Rituell bruk av samiske trommer kan fortsatt ha magisk tiltrekningskraft på det opplyste og moderne mennesket. Bruken er kjent blant mange arktiske folkeslag. I Skandinavia har samer brukt trommer i hvert fall til slutten av 1800-tallet. Mange trommer ble samlet inn under tvang da misjoneringen satte inn for fullt i begynnelsen av 1700-tallet. Mange noaider klarte likevel å skjule sine trommer. Ofte ble gjemmestedet glemt, men noen trommer er funnet igjen, kanskje etter at den siste brukeren gjemte den på et hellig sted i fjellet. Flere trommer er funnet i fjellet i Nord-Trøndelag og på Helgeland. Noen av dem omtales her.

Hvordan har bruk av de samiske trommene blitt oppfattet?

Det finnes mange forestillinger om bruken av samiske trommer. Mange stammer fra beskrivelser av misjonærer og andre som ikke var samer. De som selv brukte trommer ga nok mer pålitelige opplysninger, selv om de kanskje ikke har ønsket å fortelle alt.

Noaiden hamrer på tromma og faller deretter i transe mens hans gjør sin lange reise for å spørre etter tidender. Tromma er en skåltromme, som hører hjemme i nordlige områder. Etter J. Schefferus: ”Lappland”, 1673, her utg. 1956, s.172.

Det finnes eldre skriftlige kilder som beskriver hvordan noaidene brukte trommene. Manuskriptet Historia Norvegiæ, som kan være fra 1100-tallet, forteller om en trollmann som danset og sang for å helbrede en kone. Til slutt falt han om, svart over hele kroppen, med fråde om munnen, magen var søndersprengt og han hadde sluttet å puste. Andre beretninger forteller at noaidene reiste over land, under jorden, i vann og i berg, mens de var i transe. Da fikk de vite hva som skulle skje i fremtiden og hvilke offer som trengtes for å unngå ulykker. En annen kilde forteller hvordan man kunne benytte en trekantet viser inni en ring på skinnet til tromma. Når en da slo på skinnet ville viseren bevege seg mellom tegnene på tromma, og slik kunne en få svar på hvordan en reise eller flyttingen av reinen skulle gå.

Knud Leem (1696/97-1774) var leder av Seminarium Lapponicum Fredericianum i Trondheim, som utdannet lærere og misjonærer for samene. I 1767 utgav han ”Beskrivelse over Finmarkens Lapper”. Til boken laget O.H. von Lode 100 kobberstikk. Leem har selv levert tegningene som bildene er stukket etter, deriblant denne som viser en noaide som slår på en samisk tromme. Leem opplyser at den er fra Meråker.

I sene beretninger fra sørsamiske områder framheves bruken av tromme som spåtromme. Utover 1800-tallet synes dette å ha vært den vanlige bruken av dem i sørsamiske områder. Hver familie ser da ut til å ha hatt sin spåtromme som ble oppbevart innerst i boligen. Likevel kan det ha vært noaider som var spesielt kyndige i bruk av trommer, som folk fra et større område henvendte seg til.

Samiske kulthandlinger slik en kunstner forestilte seg dem for over 300 år siden. Noaiden er utstyrt med horn på hodet. Etter Moses Pitt i ”English Atlas” 1680, bd I: ”World & Northern regions”.

Tromma fra Vistfjellan

I september 1997 var Bjørn Arve Bønå og hans bror på rypejakt i Vistfjellan nord for Visten i Vevelstad på Helgeland. På veien hjem hvilte brødrene seg ved en stor stein med karakteristisk utseende. Jakten hadde gitt så god fangst at de ikke kunne bære hele byttet hjem samtidig. Derfor stappet de en del av rypene inn under den store steinen for å kunne hente dem en annen dag. Da merket de at det allerede lå noe under steinen, og det viste seg at det ikke var noe mindre enn en samisk tromme med tilbehør. Tromma ble innlevert til NTNU Vitenskapsmuseet i januar 1998.

Tromma fra Vistfjellan med en del av tilbehøret. Trerammen er uvanlig godt bevart, enda den er lappet. Den siden skinnet var spent over, ligger her ned. I hullene på motsatt side fantes snorer der gjenstander som bl.a. to metallknapper var festet i. Snorene hang ned da tromma var i bruk. Vi ser her også hammeren av reinsdyrgevir, viseren av messing, den lille steinen av kvarts, det sammenkrøllete skinnet og noen vevde tekstilbiter. Både skinnet og tekstilbitene kan ha vært oppbevaringsposer. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Tromma med tilbehør

Tromma fra Vistfjellan består av en treramme av furu, 39 x 28,5 cm stor. Rammen er laget av en ca 7 cm bred og 7 mm tykk spon av tre som er bøyd til en oval. Selve trerammen er reparert, og enkelte steder også beslått med tynne plater av kopper. Ettersom rammen er så slitt, har den vært brukt mye, trolig over lang tid.

