Jernet kom i bruk i Norge for cirka 2500 år siden, og var en viktig faktor i hvordan samfunnet utviklet seg gjennom perioden vi kaller jernalderen (ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr.). Jernet var et fremragende materiale for mange gjenstander som man brukte i dagliglivet, men også mer prestisjefylte ting. Sverd, kniver, økser, spiker, spenner, sigder og ploger var bare noen av gjenstandene man kunne lage av jernet. I vikingtiden og middelalderen hadde produksjonen av jern et enormt omfang, og bygder i innlandet forsynte deler av Nord-Europa med jern.

Også i Øyer og andre deler av Gudbrandsdalen tok man til å lage jern basert på malm fra myrene, og lokale stedsnavn som Raudmyra, Malmen og Blæsterfalla viser jernutvinningens betydning. Vi har imidlertid frem til ganske nylig visst lite om jernproduksjonen i Øyer-området. Arkeologisk feltarbeid på fem jernproduksjonsplasser ved Hafjell i 2015 har imidlertid endret dette. Bare på disse stedene ble det produsert minst 13 tonn jern i tidsrommet 800–1400 e.Kr., kanskje så mye som 30 tonn. Sammen med jern fra flere titalls andre produksjonsplasser har dette utvilsomt skapt store verdier for folkene i dalbygden.

Arkeologiske kulturminner i Øyer kommune, fra Askeladden. Bosetning, graver og dyrkning er stort sett dokumentert i dalbunnen, mens jernvinne/kullproduksjon og fangstanlegg dominerer høyereliggende strøk.

De tidligere innleggene her på Norark har gitt et innblikk i feltarbeidet på Mosetertoppen. Nå er all informasjonen fra Mosetertoppen og nærliggende utgravningsfelt på Haugan blitt bearbeidet og samkjørt med de naturvitenskapelige analysene (vedartbestemmelser, C14-dateringer og metallurgiske analyser), og rapportene er ferdigstilt. Her oppsummerer vi de viktigste punktene:

Hovedtrekk ved jernvinneanleggene

Fire av anleggene (id141160, id141161, id102394, id151880) var fase II-anlegg, kjennetegnet særlig ved ovner der slagget ble tappet ut under blestringen. Anleggene inneholdt blesterovner og to til fire kullgroper på eller rett ved selve jernvinneanlegget. To av anleggene hadde to ovner hver, og de to siste hadde én ovn hver. Det siste anlegget (id102404) ser ut til å representere to faser i jernutvinningen, med en hellegryte som er typisk for fase I-teknologi, der slagget ble samlet opp i en grop under ovnen, og en blesterovn med slaggavtapning tilhørende fase II. På dette anlegget var det ingen kullgroper.

Bevaringsgraden på blesterovnene varierte noe, men de hadde stort sett bevart en god del av sjaktene av leire, og forskalling av steinheller og/eller rundkamp på sidene og i bakkant. Der det var mulig å påvise, så det ut til at slagget var tappet til siden eller i forkant av ovnene. Hver ovn hadde én til to slagghauger knyttet til seg. Samtlige lokaliteter hadde også tydelige malmlag og en del produksjonssøl.

Kart over lokalitetene på Haugan (blå) og Mosetertoppen (rød), og andre nærliggende kulturminner

Variasjoner og særtrekk

Den eneste tuften ble påvist på et av jernvinneanleggene på Haugan (id141160), med spor av en esse tilknyttet smieaktivitet. Et emne av kleberstein, kanskje et uferdig spinnehjul, ble funnet i tuften, og forteller at også andre aktiviteter har funnet sted mens jernblestringen pågikk. Smieaktivitet ble også påvist på id141161, id102404 og id151880 gjennom typisk smieavfall i det metallurgiske prøvematerialet. Her ble det imidlertid ikke identifisert esser eller tilsvarende strukturer, selv om store steiner i nærheten av ovnene kanskje kan ha fungert som ambolter. Hovedsakelig er det primærsmiing som er påvist, altså rensing av jernlupper, men på id141161 ser det ut til også å har foregått sekundærsmiing, produksjon av jerngjenstander.

Esse A4715 i tuft på id141160 (Cf34914_457).

Et leirelag ble avdekket rett sør for tufta på id141160. Dette kan ha fungert som et depot av råmateriale for konstruksjon og reparasjon av ovnssjakta. På id141161 kunne åpningen til luftinntaket for belgen påvises i ovnsjaktløpet. Foran åpningen var det en arbeidsplattform der blåsebelgene kan ha vært plassert. På samme lokalitet ble det også påvist en grop med slagg og kull som kan være restene etter ytterligere én ovn, eller som kan ha vært tilknyttet smieaktivitet på anlegget. På id151880 ser det ut til å ha vært et hellelagt arbeidsområde foran ovnene.

