Stormennene på Åker ved Hamar kontrollerte betydelige deler av Innlandet i merovingertiden (ca. 550–800 f.Kr.). Praktfulle gjenstander, rester av store bygninger, kokegroper og spor av håndverk på denne gården ved Mjøskanten viser til Åkers sentrale posisjon – her har stormenn styrt og smedene arbeidet. Men hvordan klarte høvdingmakten på Åker å skaffe seg kontrollen over store deler av innlandet? Gjennom arkeologisk feltarbeid i forbindelse med etablering av ny riksvei 3/25 gjennom Løten og Elverum har det blitt søkt etter svar.

Figur 1: Løten og Åker ved Hamar, sentrale steder for innenlands ferdsel. Kart: Ingvild Tinglum Bøckman og Axel Mjærum, KHM.

I Mjøsbygdene og deler av Løten er det et rikt jordbrukslandskap, mens Østerdalen er skogens rike. De to områdene er på mange vis vidt forskjellige, nå som i fortiden. En kulturhistorie om innlandet kan derfor knapt skrives uten å diskutere samspillet mellom enorme rikdommer i utmarka og jordbrukslandet rundt Mjøsa og i de store dalførene.

Skipsfunn og beretningene om vikingenes sjøreiser har fanget manges oppmerksomhet, og etableringen av maktsentre med importgjenstander og annen rikdom i kyststrøkene viser sjøfartens betydning. Gjennom arbeidet med kildematerialet fra forhistorien i Løten og Elverum har det imidlertid blitt langt klare at også landtransporten har vært betydningsfull langt tilbake i forhistorien, og at varene som ble fraktet og kontaktene som ble etablert har vært sentrale i utformingen av forhistorien.

Figur 2: På Åker i Hamar ble det i årene mellom 1868 og 1912 gjort flere funn av bl.a. deler av et skjold og et sverd, pyntebeslag fra seletøy og en praktfull beltespenne. Funnene forteller mye om lokal rikdom og om en samfunnselite med kontakter langt utenfor grensene til det moderne Norge på slutten av 500-tallet. Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM.

Og bakom synger skogene

Det relativt flate og lett forserbare landskapet innbyr til å anvende Løten som et krysningspunkt mellom to av hovedregionene i innlandet, Mjøstraktene og Østerdalen. Indikasjoner på slik tverrgående ferdsel finnes svært langt tilbake i tid, og muligheten for å få transportert overskuddsvarer langs farbare ruter kan være noe av forklaringene på at omfattende gropfangstsystemer for elg ble etablert i Østerdalen (fig. 3). De eldste stammer fra slutten av steinalderen, og systemene ble driftet og vedlikeholdt til langt opp i jernalderen.

Utgravningene på Grunset i Elverum har bidratt til å sprenge de antatte tidsrammene for denne fangstformen. Ved utgravningene ble det også påvist spor etter traktformede ledegjerder mellom gropene, en form for ledegjerder som tidligere kun er kjent i forbindelse med reinfangst.

Figur 3: Fangstgropene ble gravd som rektangulære kasser (se fargeforskjellene i profilet til venstre på bildet), og de måtte være både trange og dype nok til at elgen ikke kom seg ut igjen. Enkelte av gropene i på Grunset i Elverum hadde vært skåret nesten to mannshøyder ned i grunnen. Foto: KHM.

Hva skal en grovsmed by på?

Dette spørsmålet stiller Hans Børli sitt dikt om grovsmed og finsmed:

«Ringer på kvinnehender,
plogjern i såvarm jord.
Hva har den største verdien?
Åkrene gir deg svar.»

Bøndene som etablerte seg på Hedmarken, tok stadig i bruk ny jord og til arbeidet trengte de varige redskaper. De store skogsområdene i Østerdalen var rike på myrmalm, og utover i jernalderen fikk jernproduksjonen økt betydning (fig. 4 og 5), og i middelalderen ble i tillegg trekullet en viktig handelsvare. Både jern og trekull kunne fraktes langs de samme landrutene som fangstproduktene lenge hadde fulgt, og etter hvert som produksjonen vokste, fikk bøndene et overskudd av både jern- og jordbruksprodukter som kunne omsettes.

Nettopp her er kanskje Åkers nøkkelrolle å finne, som sentralpunkt for ferdselen med varer til og fra Østerdalen i øst, Gudbrandsdalen i nord og ikke minst vannveien mot Minnesund og Eidsvoll i sør og Toten i vest. På Åker kunne produktene samles inn og viderefordeles til andre landskapsområder.

Figur 4: Én av 24 jernproduksjonsovner fra merovingertiden, som ble gravd ut på Ånestad. På deler av 700-tallet e.Kr. ble det produsert 200–300 kg jern på gården, langt mer enn det gårdsdriften krevde. Foto: KHM.

Figur 5: Merovingertidens jernproduksjon krevde dyktige metallhåndverkere. I boken med resultatene fra utgravningene i forbindelse med ny riksvei 3/25 presenteres et depotfunn fra Storhov i Elverum og ny innsikt i grovsmedens arbeid. Foto: Vegard Vike, KHM.

