– om det fascinerende misforholdet mellom synlige og ikke-synlige kulturminner

Statnett skal etablere ei ny høyspentlinje mellom Lyse og Fagrafjell. Øst på Forsandmoen var ny mast planlagt i ytterkanten av et stort røysfelt (id. 64670). Mens ei langrøys var registrert i området hvor ny mast skulle etableres, var det registrert tre små rundrøyser ved foten av den gamle masta som skulle demonteres.

Gamle og nye master
Den gamle masta står i et område som i dag benyttes til beite. Ved avdekking viste det seg imidlertid at området har vært dyrka lenger tilbake i tid, og forhøyningene som på overflata ble tolket som små røyser viste seg å være oppspadd masse rundt mastefestene.

Den nye masta skal reises i den delen av røysfeltet som ble oppdyrka på 1960-tallet. Moderne, maskinell oppdyrking ga lave forventninger til funn av velbevarte anleggsspor i undergrunnen. Ei langrøys skulle imidlertid ligge igjen i en liten åkerholme preget av trær og buskas, på samme vis som flere større rundrøyser synlige i det ellers oppdyrka røysfeltet. Selv om vi ikke klarte å se noe langrøys på markoverflata, tenkte vi at vi ved hjelp av maskin hurtig skulle få klarhet i hva som skjulte seg inni krattet. Det var ikke mulig å finne noen bevarte spor etter ei røys, men til gjengjeld viste det seg å være flere og til dels velbevarte hus under matjordlaget (se fig. 1).

Stolpehull og ildsted i ulike hus markert med ulike farger. Bevart røys og gammel mast i bakgrunnen

Jubel over de yngste spor
Lengst nordøst på det vesle feltet som tilsvarer anleggsområde for ny høyspentmast ble det funnet en hustype som aldri tidligere er funnet på Forsandmoen. Bygningen består av fem parvise stolper som først ble tolket som takbærende, men som vi nå betrakter som fundamenter til yttervegg. I hver kortende på den åtte meter lange og fire meter brede bygningen lå det to stolper som er like kraftige som de øvrige, parvise stolpene (se fig. 2). Det ble ikke funnet spor etter ildsteder eller indre stolper som kan ha tilhørt den vesle bygningen. Liknende bygninger er tidligere funnet på tre ulike lokaliteter i Rogaland. Nylig ble det også funnet en bygning med samme konstruksjonsprinsipp, om enn større og med indre takbærende stolper, tolket som et hov fra vikingtid på Ørsta.

Bokser med makrofossilprøver står oppi stolpehullene i Hus 1

To av bygningene tidligere funnet i Rogaland er datert, til merovingertid og tidlig middelalder, slik at vi føler oss sikre på at vi nå endelig har funnet bygninger fra yngre jernalder/tidlig middelalder på Forsandmoen. Årsaken til at vi er så entusiastiske over å ha funnet den yngste bygningen på Forsandmoen, er at den omfattende bebyggelsen som besto av 255 hus i bruk gjennom et 2200 år langt tidsrom opphørte rundt 700 e.Kr. Nå ser det ut som om vi har klart å lokalisere spor etter en yngre bosetting som ble etablert ved kanten av Fossanåna lengst øst på Forsandmoen. Mest sannsynlig har den utgravde bygningen inngått i en kontekst av flere samtidige bygninger som kan ligge skjult under matjorda innenfor og utenfor avgrensinga av røysfeltet.

Utenforskap eller innafor
Mens vi ikke fant gjenstander i den vesle bygningen, fant vi mye leirkarskår i stolpehull og lag i to andre langhus. Både det å finne bevarte rester etter gulvlag i bygninger og mange gjenstandsfunn er oppsiktsvekkende på Forsandmoen. Skårmaterialet rommer spannforma keramikk og finere bordkar med linjedekor, samt artig negledekor og skår fra grovere, større forrådskar. De bevarte lagene er knyttet til en bygning tolket som verkstedhus fra perioden 200-550 e.Kr. Et annet langhus umiddelbart vest for dette verkstedhuset framstår som en hovedbygning som har huset både dyr og mennesker innenfor den samme perioden. Det er spennende å fundere over hvordan forholdet var mellom denne separate bosettinga og de 20 samtidige gardsenhetene organisert i rekker 800 meter lenger vest. Bildet av utenforskap er imidlertid ikke entydig da avstanden til hus 150, Forsandmoens største bygning, samt flere øvrige hus og tre store gravminner undersøkt for 20 år siden, ikke er lenger enn 200 meter. Mens det meste av den tidligere kjente østlige delen av bosettinga på Forsandmoen lå på sørsida av riksvei 491, er det også kjent spor etter to små bygninger fra yngre bronsealder og førromersk jernalder på nordsida av riksveien, kun 100 meter vest for de nyoppdaga husene. De nyoppdaga bygningene indikerer at den allerede omfattende bosettinga på Forsandmoen har vært enda mer utstrakt, både i tid og rom.