Id102394 hadde et malmlag som ble tolket som en mulig røsteplass. I tillegg var det svært tykke malmlag langs innsiden av den ene kullgropen. Dette tolkes som at malmen har blitt lagret der i kortere eller lengre tid. To av anleggene (id102404 og id151880) hadde til dels tykke malmlag under slagghaugene, i helling ned fra tilhørende ovner. Plasseringen av malmen er ikke tilstrekkelig godt forklart; det er et tilsynelatende lite hensiktsmessig sted å skulle lagre malm, og dersom det er produksjonssøl, er det store mengder med malm som har gått tapt.

Lokaliteten som skilte seg mest ut var id102404. Nordøst på lokaliteten lå en noe sparsommelig helleforet hellegryte med rester av sjaktmateriale liggende i toppen. I den nærliggende slagghaugen ble det funnet biter av slaggblokker, som dannes ved at slagget samles opp og stivner i en grop under ovnen, i dette tilfellet hellegryten. Slagget i slagghaugen var imidlertid variert og inneholdt også bunnskollefragmenter og rester av tappeslagg, som forbindes med fase II-teknologi. I selve hellegryten ble det ikke funnet slaggblokker, men biter at knudret, korallaktig slagg. Slaggblokker dukket derimot opp i konstruksjonen på fase II-ovnen sørvest på lokaliteten. Ovnen var anlagt i en langt større grop, tolket som en arbeidsgrop. I bunnen av ovnen lå bunnskollen og slagget i slaggrennen bevart.

Kullgropene

Det ble undersøkt til sammen 16 kullgroper. Ti lå på eller tett opptil selve jernvinneanleggene, mens de seks siste lå enkeltvis i terrenget. Kullgropene hadde stort sett oval eller rund bunnform, men to kullgroper, én på Haugan og én på Mosetertoppen, hadde rektangulær bunnform. Kullgropene inne på jernvinneanleggene på Haugan var flerfasete.

Plan av kullgrop A3059 på id141160 under snitting; den rektangulære ytteravgrensningen er eldste fase, mens det ovale kullaget i midten stammer fra den yngste bruksfasen (Cf34914_429).

Produksjonsvolum og metallurgiske analyser

Produksjonsvolumet for et jernvinneanlegg beregnes ut fra mengden slagg og forventet utbytte av jern per kilo slagg, noe som kan variere kraftig. Estimatene fra Haugan og Mosetertoppen benytter noe forskjellige modeller, noe som har gitt større spenn i tallene fra Mosetertoppen. Tallene som oppgis er minimums- og maksimumsberegningene for hvert anleggene.

Fase I-ovnen på Mosetertoppen har hatt lavest produksjon, estimert til ca. 0,1-0,6 tonn. Produksjonen i fase II-ovnene har stort sett hatt en produksjon innen 0,5-6 tonn. Unntaket er den doble ovnen på id141160, som anslagsvis har produsert 8,3-15 tonn. De metallurgiske analysene har til en viss grad påvist sammenhenger og forskjeller mellom slagg fra ovner og/eller slagghauger og nærliggende malmlag, og antyder at de fleste anleggene kan ha vært benyttet til flere blestringer. Malmen som har vært benyttet har vært produsert lokalt.

Dateringer og vedartanalyser

De 42 vedartanalysene påviste bjørk, furu og gran. Bjørk var hyppigst i alle områder. På Mosetertoppen var det en god del variasjon i bruken av vedart, mens det på Haugan var begrenset forekomst av gran og furu. På Mosetertoppen var det særlig mye furu i de eldste anleggene. Dette utgjør et usikkerhetsmoment i dateringene for de eldste strukturene. Dateringene reflekterer alderen på trevirket, men furuved kan ha høy egenalder ved bruk. Anleggene datert på furu trenger derfor ikke være like gamle som trevirket.

Dersom vi ser bort fra egenalderproblematikken, ser det ut til at det har vært blestret i ovnene fra vikingtid og godt inn i høymiddelalder, kanskje også i senmiddelalder. Tidsspennene som angis for de 41 radiologiske dateringene baserer seg på 2-sigmakalibreringer og er ganske vide. Det betyr ikke at anleggene har vært i bruk gjennom hele perioden, men at de har vært i drift i kortere eller lengre tid i løpet av den angitte perioden.

Hovedaktiviteten i området ser ut til å ha vært i perioden ca. 1150-1400 e.Kr., altså i høymiddelalder og senmiddelalder. Den statistiske sannsynligheten i disse dateringene er høyest frem til ca. 1300, men det er også mulig at aktivitetene har foregått så sent som ca. 1400 e.Kr.