Landeveien gjennom Løten

By på Løten ligger sentralt langs ferdselsåren mellom øst og vest, og skal man ferdes mellom Mjøstraktene og Østerdalen er det knapt noen vei utenom. Gravfeltet på By tok pulsen på denne øst-vestgående kommunikasjonen, og de rike smed- og ryttergravene fra slutten av jernalderen i og omkring By vitner om resursene som har blitt flyttet til lands og på den mindre vannveien langs Svartelva.

Kontrasten er stor til det nyoppdagede gravfeltet på Skillingstad (fig. 6), der gravene fikk et langt enklere preg. Dette gravfeltet og kokegroplokalitetene som ble undersøkt i Løten viser til den vanlige bondebefolkningens virke, men uten deres innsats i inn- og utmark ville det ikke vært grunnlag for stormannsveldet på Åker.

Figur 6: Deler av gravfeltet på Skillingstad sett fra luften. Fotograf: Magne Samdal, KHM.

Figur 7: En begravelse, slik det kanskje foregikk på Skillingstad i eldre jernalder. Illustrasjon: Ingvild Tinglum Bøckman, KHM.

The post Ingen vei går utenom appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Utgravningene på Fangberget var på mange måter i gang allerede før første spadetak. Pressen fattet tidlig interesse for det monumentale utgravningsobjektet, som ble tolket som en storhaug, beliggende ved Mjøsas bredd i Botsenden. Og stor var den virkelig. Haugen målte hele 46 x 18 meter til tross for at den var skadet på begge langsider (se mer). Selv om man aldri skal selge det berømmelige skinnet for tidlig, og teorier om både skip og rike skatter ble forsøkt dempet, var det med noe oppjaget stemning at startskuddet for utgravningen gikk.

Haugen med Botsenden og Nes som bakgrunn sett fra Fangberget.

En storhaug?

Haugen ble innledningsvis ryddet for vegetasjon og en markant «plyndringsgrop» med mye rullestein ble raskt synlig. Det var ingen tvil om at noen hadde gravd på toppen tidligere, så et spenningsmoment var om plyndringsforsøket i sin tid hadde nådd sitt mål. De innledende undersøkelsene med maskin fant imidlertid sted på nordsiden av haugen mot den dyrkede marken på stedet. Her var haugen skadet av moderne jordbruk og det ville være enkelt å rense opp et langsgående profil. Med et slikt profil ville vi nemlig få svar på et annet viktig spenningsmoment – hvordan var haugen konstruert? Var det en jordkappe som dekket en diger kjernerøys slik rullesteinen i plyndringskrateret kunne indikere?

Det tok ikke mange minuttene før arkeologene noe skuffet kunne konstatere at det neppe dreide seg om en menneskeskapt haug, men en morenehaug som var dannet under istiden. Jordmassene besto av en blanding av sand, grus, rullestein og alunskifer – alt sammen helt naturlig avsatt. Stedvis kunne man også se vannavsatte lagdannelser fra isens skuring. Likevel var ikke alt håp ute, for på toppen var det klart kulturpåvirkede masser. Kanskje var til og med noe av jorden på toppen tilført? I jordprofilet så vi også en nedgravning med kull som jeg vil komme tilbake til senere.

Opprensing av jordprofilet som vendte mot dyrket mark viste at haugen var en morenedannelse.

En latmannshaug?

Selve haugen var altså en naturkonstruksjon, men likevel måtte noen ha tolket formasjonen som en gravhaug og forsøkt å plyndre den. Et nytt profil ble etablert på sørsiden av haugen, mot dagens E6. Og like raskt som håpet svant med morenekonstruksjonen, skulle det stige igjen da det ble gjort funn av brente bein i vollene øst og vest for plyndringssjakten. Etter hvert fremkom da også tre kniver, et spinnehjul og et skår fra et klebersteinskar. Var det så anlagt en branngrav på toppen av haugen, hvorfra beina og gjenstandsfunnene var kastet ut i plyndringsforsøket?

Tre kniver, et spinnehjul og to skår av klebersteinsgryter.

Spredningskart over storhauger på Østlandet etter Rolfsen og Larsen 2005.

Hvem hadde tasset rundt i nattens mulm og mørke?

Ferden videre gikk ned i plyndringsgropen, med håp om at det skulle være levninger igjen etter begravelsen som ville gi oss ytterligere svar på hva som engang hadde skjedd på Fangberget. Igjen skulle imidlertid vinden snu for feltmannskapet. To og en halv meter ned i haugen ble bunnen av nedgravningen nådd, men der lå også en gammel, utgått støvel med gummisåle. Dagens grunneier og eieren før ham kjente ikke til noen graving på haugen, så riktig ny var plyndringsgropen ikke. Da Einar Rose sang «Nå går'n på gummisåler» (https://www.youtube.com/watch?v=jCOpz_Vqsg8 ) i 1928 var den slags såler storveis og godt egnet om en ville trå litt varsomt, men støvelen daterer likefullt ikke annet en gjenfyllingstidspunktet som dermed bør ligge mellom 1928 og «manns minne» på gården.