Tvers over undersiden av trerammen er en trelist festet som har fungert som håndtak. På utsiden av håndtaket er flere linjer innrisset slik at formen ligner på timeglass, noe som er kjent fra andre samiske trommer. Timeglass symboliserer tiden som renner ut og er i billedkunsten dødens attributt.

Over trerammen har det vært spent et skinn. Skinnet på en samisk tromme skulle helst være laget av skinn fra reinkalv. Sammen med tromma ble det funnet et sammenkrøllet skinn . Små hull langs kanten på de minste skinnstykkene kan tyde på at det ikke er trommeskinnet som er bevart, men en oppbevaringspose for tromma. Langs den nedre kanten av tromma er en rekke med hull. I den har det vært knyttet snorer av lær, som ulike gjenstander kunne festes i. Gjenstandene var gaver til tromma. Rundt en del av snorene var det viklet tråd av tinn. En liten knapp av kopperlegering var fortsatt festet til en snor. Når tromma var i bruk hang snorene med metallstykkene ned og raslet mot hverandre.

Viser av kopperlegering fra funnet i Vistfjellan. Når noaiden slo med hammeren over den spente huden på tromma danset viseren. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Sammen med tromma ble det også funnet en viser, en hammer av bein og en glatt stein. Hammeren er laget av geviret av et reinsdyr. Viseren er en rund bronsegjenstand, som en flat ring med et kors i midten. Den er slående lik visere av messing til trommer fra Åsele og Lycksele i Sverige. Den glatte steinen er av hvit kvarts. Også den kan ha vært brukt som viser. Schefferus forteller i 1673 i sitt verk ”Lapponia” at når tromma skulle forutse fiskelykke, ble en stein innsmurt med fiskefett brukt i stedet for viseren av bronse.

Hvor gammel er tromma?

Tre og annet organisk materiale som skinn og tekstil bevares vanligvis dårlig der luft slipper til. Tromma fra Vistfjellan er likevel godt bevart enda den neppe lå lufttett under steinen. Det er enestående at så mye organisk materiale som tre, skinn og tekstil er igjen. Kanskje har fjellvinden gjort sitt til at gjenstandene har tørket ut og på denne måten blitt så godt bevart. Derfor kunne de også være eldre enn de ser ut ved første blikk. Det ble tatt ut en liten prøve av rammen og hammeren til ¹⁴C-datering. Dateringene av tromma og hammeren er lite presise, men antyder at tromma er eldre enn hammeren. Tromma ble datert til 260 +/-65 år før nåtid (kalibrert yngre enn AD 1530) mens hammeren ble datert til 90+/- 65 år før nåtid (kalibrert yngre enn AD 1685). Hvis tromma ble gjemt vekk en gang på 1700-tallet, da samemisjoneringen var meget aktiv, kan den allerede da ha vært et par hundre år gammel. En hammer blir nok raskere utslitt enn selve tromma. Den fra Vistfjellan var dessuten reparert før den ble gjemt. Høy alder på en tromme gjorde at den ble ansett som mer pålitelig enn en nyere.

Tromma fra Henriksdalen i Velfjord

En annen samisk tromme ble funnet av Herlaug Vonheim og Arvid Sveli i 1969. Den lå under en stein i Henriksdalen. Tromma oppbevares i dag på Velfjord bygdemuseum.

Også dette er en rammetromme, 24 x 30 cm stor, dvs. noe mindre enn den fra Vistfjellan. Endene overlapper hverandre og skjøten er sydd sammen med tråd av sener. Rundt den øvre kanten fantes små hull til feste av skinnet. Av skinnet var det kun tre små biter igjen, mens mange av senetrådene som hadde festet skinnet til tromma, satt igjen.

Herlaug Vonheim har identifisert Nils Johan Johannessen Vesterfjell som den siste brukeren av denne tromma. Vonheim undrer på om Vesterfjell hadde plassert den under steinen i Henriksdalen på sin siste tur over Vesterfjellene før han døde i 1871.