Noen dateringer skilte seg ut fra de generelle trendene. Den tidligste påviste aktiviteten var et tykt malmlag på id102404, datert til folkevandringstid (420-570 e.Kr.). Lagets kjemiske sammensetning skilte seg fra slagg og malm fra senere produksjon.

Den eldste ovnen var hellegryten på samme lokalitet, i bruk en gang mellom 770 og 1160 e.Kr. Fase II-ovnen samme sted kan ha vært i bruk samtidig som hellegryten, og kanskje samtidig som den eldste bruksfasen på id141160, datert til hhv. ca. 1020-1220 og ca. 1040-1150 e.Kr. Også en del av kullgropene, mer spesifikt fire enkeltliggende kullgroper (id19920, id102376, id151913, id151811) og én kullgrop på id141160, ble datert til samme periode, innenfor ca. 1010-1170 e.Kr.

The post Jernproduksjon i Øyer appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

At Setesdal har vore heim for vikingar er ikkje noko nyhende. Ei rekkje gravfunn og lausfunn har lenge vitna om omfattande aktivitet i dalføret i førhistoria, mellom anna i vikingtid. I samband med utbygging av riksveg 9 har me i tillegg til omfattande informasjon om gravskikk også fått kunnskap om busetting og levevegar. Det er særskild tre store undersøkingar som har skild seg ut, Moi (2007) og Langeid (2011) i Bygland kommune, og Sandnes og Kveste (2014) i Valle kommune, men andre undersøkingar fyller ut denne historia.

Her skal me byggja og her skal me bu

På Moi og Sandnes vart det undersøkt fleire hus frå vikingtid. Busettingane og husa har stor likskap, men òg særskilde trekk. Bustadhusa har vore stolpebygde treskipa langhus med sigarforma grunnplan, der endane smalnar av. Veggstolpane kunne vere uvanleg store, og kan ha bore delar av takvekta. Husa har hatt eldstader langs midtaksen. Langhusa har ikkje stått einsame, men har vore del av større tunområde med andre bygningar. Dei andre bygningane kan til dømes ha husa dyr, vore lagerrom eller vore nytta til handverk.

Langhuset på Moi. Dei raude og kvite stikkene viser kor dei indre stolpane i huset har stått, medan pappasjettane syner kor stolpane i dei konvekse ytterveggane har stått. Hola med dei mørke områda i forgrunnen er grophuset, og det mørke området bakarst i huset er kulturlag som kan tyde på at husdyra har hatt rom i huset. Foto: Gaute Reitan, Kulturhistorisk museum.

Langhuset på Moi låg nordaust-sørvest, og dei mange stolpehola syner at huset har vore bygd om eller erstatta minst ein gong (hus I/V). Huset har vore opptil 37,5 m langt og 8 m breitt. I ein tidleg fase har det ligge eit grophus sør for gavlen av langhuset. I ein seinare fase har langhuset vorte utvida og anlagt over restane av grophuset, medan ein massiv stolpebygning, forslagsvis tolka som eit stabbur/loft, vart reist noko lengre sør for langhuset. Tjukke lag i nordenden av langhuset tyder på at husdyr kan ha vore halde i same hus som folk når dei ikkje har stått ute. Vikingtidstunet på Moi vart truleg etablert på 900-talet, og har vore i bruk til langt inn på 1200-talet.

Utgravingsområdet på Sandnes med eit nordleg tun (hus 1-2, og smieområde) og eit sørleg tun (hus 3-7), og andre strukturar.

På Sandnes var det to langhus om lag 30 m frå kvarandre, retta om lag aust-vest. Langhuset i sør var i bruk i lang tid, og vart endra fleire gonger. Den tidlegaste bygningen var den minste (hus 7). Denne vart rive og erstatta av ein større bygning (hus 3A), som seinare vart utvida i bredda, og veggkonstruksjonen vart delvis endra (hus 3B).  På det største var huset ca. 24,5 m langt og 7 m breitt. Ytterlegare tre mindre og uregelrette bygningar (hus 4-6) ligg saman med hus 7/3A/3B og dannar eit halvt lukka tun. Husa har delvis overlappande dateringar frå stolpehol til ca. 770-980 e.Kr. Fasane i langhuset tyder på ei lang brukstid, og ein kan sjå føre seg at det første langhuset vart reist tidleg på 800-talet, og vart bygd om i løpet av dei neste 200 åra. Dateringar av forkola tre frå eldstader i hus 3A/3B tyder på at langhuset har vore i bruk til godt innpå 1000-talet. Dei andre husa kan ha vore brukt gjennom hele brukstida til langhuset, eller berre i kortare periodar.

