Stormennene på Åker ved Hamar kontrollerte betydelige deler av Innlandet i merovingertiden (ca. 550–800 f.Kr.). Praktfulle gjenstander, rester av store bygninger, kokegroper og spor av håndverk på denne gården ved Mjøskanten viser til Åkers sentrale posisjon – her har stormenn styrt og smedene arbeidet. Men hvordan klarte høvdingmakten på Åker å skaffe seg kontrollen over store deler av innlandet? Gjennom arkeologisk feltarbeid i forbindelse med etablering av ny riksvei 3/25 gjennom Løten og Elverum har det blitt søkt etter svar.

Figur 1: Løten og Åker ved Hamar, sentrale steder for innenlands ferdsel. Kart: Ingvild Tinglum Bøckman og Axel Mjærum, KHM.

I Mjøsbygdene og deler av Løten er det et rikt jordbrukslandskap, mens Østerdalen er skogens rike. De to områdene er på mange vis vidt forskjellige, nå som i fortiden. En kulturhistorie om innlandet kan derfor knapt skrives uten å diskutere samspillet mellom enorme rikdommer i utmarka og jordbrukslandet rundt Mjøsa og i de store dalførene.

Skipsfunn og beretningene om vikingenes sjøreiser har fanget manges oppmerksomhet, og etableringen av maktsentre med importgjenstander og annen rikdom i kyststrøkene viser sjøfartens betydning. Gjennom arbeidet med kildematerialet fra forhistorien i Løten og Elverum har det imidlertid blitt langt klare at også landtransporten har vært betydningsfull langt tilbake i forhistorien, og at varene som ble fraktet og kontaktene som ble etablert har vært sentrale i utformingen av forhistorien.

Figur 2: På Åker i Hamar ble det i årene mellom 1868 og 1912 gjort flere funn av bl.a. deler av et skjold og et sverd, pyntebeslag fra seletøy og en praktfull beltespenne. Funnene forteller mye om lokal rikdom og om en samfunnselite med kontakter langt utenfor grensene til det moderne Norge på slutten av 500-tallet. Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM.

Og bakom synger skogene

Det relativt flate og lett forserbare landskapet innbyr til å anvende Løten som et krysningspunkt mellom to av hovedregionene i innlandet, Mjøstraktene og Østerdalen. Indikasjoner på slik tverrgående ferdsel finnes svært langt tilbake i tid, og muligheten for å få transportert overskuddsvarer langs farbare ruter kan være noe av forklaringene på at omfattende gropfangstsystemer for elg ble etablert i Østerdalen (fig. 3). De eldste stammer fra slutten av steinalderen, og systemene ble driftet og vedlikeholdt til langt opp i jernalderen.

Utgravningene på Grunset i Elverum har bidratt til å sprenge de antatte tidsrammene for denne fangstformen. Ved utgravningene ble det også påvist spor etter traktformede ledegjerder mellom gropene, en form for ledegjerder som tidligere kun er kjent i forbindelse med reinfangst.

Figur 3: Fangstgropene ble gravd som rektangulære kasser (se fargeforskjellene i profilet til venstre på bildet), og de måtte være både trange og dype nok til at elgen ikke kom seg ut igjen. Enkelte av gropene i på Grunset i Elverum hadde vært skåret nesten to mannshøyder ned i grunnen. Foto: KHM.

Hva skal en grovsmed by på?

Dette spørsmålet stiller Hans Børli sitt dikt om grovsmed og finsmed:

«Ringer på kvinnehender,
plogjern i såvarm jord.
Hva har den største verdien?
Åkrene gir deg svar.»

Bøndene som etablerte seg på Hedmarken, tok stadig i bruk ny jord og til arbeidet trengte de varige redskaper. De store skogsområdene i Østerdalen var rike på myrmalm, og utover i jernalderen fikk jernproduksjonen økt betydning (fig. 4 og 5), og i middelalderen ble i tillegg trekullet en viktig handelsvare. Både jern og trekull kunne fraktes langs de samme landrutene som fangstproduktene lenge hadde fulgt, og etter hvert som produksjonen vokste, fikk bøndene et overskudd av både jern- og jordbruksprodukter som kunne omsettes.

Nettopp her er kanskje Åkers nøkkelrolle å finne, som sentralpunkt for ferdselen med varer til og fra Østerdalen i øst, Gudbrandsdalen i nord og ikke minst vannveien mot Minnesund og Eidsvoll i sør og Toten i vest. På Åker kunne produktene samles inn og viderefordeles til andre landskapsområder.

Figur 4: Én av 24 jernproduksjonsovner fra merovingertiden, som ble gravd ut på Ånestad. På deler av 700-tallet e.Kr. ble det produsert 200–300 kg jern på gården, langt mer enn det gårdsdriften krevde. Foto: KHM.

