Senhøsten 2021 gjennomførte Kulturhistorisk museum en undersøkelse av to steinalderboplasser ved Kloppedalsmyra i Eydehavn, Arendal.

Etter en innledende undersøkelse viste det seg raskt at den ene hadde et mye større vitenskapelig potensial enn den andre, og det ble derfor prioritert å fokusere kun på denne i det videre arbeidet.

Lokalitetenes beliggenhet i dagens Eydehavn. Illustrasjon; Magnus Holen, KHM

Lokaliteten under utgravning. Boplassen ligger fint til mellom beskyttende bergvegger. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Da vi startet arbeidet så vi raskt at en av dem så særdeles lite lovende ut, og etter en kort undersøkelse fikk vi det bekreftet. Vi konsentrerte oss derfor om den andre boplassen, som fikk det artige navnet Klopp 1.

Boplassen viser seg å ha vært i bruk i overgangen mellom eldre og yngre steinalder (ca. 4000 f.Kr.), noe som passer godt med beliggenheten over havet. Dette er en brytningstid mellom eldre- og yngre steinalder, og funn av en stor mengde pilspisser i kombinasjon med beliggenheten helt i strandsonen peker i retning av en klassisk fangstboplass. Utgravningen gav et innblikk i denne brytningstiden mellom etableringen av det tidlige jordbruket- og en jakt og fangstbasert økonomi i området, og er svært interessant i så måte.

For 6000 år siden lå boplassen på en liten øy, fint plassert i strandkanten med minst to havnemuligheter. Rundt boplassen er det høye berg som har beskyttet mot vær og vind, og gitt ekstremt god utsikt i flere retninger. Plasseringen vitner om at man på den tiden var like opptatt av boligens beliggenhet som det vi er i dag.

Landskapet rundt Eydehavn for rundt 6000 år siden, når havet sto ca 19 meter høyere enn i dag. Illustrasjon; Magnus Holen, KHM

Som ved de fleste andre steinalderutgravninger i Norge består funnmaterialet ved Klopp 1 utelukkende av stein, nokså jevnt fordelt mellom flint og kvarts. Selv om vi har funnet over 3000 gjenstander på boplassen, er mesteparten av dette avfall fra produksjonen av redskaper.

Dette avfallet er verdifullt på den måten at det forteller noe om teknologien på boplassen, som igjen kan gi oss tolkningsmuligheter for blant annet alder, opprinnelse, sosiale forhold og diverse andre aspekter som er vanskelige å forklare uten tilgang på skriftlige kilder.

På boplassen fant vi to rektangulære økser av bergart. Begge er slipt over det hele, har rette sidekanter og rett egg, og passer tidsmessig godt med det øvrige funnmaterialet. Og selv om de er laget av stein vil økser fra denne perioden for de fleste være gjenkjennbare som økser,

I tillegg til de to øksene fant vi flere økseemner (uferdige økser) av samme type materiale som de ferdig øksene. Funnene lå nokså tett sammen. Det kan tyde på at de har utgjort et slags lager av halvferdige økser, som av en eller annen grunn aldri ble gjort ferdige.

Boplassen var også rik på fragmenter av slipeplater. Slipeplater kan sammenlignes med sandpapir, men ble brukt til å slipe økser og andre steinredskaper.

På lokaliteten ble det funnet flere biter av slipeplater av sandstein. Denne ser ut til å ha vært sirkulær og rundt 20-30 cm i diameter før den ble oppbrukt og kastet. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Pilspissene vi fant i Eydehavn går under kategorien tverrpiler, og skiller seg litt fra det man tenker på som en pilspiss. Vanligvis består en pilspiss av en eller flere egg(er) som munner ut i en spiss, men tverrpiler har ingen spiss. Der spissen vanligvis ville vært har de en tverrgående egg, derav navnet tverrpil.

Til slutt må vi nevne et artig redskap vi fant, et flerbruksredskap av finkornet og myk bergart. Det kan være vanskelig å se på bildet, men steinen har altså vært brukt både som ambolt, slipeplate og knakkestein. Det er en uvanlig, og morsom, kombinasjon.

Den har vært god å holde i hånden og kan ha vært noens personlige utstyr.

På grunn av åpenbare omstendigheter har de siste feltsesongene vært preget av lite formidling i felt. Da vi var i Eydehavn var heldigvis de fleste restriksjoner på pause, og vi fikk sjansen til å ha både en skoleklasse og en barnehage på besøk. Skoleklassen fikk til og med være med å grave litt den siste uken i felt.

Vi hadde besøk av flere skoleklasser fra Eydehavn skole og Eydehavn Naturbarnehage som fikk prøve seg som arkeologer. Foto; Magnus Holen, KHM

The post Fangst og fiske for 6000 år siden appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Kragerøs eldste boplass er avdekket på Rinde, Telemark og Vestfold. Boplassen er 10 000- 11000 år gammel. Den ligger rundt 74 meter over havet, og var strandbundet da havet sto opp hit etter istidens slutt.