Tromma fra Røyrtjønna i Nærøy, Nord-Trøndelag

En tredje samisk tromme ble også funnet under en stor stein. Den ble funnet av Torbjørn Møllevik og to andre karer, ved en bekk nær Røyrtjønna i Nærøy, i mai 1993. Den ble innlevert til NTNU Vitenskapsmuseet av reineieren Albert Jåma fra Kolvereid.

Tromma fra Røyrtjønna i Nærøy, Nord-Trøndelag. På rammen er små symboler innrisset, bl.a. teltlignende figurer og et rutemønster. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU, Vitenskapsmuseet. OBS 3 bilder

Også denne er en rammetromme laget av en trespon som er bøyd slik at endene ligger om hverandre. Den er beslått med bånd av kopperlegering. Rammen er eggformet og ikke oval som trommene fra Vistfjellan og Henriksdalen. Rammen er 33 cm lang og 24 cm bred på midten. I tillegg til linjedekor er små teltlignende figurer innrisset flere steder på utsiden av rammen. Rammen har to hull som viser at den har hatt et handtak på baksiden liksom tromma fra Vistfjellan. I rammen er det laget hull til å feste trommeskinnet i, men det var ikke bevart noe av skinnet. Også denne har hull i den nedre kanten der snorer til å henge gjenstander i kunne festes. Sammen med tromma fantes to stykker av gevir med innborete hull. De kan etter formen være restene av en hammer eller en viser.

Misjonering blant samene

Frederik IV, konge av Danmark-Norge, tok initiativ til å starte en mer systematisk misjonsvirksomhet blant samene i Norge. Forholdet mellom Danmark-Norge og Sverige var nokså spent da Den store nordiske krig (1709-1720) var i gang og svenskekongen, Karl XII, falt i 1718 på Fredrikstens festning i Halden. Det er opplagt at det først og fremst var hensynet til råderetten over skattelandene i nord der grensene var ustabile, som var pådriver for misjonsvirksomheten. På denne tiden ble det fart i beskatningen fra norsk side. Blant annet fikk forpakteren av Tjøtta-godset hjelp av misjonærene til å sette opp manntall og kreve inn ”lappeskatt” av samene i Rana og Vefsn. Disse områdene var da beskattet fra to områder etter at Jämtland og Härjedalen i 1645 ble avstått til Sverige. Etter grensetraktaten 1751 opphørte dobbeltbeskatningen, og samer i grenseområdene måtte velge enten svensk eller norsk statsborgerskap.

Også tidligere hadde det vært gjort framstøt i å kristne samene. Christian IV gjorde et av de mer hardhendte forsøkene da han i 1609 befalte at alle «finner» og «lapper» som drev med trolldom og ikke ville avstå fra det, skulle bøte med livet. Det var nok å ha en sterk mistanke om at noen drev med trolldom for å utvise personen fra landet. Det ser ut til at all religiøs aktivitet som ikke var kristen, ble oppfattet som trolldom. Biskop Eric Breedahl i Trondheim underviste samebarn noe senere i ”lappmarken”, og sendte også studenter for å undervise der. Studentene omkom imidlertid, og man mistenkte samene for å ha tatt livet av dem. Det var imidlertid med opprettelsen av Misjonskollegiet i 1714 at det ble en mer organisert misjonering blant samene.

Innkreving av samiske trommer

Thomas von Westen (1682-1727), ”samenes apostel”, var Misjonskollegiets første leder. Etter S. Berg 1926: ”Finnemisjonen i Norge”.

Thomas von Westen (1682-1727) (fig.12) ble leder av misjonsvirksomheten blant samer i Norge. Han gjorde selv tre misjonsreiser: i 1716, 1718 og 1722-1723. Misjonsvirksomheten var først konsentrert om Finnmark, men etter hvert opprettet Misjonskollegiet distrikter også i Nordland og Trøndelag. På sin siste misjonsreise la von Westen særlig vekt på Nordland og Nord-Trøndelag fordi han mente at behovet var størst der. Det var nok da han fikk samene i disse områdene til å levere fra seg sine trommer. De lovet å overlevere alle trommer og andre noaideredskaper til fogden eller lensmannen. Sammenlagt samlet Thomas von Westen inn over 100 trommer fra samiske områder som han sendte til København. De kunne han vise fram for kongen som et håndfast bevis for misjonærenes framgang i kristningen av samene. De fleste trommene ble tragisk nok ødelagt da Waisenhuset i København brant i 1728.

I 1732 gjorde Carl von Linné sin kjente Lapplandsreise. Linné forteller at han i Norge fikk høre at man brukte å ta fra ”lappene” deres trommer og noen bilder. Hvis ”lappen” nekter å gi fra seg sakene åpner man en blodåre på hans arm slik at han ”dåner” og ber om livet og gir fra seg tromma. Han skriver ikke noe om bruken av tromme.