Figur 5: Merovingertidens jernproduksjon krevde dyktige metallhåndverkere. I boken med resultatene fra utgravningene i forbindelse med ny riksvei 3/25 presenteres et depotfunn fra Storhov i Elverum og ny innsikt i grovsmedens arbeid. Foto: Vegard Vike, KHM.

Landeveien gjennom Løten

By på Løten ligger sentralt langs ferdselsåren mellom øst og vest, og skal man ferdes mellom Mjøstraktene og Østerdalen er det knapt noen vei utenom. Gravfeltet på By tok pulsen på denne øst-vestgående kommunikasjonen, og de rike smed- og ryttergravene fra slutten av jernalderen i og omkring By vitner om resursene som har blitt flyttet til lands og på den mindre vannveien langs Svartelva.

Kontrasten er stor til det nyoppdagede gravfeltet på Skillingstad (fig. 6), der gravene fikk et langt enklere preg. Dette gravfeltet og kokegroplokalitetene som ble undersøkt i Løten viser til den vanlige bondebefolkningens virke, men uten deres innsats i inn- og utmark ville det ikke vært grunnlag for stormannsveldet på Åker.

Figur 6: Deler av gravfeltet på Skillingstad sett fra luften. Fotograf: Magne Samdal, KHM.

Figur 7: En begravelse, slik det kanskje foregikk på Skillingstad i eldre jernalder. Illustrasjon: Ingvild Tinglum Bøckman, KHM.

The post Ingen vei går utenom appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På Opstad i Sarpsborg, Østfold ligger et av landets største førkristne gravfelt. Utgravninger har vist at feltet ble tatt i bruk tidlig i bronsealderen (1700–500 f.Kr.) og at det ble benyttet langt inn i jernalderen. Tidligere er det også funnet hus og åkre på Opstad med dateringer tilbake til 800-tallet f.Kr. I høst har arkeologer oppsøkt Opstad igjen, og drøyt 500 m nedenfor gravfeltet har de funnet hus, på hus, på hus…

Totalt er det påvist over 300 stolpehull som kan knyttes til et, så langt, ukjent antall bygninger med jordgravde stolper. Stolpekaoset skyldes at de samme hustomtene har blitt benyttet gjennom lang tid og at husene har vært ombygd opptil flere ganger. I tillegg har naturens gang satt sitt preg på bygningssporene – noen av stolpegropene er knapt synlige. Det å knytte stolpesporene til ulike langhus er følgelig en vanskelig oppgave.

Det eldste langhuset sett fra luften. Foto: Magnus Tangen, KHM.

Bronsealderhusene

Så langt har vi imidlertid klart å sette sammen noen av stolpehullene til minst to bygninger. Det eldste er 20 m langt og er bygd på en måte (toskipet) som gjør at vi kan tidfeste det til sen steinalder/tidlig bronsealder (ca. 2350–1500 f.Kr.).

Minst like spennende er et noe mindre, treskipet hus med rester av gulvet. På gulvet var det etterlatt flint, keramikk, brente hasselnøttskall og det som nok er en underligger til en skubbekvern. På utsiden av bygningen ligger et lag med kull og leire. Trolig er dette rester av en utrast husvegg. Hustypen og gjenstandene indikerer at denne bygningen er fra tidsrommet 1500–1100 f.Kr.

Det treskipede, yngre langhuset. Legg merke til skillet mellom de to lagene. Her har trolig husveggen stått. Foto: John Asbjørn Munch Havstein, KHM.

Trolig en nokså lite brukt skubbekvern.Foto: John Asbjørn Munch Havstein, KHM.

En del av flintsigd og keramikkskår, funnet i tilknytning til det eldste, toskipede huset. Foto: John Asbjørn Munch Havstein, KHM.

Bønder og sjøfarere

I likhet med den pågående utgravningen i Løveskogen i Tjølling, Vestfold, understøtter Opstad-funnene at mye av bronsealderens bebyggelse var knyttet til så vel de gode landbruksområdene som ferdselsmuligheter på vannet. Boplassen ligger ved Raet, på et sted med veldrenert sandundergrunn. Stedet ligger heller ikke langt fra Visterflo, en sidearm til Glomma hvor det var saltvann i bronsealderen. Via Visterflo kunne man ta seg fra Oslofjorden og innover i landet med båt.

The post Bronsealderhusene på Opstad appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Både helleristningefelt og monumentale gravrøyser (åsrøyser) vitner om omfattende aktivitet rundt Oslofjorden i bronsealderen (ca. 1700–500 f.Kr.). Men hvor bodde menneskene?