Langhuset i nord (hus 1) hadde éin bruksfase, og få teikn på reparasjonar eller utskiftingar. Huset var om lag 22 m langt og 5,5 m breitt. I nordvest låg ein mindre bygning (hus 2) vinkelrett på langhuset, medan den nordlege og austlege avgrensinga av tunet fall utanfor utgravingsområdet. Dateringane tyder på at desse husa vart oppførte på 900-talet, og soleis at dette tunet vart etablert seinare enn det sørlege tunet.

Til venstre: Arkeologane Solfrid Granum, Martina Svensson, Óskar L. Arnarsson, Mari D. Hartvigsen og Heidi Eltoft reinsar fram hus 1 på Sandnes. Til høgre: Hus 3A/3B/7 på Sandnes etter undersøkinga. Foto: Camilla C. Wenn, Kulturhistorisk museum.

Samanlikna med hus frå eldre jernalder, ca. 500 f.Kr. til 570 e.Kr., har få hus vore undersøkte frå merovingartid og vikingtid, fram til ca. 1050 e.Kr. Ytterlegare eit samtidig eksempel frå Setesdal finst likevel, på Skarg ved Bossvatn i Bykle kommune. Her har ei hustuft på minst 20 m lengd og ca. 5,6 m breidde vorte undersøkt. Vikingtidshusa som har kome fram i Setesdal er uvan kost som kan fortelje oss om andre sider ved vikingtida enn det me får frå gravene.

Dyrka og eta og halda hus

På og rundt tuna på Moi og Sandnes vart det òg funne kokegropar til matlaging. Kokegropar krev meir innsats og ressursar enn eldstader, og vart truleg ikkje nytta til daglegdags matlaging. Kan hende vart dei nytta til større samlingar og feiringar på tuna. Tjukke dyrkingslag fortel om jordbruket, og analyser av brente korn og pollen syner fram vekstane i nærleiken. På Langeid vart det dyrka bygg og rug vedvarande frå før Kristi fødsel og inn i mellomalder, om lag år 1200, mens det har vore beitemarkar omkring. På Sandnes og Kveste har dyrkinga starta seinare, men seinast i vikingtid var store delar av slettene fulle av havre og bygg, kanskje også kveite, mens beitet truleg har vore i utkantområda. Spor av andre mat- og fôrplantar har blitt funne i og kring husa. Analysar av brende bein syner at ein har ete storfe, får, geit, tamsvin, fugl og ein type laksefisk, truleg sik.

På Sandnes har det vore arbeidd med jern vest for hus 2. Analysar av slagg og jordprøver tyder på at ein både har foredla råjernet, luppar frå jernframstillinga, og laga gjenstandar av det reinsa jernet. Jernet har truleg vore framstilt i heiane som krinsar om dalen. Frå Hovden, øvst i dalføret, finst rikelege spor etter jernframstilling. Produksjonen var størst i mellomalder, men han starta allereie om lag 500 e.Kr., og gjekk føre seg gjennom vikingtida.

Og så kjem slutten…

Arkeologane Josefine K. Sandvik, Heidi Strandmann, Liv G. Lofthus og Johanne C. F. Hortemo undersøker gravfeltet på Langeid. Foto: Camilla C. Wenn, Kulturhistorisk museum.

Gravfunn har vist at setesdølane i vikingtid har fått med seg flotte gravgåver. Undersøkinga av eit gravfelt med 21 såkalla flatmarksgraver på Langeid støtta opp om dette, men gav oss også mykje anna informasjon. Gravfeltet var truleg i bruk ei avgrensa periode på 900-talet og første halvdel av 1000-talet. Flatmarksgraver er groper gravne ned i bakken og hadde ikkje gravhaug over. Mange har likevel vore markerte i overflata, med til dømes heller, rundkamp eller stolpar, så man enkelt fann att gravene. Som regel vart leikamen lagd i graven heil, men nokre vart kremerte før gravlegginga.

Kvardagsgjenstandar som knivar, eldslagingsstål og flint, bryne, nøklar, spinnehjul og andre tekstilreiskapar var vanlege. Våpen som økser, sverd, spyd og piler tyder på at ein skulle kunne forsvara seg. Spenner og smykke i bronse og sølv, og fargerike perler i glas og rav vitnar om at ein pynta seg. Mange av perlene kom langvegsfrå, og saman med vektskåler, tyske, engelske og arabiske myntar og anna sølv som var klipt opp fortel oss at dei handla med omverda langt unna dalføret.