En smie?

Når så restene etter en grav var avskrevet ble oppmerksomheten rettet mot den resterende flaten på toppen av haugen. Som nevnt var det nettopp der observert en nedgravning med kull. Dette skulle vise seg å være en esse full av glødeskall, slagg og jernfragmenter. Alene lå den heller ikke, for etter avdekking viste det seg å være et funnkompleks med to esser og fire avfallsgroper som alle hører til smievirksomheten på stedet (Figur). I begge essene ble det funnet mange brente bein og ikke minst kvarts som trolig har vært benyttet som flussmiddel til smiingen. I den ene essen ble det også funnet en knust herdepakning. I en slik herdepakning ble jernet pakket inn i organisk materiale og kledt med leire før det ble lagt i essa og varmet opp. På den måten blir det organiske materialet forkullet og karbonet kan vandre inn i jernet for å danne stål.

Herdepakning med glasert utside og avtrykk på innsiden.

Med avdekkingen av smiefunnene må man igjen stille spørsmål om hvorvidt det har vært både en grav og en smie på stedet. Smedens relasjon til døden har vært diskutert i mange sammenhenger, og det finnes flere eksempler på smier som er blitt overdekket av gravmonumenter etter endt bruk. Samtidig er det ikke funnet noen sikker grav på Fangberget, og funn som brente bein og kniver kan like gjerne høre til smedens virke som å stamme fra en grav. Spinnehjulet peker kanskje mest i retning av en grav, men det kan ikke utelukkes at det har foregått flere boplassaktiviteter på stedet enn de som smedens etterlatenskaper vitner om.
Svaret på dette kan vi ikke forvente før vi har fått osteologiske bedømmelser av beinrestene og dateringer av både esser og brente bein. Foreløpig har vi kun utført en hastedatering av den ene essen. Denne viser at smeden arbeidet på stedet i sen vikingtid/tidlig middelalder (1030-1150 e.Kr.), og vi venter spent på flere resultater.

The post En haug med mange tolkninger appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Første halvdel av årets sesong på E18 Rugtvedt-Dørdal er ferdig og to velfortjente ferieuker er unnagjorte! I dag går vi i gang med de siste elleve ukene av årets sesong.

Vi graver for tiden i fire områder, og finner spor etter aktivitet fra store deler av Telemarks forhistorie: Fra sein tidligmesolitikum til jernalder. Samlet gir dette et verdifullt innblikk kystbosetningens utvikling.

Av årets 20 lokaliteter kan 19 dateres til steinalderen. De fleste steinalderlokalitetene var antatt å ha vært strandbundet under hovedbruksfasen, og dette er langt på vei bekreftet av de foreløpige undersøkelsene. Resultatene vil bli viktige for å forstå hvordan mennesker har utviklet og tilpasset seg til en kystbasert livsstil, samt belyse variasjonen i bruken av et lite landskapsområde gjennom hele steinalderen.

Ved Hydal undersøkes fem små, velavgrensede flater. Funn som pilspisser, kjerneøkser og avfall fra økseproduksjon peker mot slutten av tidligmesolitikum (ca. 9000-8000 f. Kr.), altså siste del av den første bosetningsfasen etter istiden. På Hegna vest pågår undersøkelser av fire lokaliteter datert til mellommesolitikum, til ca. 8000 f.Kr., og i området Hegna øst graves sju mellom- og seinmesolittiske lokaliteter datert mellom 8000-5000 f. Kr.

Lokalitetene har varierende utseende og funnsammensetning. Foreløpig er det kun funnet littisk materiale, og dette begrenser muligheten til å forstå hele spekteret av aktiviteter som har foregått i steinalderlandskapet. Til gjengjeld finnes funnkonsentrasjoner etter menneskers opphold som vitner om ulike hendelser og gir interessante øyeblikksbilder. Noen lokaliteter er svært funnrike med spor etter flekkeproduksjon og variert redskapsbruk. Andre har få funn, og det er vanskeligere å tolke hva aktivitetene representerer. Nærmere studier av flintmaterialet vil kunne belyse nyanseforskjeller mellom og innad på lokalitetene.

Det har også blitt avdekket flere ildsteder, kokegroper og steinpakninger, og spekulasjoner rundt alderen på disse er i full gang. Vi forventer dateringer som spenner fra mellommesolitikum og inn i jernalderen. Det dukker nemlig også opp yngre innslag flere steder, blant annet keramikk og neolittiske pilspisstyper. Det er med spenning vi nå går i gang med å undersøke disse funnene. Vi håper dette vil by på mer informasjon om den neolittiske bosetningen i Oslofjordområdet. I løpet av denne perioden er samfunnet under endring og de gamle kystlinjene er ikke like viktig for bosetningen som i eldre tider.

The post E18 Rugtvedt-Dørdal appeared first on Norark - Norsk arkeologi.