Østnorske arkeologer har de siste tiårene gravd ut forhistoriske bygninger på rundt 200 steder på Sørøstlandet. De har funnet flest hus fra eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.–570 e.Kr.), mens ytterst få er tidfestet til den første halvdelen av bronsalderen (1700-1100 f.Kr.). En rekke steder har man derimot kunnet dokumentere at bronsealdermenneskene har drevet landbruk og jakt. En utgravning i Løveskogen i Tjølling, Vestfold har imidlertid gitt oss en kjærkommen anledning til å frembringe mer kunnskap om stedene der bronsealdermenneskene bodde.

Lokaliteten i forgrunn, med skjærgården i sør. I granskogen like ved ligger årsrøysa (Foto: Steinar Kristensen, KHM)

Oversiktbilde over Løveskogen, med sørlig del av lokaliteten i bildets fremkant og skjærgården i sør. I eldre bronsealder sto havet 15–20 meter høyere, noe som innebar at avstanden til skjærgården fra lokaliteten var ennå kortere enn nå. I granskogen midt i bildet ligger årsrøysa  (Foto: Steinar Kristensen, KHM).

Én åker, flere hus

Utgravningsfeltet ligger i Tjølling, et av de stedene på Østlandet hvor bønder og fagfolk har samlet inn flest funn fra bronsealderen. I tillegg foregår utgravningen i nærheten av en åsrøys (Figur 2) og på et sted der Vestfold fylkeskommune alt hadde funnet spor av langhus og flintgjenstander fra perioden.

Ut fra funn av stolpehull og ildsteder kan vi foreløpig konkludere med at det har stått bygninger i minst to deler av utgravningsfeltet (Figur 3), og vi arbeider nå på spreng for å satt alle stolpene sammen til velordnede langhus. I begge husområdene har vi funnet flintavslag, men den store funnmengdene fanget i et 31 x 20 meter lag som trolig er rester av en gammel åker. I laget har det blitt funnet brente bein, hasselnøttskall, flint, og ikke minst over 150 keramikkskår – hvorav de to siste funnkategoriene støtter antagelsen om at det har vært bronsealderbosetning på stedet (Figur 1 og 4).

Der havet og jordbrukslandet møtes

Den foreløpige tolkningen er følgelig at vi både har spor av langhus og en åker innenfor feltkantene, og dermed sentrale deler av en bronsealdergården. Gården har ligget på godt jordbruksland og strategisk til – rett innenfor den gamle skipsleia som gikk mellom Sandefjord og Larvik. Åsrøysa er med å understreke at nettopp denne kombinasjonen mellom ferdsel på havet og ressurser på land er noe av nøkkelen til å forstå Tjøllings fremtredende posisjon som en bronsealderbygd.

Av de røft anslått 150 keramikkskårene fra Løveskogen skiller dette randskåret seg litt ut fra mengden. Det er av finere type og er dekorert med linjer  langs randen. Det har blitt funnet noen andre fragmenter til av samme typen, deriblant et dekorert randskår til, men det er derimot en betydelig grovere kvartsittmagra keramikktype som dominerer. Disse består primært av bukskår i varierende størrelse, men det er også noen rand- og bunnskår (Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM).

The post En dolk, en åker og mange stolper – spor av brosealdergården i Tjølling appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Når man bader og dykker i skogstjern som Grunna blir man påminnet om hvor dårlig tilpasset mennesker er til livet under vann. Fargene går fra mørkerødt til totalt mørke på ca. 4 meters dyp. Skal man se på dypere vann må man bruke kraftige lykter. Om man kommer i skade for å blafre litt med svømmeføttene virvles dynn opp fra bunnen og danner en føyke av organiske partikler. Da kan man komme til å tenke på at det jo hadde vært bedre å være en abbor, eller en ørret. For dem er skogsvannet et optimalt miljø, der de kan jakte insekter og møte artsfrender – lynraske, blanke flanker med sine fiskesanser.

Fisken fikk nok lenge holde på med sitt i Grunna, men i vikingtiden ble idyllen alvorlig forstyrret – det ble etablert en fiskefelle i vannet.

Skogstjernet Grunna

På ca. 185 moh. ligger det langstrakte vannet Grunna, og i midten av tjernet er det et sund. Smala-sundet er 10–15 meter breit, mens de to endene av vannet er omkring 500 meter lange. I 1996 ble det revet en dam, samtidig med en tørr seinsommer og det resulterte i ekstremt lav vannstand. Olav Sørensen (2015:28–30) hadde i mange år padlet gjennom Smala, men denne sommeren oppdaget han to rekker med staur eller stokker som strakk seg tvers over sundet.

Smala er 10–15 meter bredt og deler det langstrakte tjernet Grunna i to. Foto: Axel Mjærum, KHM.

