I midten av mai i år ble siste spadetak tatt på Laupland, Vestre Bokn og det er nå klart for full innrykking av Statens Vegvesens maskiner for bygging av ny E39 over området.

Sjakting i transekt fra midten av myra og inn på tørt land nedenfor boplass fra eldre steinalder

Ei gammel veit krysser vårt spor

Sjakting, og egentlig prøvetaking generelt av myr, er noe som byr på utfordringer, spesielt når det dreier seg om den type jordvassmyr som finnes på Laupland. I motsetning til høgmyrene (type moltemyr) som har vokst seg høyere enn grunnvannsnivået og tar næring fra nedbøren, så får jordvassmyrene næring fra innsiget av vann fra omgivelsene. Vannstanden i myra skifter derfor med variasjoner i høyden på grunnvannet omkring myra. Iblant kan man gå tørrskodd over ei slik myr – iblant er den nærmest umulig å gå over. Når vannstanden er høy, kan slike myrer ha en kraftig sugende virkning og være direkte farlige for dyr og mennesker, spesielt barn, å bevege seg ut på. Dette fikk vi erfare i fjor da vi tok en boreprøve fra ei tilsvarende dypere myr litt høyere i terrenget (ca 17 m o.h.), der vi måtte holde oss til de deler av myra som var sikker å gå på. Ved sjakting får man i tillegg utfordringene med å pumpe bort de store vannmengdene slik at det i det hele tatt blir mulig å ta prøver for analyse.

Vellykket «fangst» av bunnsedimenter fra myr på 17 m o.h. i 2017. Jutta Lechterbeck og Christin E. Jensen.

Fjoråret var et spesielt regnvått år med høy grunnvannstand, og sjakting ut i denne lavereliggende myra ville ikke vært mulig. Vi var mer heldige i år, da den tørre våren og forsommeren førte til helt andre og bedre arbeidsforhold. Gravemaskinen kunne kjøres helt ut til sentrum av myra uten bruk av matter. Ideelt sett bør det tas prøver for vegetasjonshistorisk analyse fra den dypeste delen av myra, som fanger opp utviklinga over lengst mulig tidsspenn. Dette er oftest i sentrum av myra. I vårt tilfelle ble vannmengden for stor til at den bensindrevne pumpa klarte å ta unna vannet fort nok til at det var sikkert og praktisk mulig å ta prøver fra sjaktveggen. Ved å ta et nytt sjakthull et par meter fra, kunne vi imidlertid konstatere at de samme stratigrafiske lagene var tilstede her, og vi fikk tatt gode kasseprøver for nærmere botanisk, geologisk og kjemisk analyse i laboratoriet. Under myrtorva var det som forventet marine og glasiale sedimenter. Det ble også tatt prøver fra torv- og jordlag nærmere mot kanten av myra, der det også var tynne sjikt av trekull. Dette er interessant i forhold til at det er registrert avsviingslag over hele området, og er noe som vil bli undersøkt nærmere under etterarbeidet kommende høst og vinter.

Et gammelt steingjerde skiller åkermarka fra myra på 17 m o.h. Jutta Lechterbeck tv og Eli-Christine Soltvedt th.

Det er alltid spennende når man jobber i myr om det skal dukke opp noen mer håndfaste spor etter mennesker. Det er gjort flere spektakulære funn av gjenstander i myr i Rogaland tidligere. Det vi fant var ei veit (steinsatt grøft) som krysset sjakta vår og som hadde blitt overvokst av myra. Antakelig var dette ei dreneringsgrøft for å få tørr beitemark. At folk har måttet ta forholdsregler mot det å ha våtmark innenfor bosetningsområdet så vi også da det i fjor ble sjaktet ut mot den høyereliggende myra på Laupland. Da ble det avdekket et steingjerde langs myrkanten. Det kan ha fungert som et hinder for dyr å bevege seg ut på myra eller som en avgrensning og stabilisering av den tilgrensende åkermarka.

Alt i alt har vi gjennom de to-tre sesongene med utgraving på Vestre Bokn fått et godt og variert dokumentasjonsmateriale som vi allerede nå vet vil gi ny innsikt i kultur- og naturhistorien til denne øyregionen.

Med på myr-sjaktinga i år var Christin Eldegard Jensen (biolog), Jutta Lechterbeck (geolog), Erik Daniel Fredh (geolog), Oliver Djøseland Sørskog (arkeolog) og maskinfører fra Vassbakk og Stol.

The post Myr-sjakting på Bokn appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Sommeren og høsten 2015 ble fire lokaliteter gravd ut på Kvitsøy i Rogaland (se tidligere innlegg på Norark). Kvitsøy ligger ytterst i Boknafjorden og er i flatemål den minste kommunen i landet med 5,7 km². Landskapet består gjennomgående av lave koller og bergnabber med små gresskledte flater mellom disse. Det småkuperte landskapet er i dag skogløst, og det høyeste punktet ligger kun 25 m over havet, noe som merkes godt når vind og storhavet står på.

Hovedaktiviteten på tre av de fire undersøkte lokalitetene synes å være fra overgangen mellom eldre til yngre steinalder, dvs. rundt 4000 f.Kr. Disse lokalitetene ligger i dag mellom 7-12 m over havet. Ser vi for oss et høyere havnivå (jfr. figuren under) har de i sin samtid vært anlagt på nes og terrasseflater med god oversikt over, og nær tilgang til, sund med gjennomstrømming enten fra N-S eller NV-SØ. Topografisk har det lave øylandskapet den gang vært langt mer opprevet enn i dag, og bestått av mange små øyer, holmer og skjær som har dannet et innhav med trang sund og små viker med gode landingsplasser for båt.