Populære blant de lærde

Det ser ut til at Thomas von Westen ga bort en del av trommene. Flere av disse finnes på museer rundt om i Europa som i Tyskland, Frankrike, England og Italia. Faktisk finnes flere samiske trommer fra Norge på utenlandske museer enn på norske. En del trommer er også i privat eie.

Samisk tromme som trolig er fra Rana-området på Helgeland. Den er av den skålformede typen, goabdes, som er kjent fra Rana og nordover til Finnmark. Tromma er av furu og er 35,5×21,5 cm stor og 7 cm dyp. Kjedene som henger ned er av messing. Skinnet med sine figurer er delt i to felt med en horisontal strek. Etter Manker 1938: „Die lappische Zaubertrommel I“.

Godt bevart tromme fra Folddalen

En tromme fra Folddalen i Namdalen er et godt bevart eksemplar av en rammetromme, «gievrie» på samisk. Den har tilhørt Bendix Andersen i Frøyningsfjell, men eies i dag av Meininger Museen i Meiningen, Tyskland. På undersiden av tromma er det på den ene enden festet mange snorer som er holdt sammen med et bånd. I den nedre enden på snorene er det festet metallstykker. Skinnet som er spent over rammen, er godt bevart med sine figurer. Det er trolig disse figurene som forklares av Bendix Andersen og Jon Torkelsen i Fiplingskog i begynnelsen av 1700-tallet. Forklaringen er nedtegnet i et manuskript som oppbevares i NTNU Gunnerusbiblioteket. Bendix Andersen forklarte at tromma hadde gått i arv i fire generasjoner. Sammen med manuskriptet finnes en tegning av figurene som er nærmest identiske med dem på tromma fra Folddalen.

Samisk tromme fra Folddalen i Namdalen og som har tilhørt Bendix Andersen. Den er en rammetromme, gievrie. Den tilhører Meininger Museums, Meiningen iTyskland, og er utstilt på NTNU Vitenskapsmuseet til midten av mai 2017. Foto: Meiningen Museum, M 85, photo: Michael Reichel, arifoto.

Uttegning etter Manker 1938: Die lappische Zaubertrommel I.

Utdrag fra Bendix Andersens og Jon Torchelsens forklaringer til figurene på tromma:

Det som ser ut som et hus øverst i midten skal tolkes som Gud Fader, mens huset til høyre for Gud Fader skal tolkes som Guds sønn. Båten nedenfor og litt til høyre for Gud Fader tolkes som fergebåten, mens figuren nedenfor og litt til venstre for Gud Fader tolkes: Om ulven har vært i annen sameby og skadet reinsdyrene. Figuren langs kanten nærmest til venstre for Gud Fader tolkes som Den hellige Ånd, mens den neste langs kanten tolkes som ulven og reinsdyret i fjellet og viser om ulven har gjort skade på reinsdyrene. Rundingen i midten i den nedre delen av tromma er gjerdet hvor reindyrene holdes samlet spesielt om sommeren da hindene melkes. Derunder er en same som driver med bueskyting. De to figurene langs kanten og til høyre for bueskytteren er mannspersoner som vokter reinsdyrene. På den venstre korsarmen står en figur som tolkes som djevelen. På den høyre korsarmen er solen som viser om den skal skinne og været skal bli klart. Lengst til høyre for solen er kirken. På den øvre armen er et reinsdyr som har blitt borte i fjellet. På den nedre korsarmen er en same som leter etter bortkomne reinsdyr. Også kjøring med reinsdyr vises. Mange av de øvrige figurene forestiller ville dyr som hermelin, ekorn, bjørn, orre og tiur som speller, ulv, elg, bever og gaupe. Det finnes også figurer som forestiller bøndenes hester og kyr. Andre figurer forestiller folk, jakt, fiske, fjell, trær, samehytter, bygdefolkets hus og stabbur. Også en samebegravelse i fjellet vises. Et tegn viser om tromma spår sant. Noen figurer som mer hører sammen med forestillingene om samenes trolldomskunst er en gandfinn som har lært å sende ut gand og en gandflue til å skade kveet med og en til å skade mennesker med.

I forklaringene ser vi at kristne symboler er tatt inn blant figurene. På andre trommer finnes figurer som er tolket som norrøne guder, særlig Tor. Iblant kan det være omtolkninger av gamle samiske guder, iblant har den som skrevet ned tolkningene misforstått hvordan figurene skulle tolkes og iblant kan de være innført som ”nye” guder. I det siste tilfellet kan omtolkninger være gjort for å behage en misjonær, men det er også mulig at samer som bekjente seg til den kristne læra fortsatte å bruke den samiske tromma, men da med bruk av kristne symboler.