På sporet av vikingtidsfisket

I 2014 hentet ansatte ved Norsk Maritimt Museum opp en staur fra anlegget. Delen som hadde vært dekket av mudder var svært godt bevart og man kunne tydelig se øksehogg for å spisse enden. En radiologisk datering viste, noe uventet, at trestykket var fra vikingtiden (innenfor tidsrommet 895–1020 e.Kr.). Kulturhistorisk museum og Norsk Maritimt museum fikk i 2019 midler av Riksantikvaren til å sikre kunnskap om anlegget før stokkene som brøyt vannflaten råtnet helt bort. Nå foreligger noen av resultatene fra undersøkelsen.

Jørgen Johannessen med en grein av furu som var presset ned mellom de stående staurene i anlegget. Greinen har tydelige huggemerker. Greina ble trolig kappet mellom 1020 og 1170 e.Kr. Foto: Axel Mjærum, KHM.

En minst 500 år lang fisketradisjon

Ettersom anlegget for en stor del sitter fast i gytje måtte vi kjenne oss frem med hendene da vi undersøkte fella. Det føltes ut som staurene var forbundet med furugreiner som et slags grovt flettverk. Staurene har fungert for å samle fisken, kanskje til en ruse eller rysju (Hesthagen og Kleiven 2016:104–105). I etterkant har vi fått C14-datert ytterligere fem furustaur. Tidfestingene fordeler seg nokså jevnt fra 900-tallet til 1500-tallet e.Kr., noe som innebærer at anlegget må ha blitt driftet mer eller mindre sammenhengende fra slutten av vikingtiden og gjennom hele middelalderen.

Beregninger som Olav Sørensen (2015:28–30) har fått utført viser at det årlig kan ha blitt tatt ut så mye som 200–300 kg abbor og ørret fra Grunna. Fisketanlegget må ha krevd hyppig tilsyn. Ved Gamlevollen ved Grunna har det tidligere vært beite, og det er tenkbart at driften var knyttet til dyrehold på sommerstid.

At driften vedvarte i om lag 500 år åpner opp for nye tanker om betydningen av slike anlegg og viktigheten av fisket for de med fiskerett. Fangsten kan delvis ha blitt tørket eller saltet, og noe ble kanskje skattet (jf. Kjelland 2016).

Evig eies kun det tapte

I tiden som har gått siden fella ble funnet i 1996 har mange av staurene som stakk opp av mudderet forsvunnet. Da vi undersøkte fella sommeren 2019 hadde vi følgelig problemer med å gjenfinne det kanopadleren lett kunne se, og som også delvis ble observert ved et besøk av Norsk Maritimt Museum 2014. Det var på høy tid at anlegget ble undersøkt og dokumentert så godt som mulig for ettertiden.

The post En tusen år gammel fiskefelle fra skogsvannet Grunna i Buskerud appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Jernet kom i bruk i Norge for cirka 2500 år siden, og var en viktig faktor i hvordan samfunnet utviklet seg gjennom perioden vi kaller jernalderen (ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr.). Jernet var et fremragende materiale for mange gjenstander som man brukte i dagliglivet, men også mer prestisjefylte ting. Sverd, kniver, økser, spiker, spenner, sigder og ploger var bare noen av gjenstandene man kunne lage av jernet. I vikingtiden og middelalderen hadde produksjonen av jern et enormt omfang, og bygder i innlandet forsynte deler av Nord-Europa med jern.

Også i Øyer og andre deler av Gudbrandsdalen tok man til å lage jern basert på malm fra myrene, og lokale stedsnavn som Raudmyra, Malmen og Blæsterfalla viser jernutvinningens betydning. Vi har imidlertid frem til ganske nylig visst lite om jernproduksjonen i Øyer-området. Arkeologisk feltarbeid på fem jernproduksjonsplasser ved Hafjell i 2015 har imidlertid endret dette. Bare på disse stedene ble det produsert minst 13 tonn jern i tidsrommet 800–1400 e.Kr., kanskje så mye som 30 tonn. Sammen med jern fra flere titalls andre produksjonsplasser har dette utvilsomt skapt store verdier for folkene i dalbygden.

Arkeologiske kulturminner i Øyer kommune, fra Askeladden. Bosetning, graver og dyrkning er stort sett dokumentert i dalbunnen, mens jernvinne/kullproduksjon og fangstanlegg dominerer høyereliggende strøk.

De tidligere innleggene her på Norark har gitt et innblikk i feltarbeidet på Mosetertoppen. Nå er all informasjonen fra Mosetertoppen og nærliggende utgravningsfelt på Haugan blitt bearbeidet og samkjørt med de naturvitenskapelige analysene (vedartbestemmelser, C14-dateringer og metallurgiske analyser), og rapportene er ferdigstilt. Her oppsummerer vi de viktigste punktene:

Hovedtrekk ved jernvinneanleggene

Fire av anleggene (id141160, id141161, id102394, id151880) var fase II-anlegg, kjennetegnet særlig ved ovner der slagget ble tappet ut under blestringen. Anleggene inneholdt blesterovner og to til fire kullgroper på eller rett ved selve jernvinneanlegget. To av anleggene hadde to ovner hver, og de to siste hadde én ovn hver. Det siste anlegget (id102404) ser ut til å representere to faser i jernutvinningen, med en hellegryte som er typisk for fase I-teknologi, der slagget ble samlet opp i en grop under ovnen, og en blesterovn med slaggavtapning tilhørende fase II. På dette anlegget var det ingen kullgroper.