Vektlodd, myntar og andre sølvklipp frå Langeid. Foto: Ellen C. Holte, Kulturhistorisk museum.

Det kan synast som noko fleire menn enn kvinner vart gravlagde på Langeid, men sidan det nesten ikkje fanst skjelettrestar, er dette uklart. Det vart funne få barnegraver. I nokre graver har meir enn ein person vorte gravlagd, men truleg ikkje på same tidspunkt. Gravplassen på Langeid har vore for eit lokalsamfunn, der det nok har vore forskjellar mellom folk, men dei var ikkje nødvendigvis så store. Eit anna aspekt er at fleire graver har vorte forstyrra ikkje lenge i ettertid. Det er tydeleg at nokon har teke seg inn i gravene, teke gjenstandar og flytta på dei døde.

Flatmarksgravene kjenner me andre stader i Setesdal, til dømes på Hovet i Valle kommune, og på Senum i Bygland kommune. Haugar vart likeeins brukte som gravminne. Restane av gravhaugar på Sandnes, Hovet og Langeid kan ikkje dateras sikkert til vikingtida, men det finst andre døme, for eksempel på Nomeland. Det er påfallande at mange av dei heidenske vikinggravene i Setesdal er svært seine, og stammar frå ei periode der kristninga i Noreg var omfattande, særleg i kyststroka. Setesdal, og truleg andre djupe dalføre, held derimot på dei gamle tradisjonane. Flatmarksgravene og gravhaugane med gravgåver er som type heidenske og ikkje kristne. Likevel hadde ein av gravene på Langeid et praktsverd med tydeleg kristen symbolikk (sverdet kan du sjå på utstillinga VÍKINGR), der ei mogleg tolking er at eigaren har vore med i hæren til den kristne kong Knut mektige.

Langeidsverdet frå sein vikingtid. Foto: Ellen C. Holte, Kulturhistorisk museum.

Hittil har me ikkje hatt moglegheit til å undersøke hus, tunområde og kvardagsaktivitetar med samstundes graver på same stader. Dei resultata me har så langt, tyder likevel på at sjølv om me ikkje kan følgje familiane på gardane heilt inn i grava, har busetnadane me undersøker vore representative for gravene, og omvendt.

Kart over lokalitetane som er nemnde i teksten og dagens tettstader.

Om du vil lese meir om vikingane spesielt og fortida generelt i Setesdal kan desse tipsa vere av interesse; lenker til Kulturhistorisk museums utgravingsrapportar finst ved stadnamna i teksten over.

Glørstad, A. Z. T. 2020: The Cross and the Sword: Signs of Dual Religious Belonging in a Late Viking-Age Warrior Grave at Langeid, South Norway. I A. Pedersen & S. M. Sindbæk (red.): Viking encounters. Proceedings of the Eighteen Viking Congress, s. 198–210. Aarhus Universitetsforlag, Århus.

Glørstad, Z. og C. C. Wenn 2017: A view from the valley: Langeid in Setesdal, South-Norway – a Viking Age trade station along a mercantile highway? I Viking-Age Transformations: Trade, Craft and Resources in Western Scandinavia, redigert av Z. Glørstad og K. Loftsgarden, s. 191-211. Ashgate.

Jansen, L., I. Paulsen og N. O. Sundet (red.) 2014: Spor i Setesdalsjord. Bokbyen forlag AS, Tvedestrand.

Larsen, J. H. 1980: Vikingtids handelsplass i Valle, Setesdal. Universitetets Oldsaksamling Skrifter. Ny rekke. Nr. 3. Oslo

Larsen, J. H. 1984: Graver fra sen hedensk tid i Aust-Agder. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1982/1983, s. 173-181. Oslo.

Larsen, J. H. 2000: Vikingtidsfunn fra Aust-Agder. Agder i fjern fortid. Skriftserien nr. 72. Høgskolen i Agder, s. 21-57. Kristiansand

Loftsgarden, K. og C. C. Wenn. 2012: Gravene ved Langeid – foreløpige resultater fra en arkeologisk utgravning. Nicolay arkeologisk tidsskrift, 117, s. 23-32

Løken, T. 1971: Dødehus over vikingtidens flatmarksgraver? Nicolay arkeologisk tidsskrift 9:17-21.

Reitan, G. 2011: Moi – ett jorde, én gård, mange faser? Fra bronsealder til vikingtid og middelalder i Bygland, Setesdal. Viking LXXIV, s. 165- 191. Oslo

Rolfsen, P. 1977: En fjellgård fra jernalderen i Bykle. Viking XL, s. 79-128. Oslo.