Gunnerus’ tromme

I utstillingene på NTNU Vitenskapsmuseet finnes en tromme  som er nevnt allerede i Videnskabsselskabets katalog fra 1779. I tråd med opplysningstidens ideal om å undersøke skaperverket ba Gunnerus prester, bl.a. misjonæren F.A. Bødtker i Tromsø, om å sende ham samiske trommer, og i 1761 takket Gunnerus Bødtker for den tilsendte «rare Runne-bomme».

Gunnerus’ tromme er en oval rammetromme, 55 cm lang og inntil 35 cm bred. Rammen er laget av en 8,3 cm bred ski av bjørk. I skjøten er den holdt sammen av to rekker av nagler av tinn. Rammen er reparert med vidjebånd og skinnet med lerret. Midt på skinnet er en solsymbol som de andre figurene er plassert rundt. Rammetrommer er i Norge vanligst i sørsamiske områder. Derfor er denne tromma neppe fra Nord-Norge.

Gunnerus´ tromme. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Figurene på Gunnerus´ tromme. Figurene på trommeskinnet er kopiert av Johs. Petersen. I midten er som vanlig solen med sine korsarmer. Etter Th. Petersen: ”En gjenfunnen runebomme”, 1930.

Trommer gjemt og/eller ofret i fjellet?

Thomas von Westen og hans misjonærer fikk likevel ikke samlet inn alle trommer. Mange samer gjemte dem i fjellet slik som man kan mistenke ble gjort med trommene fra Vistfjellan, Henriksdalen, Røyrtjønna og en som ble funnet i fjellet så sent som i 2010 i Røyrvik. Alle disse ble funnet under eller ved større steinblokker. De kan ha vært hellige steder, brukt som offerplasser. Kanskje de likevel ikke var gjemt unna for misjonærene? Det var kanskje den siste brukeren som gjemte eller heller ofret sin tromme på det hellige stedet i slutten av livet sitt? Steinen som tromma fra Vistfjellan ble funnet under, har et karakteristisk utseende. Jeg er opplyst om at den siste eieren av en samisk tromme i området dro av garde til fjells med den og var borte en hel dag i slutten av sitt liv. Antakelig var det tromma fra Vistfjellan, han da skulle ofre under den gamle offersteinen før han døde. Det finnes dermed flere forklaringer til hvorfor samiske trommer ble gjemt i fjellet.

The post Samiske trommer appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I tre bygdebøker utgitt i 2011-2014 av Brønnøy kommune på Helgeland i Nordland fylke har jeg fordypet meg i spor etter fortidsfolk på fire garder. Det er en vanskelig form for skriving, ettersom dagens gardsgrenser setter begrensning for hva som kan skrives. Likevel har arbeidet vært en spennende reise som griper inn i fortellingen om Norge.

Det gjelder bl.a. den tidligste bosettingen, solide jernaldergarder, levemåter på kysten, gravskikk og norrøn mytologi, godsdannelse, kirkebygging, riksdannelse, kamp om nordlige ressurser og om kongemakten over Skottland. De fire gardene er Indre Torget, Ytre Torget, Tilrem og Mo.

Arbeidet bygger på egne og andres registreringer og utgravinger. Også skriftlige kilder som middelalderbrev, sagalitteratur, eddadikt og reiseberetninger er brukt. Nedenfor gis eksempler på emner som tas opp på de forskjellige gardene. De to Torget-gardene sees her under ett. For litteraturhenvisninger vises til "Brønnøy Gård og slekt", bind II, III og IV.

Torghatthullet

Johan F. L. Dreiers prospekt av Torghatten fra 1830.

Torghatthullet er den mest spektakulære naturdannelsen på Torget og sagn om fjellet ble nedtegnet tidlig. Den norske filosofen og botanikeren Nicolai Lund(1814-1847) reiste i Nord-Norge i 1841. Han har gjengitt sagnet på denne måten:

Hestmanden var en Jette, der forelskede sig i en fager Jettemø og bestormede hende med sin raae Elskov. Men Møen afskyede den grumme Elsker, og flygtede hemmelig til Lekøen. Da harmedes Jettens grumme Hjerte, og med forsmaaet Kjærligheds Raseri bestiger han sin Ganger og spender Buen mod den stakkars Flygtende, som endnu stod ubeskyttet paa Lekøen i det dæmrende Stjernelys. Pilen fløi igjennem Torghatten med ustandset Fart mod Møen; men Nornerne forbarmede sig og forvandlede hende til Steen, endnu før Pilens skarpe Odd berørte hendes Legeme. Men Møen skuer endnu den Dag i dag med forfærdet Blikk mod sin grusomme Elsker, der selv forvandlet ved en retfærdig Skjæbne til Steen, harmfuld vender Blikket mod hende, der undfløi hans Favntag. Men Pilen prellede tilbage, og sees endnu paa en nærliggende Øe. Saaledes lyder Sagnet.

