For mer enn 11000 år siden, i tidligmesolitikum, kom de første menneskene til Oslofjordsområdet. De var jeger-sankere og levde i nær tilknytning til havet. Disse menneskene reiste som familiegrupper eller små jaktlag over store avstander. Utfra redskapstradisjonen kan vi se at de var nært beslektet med grupper i Sør-Skandinavia. De første gruppene som kom hit møtte et ukjent landskap, ubebodd av andre mennesker. De måtte gjøre seg kjent med lokale ressurser, både hva gjelder mat og råstoff til produksjon av livsnødvendig utstyr.

Landskapet i Oslofjordsregionen ca. 9000 f.Kr. (11000 før nå). Punktene markerer steinalderboplasser fra tidligmesolitikum (dvs. frem til ca. 8300 f.Kr.). Kartgrunnlag: Lasse Jaksland, KHM redigert av Carine Eymundsson.

Det vi i dag finner av rester etter redskapsproduksjon fra steinalderen på Østlandet er i all hovedsak flint. Særlig er dette typisk for de tidligste boplassene hvor det er få eller ingen andre råstoffer. Flint forekommer ikke naturlig i berggrunnen i Norge, men noe kan ha blitt fraktet nordover med isfjell. Likevel er flinten på mange av de tidligste boplassene av såpass god kvalitet at den må ha blitt hentet fra områder med bedre flinttilgang, slik som i Sør-Skandinavia eller fra vestkysten av Sverige. Det finnes steinråstoff på Østlandet som har flintlignende kvaliteter og en av disse er metaryolitt. Denne steintypen var den første av utvilsomt lokalt opphav, som ble benyttet ved siden av flint på de eldste boplassene på Østlandet.

For å øke forståelsen av samfunnsutviklingen i eldre steinalder, er det sentralt å forstå når og hvordan de første menneskene som kom hit og deres etterkommere opparbeidet seg kunnskap om og tok i bruk landskapet. Bruken av metaryolitt utgjør et viktig skille i så måte, der nære etterkommere av pionerene oppdaget og supplerte råstoffbeholdningen sin med lokale ressurser. Det vitner om økt kunnskap og tilknytning til Oslofjordlandskapet, og starten på en mer permanent etablering av en jeger-sanker-befolkning i regionen.

På grunn av landhevingen finner vi i dag de tidligste kysttilknyttede boplassene mer enn 100 meter over dagens havnivå. Hittil er de eldste boplassen med metaryolitt funnet i Larvik og er strandlinjedatert til ca. 8800 f.Kr. Fra og med da benyttet man dette råstoffet gjennom hele eldre steinalder og i et område som strekker seg fra nord i Vestfold til sør i Aust-Agder. Men hittil har arkeologene ikke vært klar over nøyaktig hvor steinaldermenneskene hentet dette råstoffet fra.

Løsfunn av mulig mesolittisk slipt hulegget øks av metaryolitt fra Strengereid gård i Arendal, Aust-Agder. Foto C. Eymundsson

Takket være kartleggingsarbeidet til geolog Henrik Heyer, er forekomstens utbredelse nå lokalisert. Metaryolitten er å finne i tilknytning til Ramnes-kalderaen og befinner seg i et relativt begrenset område i Re- og Sandefjord kommune. Store deler av meatryolittforekomsten har vært lett tilgjengelig ved «steinalderhøyder» (dvs. >100 moh og nedover).

Våren 2017 befarte arkeologene Carine Eymundsson og Guro Fossum fra Universitetet i Oslo og geologene Michael Heim fra NMBU i Ås og Henrik Heyer metaryolittforekomsten. Utgangspunktet for dette var å inspisere forekomsten visuelt, ta prøver for geokjemisk analyse og eventuelt identifisere spor etter bruddvirksomhet og/eller høsting av råstoffet.

Guro Fossum ved foten av metaryolittforekomsten. Foto C. Eymundsson

Geokjemisk undersøkelse av bergarten med bruk av håndholdt XRF. Foto C. Eymundsson

Befaringen gikk over all forventning! På vår lille tur gjennom den vakre bøkeskogen kom vi over en steinalderboplass på 112 moh., rett ved foten av metaryolittforekomsten med funn av både slått flint og metaryolitt. Boplassen har en klassisk beliggenhet på det som en gang var et lite eid. Ved et havnivå på 110 meter over dagens, har boplassen vært i bruk ca. 8800 f.Kr. Kanskje er dette stedet der de tidligmesolittiske jeger-sankerne oppdaget og tok i bruk metaryolitten for første gang?