Slik så det ut da havet sto 74 meter høyere enn i dag. Illustrasjon; Magne Samdal KHM.

Den gang da boplassen var i bruk lå den på en halvøy, med god ly i alle retninger, og intet mindre enn tre naturlige båthavner, både i nord, sør og øst.

Her kan det ha blitt trukket båter inn på land, og her kan det ha bodd fangstfolk i kortere eller lengre tid, på jakt etter fisk og selstimer som det er mye av i området.

Lokaliteten under utgraving. Foto; Birgitte Bjørkli KHM.

På boplassen var det et klassisk funnmateriale fra perioden, med flekker og forarbeider til pilspisser i flint, samt en del av en skiveøks i flint. Øksa er ødelagt og brent, og kanskje har den blitt kastet på bålet da boplassen ble forlatt?

Mye av flinten på Rinde er brent.

Skiveøks av flint. Foto Birgitte Bjørkli, KHM.

Den første av flintflekkene som ble funnet på feltet. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

The post Kragerøs eldste boplass, så langt appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På Lund Store, Onsøy, Fredrikstad i Østfold undersøkte Kulturhistorisk museum i 2018 en liten lokalitet med kokegroper, udekorert keramikk, en slipt bergartsøks og spredte flintavslag.

Utgravningen ble gjort i forbindelse med utvidelse av Onsøy Pukkverk.

Boplassen var registrert som en steinalderboplass, men etter endt utgraving viser den seg å ha vært i bruk i bronsealder.

Landskapet rundt Onsøy pukkverk er rikt på kulturminner, med både gravhauger, gravrøyser og gravfelt fra bronsealder og jernalder, men spesielt helleristningsfelt fra bronsealder og førromersk jernalder. Utgravningen viste få og svært spredte steingjenstander på lokaliteten i forhold til hva man kunne forvente av en boplass fra eldre del av yngre steinalder, og ingen funnkonsentrasjoner ble dokumentert. Mye av flintmaterialet var smått og endel kan være framstilt ved hjelp av flateretusjering/pressteknikk, som hører hjemme i slutten av steinalder, bronsealder og delvis i førromersk jernalder. Øksa er en firesidig slipt øks av bergart, og denne typen er også vanligst i den yngste delen av steinalder-bronsealder.

Det ble dokumentert åtte kokegroper på feltet. De lå tett samlet og klart avgrenset. Tre av disse er radiologisk datert til slutten av eldre bronsealder (henholdsvis 1195 – 915 f.Kr, 1120 – 900 f.Kr og 1195 – 930 f.Kr) og flintmaterialet kan trolig knyttes til anvendelsen av disse.

Kokegropfeltet . Foto Birgitte Bjørkli, KHM.

Slipt øks av bergart. Foto Birgitte Bjørkli, KHM.

The post Et kokegropfelt i bronsealderens landskap appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I månedsskiftet oktober-november i år foretok Kulturhistorisk museum i Oslo en liten utgravning på Kallarberget, Risør, i forbindelse med utbygging av et hyttefelt. Boplassen er fra yngre steinalder, med et representativt materiale som består av tangespisser og en sylindrisk kjerne av flint, en sterkt fragmentert rektangulær bergartsøks (Vestlandsøks) og rundt 1500 avslag og fragmenter av flint og lokal kvarts. Det ble også gjort funn av 15 knakkesteiner som viser en omfattende produksjonsvirksomhet på stedet. Funnmaterialet passer perfekt med lokalitetens beliggenhet ved datidens strandlinje, ca 19-20 meter høyere enn dagens havnivå.   

Samlet fremkom åtte lokaliteter ved en registering av Aust-Agder fylkeskommune i 2011 (Sundet og Juhl 2012), hvorav deler av den ene (Åsvika I, id 150399) ble gravd ut.

Reguleringsområdet er typisk for kystsonen i området, med et småkupert terreng med dalganger med løsmasser og lavere høydedrag, og strekker seg fra ca 15-75 moh, der det meste av løsmasser er tidligere dyrket.

På slutten av eldre steinalder (ca. 7500–3900 f.Kr.) og i yngre steinalder (ca. 3900–1700 f.Kr.) var Risørområdet et fjord- og skjærgårdslandskap. Høydedragene innenfor planområdet var delvis mindre øyer, mens det indre av dalgangene lå ned mot sjøen. Boplassens beliggenhet underbygger spor etter strandbundet aktivitet i siste del av mesolitikum og i neolitikum.

Utgravningsfeltet ligger 19,5 meter over dagens havniva. Dronebilde; Steinar Kristensen KHM

Bergartsøks. To deler funnet ulike steder på feltet. Foto; Birgitte Bjørkli KHM.