The post Fire røyser ble til fire hus appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Etter tre hektiske, fuktige og spennende uker er den arkeologiske utgravinga på Gjøysa gnr. 40 bnr. 1 i Forsand kommune fullført. Utgravingsfeltet ligger på nordsida av kirkegarden ved Forsand kirke og bakgrunnen for undersøkelsen er behov for utvidelse av kirkegarden.

Området
Undersøkelsesområdet ligger på ei stor moreneflate, Forsandneset, som strekker seg utover som ei frodig landtunge i møtepunktet mellom fjordarmene Lysefjorden og Frafjord. Ved etablering av parkeringsplassen ved Forsand kirke ble det i 1990 ved en tilfeldighet oppdaget et langhus fra folkevandringstid (400-550 e.Kr.). Langs veien inn til parkeringsplassen er det påvist seks kokegroper der to av dem er datert til den foregående perioden, yngre romertid (150-400 f.Kr.). I ytterkantene av den samme moreneflata som årets utgravingsfelt ligger på har vi gjennom utgravinga i Bergevik i 2013 og registreringa av Gustavstykkjet i 2003 kjennskap til store bosettingskonsentrasjoner. Og sist men ikke minst ligger årets undersøkelsesområde kun 2 km fra den 2000 år lange og intensive bebyggelsen på Forsandmoen.

Jo, det finns dårlig vær 1. Ester Hofman van de Lagemaat dokumenterer oversvømte Hus 1 (med grønne plater) og Hus 2 (med røde plater).

Jo, det finns dårlig vær 2. Jon Husvegg er for en gangs skyld litt oppgitt over store nedbørsmengder over Ryfylke.

Hus under kirkegard
De registrerte bosettingssporene som berøres av utvidelsen av kirkegarden (id. 95291) viste seg å være tre til fire langhus. To av bygningene fortsetter inn under eksisterende kirkegard. Deler av det best bevarte huset var anlagt på ei veldrenert flate av fin sand, noe som er et sjeldent tilfelle i forhold til Forsands øvrige bosettingsflater anlagt på grove morenemasser. Den nordlige delen av huset som lå innenfor planområdet ga et detaljert innblikk i bygningens konstruksjon og bruk. Blant de mange gjenstandsfunnene fra feltet kan nevnes leirkarskår fra hankekar, et skiferlokk og to flintskrapere. Vi antar at de undersøkte langhusene kan spenne i tid fra eldste bronsealder (1800 f.Kr.) til eldre romertid (1-150 e.Kr.), men dateringene som vi kommer til å sende inn fra forkullet plantemateriale vil gi oss eksakt tidfesting av den nyoppdaga bosettinga nord for kirka.

Hus 1 markert med grønne plater og Hus 2 markert med røde. Mens Hus 1 har bevarte spor etter vegger og rester av gulvlag, ble det kun funnet spor etter takbærende stolpehull og groper i Hus 2.

Årets utgravingsfelt sett mot Lysefjordbrua. Undersøkelsen i Bergevik i 2013 ligger på samme moreneflate, til høyre i bildet.

The post Gamle hus under nye graver appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Denne uka har tre klasser på fjerde trinnet ved Jåtten skole deltatt i utgravinga på Jåttå. I forkant har skolen hatt besøk av museets skoletjeneste som har gitt dem informasjon om arkeologisk feltarbeid. Elevene har også øvd seg litt på arkeologiske ord på engelsk siden det internasjonale feltmannskapet på Jåttå bød på gode muligheter til å få praktisert litt engelsk. Og nok en gang viste det seg å være stor rift om deltakelse i de engelskspråklige gruppene.

Ellen fra skoletjenesten, fotograf fra Stavanger Aftenblad, gravende elever og arkeologer

Kokegrop med funn

Elever med kull fra kokegro

Charlotte formidler på tegnspråk

Charlotte formidler og Ester graver

The post Gravende skoleelever appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Utgravinga på Haga er nå avsluttet og vi har forsøkt å hente inn så mye informasjon som mulig i form av innmålinger, gjenstandsfunn, oversiktsbilder, beskrivelser, profilbilder og -tegninger samt naturvitenskapelig prøver. Den svakt hellende flata ned mot Risavika har vært bosted for ei rekke mennesker som har etterlatt seg spor i form av to- og treskipa langhus fra og med siste del av yngre steinalder (2030 f.Kr.).

Oversikt over feltet som avdekkes fra bergnabben like bak. Utsikt mot Risavika.

Graving av hus i sørlig del av feltet. Legg merke til de mange moderne forstyrrelsen i form av grøfter og større nedgravinger til venstre i bildet.