Oversiktskart over løsfunnenes plassering ved en strandlinje på 110 moh. Statens kartverk. Tillatelsesnummer NE12000-150408SAS. GIS-applikasjon: Carine Eymundsson 2017.

Michael Heim, Guro Fossum og Henrik Heyer samler inn løsfunn fra steinalderboplass på 112 moh. Foto C. Eymundsson

En liten samling menneskeskapte gjenstander av flint og metaryolitt. Foto C. Eymundsson

Forfatteren er PhD-stipendiat ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo

The post Pionerens etterkommere appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Pionerene kom fra sør for over 11 000 år siden. De må ha reist oppover i skjærgårdslandskapet som strakk seg helt fra Sør-Skandinavia til brefronten innerst i Oslofjorden. Havet sto da 190 meter høyere enn i dag, og det bidro til å skape en to mil bred, gigantisk Oslofjord. Vest for denne fjorden lå en landbrem mellom kysten og innlandsisen som strakk seg langt, langt mot nord og vest.

De første som reiste over fjorden var modige, men etter hvert må fjorden ha blitt krysset gjentatte ganger for å holde forbindelsene ved like mellom øst og vest.

Slike isfjell kan ha møtt pionerene i Oslofjorden. Foto fra Spitsbergen, Svalbard. © 2015 Universitetsmuseet i Bergen / CC BY-NC-ND 3.0.

Landskapet i Oslofjordsregionen ca. 9000 f.Kr. (11 000 før nå). Punktene markerer steinalderboplasser fra pionerfasen (dvs. frem til ca. 8300 f.Kr.). Det svarte krysset markerer den klassiske Nøstvet-boplassen ved Vinterbro i Ås. 9000 f.Kr. lå Nøstvet-boplassen ca. 140 meter under havflaten og stedet var ubeboelig i ennå 3000 år. Kartgrunnlag: Lasse Jaksland, KHM.

I 2013 ble det gravd ut to 11 000 år gamle steinalderboplasser i Sørmarka. Disse boplassene har ligget ved den gamle strandlinjen, midt i en liten øygruppe ved gapet til «Oslohavet». Hvorfor oppsøkte steinaldermenneskene denne øygruppen?  Funnet av om lag 80 pilspisser fra Elgsrud-boplassene  forteller om omfattende jakt nær iskanten, men kan Sørmarka-funnene også være spor etter de som tok seg over Oslofjorden?

Om Oslofjorden virkelig ble krysset hyppig, burde også menneskene ha stoppet på de bittesmå øyene som den gangen lå midtfjords. Drevet av denne teorien begynte to arkeologer å studere kart for å se om det fantes steder hvor det var tenkelig at pionerene ville ha stanset på veien over. Nær et av toppunktene på Nesodden i Akershus antydet kartene at det hadde ligget et slikt stoppested, en leirplass som både lå skjermet til og hvor det var strender der båtene kunne trekkes på land.

Detaljkart over To-øya, med markering av registreringsområdet. Kanskje er det spor etter flere stoppesteder på denne øya? Kart: Carine Eymundsson, KHM.

Høsten 2015 dro vi ut i skogen og opp til 190 meters høyde, og vi kunne raskt konkludere med at stedet så like fint ut i virkeligheten som på kartet, og da vi begynte å grave fikk vi raskt bekreftet vår teori. I løpet av noen timer hadde vi gravd frem fire flintstykker fra de små kikkehullene våre.

For 11000 år siden stoppet noen av de som krysset gigant-Oslofjorden ved den nåværende Toåsen på Nesodden, og ut fra funnene kan det hevdes at både Sørmarka og Nesodden har vært et bindeledd mellom to verdener – det gamle og kjente på østsiden av fjorden og den store landbremmen i vest.

Flaten på Toåsen som ble besøkt for ca. 11 000 år siden. Strendene har ligget t.h. og t.v. i bildet. Foto: Carine Eimundsson, KHM.

Funnene fra 193 meters høyde på Toåsen, Nesodden. Foto: Carine Eimundsson, KHM.

The post Noen små stykker av norgeshistorien –Spor etter de første som krysset Oslofjorden appeared first on Norark - Norsk arkeologi.