Vike, V. 2016: «Det er ikke gull alt som glimrer»: bredøkser med messingbeslått skaft fra sen vikingtid. Viking LXXIX, s. 95–116.

Wenn, C. C. 2020: What happened at Langeid? Understanding reopened graves after time has taken its toll. I E. Aspöck, A. Klevnäs & N. Müller-Scheeßel (red.): Grave Disturbances: The Archaeology of Post-depositional Interactions with the Dead s. 137–156. Oxbow Books, Oxford.

Wenn, C. C., Ó. Arnarsson og G. B. Bukkemoen 2015: Hus, haug og det omkring – Arkeologiske undersøkelser langs rv. 9 i Setesdal. Nicolay arkeologisk tidsskrift 126:29-36.

Rapporter fra utgravninger etter denne artikkelen ble publisert:

Forsetløkken, L. 2022a: Rapport fra arkeologisk utgravning. Smie/produksjonsplass fra sen vikingtid/tidlig middelalder. Rv9 Besteland-Helle, 70/4, Valle kommune, Agder. Arkeologisk utgravningsrapport. Arkeologisk seksjon, Kulturhistorisk museum, UiO.

Forsetløkken, L. 2022b: Rapport fra arkeologisk utgravning. Bosetningsspor, produksjonsområde, dyrkningsspor og avfallslag fra romertid/tidlig middelalder. Rv9 Rotemo-Lunden, 22/6, Valle kommune, Agder. Arkeologisk utgravningsrapport. Arkeologisk seksjon, Kulturhistorisk museum, UiO.

The post Setesdal og vikingane appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Sentralt på utgravningsområdet på Blaker ble det funnet store mengder stolpehull i forskjellig størrelse. Det var de små stolpehullene som satte oss på sporet av hvor det hadde ligget et hus: En rekke med småstolper på ca. 15-25 cm i diameter tett i tett utgjorde den østlige veggen i huset. En liknende stolperekke, om enn ikke så tettstående, ble funnet lengre vest. Mellom disse to rekkene var det større stolpehull, organisert i to mer eller mindre parallelle rekker. Vi hadde et treskipet langhus!

Langhuset etter snitting, med takbærende stolpehull, mange av dem ganske store, i midten, og små veggstolper langs sidene.

Huset var ca. 26 m langt, og orientert NNØ-SSV. I nordenden var det ca. 6,5 m bredt, mens det i sør var nesten 9 m bredt. Avstanden mellom de takbærende stolpene var omtrent den samme som mellom takbærende stolper og veggstolper. Inne i huset ble det undersøkt flere sterkt kullholdige nedgravninger. To av dem lå i husets midtakse, og kan ha vært husets ildsteder.De øvrige er stort sett kokegroper, og et par er klart stratigrafisk yngre.

Arkeologene i full gang med å snitte nordenden av langhuset.

Foreløpig er det usikkert hvor inngangen(e) har vært. De mer sporadiske veggstolpene langs husets vestside kan være tegn på åpninger, men kan også skyldes at disse stolpehullene var grunne, og derfor kan ha blitt pløyd vekk. Det virker lite sannsynlig at det har vært en inngang langs østsiden. Kortendene, i nord og sør, kan ha vært mulige inngangspartier. Foreløpig har vi ingen dateringer på huset, men formen kan indikere at huset stammer fra de siste århundrene før vår tidsregning.

Dette var ikke det eneste huset på jordet. Inn mot veien til Blaker kirke lå et mindre hus, ca. 5 m langt, men uten bevarte veggstolper. Øst og vest for det store langhuset har det trolig også vært andre hus, men her jobber vi fremdeles med å få system i stolpehullene. Det er mulig at det dreier seg om flere mindre bygninger, kanskje med spesialiserte funksjoner.

Et lite hus med tre stolpepar lå langs veien. Stolpehullene her var svært utvaskete.

The post Boligjakten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Oppe i det ene hjørnet av utgravningsfeltet på Blaker har det dukket opp spor etter graver, i form av fotgrøfter og branngroper. Vest for gravene ligger det flere kokegroper og andre nedgravninger, som kanskje har vært brukt i gravritualer tilknyttet gravminnene.

Gravfeltet sett fra luften, med tre fotgrøfter og tre graver, og kokegroper og andre nedgravninger omkring. Det nettliknende mønsteret i bakken er dyreganger fra jordrotter og liknende (dronefoto: Steinar Kristensen, KHM).