Bevaringsgraden på blesterovnene varierte noe, men de hadde stort sett bevart en god del av sjaktene av leire, og forskalling av steinheller og/eller rundkamp på sidene og i bakkant. Der det var mulig å påvise, så det ut til at slagget var tappet til siden eller i forkant av ovnene. Hver ovn hadde én til to slagghauger knyttet til seg. Samtlige lokaliteter hadde også tydelige malmlag og en del produksjonssøl.

Kart over lokalitetene på Haugan (blå) og Mosetertoppen (rød), og andre nærliggende kulturminner

Variasjoner og særtrekk

Den eneste tuften ble påvist på et av jernvinneanleggene på Haugan (id141160), med spor av en esse tilknyttet smieaktivitet. Et emne av kleberstein, kanskje et uferdig spinnehjul, ble funnet i tuften, og forteller at også andre aktiviteter har funnet sted mens jernblestringen pågikk. Smieaktivitet ble også påvist på id141161, id102404 og id151880 gjennom typisk smieavfall i det metallurgiske prøvematerialet. Her ble det imidlertid ikke identifisert esser eller tilsvarende strukturer, selv om store steiner i nærheten av ovnene kanskje kan ha fungert som ambolter. Hovedsakelig er det primærsmiing som er påvist, altså rensing av jernlupper, men på id141161 ser det ut til også å har foregått sekundærsmiing, produksjon av jerngjenstander.

Esse A4715 i tuft på id141160 (Cf34914_457).

Et leirelag ble avdekket rett sør for tufta på id141160. Dette kan ha fungert som et depot av råmateriale for konstruksjon og reparasjon av ovnssjakta. På id141161 kunne åpningen til luftinntaket for belgen påvises i ovnsjaktløpet. Foran åpningen var det en arbeidsplattform der blåsebelgene kan ha vært plassert. På samme lokalitet ble det også påvist en grop med slagg og kull som kan være restene etter ytterligere én ovn, eller som kan ha vært tilknyttet smieaktivitet på anlegget. På id151880 ser det ut til å ha vært et hellelagt arbeidsområde foran ovnene.

Id102394 hadde et malmlag som ble tolket som en mulig røsteplass. I tillegg var det svært tykke malmlag langs innsiden av den ene kullgropen. Dette tolkes som at malmen har blitt lagret der i kortere eller lengre tid. To av anleggene (id102404 og id151880) hadde til dels tykke malmlag under slagghaugene, i helling ned fra tilhørende ovner. Plasseringen av malmen er ikke tilstrekkelig godt forklart; det er et tilsynelatende lite hensiktsmessig sted å skulle lagre malm, og dersom det er produksjonssøl, er det store mengder med malm som har gått tapt.

Lokaliteten som skilte seg mest ut var id102404. Nordøst på lokaliteten lå en noe sparsommelig helleforet hellegryte med rester av sjaktmateriale liggende i toppen. I den nærliggende slagghaugen ble det funnet biter av slaggblokker, som dannes ved at slagget samles opp og stivner i en grop under ovnen, i dette tilfellet hellegryten. Slagget i slagghaugen var imidlertid variert og inneholdt også bunnskollefragmenter og rester av tappeslagg, som forbindes med fase II-teknologi. I selve hellegryten ble det ikke funnet slaggblokker, men biter at knudret, korallaktig slagg. Slaggblokker dukket derimot opp i konstruksjonen på fase II-ovnen sørvest på lokaliteten. Ovnen var anlagt i en langt større grop, tolket som en arbeidsgrop. I bunnen av ovnen lå bunnskollen og slagget i slaggrennen bevart.

Kullgropene

Det ble undersøkt til sammen 16 kullgroper. Ti lå på eller tett opptil selve jernvinneanleggene, mens de seks siste lå enkeltvis i terrenget. Kullgropene hadde stort sett oval eller rund bunnform, men to kullgroper, én på Haugan og én på Mosetertoppen, hadde rektangulær bunnform. Kullgropene inne på jernvinneanleggene på Haugan var flerfasete.

Plan av kullgrop A3059 på id141160 under snitting; den rektangulære ytteravgrensningen er eldste fase, mens det ovale kullaget i midten stammer fra den yngste bruksfasen (Cf34914_429).