Minst 10.000 år gamle tufter i Hattskaret

Hattskaret med tufter og korridorer i rullesteinsfeltet. Torghatthullet sees i bakgrunnen. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet ved K. Fønstelien.

Torghatthullet har trukket til seg folk så lenge som mennesker har holdt til i området. Fjellet Torghatten er som et kulturminne i seg selv, ettersom det er så fullt av synlige groptufter og huler. De ligger i alle nivåer rundt om i fjellsidene. De høyest liggende og eldste sporene vises i form av groptufter og korridorer i Hattskaret, 100-105 moh. For 10.000 år siden var ikke mye av fjellet Torghatten synlig, men da folk begynte å holde til i Hattskaret var Torghatthullet tørrlagt ettersom det ligger noe høyere. Det er tenkelig at det var fangst av sjøfugl som gjorde Hattskaret attraktivt. Torghatthullet er nevnt i mange reiseberetninger og det yrende fuglelivet i Torghatthullet er nevnt spesielt.

Torget – Godsdannelse, maktkamp og storpolitikk i vikingtid og middelalder

Graver og gardshauger forteller om bosetting i jernalder og middelalder, men det er bare utført mindre utgravinger i dem. Skriftlige kilder omtaler folk fra Torget desto mer. Det gjør at det mest er folk fra de øvre lag vi får høre om.

En stor langhaug på Gullvikneset på Torget ved innseilingen til Indre Torget der det var en bra havn i vikingtid. Foto: B. Berglund NTNU Vitenskapsmuseet.

I middelalderen framstår Torget som et gods som hadde lagt under seg mange garder, noe som må ha startet i vikingtid eller tidligere. Egil Skallagrimssons saga som ansees å være nedskreven rundt år 1200, fører oss inn i maktkamp i vikingtid mellom stormenn der det gjaldt å innynde seg kongens gunst. Hilderidssønnene på Leka utfordret Bård Brynjolfsson på Torget i en arvestrid, noe som ble Bårds fall. Lendmannen Torolv Kveldulvsson tok over Torget og han samlet og tok skatt av innlandsfolk i øst og sopte også til seg rikdom på kysten. Han handlet direkte med England. Torolv ble etter sagaen for rik og mektig for kongen som tok livet av ham i et slag på Torolvs gard Sandnes i Alstahaug. Det er tydelig at det var en redsel for at Torolv skulle få kontroll med folk og ressurser langs norskekysten i nord og i innlandsområdene i store deler av Nord-Skandinavia. Egilssagaen må imidlertid leses med et kritisk blikk. Likevel er det ikke utenkelig da sagaen ble nedskreven at man hadde i minne at det på et tidspunkt var en reell trussel at nordområdene ikke ville underlegge seg kongen, men være noe eget.

Signet eller seglstempel, trolig fra 1300-tallet, funnet i gardshaugen på Indre Torget. I midten er et bumerke og rundt kanten navneinskripsjonen thormord ionson. Han var trolig en embetsmann. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet.

Man kan følge lendmenn og andre stormenn fra Torget også i Sverres saga og Håkon Håkonssons saga i tillegg til i middelalderbrev og jordebøker. Ridderen Viljalm i Torget er en av fem personer som i 1292 forhandler i Berwick-upon-Tweed i Skottland på vegne av den norske kongen, Eirik Magnusson, om arveretten til den skotske kronen. Bakgrunnen for forhandlingene var at Eirik Magnusson hadde vært gift med Margareta, datter til den skotske kongen. Margareta døde tidlig og arveretten til den skotske tronen gikk over til datteren, som også hette Margareta. Den engelske kongen ville få kontroll med Skottland ved å la sin eldste sønn ekte denne datteren. Margareta ble sendt til Skottland for å gifte seg, men skal ha blitt syk og hun døde på reisen. Dermed krevde Eirik Magnusson, som far til Margareta at kongeriket Skottland skulle tilfalle Norge. Forhandlingene der Viljalm fra Torget deltok, lyktes imidlertid ikke og dermed ble ikke England, Skottland og Norge knyttet så nær til hverandre som håpet.