Fragmentert sylindrisk kjerne av flint. Birgitte Bjørkli KHM

Et utvalg av pilspissene fra lokaliteten. Foto; Birgitte Bjørkli KHM.

The post Produksjonsplass i yngre steinalder? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På Løland i Lindesnes ble det i sommer funnet flere langhus fra jernalder. Ikke bare ett, men to treskipede langhus, ett mulig toskipet hus og spor av en nedbrent bygning uten stolpekonstruksjon ble dokumentert. Området var fra før av kjent for sine mange gravfunn fra jernalderen, men har ikke vært undersøkt arkeologisk tidligere. Undersøkelsen ble dekket av Riksantikvaren.

Hus 1 var ca. 30 meter langt, og rundt ni meter bredt. Det var orientert N-S. Huset besto av 28 kraftige, midtstilte, takbærende stolper, 48 mindre veggstolper på hver side, og tydelig markerte veggrøfter på begge sider av huset. Inne i husets midtakse ble det undersøkt flere sterkt kullholdige kokegroper/ildsteder. Disse lå samlet i det som er tolket som et større rom i den sørlige delen av huset, og C-14 dateringer vil vise om de er samtidige med huskonstruksjonen.

Hus 2 var rundt 28 meter langt og åtte meter bredt. Den SV enden av huset manglet, og det har trolig vært lengre. Huset var orientert NNØ-SSV. Det hadde 22 midtstilte, parallelle takbærende stolper og en dobbel veggrøft som markerte den NV langsiden. Veggrøften var delvis steinsatt i den sørlige enden, og det var i tillegg spredte heller og noe stein i denne delen av huset.

Hus 3 er et mulig toskipet hus. Det besto av en enkel rekke med 11 kraftige stolpehull, samt en parallell rekke med 13 små veggstolper langs den vestlige siden av midtstolpene. Det er ennå for tidlig å si om det er noen sammenheng mellom disse, men C14-dateringer vil forhåpentligvis gi oss svar på dette.

Bildet over viser hvordan de treskipede husene kan ha sett ut. Illustrasjon; Arkikon

Innmålingen viser tydelig hvordan husene ser ut i plan. Innmåling og illustrasjon; Nora Hansen

Den undersøkte flaten var spekket med forhistorie, i form av blant annet bosetningsspor,  brent bein, og dekorert keramikk. Det ble til sammen målt inn over 500 strukturer og nedgravninger på den lille flaten, for det meste stolpehull og kokegroper. I tillegg fant vi ardspor og flekker med forhistoriske dyrkningslag. Det ble tatt inn mange prøver av ulike slag, som forhåpentligvis vil gi et godt bilde på bruken av området, og hvilke tidsperioder som er representert.

The post Langhuslykke på Løland appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Sommeren 2017 ble det gjort funn av slått flint på en avtorvet flate i et sandtak på Berby, ved Iddefjorden i Halden kommune. Lokaliteten ligger så nært Svenskegrensa som det går an å komme, og er omkranset av Sverige på tre av fire sider. Det var allerede registrert en boplass fra steinalder (Røsholtene) i området, samt at pilgrimsleden følger Berbyelva forbi boplassen.

Kart med lokaliteten markert. Illustrasjon; KHM

Den utgravde lokaliteten ligger sørvestvendt, ca 27-29 moh., som i følge strandlinjekurvene for området tilsvarer at den har vært i bruk ca. 3500 f.kr. Det svært liten forskjell i strandlinjeforskyvningen i siste del av steinalder, og dette gjør det enklere å sammenligne boplasser fra området med lignende boplasser som ligger i samme høyde i Østfold, eller i Nordre Bohuslän. Kun 10 km bort, ved Massleberget i Båhuslen, ligger en megalittgrav på samme høyde som Berby boplassen. De ser ut til å vært i bruk samtidig, men kanskje av ulike grupper.

Lokaliteten ligger til venstre i sandtaket, og mye av den opprinnelige boplassflaten er gravd bort. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Boplassflaten under utgravning. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Den undersøkte boplassflaten er på rundt 340 kvm., og etter en innledende undersøkelse ble det prioritert å grave tre områder på til sammen 24 kvm. Det ble lagt vekt på å grave en utvidet profilkant i den delen av flaten der noe av torva var bevart, både fordi det her var størst muligheter for å grave i uforstyrret kontekst, og fordi det kunne være strukturer og/eller organisk materiale bevart under torva.

Boplassens høyde over havet stemmer bra overens med funnmaterialet, som i hovedsak består av flint. Det var til sammen 2510 funn. Av redskaper ble det funnet en slipt øks av flint, 33 A-spisser, 5 skrapere og 13 kjerner/kjernefragment (to sylindriske), tre knakkestein og tre malestein. Det ble også gjort funn av udekorert keramikk (98 biter).