To fotgrøfter har blitt fullstendig avdekket. Fotgrøft 1 er opptil 13 m i diameter og har omkranset en gravhaug på ca. 9 m i diameter. Fotgrøft 2 er betydelig mindre, bare 5 m i diameter, mens haugen har vært ca. 4 m i diameter. I tillegg har vi avdekket deler av en tredje fotgrøft, som fortsetter inn i profilet langs siden. Denne ser ut til å vært opptil 20 m i diameter. Ettersom gravhaugene som disse fotgrøftene har omkranset i all hovedsak har blitt pløyd vekk i nyere tid, er det lite igjen av de opprinnelige gravleggingene. Innenfor fotgrøft 1 lå det tynne lag med kull sporadisk spredt utover, kanskje rester etter et kremasjonsbål, men det har ikke blitt funnet gjenstander i laget som kan bekrefte at det er restene etter gravleggingen.

Nordøst for fotgrøftene har vi derimot vært heldigere. Der har vi undersøkt tre såkalte branngroper, som var mellom 75 og 115 cm store, og opptil 30 cm dype. I bunnen av gropene lå det tykke lag med brente bein og kull fra kremasjonsbålet, sammen med forskjellig gravgods.

Grav 1 i profil, med et tykt kullag med mye bein i bunnen. Et kleberskår stikker ut av profilet langs venstre side.

Blant funnene er det flere glassperler, bissel og brodd, spinnehjul, kniv, nøkkel, mange små nagler, og et nesten komplett, om enn oppstykket, kleberkar. Det gjenstår mye arbeid før vi er ferdige med å tolke gravene, men ut i fra det vi ser av gravgodset, er de trolig fra vikingtid. Gravhaugene som fotgrøftene har tilhørt har vi ikke datering på foreløpig, men utgravninger gjort i nærområdet kan tyde på at de stammer fra eldre jernalder, og er noen hundre år eldre enn branngropene.

Glassperle fra grav 1

Glassperle fra grav 3

Kniv fra grav 3

Bissel fra grav 3

Del av spinnehjul fra grav 1

Nesten komplett kleberkar fra grav 1

The post Et glimt inn i fortidig gravskikk på Blaker appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På Blaker, rett øst for kirken, undersøkes det i sommer et jorde med omfattende funn fra jernalderen. Utgravningene begynte 22. mai, og fortsetter til slutten av august. Blakerområdet er kjent for rike kulturminner. Blaker har historie som kirkested tilbake til middelalder, og gårdsnavnene i området tyder på at gårdene kan stamme fra jernalderen. Det er flere gravfelt og enkeltliggende gravhauger nær utgravningsområdet, og tidligere undersøkelser gir pekepinn om hva som kan forventes. Tidligere metallsøk på jordet har frembrakt gjenstandsfunn som dekker en lang periode fra romertid til middelalder.

Utgravningen foregår på jordet foran Blaker kirke, ikke langt fra Glomma (dronefoto: Magne Samdal).

På Foss, bare ca. 100 m fra utgravningsområdet er det påvist kokegroper og del av langhus fra jernalder. Om lag 300 m sørøst for lokaliteten ble det i 2004 undersøkt et stort kokegropfelt på Bergerjordet. I tillegg til drøyt 180 kokegroper ble det undersøkt 10 fotgrøfter fra gravhauger, og 9 kremasjonsgraver hvorav 6 var tilknyttet gravhaugene. Gravene stammet fra førromersk jernalder til begynnelsen av folkevandringstid. Kokegropfeltet var i bruk før, under og etter gravene, fra 700-tallet f.Kr. til overgangen merovingertid–vikingtid. Også på Svarstad, ca. 400-600 m øst for lokaliteten, er det funnet bosetningsspor, inkludert to hus fra yngre bronsealder og førromersk jernalder, kokegroper og ildsteder fra yngre bronsealder og frem til høymiddelalder, samt rester av en smie/reduksjonsovn.

Ved årets utgraving ved Blaker jobber vi fremdeles med å fjerne matjorden. Nedgravd i undergrunnen har vi hittil funnet ca. 140 kokegroper og over 300 mulige stolpehull. Strukturene ligger samlet, og delvis under og over hverandre. Alle stolpehullene stammer trolig fra hus på en jernaldergård, mens kokegropene heller er å forstå som spor etter et samlingssted for store grupper av mennesker. Siden kokegropene og stolpehullene overlapper hverandre, er det grunn til å tro at disse aktivitetene ikke har skjedd samtidig. Trolig har man brukt stedet i lang tid, men til forskjellige formål.

Gruppe med kokegroper og nedgravninger, der en oval kokegrop til venstre skjærer en rektangulær kokegrop, som igjen skjærer en mindre nedgravning oppe til høyre, og nok en rektangulær kokegrop skjærer nedgravningen. Ytterligere én oval kokegrop ligger oppe i venstre billedkant (foto: Camilla C. Wenn).