Jernaldergarden Mo

På strandflaten på Mo med skipsleia utenfor ligger kulturminner i form av gravminner og hustufter fra jernalderen tett. Her finnes et ringformet tunanlegg, og to mindre hustufter fra vikingtid er utgravd på et sted kalt Hovlundan. Mellom fortidsminnene langs fjellfoten går den gamle rideveien. Ringtunet ble trolig etablert mens det lå nær sjøen og ble nedlagt i vikingtid slik som mange av de nordnorske ringtunene. Det tyder på at nedleggelsen kan sees i lys av både riksdannelse og overgang fra hedendom til kristendom.

På Mo finnes flere monumentale gravhauger som tyder på at Mo var en storgard i jernalderen. Noen av haugene er fjernet. En delvis fjernet haug ble undersøkt av lokalhistorikeren og telegrafbestyreren Einar Høvding i 1935. Haugen var 24 m i diameter og 3 m høy. Haugen inneholdt en vel 9 m lang båt som var støttet opp av en steinmur. I båten var en ca. 60 år gammel mann gravlagt. Det kan se ut som om han satt til rors i båten. Bein fra minst to hunder fantes i båten, bl.a. en dverghund som skulle være importert fra utlandet. Det fantes også bein av storfe og steinkobbe. Stridsøks, skjoldbule, pilspiss, jernkniv og en del annet, bl.a. en snøresule av hvalbein. En liten steinrøys fantes høyt oppe i haugen. Den dekket fire sauekranier og store deler av dyrenes skjeletter. Høvding mente de var et haugoffer. Graven var plyndret, og hva som var fjernet får vi aldri vite. Graven reiser likevel spørsmål om begravelsesritualer, måter å hindre at de døde gikk igjen, kobling til norrøn mytologi og om hva gravlegging i båt og utrustningen til den gravlagte skulle bety.

Tilrem

Tilrem er nabogarden i sør til Mo, også det en solid jernaldergard. Også på Tilrem er det gamle tradisjoner for jordbruk. I Tilremskaret er de hittil eldste jordbrukssporene funnet i Brønnøy, og det er spor etter dyrking av bygg i århundrene før Kr.f. der. Liksom på Mo er antallet gravminner stort. Blant gravminnene utmerker seg en trearmet steinsetting på Lunderhaugen som innbyr til forskjellige tolkninger. En kirkeruin fra middelalderen ligger i en senkning mellom Lunderhaugen og gardshaugen på Tilrem.

Kirken som ikke ble bygget ferdig?

Kirkeruinen på Tilrem har vært antatt å være etter St Knuts kirke. Årsaken til det er at i erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet nevnes Knutzkirkia j Harme. Der nevnes bl.a. garder som er øde i Harm og garder Knutskirken har eiet i Harm. De fleste av disse gardsnavnene kan gjenkjennes i gardsnavn i eller rundt Velfjord. Harm nevnes som et navn på en fjord allerede i Snorres kongesagaer og det ser ut til at Harm er et forsvunnet fjord- og bygdenavn i Velfjord-området. St Knuts kirke bør søkes i Velfjord-området. Hvilken helgen kirkeruinen på Tilrem har vært viet til, er dermed ukjent.

Del av rundbue av kleber dekorert med mønsteret «sunkne stjerner» fra kirkeruinen på Tilrem. En svak rødfarge kan anes. Det er tenkelig at slike dekorsteiner har vært malt. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

Det har vært utført utgravinger i kirkeruinen. Den mest omfattende ble utført av lokalhistoriker Einar Høvding på 1930-tallet. En mindre utgraving er utført av Kari Støren Binns på 1990-tallet. Ut fra disse utgravingene vil jeg reise spørsmålet om kirken noen gang ble ferdigbygget. Kanskje det bare var koret og fundamentet til den østre delen av skipet som ble bygget? Det kan forklare en del av spørsmålene rundt kirken.