Et utvalg pilspisser av flint. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Sylindrisk kjerne av flint. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Undersøkelsen ble utført av tre personer i løpet av tre uker. Det ble tatt ut tre prøver til radiologisk datering av nedgravninger av ukjent karakter, og det blir spennende å se om disse er sammenfattende med det arkeologiske materialet og høyden over havet. Tatt i betraktning utgravningens beskjedne karakter er vi godt fornøyd med resultatene!

Per Persson. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Hanne Greger. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

Alexander H. Søbakken. Foto; Birgitte Bjørkli, KHM

The post Berby, en neolittisk boplass i Østfold appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I forbindelse med utvidelse av Fv 42 gjennom Hovlandsdalen i Birkenes kommune, Aust Agder, undersøkte Kulturhistorisk Museum i høst fem lokaliteter, trolig fra jernalder-middelalder. Det er ikke tidligere gjort arkeologiske undersøkelser i dette dalføret, men det er kjent en rekke rike gravfunn fra jernalder fra området. Det var dermed forventninger til at vi ville gjøre funn som kunne kaste lys over forhistorien i dalen. Årets undersøkelse avdekket flere kokegropfelt, ardspor, dyrkningslag, og det som er tolket som et gammelt veifar.

I denne delen av Aust-Agder er det lite dyrket mark og mye utmark. Terrenget er preget av hei- og fjellområder, og mulighetene for jordbruk opp gjennom dalen har vært sparsomme. De undersøkte boplassene ligger alle i dyrket mark, henholdsvis på to gårder, Hovland og Myklebostad. Fra gården Hovland er det flere funn fra vikingtid. En øks (C26287) er funnet ved jordbryting og funnet er knyttet til tradisjon om et hov på stedet. I 1895 ble det gjort et gravfunn i en haug på gården med sverd, spydspiss, øks, pilspisser med mer (C30530). På Hovland ligger det også et gravfelt.

De eldste på Myklebostad hadde hørt om en vei som skulle ha gått gjennom bygda i «gamle dager». Veien skulle ha gått tvers over dagens dyrkamark på Myklebostad, før den fortsatte opp mot heia. Under utgravningen avdekket vi kanskje rester av denne veien, eller tråkket, som ser ut til å stemme perfekt med beskrivelsen av hvor den gamle veien skal ha gått. Veien var dekket av ca. en halv meter matjord, og var dermed godt bevart med stolpehull i nedkanten flere steder. Det er tatt ut prøver til datering fra veien, og det blir spennende å se hvor gammel den er, eller når den ble anlagt.

Både ardspor og dyrkningslag på Myklebostad kan gi oss ny innsikt i når de første gårdene i dalen ble anlagt, når man ble mer bofaste i området, og når man begynte å dyrke jorda og holde husdyr i tillegg til den jakt- og fangstvirksomheten som må ha foregått her over lang tid. Aust-Agder fylkeskommune daterte en kokegrop fra registreringene til tidlig middelalder. Kokegroper dateres ofte til eldre jernalder. Dersom flere av dateringene herfra viser seg å være av så ung alder kan de ha vært i bruk i lengre tid i området.

The post Jordbruk, veifar og kokegroper i utmarka appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Tre ukers arkeologiske undersøkelser ved Møsvatn er over for i år. Årets sesong var kort og intensiv, og det mangler ikke på spennende resultater som gir et solid grunnlag for videre undersøkelser til neste år!

Møsvatn ligger på 918,5 moh. og er landets tredje største kunstige innsjø med et areal på nærmere 78 km2 ved fullt magasin.

Undersøkelsene utføres av arkeologer fra Kulturhistorisk museum, Telemark fylkeskommune og Norsk Maritimt Museum, og finansieres av en sektoravgift for kulturminner i vassdrag. Prosjektet varer fra 2016-2018, og målet er å fremskaffe ny kunnskap om arkeologiske kulturminner rundt Møsvatn. I år tok vi sikte på en “mellomsesong” der formålet var å registrere i områder der vi ikke kom til før vannet steg i fjor, samt å kontrollregistrere allerede kjente kulturminner i reguleringssonen rundt vannet.

Mogen, utsikt mot Argehovd.

For å komme rundt på Møsvatn er man avhengig av båt. I år var det taxibåt som ble benyttet for å komme seg inn til de veiløse stedene.

Ved Sundet var det tydelig at en stor flokk med rein nettopp hadde trukket forbi. Her var spor etter både store dyr og små kalver.

En stor utfordring i forbindelse med dette arbeidet er at store deler av reguleringssonen rundt Møsvatn er dekket av snø og is når snøsmeltingen starter i fjellet.  Vannstanden stiger raskt, og mye av de opprinnelige landområdene rundt vannet er kun tilgjengelig for undersøkelser i et svært kort tidsrom. Enkelte steder er det snakk om dager, eller til og med timer før smeltevannet oversvømmer kulturminnene.