Foreløpig har vi noen indikasjoner på perioder med aktivitet, men det vil bli gjort omfattende analyser og dateringer som del av prosjektet for å få en bedre forståelse av når og hva slags aktiviteter som har foregått. Under registreringen i forkant av utgravingen fikk Akershus fylkeskommune datert prøver til ca. 400-200 f.Kr. og ca. 100-350 e.Kr., i periodene vi kaller førromersk jernalder og romertid. Av kokegropene er en god del svært store, blant dem også rektangulære kokegroper. Disse ser ut til å dukke opp i midten av romertid, på 200-tallet e.Kr., og er i bruk til overgangen til yngre jernalder, mot slutten av 500-tallet.

The post På jakt etter jernalderens Blaker appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I naturskjønne omgivelser like sør for Geiteryggen i Skien kommune undersøker Kulturhistorisk museum sommeren 2016 en rekke kulturminner i forbindelse med omleggingen av rv. 36.

Da undersøkelsen startet, lå fokuset på et gravfelt bestående av én stor og to mindre hauger på en øvre, østlig flate og én stor gravhaug ca. 60 m lenger vest, i nederste del av en vestvendt skråning. Knappe 200 m øst for gravfeltet ligger en nord-sørgående hulvei som også skal undersøkes. Mesteparten av området har inntil nylig vært dekket av til dels tett barskog, mens noe har blitt hogd i løpet av de siste 10 år og fungert som beite. Stubber og røtter har gitt en del utfordringer under avdekkingen det tynne torvlaget.

Området viste seg å være langt mer innholdsrikt enn forventet. I tillegg til gravhaugene på den østlige flaten, ligger det her også trolig flatmarksgraver, markert med steiner langs kantene. Den vestlige gravhaugen har vist seg å være omfattende, og er ca. 18 m på det bredeste, med spor etter en kantkjede av store steiner. Ved siden av gravhaugen ligger tre steinpakninger. Alle de fire gravhaugene har blitt åpnet i fortiden, noe vi kan se av de omfattende plyndringsgropene i midten av haugene. Når vi undersøker haugene, vil vi kunne si mer om hvor ødelagte de opprinnelige gravene er. Selv om de har vært plyndret, kan mye av det indre gravminnet allikevel være intakt.

Oversikt over utgravningsområdet med foreløpige tolkninger (kart: Kristin Eriksen, KHM).

På sletten som ligger nedenfor de østlige gravhaugene, og ovenfor den vestlige haugen, dukket en overraskelse opp. Før avtorving var en svak forhøyning synlig blant all lyng og småtrær som dekket området. Nå som torven er fjernet, ser vi en nærmere 40 m lang hustuft, anlagt tilnærmet nord-sør. Hustuften har hatt en bred dreneringsgrøft langs østsiden, som har ledet vekk regnvann fra den øvre terrassen. Ansamlinger av steiner i nordlig del kan være skoning i stolpehull. Sørenden er definert av en rekke med store steiner, mens nordenden er mindre godt bevart. Tuften utnytter delvis terrenget, og er delvis planert ved at det har blitt lagt på fyll, særlig langs vest- og sørsiden. Huset er langt bedre bevart enn vi er vant til på Østlandet, der vi er oftest kun finner stolpehullene og kanskje veggrøfter bevart, siden plogen har fjernet lag og avsetninger inne i husene. Informasjonsverdien i huset er derfor veldig god – men samtidig betyr det at det er vanskeligere å tolke huset i den tidlige fasen fordi påfylte lag foreløpig skjuler stolpehull og andre konstruksjonselementer. Nærmere undersøkelser av tuften vil kunne fortelle oss mer om hvor gammel den er, konstruksjon, mulige rominndelinger og forskjellige funksjoner. Foreløpig har det kommet ett spennende funn fra tuften, en nøkkel!

Kroknøkkel funnet i hustuften. Et lite stykke av nøkkelen er brukket i enden, men den er ellers godt bevart.

Det ligger en god del stor, jordfast stein i området, og særlig på sletten sør for hustuften. Rundt disse steinene ligger det små røyser av stein i varierende størrelse. Plasseringen av disse røysene tyder på at det er snakk om rydningsrøyser. Det har ikke blitt påtruffet dyrkningslag under det tynne torvlaget, men man kan se for seg at det har blitt ryddet stein på tunet, og kanskje i omkringliggende beiteområder.

I de kommende ukene blir det hektisk aktivitet når vi jobber oss ned i graver og hustuft for å få en bedre forståelse av hva som har foregått på Solum, og når det var aktivitet her.

The post Gård og grav, hånd i hånd appeared first on Norark - Norsk arkeologi.