Produksjonsvolum og metallurgiske analyser

Produksjonsvolumet for et jernvinneanlegg beregnes ut fra mengden slagg og forventet utbytte av jern per kilo slagg, noe som kan variere kraftig. Estimatene fra Haugan og Mosetertoppen benytter noe forskjellige modeller, noe som har gitt større spenn i tallene fra Mosetertoppen. Tallene som oppgis er minimums- og maksimumsberegningene for hvert anleggene.

Fase I-ovnen på Mosetertoppen har hatt lavest produksjon, estimert til ca. 0,1-0,6 tonn. Produksjonen i fase II-ovnene har stort sett hatt en produksjon innen 0,5-6 tonn. Unntaket er den doble ovnen på id141160, som anslagsvis har produsert 8,3-15 tonn. De metallurgiske analysene har til en viss grad påvist sammenhenger og forskjeller mellom slagg fra ovner og/eller slagghauger og nærliggende malmlag, og antyder at de fleste anleggene kan ha vært benyttet til flere blestringer. Malmen som har vært benyttet har vært produsert lokalt.

Dateringer og vedartanalyser

De 42 vedartanalysene påviste bjørk, furu og gran. Bjørk var hyppigst i alle områder. På Mosetertoppen var det en god del variasjon i bruken av vedart, mens det på Haugan var begrenset forekomst av gran og furu. På Mosetertoppen var det særlig mye furu i de eldste anleggene. Dette utgjør et usikkerhetsmoment i dateringene for de eldste strukturene. Dateringene reflekterer alderen på trevirket, men furuved kan ha høy egenalder ved bruk. Anleggene datert på furu trenger derfor ikke være like gamle som trevirket.

Dersom vi ser bort fra egenalderproblematikken, ser det ut til at det har vært blestret i ovnene fra vikingtid og godt inn i høymiddelalder, kanskje også i senmiddelalder. Tidsspennene som angis for de 41 radiologiske dateringene baserer seg på 2-sigmakalibreringer og er ganske vide. Det betyr ikke at anleggene har vært i bruk gjennom hele perioden, men at de har vært i drift i kortere eller lengre tid i løpet av den angitte perioden.

Hovedaktiviteten i området ser ut til å ha vært i perioden ca. 1150-1400 e.Kr., altså i høymiddelalder og senmiddelalder. Den statistiske sannsynligheten i disse dateringene er høyest frem til ca. 1300, men det er også mulig at aktivitetene har foregått så sent som ca. 1400 e.Kr.

Noen dateringer skilte seg ut fra de generelle trendene. Den tidligste påviste aktiviteten var et tykt malmlag på id102404, datert til folkevandringstid (420-570 e.Kr.). Lagets kjemiske sammensetning skilte seg fra slagg og malm fra senere produksjon.

Den eldste ovnen var hellegryten på samme lokalitet, i bruk en gang mellom 770 og 1160 e.Kr. Fase II-ovnen samme sted kan ha vært i bruk samtidig som hellegryten, og kanskje samtidig som den eldste bruksfasen på id141160, datert til hhv. ca. 1020-1220 og ca. 1040-1150 e.Kr. Også en del av kullgropene, mer spesifikt fire enkeltliggende kullgroper (id19920, id102376, id151913, id151811) og én kullgrop på id141160, ble datert til samme periode, innenfor ca. 1010-1170 e.Kr.

The post Jernproduksjon i Øyer appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

En høstdag i 1991 snublet to skoleelever i Søgne over deler av et vikingsverd da de gikk og plukket poteter på jordet til læreren sin. Funnet ble gjort ved Stokkeland bru, nær stedet der Søgneelva møter skjærgården. Sverdet skapte stor oppstandelse lokalt, men lite ble likevel gjort arkeologisk i etterkant. Mye blir imidlertid annerledes når et arkeologisk feltarbeid starter opp 29. april.

Utgravningsarbeidet vil pågå i ti uker og opptil ni arkeologer vil være i sving. Bakgrunnen for prosjektet er at Statens vegvesen skal utvide den trange bruen over Søgneelva, blant annet for å forbedre forholdene for gående og syklende.

Sverddelen som bel funnet i 1991. Foto: KHM

Allerede før vi starter kan vi ane hva som venter arkeologene. Sverdet i seg selv, flotte gravminner i nærområdet og en innledende kartlegging foretatt av Vest-Agder fylkeskommune i 2016–2018 levner lite tvil om at det ligger rester av en gravplass fra jernalderen  på stedet. Gjennom feltarbeidet vil vi derfor sikre verdifull kunnskap om gravplassen og om de døde.

Sporene av fortidens levende gjør imidlertid også Stokkeland til et svært interessant sted. Trolig vil vi finne rester av flere bygninger, en produksjonsplass for jern og en gammel ferdselsvei. Dette gir oss en uvanlig anledning til å frembringe et helhetlig innblikk i forhistorien til en gård på Sørlandet for over 1000 år siden. I tillegg vil sverdfunnet fra 1991 bli innlemmet i en langt mer detaljrik gårds- og områdehistorie, med ny kunnskap om livet og døden til den som fikk med seg sverdet i graven.