Opprinnelig strandsone ved Varmevollen i ferd med å oversvømmes av smeltevann.

Ved oppstart i slutten av mai var store deler av vannet dekket av is, og det lå fortsatt is i reguleringssonen.

Bildet viser opprinnelig strandlinje ved Draghaugøya, og en bøye som illustrerer hvor høyt vannet kommer til å stige i løpet av sommeren.

Vi har vært nødt til å gjøre harde prioriteringer for å få dekket størst mulig arealer, og vi har også prioritert områder hvor det på forhånd kunne forventes å være kulturminner med høyt vitenskapelig potensial. I år konsentrerte vi oss om Hondlebukta, Svilling, Mogen, og områdene ved Sundet. Kartleggingen har i tillegg til et antall nyregistrerte jernvinneanlegg, kullgroper, tufter og steinalderboplasser også gitt oss bedre oversikt over tidligere kjente kulturminner.

Vi fant godt bevarte ildsteder flere steder rundt vannet.

Denne hellegryta ligger under vann i løpet av få timer.

Vi registrerte flere områder med utvaskede jernvinneanlegg i den opprinnelige reguleringssonen.

Når torva løser seg opp etter noen tiår under vann er kulturminnene synlige på overflaten.

I noen områder vaskes det ut funn fra steinalder. Flint in situ.

The post Vårens vakreste høyfjellseventyr! appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Feltsesongen er over for i år. Fra august til oktober har totalt 12 lokaliteter blitt undersøkt, 10 fra eldre- og yngre steinalder og 2 fra jernalder. Vi har på det meste vært 22 arkeologer i sving. Til sammen skal 34 lokaliteter   undersøkes. Utgravningene skal pågå ut sesongen 2016.

Prosjektet i Aust-Agder vil belyse et lite undersøkt område på det norske steinalderkartet, og utgravingene vil derfor gi oss unike muligheter til å få et innblikk i dette områdets særegne arkeologi. Det ser ut til at vi befinner oss i grenseland mellom østnorske og vestnorske tradisjoner når det gjelder blant annet råstoffbruk og teknologi i steinalderen.  9 av lokalitetene som ble undersøkt i år ligger på Krøgenes, i tillegg til 2 lokaliteter på Hesthag. Alle lokalitetene på Krøgenes har ligget  i et utpreget skjærgårdslandskap i steinalderen, den høyestliggende på 40 moh og den laveste på 14 moh.  Boplassenes beliggenhet på ulike høyder i et lite område gir et unikt potensiale til å kunne se sammenhenger, likheter og ulikheter mellom disse. Kvarts er intensivt benyttet på flere av lokalitetene. En utfordring har vært å skille slått fra naturlig spaltet kvarts. Kvartsen er hard og sprø og ved knakking deler den seg lett i flere fragmenter som kan være vanskelig å identifisere etter normale kriterier for avslag.

Krøgenes D2 – Økseproduksjon Boplassen ligger på et naturlig amfi, og på bakgrunn av både høyde over havet og funninventar er den preliminært datert til seinmesolitikum. Lokaliteten har rundt 18000 funn av flint og flere typer bergart. Majoriteten av bergarten har vært brukt til produksjon av økser, og alle faser av produksjonsprosessen er representert. Det er også en stor mengde slipeplatefragmenter i materialet. Til tross for at det har blitt akkumulert et kraftig kulturlag på lokaliteten ser den ikke ut til å være brukt over et langt tidsrom. Funnmaterialet indikerer at det kun er snakk om en sammenhengende bruksfase. Flintmaterialet er hovedsakelig bipolart redusert, i tillegg til en omfattende mikroflekkeproduksjon med mikroflekkekjerner og mange hundre mikroflekker, hvorav en med mulig harpiks bevart.

Steinlegning/plattform over kulturlaget på D2

Profil gjennom kulturlaget D2

Stedfast slipestein in situ, D2

Ulike fragmenter av slipeplater fra D2

Mikroflekke med harpiks bevart

Krøgenes D3 – Kvarts workshop? Før vi skulle grave på denne lokaliteten var vi skeptiske til om all kvartsen som var registrert faktisk var slått av mennesker i steinalderen siden det er flere moderne kvartsbrudd i området. Etter å ha gravd noen prøveruter var det imidlertid ikke tvil om at kvartsen var slått, siden vi fant flekker, kjerner og avslag i bøtter og spann.