På langt de fleste lokaliteter fra steinalderen er det kun gjenstander av stein som har overlevd tidens tann, mens redskaper laget av bein, horn, skinn, og plantemateriale for lengst er gått i oppløsning. Når nye steinalderlokaliteter påvises skjer dette i all hovedsak ved at arkeologer identifiserer større eller mindre konsentrasjoner av steingjenstander. De tre nevnte lokalitetene inneholder alle varierende mengder tilhuggede og slipte steinredskaper, og ikke minst produksjonsavfall. Hva så med den fjerde lokaliteten?

En lokalitet helt utenom det vanlige

Den fjerde lokaliteten skiller seg ut fra de tre øvrige både hva gjelder alder, plassering og arkeologisk- og naturvitenskapelig materiale. Den ligger betraktelig lavere i terrenget, kun 2,5 meter over dagens havoverflate, og var oversvømt av havet da de tre andre var i bruk. Lokaliteten ble avdekket på en svak forhøyning i et trangt daldrag. Ved et havnivå 1-2 m høyere enn dagens vil dette passpunktet i dalgangen ha utgjort et lavt eid med nær kontakt med viker både i nord og sør.

Utgravningsforløpet startet med å grave en dyp sjakt med gravemaskin. Profilet i sjakten viste at det først under et 25 cm tykt moderne matjordslag, og deretter mer enn 1 meter tykke sand- og grushorisonter, var en 5 cm tykk organisk lomme som bl.a. inneholdt trekull. Under disse avsetningene ble det avdekket et 4,5 x 2,5 meter stort barklag som da har ligget uforstyrret i flere tusen år.

Allerede da vi var i felt ble det klart at det var mye hasselnøtter blant barkbitene, og vi har 14C-datert en hel uforkullet hasselnøtt. Alderen ble ca. 6500 f. Kr, i det som betegnes som mellommesolittikum, som er i midten av eldre steinalder. For å sette alderen litt i perspektiv så er det ca. 300 år før Vistebarnet levde i hula ved Hafrsfjord. Dette er i den første tida etter at havet begynte å stige igjen etter at det på grunn av landhevinga hadde vært tørt land. Det er ikke ofte man finner så godt bevarte planterester fra denne perioden. De er gjerne blitt ødelagt av de seinere oversvømmelsene eller ligger for dypt i sedimentene til å bli fanget opp av standard prøvetaking på arkeologiske utgravninger. For oss stemmer dateringa veldig bra, og støtter antakelsen om at de overliggende strandavsetningene skyldes Tapes-transgresjonen. Om det også er andre hendelser involvert, som lokale tsunamier eller stormepisoder, gjenstår å se.

Tilbake til barklaget, så viser de første gløttene inn i det tidsbildet som det representerer, at der var furu og eik i tillegg til hassel. Det er også frø fra urter som kan stamme både fra havstrandmiljø og engsamfunn. Hasselnøttene forekommer både som hele nøtter, løse kjerner og skall, ubrente, halvbrente og brente. Hva betyr dette med tanke på menneskelig bruk av området gjenstår å se.

Steinalderlokalitet uten steinredskaper?

Det ble også funnet noe få biter av flint mellom og under barkflak. Majoritetene av flintbitene synes dog ikke å være tilvirket av mennesker, men en mer systematisk gjennomgang av dette materialet er nødvendig før en sikker konklusjon kan trekkes. I umiddelbar nærhet til barklaget ble det gravd dype søkesjakter. Et lite utvalg av de oppgravde massene, som ble lagt i hauger sortert etter dybdenivået de ble hentet opp fra, ble vannsåldet. Enkelte klart tildannede flintgjenstander dukket da opp som ut fra typologiske og teknologiske trekk kan være samtidige med barklaget.

Problemstillingen som reiser seg er om barklaget kan være rester av et mellommesolittisk gulvlag av bark? Dette er dokumentert på flere steinalderboplasser i Nord-Europa hvor det også er få eller ingen steinartefakter i tilknytting til boligstrukturene. Blant de Nord-Tyske Duvensee-boplassene er det eksempler på barkmatter med og uten flintartefakter, samt med og uten ildsteder. De små mesolittiske barkmattene er antatt å være korte overnattingsplasser hvor det ikke har vært behov for oppføring av mer solide boligkonstruksjoner. Tilsvarende typer overnattingsplasser finnes også dokumentert i bruk andre steder i verden etnografiske eksempler. På enkelte Duvensee-boplasser er det også avdekket brent og ubrent hassel i tilknyttet barkmattene, tolket som uttrykk for spesialisert røsting av hasselnøtter. Disse, blant flere eksempler, medfører at det blir viktig med en inngående gjennomgang av alle data fra lokaliteten på Kvitsøy. Kanskje kan den gi et viktig supplement til de steinalderlokalitetene vi tradisjonelt fanger opp og undersøker.

Uansett om barklaget er skapt intensjonelt av mennesker eller er et resultat av naturlige prosesser vil det gi ny og uvurderlig kunnskap om Kvitsøys vegetasjonshistorie. Her er kunnskapshullene mange og store, og en samlet forskningsbasert framstilling av øyens forhistorie, både med tanke på kultur- og naturhistorie, er viktig. Vi er nå inne i den spennende perioden av prosjektet da hemmelighetene som gjemmer seg i jordprøvene som ble samlet inn under utgravningen skal avdekkes. Barklaget og de øvrige linsene av organisk materiale som ble funnet under strandavsetningene i det som tidligere var havbunn er en skikkelig botanisk skatt.

Vi fortsetter de botaniske og arkeologiske analysene og kommer tilbake med mer nytt etter hvert!

The post Nåla i høystakken! appeared first on Norark - Norsk arkeologi.