Takbærende stolpehull i Hus 1 er markert med grønne sirkler. Grønne rektangler markerer fire grunne groper i midtaksen.

Blå sirkler markerer stolpehull tolket som takbærende i Hus 2. Blå rektangler markerer ildsteder tolket som del av huset.

Gule sirkler markerer takbærende stolpehull i Hus 5. To trekanter til høyre markerer mulig inngang og de tre trekantene i midtaksen markerer to ildsted og ei grop.

Sørøst på feltet ble det funnet to stakketufter. Stakketufter, eller alvedanser som de også kalles, er spor etter lagring av slått i tidligere utmark. Stakketuftene er karakterisert av ei omgivende dreneringsgrøft og er en type kulturminner som reduseres kraftig, blant annet som følge av nydyrking. Ved registreringer og utgravinger i forbindelse med Transportkorridor Vest er det også påvist ei rekke stakketufter like sør for Haga. De to stakketuftene på Haga er firesidige, tilnærmet kvadratiske med avrundete hjørner. Stakketuft 1 har fire stolpehull som tolkes som en del av stakketufta og spor etter en grindbygd konstruksjon reist over dreneringsgrøfta som måler 7,2 x 6,8 meter (se foto 6). Stakketufta viser dermed store likheter med firestolpersbygninger, et interessant trekk som også diskuteres i Grete Lillehammers avhandling om alvedanser (Lillehammer 2004).

Stakketuft 1 lengst sør på feltet. Blå plater markerer stolpehull tolket som en del av stakketufta.

Gauselskogen besøker ørkenfolka på Haga

Litteraturtips:
Dugstad, S. 2013. Kulturhistoriske registreringer Haga Vest. Rapport 17 2013. Rogaland fylkeskommune.

Lillehammer, G. 2004. Konflikter i landskapet. Kulturminnevern og kulturforståelse: Alvedans og utmark i Hå kommune i Rogaland, SV-Norge. AmS-Varia 42. Arkeologisk museum i Stavanger.

Soltvedt, E.-C., Løken, T., Prøsch-Danielsen, L. Børsheim, R. L. & K. Oma 2007. Bøndene på Kvålehodlene. Boplass-, jordbruks- og landskapsutvikling gjennom 6000 år på Jæren, SV Norge. AmS-Varia 47. Arkeologisk museum i Stavanger.

Soltvedt, E.C. 2000. Carbonised Cereal from Three Late Neolitic and Two Early Bronze Age Sites in Western Norway. Environmental Archaeology 5, s. 49-62.

The post Toskipa hus, treskipa hus og alvedanser appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Haug 1
I den sørlige haugen ble det påvist tre kremasjonsbegravelser som lå på linje øst-vest. Begravelsene kan knyttes til det nedre steinlaget, i hva som framstår som utgangspunktet for den lange sekvensen av sorterte lag omtalt i forrige innlegg. En begravelse var anlagt i hver sin ende av steinlaget, mens den tredje begravelsen lå i sentrum av steinlaget. Lengst øst lå de brente beinene fra et voksent individ spredt sammen med fem glassperler, en beinkam og skår fra et fint punktdekorert kar fra perioden 300-550 e.Kr. Grava i vest framsto kun som en jordlomme mot enden av steinlaget. Det ble her funnet brente bein, leirkarskår, et dekorert spinnehjul og tre glassperler med artig form da vi antar at de har vært med på likbålet og således er deformerte av høy varme. Kullaget i sentrum av anlegget var anlagt direkte oppå det nedre steinlaget og forekomsten av skjørbrente stein forteller oss at det må ha vært brent på stedet. I kullaget ble det funnet to glassperler og en rund stein av kvarts. Anlegget tolket som sporene etter en begravelse betraktes som svært spennende da det på en og samme tid peker mot to svært ulike måter å behandle de døde på. Det kompakte kullaget og de skjørbrente steinene indikerer kremasjon på stedet, mens gravgjemmets langstrakte form kunne rommet en ubrent begravelse. Samtidig kan vi ikke utelukke at flere individer kan ha blitt kremert i sentrum av anlegget før restene har blitt samlet opp og spredt utover andre steder, slik som begravelsene funnet i endene av steinlaget.

Det nærmer seg bunnen av haug 1 og det nedre steinlaget med toppen av kullaget i sentrum. Sjekk ut den tøffe runde steinen lengst sør i haugen.

Kullaget i sentrum av haug 1 viste seg å være anlagt direkte oppå det nedre steinlaget. To begravelser var anlagt i hver sin ende av det samme steinlaget.