Funnmaterialet består av 99% kvarts (av totalt rundt 3500 funn) og kvaliteten på kvartsen er jevnt god, finkornet hvit til gjennomsiktig, med skarpe kanter og få naturlige sprekker. Den foreløpige tolkningen er at kvartsen har blitt utvunnet og grovrenset ved et brudd, før den har blitt fraktet til lokaliteten. Kun kvarts av god kvalitet har fått bli med videre, og kun en mindre andel har spor etter å ha blitt bearbeidet til redskaper.

Krøgenes D1 – Terrassebosetning Bosetningen har vært fordelt på tre terrasser fra 16 til 22 moh. Krøgenes D1 består av tre ulike boplasser på mellomste terrasse; søndre (18 moh.), midtre (19-20 moh.) og nordre (20 moh.). På alle tre boplassene ble det funnet en rekke ildsteder og kokegroper som tyder på bruk av området i flere perioder. Funnmaterialet viser at det har vært utstrakt bruk av bipolar teknikk, men enkelte flekker og flekkeskrapere indikerer sylindrisk flekketeknologi i tillegg. Av diagnostisk materiale er det funnet flere tverr- og eneggede spisser av flint samt flere deler av bergartsøkser. Det er imidlertid et klart teknologisk skille mellom boplassene som indikerer overgangen mellom eldre og yngre steinalder.

Fra registreringene foreligger det en datering til bronsealder fra den nederste flaten. I dette området var det begrenset med funn, men det ble lagt en dyp sjakt på tvers av lokaliteten som viste forhistoriske dyrkningslag, trolig fra flere faser av forhistorien.

D1 søndre flate

Snitting av strukturer på D1

Krøgenes D5 – MN pilspissproduksjon? Boplassen ligger på laveste høyde over havet av alle lokaliteter som ble undersøkt på prosjektet, og er derfor sannsynligvis også den yngste av steinalderlokalitetene som ble gravd i år. Lokaliteten ligger ca 14 moh som tilsvarer en datering til MN. Funnmaterialet ser også ut til å underbygge dette, med flere pilspisser av type B og C, og avslag av slipt flint. I motsetning til de øvrige boplassene på Krøgenes består funninventaret her kun av flint.

Krøgenes D7 – Flekker i fleng D7 er en liten enfaset boplass som ligger 19 moh. Både funnmaterialet og høyde over havet samstemmer med bosetning i tidligneolitikum, med både bipolar- og sylindrisk flekketeknikk representert. Til tross for at det tidlig ble klart at boplassflaten var kraftig forstyrret og uten gode kontekster bevart ble det besluttet å grave det meste av den. Formålet med dette var å få en god oversikt over typologi og kronologi for området i yngre steinalder. Majoriteten av materialet er av flint. Det ble gravd 4 lag på det meste, uten innbyrdes forskjell mellom lagene.

Krøgenes D10 – Kvarts og flint Også D10 er liten og enfaset og ligger 19 moh. Boplassen ligger på andre siden av en forhistorisk fjord rett ovenfor D7. I likhet med D7 ble det gravd mye av lokaliteten for å få innsikt i det tidligneolittiske forløpet i området i neolitikum, og samtidig kunne sammenligne funn og kontekster mellom D7 og D10. En av prøverutene hadde en betydelig mengde bearbeidet kvarts. Ruta lå hele 10 meter vest for det øvrige utgravningsområdet, og skilte seg klart fra det øvrige utgravningsfeltet. En utvidelse viste 4200 funn av kvarts, som trolig representerer en enkelt hendelse.

Pilspisser fra D5

Et utvalg flekker fra D7

Bearbeidet kvarts fra D10

«Ved å undersøke D1, D5, D7 og D10 kan vi får frem gode data for neolittiseringsprosessen, høydenivåer, kronologi, typologi og endring i råstoffbruk gjennom neolitikum»

Hesthag

Det ble undersøkt to lokaliteter på Hesthag i år, en fra jernalder og fra steinalder. I dette området vil det bli foretatt utgravninger av flere lokaliteter i de kommende sesongene.

Hesthag C2 Lokaliteten har hatt flere bruksfaser. Den eldste fasen ser, på bakgrunn av høyde over havet og funnmaterialet, ut til å være fra midten av eldre steinalder i tillegg til at den har vært besøkt ved flere anledninger i yngre steinalder. Lokaliteten ligger fint til på en hylle i landskapet der boplassflaten utgjør en sadel. Flaten har derfor god drenering.

Terrenget rundt lokaliteten er bratt, og det er nok derfor denne lokaliteten har vært attraktiv i store deler av steinalderen, da havet sannsynligvis ikke vil ha flyttet seg langt fra lokaliteten i tidsperioden det er snakk om. Funnmaterialet, som består av drøyt 20 000 funn, omfatter blant annet to trinnøkser, mikrolitter, en slipt flintøks og et anheng. Det ble også påvist sju ildsteder og en kokegrop under utgravningen; vi venter i spenning på dateringene!