The post Fire garder i Brønnøy og fortellingen om Norge appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Kleberstein var med sine spesielle egenskaper en viktig råvare i Norge i vikingtid og middelalder. Steinen er myk og dermed lett å forme, den trekker lett til seg varme og den lagrer varmen lenge. Kleber ble brukt i kirkebygninger, men også i hverdagsvarer som gryter, tranlamper, fiskesøkker, vevlodd og ulike typer sneller. Allerede i bronsealder ble kleberstein brukt til støpeformer og i keltertid til gryter. I vikingtid og middelalder var klebergryter en betydelig handelsvare, og det er påvist at klebergryter ble utført til bl.a. handelsstedet Hedeby i Schleswig i dagens Nord-Tyskland

Kleberstein finnes i mange deler av Norge bl.a. i Hordaland, Nord-Gudbrandsdalen, Trøndelagsfylkene, Helgeland og Salten. Særlig kjent er klebersteinsbruddet i Kvikne i Hedmark der det ble tatt ut kleber allerede i keltertid, dvs 500 f.Kr. til Kr.f.

Temagruppen for kleber arbeider bl.a. med problemstillinger som knytter sammen klebersteinsbruddene med det som er produsert i bruddene enten det er hverdagsvarer eller kirkebygninger. Nye metoder for bestemmelse av proveniens blir brukt og utviklet videre i samarbeid med Norges Geologiske Undersøkelser. Prosjekter som arbeider med å knytte materiale fra middelalderbyer, kirkelige anlegg og jernalderens og middelalderens gårdsboplasser med klebersteinsbrudd er i gang.

En annen problemstilling er å undersøke hvordan produksjonen av klebergjenstander og bygningsstein foregikk. Hele arbeidsprosessen som starter med uttak av kleber i bruddet blir da undersøkt liksom den brukte teknologien. Også transportveiene fra bruddet til bruksstedet eller omlastingsstedet blir undersøkt.

Det blir også undersøkt hvordan kleberbruddene, i hvert fall de større, kan ha fungert som minisamfunn. Hadde steinhoggerne matlagingssteder og hus i bruddene? Arbeidet de delvis eller på heltid i bruddene? Hvordan var sammenhengen mellom arbeidet i bruddene og samfunnet utenfor? Hvem organiserte og kontrollerte kleberdriften? Hvilke aktører vi finner her kan være forskjellig alt etter tidsperiode og hvilken betydning bruddet hadde. Hvis det kan spores noe mønster, vil undersøkelser av kleberdriften bidra til forståelse av samfunnsstrukturen både på overordnet og underordnet plan.

Gruppen er bl.a. i gang med å gi ut en antologi som skal fungere som et avspark for videre utforsking av utmarksressursen kleber. Artikler i antologien er skrevet av arkeologer og geologer fra Norge, Danmark, England og Sveits. Samarbeidsprosjekter mellom forskere på flere av universitetsmuseene og Norges Geologiske Undersøkelser er i gang. Det tas sikte på å utarbeide søknader til bl.a. Norges forskningsråd.

Kontaktperson: Gitte Hansen, Universitetsmuseet i Bergen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

The post Kleberstein – En viktig utmarksressurs i jernalder og middelalder appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Bosetningshistorie har spilt en stor rolle i norsk og nordisk arkeologisk forskning, som regel med utgangspunkt i gården som økonomisk enhet. Hovedinteressen har vært hus, beiting og dyrking. Utgangspunktet for temaet «Gården som sosial arena» er tanken om at gården var mer enn en produksjonsenhet for mat: gården var også en grunnenhet i samfunnet og dannet rammen for de fleste menneskers liv.

En gård er ikke bare hus, beitemark og åkrer. Både folk og fe levde sine liv på gården – i hus, på tunet, i innmarka og utmarka. Folk innrettet tun, hus, rom og innbo etter den status og kulturelle tilhørighet de hadde eller ønsket å ha. I mange tilfeller fikk de som levde sitt liv på gården også sin grav der. På gården levde folk – enten de bodde hele sitt liv der eller bare en kort periode – kanskje som tjenestefolk.

Folks livsløp på den samme gården kunne være nokså forskjellige alt etter alder, kjønn, sosial og økonomisk status. De som levde på en gård, var neppe isolert fra verden utenfor, enten de dro ut for å møte det fremmede eller det fremmede kom til gården.

Ved hjelp av ulike teoretiske tilnærminger legges her vekt på arbeidsliv, sosiale relasjoner, politisk og religiøst liv, forholdet mennesker – dyr, forholdet mennesker – materiell kultur og gården i mentale landskap. Dessuten: hvilken betydning hadde hverdagslivet i forhold til prosesser som stabilitet og endring i samfunnet?

Deltagere i prosjektet:
Berglund, Birgitta
Dommasnes, Liv Helga (leder)
Hommedal, Alf Tore
Oma, Kristin Armstrong
Storli, Inger
Sørheim, Helge

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

The post Gården som sosial arena appeared first on Norark - Norsk arkeologi.