Fotgrøfter avdekket ved fylkeskommunens forundersøkelse i 2016. Grøftene har omsluttet gravhauger som har ligget på stedet. Foto: Ingunn Dahlseng Håkonsen/Vest-Agder fylkeskommune.

Avisartikkel om sverdfunnet i Fædrelandsvennen den 26. oktober 1991. Faksimilen er gjengitt med til tillatelse fra Fædrelandsvennen.

The post Levende og døde ved Stokkeland bru appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

– om bygningsrester og jernproduksjon på Hovden

For omkring 1000 år siden ble det både kastet tilhugde tømmerstokker, kjepper, pinner, spon, fliser og never til taktekking i en myr ved en produksjonsplass for jern på Hovden i Setesdalen. I etterkant har tregjenstandene fått ligge uforstyrret under gode bevaringsforhold.

Å finne stolpehull, gulv og rester av veggfundamenter er ikke uvanlig i arkeologiens verden. Utenfor middelalderbyene er det imidlertid knapt gravd frem treverk som har tilhørt bygningenes øverste deler. Blant funnene på Hovden inngår reisverk og takrester, noe som både gjør trestykkene uvanlige og interessante.

Funnene av treverk i myren bidrar derfor til innsikt i om produksjonshyttene og kunnskap om eldgamle byggeskikker på den sørnorske landsbygden. I tillegg gir tømmeret eminente muligheter for presise årringsdateringer.

Jernproduksjonsplassen ved Djupetjønn på Hovden. Det planlegges nå å bygge hytter på stedet, og Kulturhistorisk museums arkeologer er følgelig i full gang med å sikre kunnskap om treverk og jernproduksjon, slik at utbyggingen kan starte. T.h. sees produksjonshuset som en dyp grop. Myra med trefunnene sees t.v. i bildet. Imellom huset og myren ligger en stor slagghaug. Slaggavfallet viser at det har blitt produsert flere tonn med jern på stedet. Foto: Kristine Ledsten, Kulturhistorisk museum, UiO.

Arkeologene Axel Mjærum og Isak Roaldkvam ser etter bevarte tregjenstander mellom slagg og torv. Foto: Kristine Ledsten, Kulturhistorisk museum, UiO.

En to meter lang, kløyd og tilhugget furustokk. Foto: Kristine Ledsten, Kulturhistorisk museum, UiO.

En av flere neverruller i myren. Trolig har de blitt anvendt til taktekking. Esa Hertell, Kulturhistorisk museum, UiO.

1000 år gamle, velbevarte treredskaper hører til sjeldenhetene i norsk arkeologi. Her holder Axel Mjærum frem en gjenstand som minner mest om en liten spade. Foto: Esa Hertell, Kulturhistorisk museum, UiO.

The post Nytt fra Norges tak appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

For mer enn 9000 år siden ble det reist tre hytter i skogen ved Momarken i Eidsberg, Østfold. Valget av byggetomt var uvanlig og vekker undring. Hva gjorde steinaldermenneskene i storskogen, 1,3 km fra nærmeste fjordarm, nesten 100 meter over havet og i god avstand til elver og innsjøer?

Hyttene

For 9000 år siden lå istidsavsetningen Monaryggen som en ruvende åskam med furu- og løvskog. På sørsiden av åsen var det store sandflater som stedvis ble kuttet av bratte, små daler. På denne sandmoen ryddet steinaldermenneskene plass til tre nærmest identiske hytter. Bygningene var svakt ovale, ca. 6 m lange og med ildsteder på gulvene. I løpet av brukstiden la beboerne igjen flint, hasselnøttskall, brente bein og annet søppel. Alle tre hyttene er C14-datert til tidsrommet 7450–7050 f.Kr., og kanskje var bygningene bebodd samtidig?

Kystfolk i innlandet

Hvem var menneskene som ryddet seg plass inne i Eidsbergskogen, og hvor kom de fra? To selbein som ble funnet i en av tuftene taler for at de hadde nær forbindelse med kysten. Veien fra saltvannet kan ha gått fra den store Glommafjorden, et langstrakt fjordsystem som den gang nærmest delte Østfold i to. Ved å følge elver og bekkeleier gjennom det ulendte ravinelandskapet kunne man gå den om lag 1,3 km lange turen opp til Momarken (se kart).

På jakt etter elgen?