Pilspiss av bergkrystall fra C2

Anheng av slipt bergart fra C2

Jernalder – En lokalitet med hulveier og gravminner På Hesthag ble det også undersøkt en lokalitet fra jernalder med gravhauger omkranset av et hulveisystem. Fornminnene innbefattet en rund gravhauge med en plyndringsgrop sentralt i haugen. I tillegg ble det oppdaget en mulig langhaug.

Profil gjennom den ene gravhaugen på Hesthag

Utsnitt fra 3D-modell av lokalitetens omfang. Rund gravhaug sees til høyre i bildet og langhaug sees til venstre. Begge gravminner er inneklemt mellom hulveiløp. 100

The post Utgravningene langs nye E18 Tvedestrand-Arendal. Årets sesong appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Tekst: Hildegunn Maria Haanes Ruset

I juli ble det toårige samarbeidsprosjektet mellom OFK, KHM og NMM langs Tesse avsluttet. Kunnskapen om Tesse har vokst gjennom iherdige registreringer, flere utgravninger og mye godt samarbeid mellom arkeologer og kunnskapsrik lokalbefolkning. Bildet som nå er tegnet av Tesse innebærer aktivt fiske og jakt gjennom flere tusen år. Men også annen ressursutnyttelse som for eksempel jernutvinning har funnet sted langs Tesse.

Tesse rundt

Vi har gjennom to sesonger registrert langs hele Tesse. Registreringene har vært både oppløftende og tankevekkende. Vi har registrert flere boplasser med forholdsvis fine kontekster og rike funn. Samtidig har vi sett den brutale virkningen av reguleringen ved at flere boplasser som ble registrerte på 60-tallet som store felt, nå er sterkt skadet eller helt ødelagt av erosjonen.

Det ser i hovedsak ut til at det er langs vestsiden, sør- og nordenden av vannet det har vært aktivitet. Her er landskapet innbydende med forholdsvis flatt landskap. Nede ved vannet finner vi steinalderboplasser og dagens fiskebuer, mens setrene ligger et stykke fra vannet. Sannsynligvis har seterdriften i området gamle røtter. Langs østsiden av vannet er det brattere terreng og tett skog i dag. Her er det ikke mye bebyggelse i dag, og heller ikke spor etter omfattende aktivitet i fortiden.

Utgravninger

I fjor ble det utført utgravninger på tre lokaliteter. En av lokalitetene viste seg å være borte, mens de to andre ble totalgravd. De to gravde lokalitetene lå henholdsvis i sør- og nordenden av vannet. Ved Tesseosen i nord ble det gravd en lokalitet med dateringer til både eldre og yngre steinalder.

Oversikt over gravde lokaliteter i Tesseosen. Kartet viser også hvor mange lokaliteter som har gått tapt.

Dateringene har blitt gjort på grunnlag av kull fra ildsteder på lokaliteten. Steinredskapene som ble funnet støtter opp rundt denne tidfestingen.

Begge ildstedene i Tesseosen, her under vann

Ett av ildstedene i Tesseosen-fra her ble det tatt prøver som gav dateringer til yngre og eldre steinalder.

Et utvalg av funnene fra Tesseosen

Den utgravde lokaliteten i sørenden kan dateres til eldre steinalder (trolig i tidsrommet 6350–4650 f.Kr.) basert på funn av over 40 mikroflekker, dvs. små flintstykker som trolig har vært deler av spydspisser eller harpuner. En datering av et ildsted til 3000-tallet f.Kr. viser imidlertid også at boplassen ble besøkt i den yngre delen av steinalderen.

Under årets sesong undersøkte vi til sammen 7 lokaliteter langs Tesse. Størst av disse var lokaliteten Nåvåsæter I som strakk seg langs en rygg sørvest i Tesse.

Lokaliteter på Nåvåseter.

Boplassens gir inntrykk av å være stor i utstrekning, og trolig har den blitt besøkt flere ganger i steinalderen. På lokaliteten fremkom også brente bein, noe som gir oss en nokså sjelden mulighet til å få kunnskap om jakt, fangst og hva steinaldermenneskene hadde på spiseseddelen. Beinmaterialet gir oss også en anledning for en presis radiologisk tidfesting av aktiviteten på Nåvåsæter 1.

Nåvåseter 1 med gravde ruter, i bakgrunnen ser man sørtuppen av Tesse hvor det ble gravd flere lokaliteter i fjor

I tillegg til tradisjonell graving av flere steinalderboplasser grov vi restene av et jernvinneanlegg fra eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.–570 e.Kr.). Her var kun små deler av slagghaugen bevart, mens resten av anlegget antagelig er erodert bort. Vi gjennomførte også flateavdekking på 853,9 moh.! Denne flateavdekkingen gav oss flere ildsteder og spor etter jernvinne fra yngre jernalder eller middelalder. De øvrige lokalitetene som ble undersøkt var tidligere registrerte steinalderboplasser, som var delvis eller helt erodert vekk.