Haug 2
Den nordlige haugen, haug 2, viste seg å romme tre suksessive gravanlegg. Det eldste anlegget var bygd opp av relativt små, runde steiner iblandet laus jordmasse. Anlegget var anlagt over en øst-vest orientert grusrygg som skiller seg kraftig ut fra den ellers plane undergrunnen i området. Et halvsirkelformet anlegg var deretter konstruert på nordsida av grusryggen, og det var tydelig at de fint anlagte kantsteinene i sørlig ytterkant var skåret ned i den eldre haugen. Den yngste fasen besto av ei røys med diameter på 13 meter som dekket de to eldre gravanleggene.

De to eldste fasene i haug 2. Den eldste haugen er karakterisert av mindre steiner som fortsetter inn under det halvsirkelforma anlegget. Sistnevnte har ei rett linje av kantsteiner mot sør og en ellers noe ujevn, halvsirkel av kantsteiner og store steiner anlagt på nordsida av kammeret. Det mørke omgivende laget markerer avgrensinga av det øverste anlegget (se neste bilde).

Den øverste røysa som dekket de eldre anleggene i haug 2. Kammeret er sentrert i røysa.

Haug 2 har rommet minst to begravelser. I sørlig del av den eldste haugen ble det funnet spredte brente bein og leirkarskår. Analyse av de brente beina vil kunne fortelle oss om det kan være tale om flere personer, men inntil videre kan et eldre individ identifiseres ut fra et skallefragment. Det var tydelig at det 3,3 meter lange gravkammeret i haug 2 var forstyrret. Øvre del var dekket av mindre steiner nedrast fra den øvre røysa, og spesielt midtre del var preget av omrota masser og glasskår. Kammeret antas å ha vært bygget for å romme en skjelettbegravelse, men det sure jordsmonnet på Vestlandet gir dårlige bevaringsforhold for ubrente bein slik at det sjeldent finnes bevarte rester etter skjeletter. I østlig ende ble det funnet en fragmentert nøkkel av bronse og spannformet keramikk som kan tidfestes til perioden 300-550 e.Kr. Gravkammeret knyttes til det halvsirkelforma anlegget, men det holdes også som sannsynlig at kammeret kan ha blitt gjenbrukt i den yngste fasen da kammeret utgjør sentrum i den øvre, største røysa.

Til høyre ses grusryggen som den eldste fasen i haug 2 er anlagt over. Den eldste fasen er gravd bort i mellomrommet mellom profilet og rekka av heller som markerer avgrensinga av det halvsirkelforma anlegget. Både kantsteinene og kammeret er anlagt oppå den eldste fasen preget av mindre steiner.

The post To svært ulike gravhauger appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

De to store haugene på Forsand kan illustrere den store variasjonen vi bør ta høyde for ved undersøkelser av gravminner.

Etter fjerninga av et homogent, tykt steinlag i haug 1, kom vi ned til et nivå der ulike konstruksjonselementer er lagt lagvis. Tynne jordlag, som muligens representerer skårne torvbrikker, er lagt over og mellom flere steinlag. I anleggets sentrum er det et kullag hvor det foreløpig kun er funnet en rund stein av kvarts, mens brente bein ligger spredt i den østlige delen av haugen. Innenfor en liten steinpakning ble det funnet ei grønn glassperle, et leirkarskår, noen brente beinbiter og en del av en brent beinkam. Konteksten framstår som en kremasjonsbegravelse anlagt i haugens ytterkant.

Vanning av haug 1 før fotodokumentasjon

Gule pinner markerer brente bein øst i haug 1

Oversiktsbilde av ulike lag mot bunnen av haug 1.

Oversiktsbilde av bygninger rundt og under haug 2. Haug 1 ses i bakgrunnen.

Et 3,5 meter langt kammer dukket opp etter tømming av plyndringsgrop i haug 2

Kammeret i haug 2

Ulike sekvenser i haug 2

5. klasse ved Forsand skole og lokalavisen Strandbuen kikker på uttak av pollen- og makrofossilprøver fra ulike lag i haug 1.

5. klasse ved Forsand skole inspiserer kammeret i haug 2

The post Utgraving av hauger appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På kanten av masseuttaket

Røys 1 avdekket

Det spannforma skåret funnet i røys 1 er samtidig med mange av bygningene som er kjent fra området da bosettinga på moen når et høydepunkt mot slutten av eldre jernalder, rundt 200-550 e.Kr. I tillegg til de mange husene som ble kartlagt under forskningsprosjektet på 80-tallet, er det allerede avdekket en ny, mindre bygning like øst for den andre store røysa som skal graves. På vestsida av denne røysa ligger det hus som er delvis dekket av gravrøysa og som det vil bli svært spennende å se fortsettelsen av når vi kommer til bunns i røysa.

Røys 2 og omgivende hus

The post Den fine kombinasjonen av hus og graver appeared first on Norark - Norsk arkeologi.