Elgen var et ettertraktet byttedyr i midten av eldre steinalder, men den var fåtallig i kystsonen. Leveforholdene for skogens konge var imidlertid bedre innover i landet. Funn av hjortedyrbein og et stort antall jaktredskaper sannsynliggjør at elgjakten var viktig for de som slo seg ned ved Momarken. Nøtteskall, steinfunn og små beinstykker forteller imidlertid også en annen historie. Det ble sanket planter, fanget pelsdyr og jaktet andre mindre pattedyr, og i en av bygningene lå det til og med en rovfuglklo. Det er nærliggende å tro at det var det det totale antallet av tilgjenglige resurser ved Monaryggen,og ulikhetene mellom kysten og det nære innlandet som lokket menneskene inn i storskogen.

Mer om funnene på Eidsberg og livet innenfor kyststripen kan du lese her.

Et av hyttegulvene ved Momarken. Den opptegnede, store sirkelen markerer kanten av gulvet. På bildet sees også en halvdel av et ildsted med stein. De grå massene øverst til høyre er spor etter et rotvelt. Foto: Magnus Tangen, KHM.

Kart over deler av Glommafjorden og fjordarmen som strakk seg i retning av Mysen ca. 7500 f.Kr. Fra en sidearm av fjorden var det mulig å følge et bekkeleie nordøstover til Momarken. Kart: Axel Mjærum, KHM. Tillatelsesnummer NE12000-150408SAS.

The post Skogen innenfor. Bak kyststripen for 9000 år siden appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Pionerene kom fra sør for over 11 000 år siden. De må ha reist oppover i skjærgårdslandskapet som strakk seg helt fra Sør-Skandinavia til brefronten innerst i Oslofjorden. Havet sto da 190 meter høyere enn i dag, og det bidro til å skape en to mil bred, gigantisk Oslofjord. Vest for denne fjorden lå en landbrem mellom kysten og innlandsisen som strakk seg langt, langt mot nord og vest.

De første som reiste over fjorden var modige, men etter hvert må fjorden ha blitt krysset gjentatte ganger for å holde forbindelsene ved like mellom øst og vest.

Slike isfjell kan ha møtt pionerene i Oslofjorden. Foto fra Spitsbergen, Svalbard. © 2015 Universitetsmuseet i Bergen / CC BY-NC-ND 3.0.

Landskapet i Oslofjordsregionen ca. 9000 f.Kr. (11 000 før nå). Punktene markerer steinalderboplasser fra pionerfasen (dvs. frem til ca. 8300 f.Kr.). Det svarte krysset markerer den klassiske Nøstvet-boplassen ved Vinterbro i Ås. 9000 f.Kr. lå Nøstvet-boplassen ca. 140 meter under havflaten og stedet var ubeboelig i ennå 3000 år. Kartgrunnlag: Lasse Jaksland, KHM.

I 2013 ble det gravd ut to 11 000 år gamle steinalderboplasser i Sørmarka. Disse boplassene har ligget ved den gamle strandlinjen, midt i en liten øygruppe ved gapet til «Oslohavet». Hvorfor oppsøkte steinaldermenneskene denne øygruppen?  Funnet av om lag 80 pilspisser fra Elgsrud-boplassene  forteller om omfattende jakt nær iskanten, men kan Sørmarka-funnene også være spor etter de som tok seg over Oslofjorden?

Om Oslofjorden virkelig ble krysset hyppig, burde også menneskene ha stoppet på de bittesmå øyene som den gangen lå midtfjords. Drevet av denne teorien begynte to arkeologer å studere kart for å se om det fantes steder hvor det var tenkelig at pionerene ville ha stanset på veien over. Nær et av toppunktene på Nesodden i Akershus antydet kartene at det hadde ligget et slikt stoppested, en leirplass som både lå skjermet til og hvor det var strender der båtene kunne trekkes på land.

Detaljkart over To-øya, med markering av registreringsområdet. Kanskje er det spor etter flere stoppesteder på denne øya? Kart: Carine Eymundsson, KHM.

Høsten 2015 dro vi ut i skogen og opp til 190 meters høyde, og vi kunne raskt konkludere med at stedet så like fint ut i virkeligheten som på kartet, og da vi begynte å grave fikk vi raskt bekreftet vår teori. I løpet av noen timer hadde vi gravd frem fire flintstykker fra de små kikkehullene våre.

For 11000 år siden stoppet noen av de som krysset gigant-Oslofjorden ved den nåværende Toåsen på Nesodden, og ut fra funnene kan det hevdes at både Sørmarka og Nesodden har vært et bindeledd mellom to verdener – det gamle og kjente på østsiden av fjorden og den store landbremmen i vest.

Flaten på Toåsen som ble besøkt for ca. 11 000 år siden. Strendene har ligget t.h. og t.v. i bildet. Foto: Carine Eimundsson, KHM.

Funnene fra 193 meters høyde på Toåsen, Nesodden. Foto: Carine Eimundsson, KHM.

The post Noen små stykker av norgeshistorien –Spor etter de første som krysset Oslofjorden appeared first on Norark - Norsk arkeologi.