Gravmaskin på fjelltur 850 moh.

Slik ser det ut når man sjakter 850 moh. Flere ildsteder ble avdekket. I bakgrunnen ser man områdene med utgravde steinalderlokaliteter.

Tesse – svømmende rikdom

Dette har vært arbeidstittelen på prosjektet gjennom to år. Helt opp i moderne tid har Tesse vært et svært rikt fiskevann, men denne svømmende rikdommen ble kraftig redusert etter at vassdraget ble regulert i 1941. Det har vært aktivt fiske langs Tesse gjennom flere hundre år, dette er kjent gjennom arkeologiske funn, men også skriftlige kilder. De historiske kildene forteller om et mangfold av fiskemetoder og redskaper, og det fremgravde arkeologiske materialet er variert, spennende, og delvis er det helt unikt for Tesse. Det mest særegne funnene er de trinseformede garnsøkkene, en type garnsøkker som nesten utelukkende er funnet ved Tesse.

Ett av trinsesøkkene løftes møysommelig ut av de vannavsatte massene

Slike garnsøkker er konstruert ved at en stein er festet med never i sentrum av en vidjering. Deretter er mer never surret rundt og gjerne i flotte, varierte mønstre. Fra tidligere forelå det en datering av et slikt søkke til yngre jernalder (ca. 570–1030 e.Kr.), men utgravningene har frembrakt mye mer kunnskap om disse søkkene og det fisket som gjenstandene representerer.

En annen og interessant fisketradisjon vi har funnet rester av er «sleofiske». Sløen, også kalt fiskefella, er laget som en kasse med en ledegang i elvemunninger langs vannet. Sløene kan konstrueres med noe variasjon, hvor den mest avanserte tar høyde for fiskens alder og gytesyklus.

Sporene etter det enda eldre fisket er så langt ikke like håndfaste, men både gjennomgangen av gjenstandsfunnene, plasseringen av steinalderboplassene i landskapet og kommende beinanalyser kan gi oss mer kunnskap om hvorfor menneskene har valgte å besøke Tesse i omkring 8000 år.

Det var stort oppmøte på åpen dag! Elling fra Norsk Maritimt Museum forklarer sløefiske til interesserte oppmøtte.

Formidling

I løpet av de to årene vi har jobbet langs Tesse har vi hatt mange fine og lærerike møter med menneskene som bruker Tesse i dag, enten til ressursutnyttelse eller rekreasjon. Spesielt har Torstein Bjørgen bidratt med mye kunnskap om, og innsikt i, gamle fiskemetoder og fiskeredskap. Når vi arrangerte åpen dag var Bjørgen også med som bidragsyter. Over 60 mennesker fant veien til fjellet for å høre arkeologene fortelle om prosjektet, se utgravningsfeltene og bevitne ”drag-garns”-fiske demonstrert av Bjørgen. I tillegg til åpen dag hadde vi i år også besøk av skoleelever, både barneskoleklasser og ungdomsskoleklasser, fra Lom og Vågå. Det har vært trivelige møter med engasjert og kunnskapsrike barn og unge! Et annet formidlingstiltak vi har hatt i år er utstilling. På Fjellmuseet i Lom kan man fremdeles besøke den flotte utstillingen vi har laget i samarbeid med kompetente krefter på museet. Her stilles det ut flotte landskapsbilder fra Tesse, arkeologisk utstyr og ikke minst flere flotte funn. Blant funnene er det trinsesøkker, andre garnsøkker og deler av en sløe. Vi er stolte og glad for denne utstillingen, som blir stående på det godt besøkte Fjellmuseet i Lom utover vinteren.

Når man skal ha utstilling på Fjellmuseet i Lom må de flotteste gjenstander fraktes dit! Her bæres en hel sløestokk.

Birgitte forteller om Nåvåseter 1 til interessert publikum. I forgrunnen er steinalderboplassen under utgravning.

Avslutning

Når vi nå har avsluttet feltarbeidet ved Tesse gjenstår fremdeles en stor porsjon av arbeidet. Nå skal materialet gjennomgås og tolkes i arbeidet med rapporten. Flere fiskesøkker, sløedeler, beinfunn og trekull vil bli sendt til datering, og vi har store forventninger til resultatene fra dette. Det vil komme rapporter og nye konklusjoner både fra Kulturhistorisk Museum og Norsk Maritimt Museum. Vi håper også på å få til et seminar om Tesse og resultatene fra prosjektet på Norsk Fjellmuseum i løpet av neste år. Vi håper engasjementet rundt fantastiske Tesse holdes varmt, både i lokalbefolkning og i fagmiljøet!

The post Tesse rundt på to sesonger appeared first on Norark - Norsk arkeologi.