god nøyaktighet når det gjelder å bestemme alder (+/- 30 år).

Lokalitet 11

Fra Lokalitet 11 har 29 prøver blitt radiologisk datert, og det ble prioritert å ta ut prøver i tette sekvenser for å få fanget opp ulike bruksfaser. Denne metoden gir et godt statistisk datagrunnlag for videre analyser. Det ble tatt ut tre slike sekvenser fra profilene i det sentrale området av Lokalitet 11. Dateringsresultatene samler seg innenfor to ulike perioder av eldre steinalder (seinmesolitikum), og knytter seg i stor grad til en lagdeling som også kunne observeres i felt.

De massive kulturlagsavsetningene i bunnen av tuften ble datert innenfor perioden 5900-5000 f.Kr. Den eldste fasen på boplassen er altså nesten 8000 år gammel. Bunnen av tuften og ildstedet, samt et tilhørende stolpehull, er datert til denne eldste fasen. Etter denne fasen er det opphold i bosetningen, og det legger seg torv over boplassen. Omtrent 500 år seinere, i perioden 4500-4000 f.Kr., er det en ny bosetningsfase, og det blir avsatt et nytt kulturlag over torven. I tillegg har lokaliteten en yngre bruksfase fra eldre jernalder (romertid og folkevandringstid) med dateringer innenfor perioden 180-545 e.Kr. Denne fasen er trolig knyttet til avsviing av vegetasjon for å skape beite for husdyr.

Profil med dateringsresultater gjennom tuft med kulturlag fra Lokalitet 11. Kulturlaget strekker seg helt bort til steinen til høyre i bildet. (Klikk for et større bilde!)

Lokalitet 13

Fra Lokalitet 13 har 32 prøver blitt radiologisk datert. Dateringsresultatene faller innenfor tre ulike perioder av steinalderen. De to eldste bruksfasene er datert til siste halvdel av seinmesolitikum, 5500-4300 f.Kr., og er knyttet til en tuft med kulturlag, stolpehull og mulig ildsted. Det ser imidlertid ut til å være et opphold i bosetningen mellom 4800 og 4500 f.Kr.

Etter 4300 f.Kr. er det igjen ett opphold i bosetningen på lokaliteten, og den tredje bruksfasen er datert til 3900-3000 f.Kr., altså tidlig- og mellomneolitikum. Denne fasen har vi først og fremst fanget opp i et avfallsområde (mødding) som ligger på lokalitetens nedre del.

Prøveuttak på Lokalitet 11

Prøveuttak på Lokalitet 13

Foreløpig samlet vurdering  

Foreløpig kan vi si at Lokalitet 11 har den eldste bruksfasen fra 5900 f.Kr., men med et opphold i perioden 5000-4500 f.Kr. Omkring 5500 f.Kr. får vi også bosetning på Lokalitet 13, men med et opphold mellom 4800-4500 f.Kr. Slik bildet ser ut nå har altså begge lokalitetene et opphold i bosetningen i samme periode – hva kan dette skyldes? Det er nettopp slike mønstre i våre data vi er på jakt etter under analysearbeidet, og dette er en av flere problemstillinger vi vil jobbe videre med fremover.

Det er imidlertid flere forhold som kan nyansere og endre dette bildet i feltsesongen 2018. Hvordan vil dateringsbildet se ut når vi åpner opp de nedre områdene på Lokalitet 11, hvor vi forventer å finne en eller flere neolittiske bruksfaser? Og hva vil skje når vi åpner opp de øverste områdene på Lokalitet 13 som foreløpig bare er bare sporadisk undersøkt?

Erfaringsmessig vet vi at mange ¹⁴C-prøver både kan virke oppklarende og forvirrende når en skal forsøke å tegne et kulturhistorisk bilde, vi ser likevel frem til neste års feltsesong, også når det gjelder dateringsresultater.

The post Dateringsresultater appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Overgangen til yngre steinalder (neolitikum) defineres som oftest av innføringen av jordbruk og husdyrhold. I deler av Øst-Norge skjer dette omkring 4000 f.Kr. Disse eldste sporene vage og finnes først og fremst i de gode jordbruksbygdene på det sentrale Østlandet og rundt Oslofjorden. Men yngre steinalder i dette området forbindes også med nye redskapstyper som slipte flint- og bergartsøkser og keramikk.

På Vestlandet er det lite som tyder på at jordbruket får stor økonomisk betydning før mot slutten av yngre steinalder (ca. 2000 f.Kr.). Slipte flintøkser og keramikk finnes likevel på de store fangstboplassene allerede fra begynnelsen av perioden, noe som tyder på kulturell og økonomisk kontakt med jordbrukende samfunn lenger sør. I tillegg er slipte skiferspisser en del av det neolittiske inventaret på vestnorske boplasser, noe som tyder på kontaktlinjer mot fangstsamfunn i nord og øst.

Skiferspissene

Sylindrisk kjerne i rhyolitt

De to store boplassene som nå undersøkes på Bildøy (lok 11 og lok 13) har sin mest omfattende bruksperiode i eldre steinalder (mesolitikum), men de har også vært i bruk i yngre steinalder. Det er liten tvil om at disse lokalitetene, med sin plassering ved svært ressursrike tidevannsstrømmer, har vært fangstboplasser hvor menneskene har levd av fiske, jakt, fangst og sanking. På begge boplassene finner vi neolittiske elementer som slipte skiferspisser og slipte bergartsøkser i de yngre fasene. De fleste skiferspissene har rombisk tverrsnitt og mothaker, noe som er karakteristisk for skiferspisser i den mellomste fasen av yngre steinalder (mellomneolitikum 3300-2300 f.Kr.). På Vestlandet blir også et nytt råstoff, rhyolitt, tatt bruk i yngre steinalder. Dette er en lokal bergart, hentet fra fjellet Siggjo på Bømlo. Rhyolitt er representert på begge de undersøkte boplassene. Dette råstoffet har en del av de samme kvalitetene som flint, og ble brukt til å lage pilspisser (tangespisser), kniver og skinnskapere.

Keramikk

På Lokalitet 13 ved Bildøysundet har det i tillegg blitt funnet keramikk i den neolittiske fasen. Så langt har det kun blitt funnet seks skår, men vi har bare så vidt begynt å undersøke de neolittiske lagene. Keramikkskåret som vises i 3D-modellen er et randskår på ca. 2 x 1,5 cm. Godset er middels grovt, og er magret med kvarts og mulige organiske fibre. Ornamentikken består av horisontale streker på innsiden av skåret, som kan være avtrykk laget med fingernegler. Skåret har rester av sot og matskorpe på overflaten. Dette er interessant fordi det gir oss muligheter for radiokarbon-datering (C14-metoden) av det organiske materialet, samt å utføre kjemiske analyser som kanskje kan avdekke pottens innhold.

Utforsk 3D-modellen på: https://sketchfab.com/models/5e68602cab4d4589997a0b1e81236d93

I 2018 skal vi undersøke flere boplasser som har tykke neolittiske kulturlag på Sotrasambandet. Disse representerer trolig et viktig kildegrunnlag for å studere de omfattende kulturelle og økonomiske prosessene fangstsamfunnene gjennomgikk i overgangen mellom eldre og yngre steinalder. Dette er de første sporene etter den prosessen som kulminerer i jordbruk som en viktig økonomisk faktor også på Vestlandet.

The post Yngre steinalder på Bildøy appeared first on Norark - Norsk arkeologi.