Ordet ‘fallos’ har sin opprinnelse i gresk, phallos. Ordet er senere adoptert i mange moderne språk og refererer til det mer vanlige ordet penis. Objekter som visuelt ligner en penis eller opptrer som et symbol for den, kan altså refereres til som en ‘fallos’ eller mer korrekt: de har «fallisk» form.

Fenomenet «hellig stein» kan muligens føres tilbake til Bethel-steinen, som er omtalt i Bibelen. Den er knyttet til den kanaanittiske guden Baal, jf. fortellingen om Jacob som hvilte hodet mot en stein, da han i et syn så himmelstigen. Hellige steiner ble oppfattet som en forbindelse mellom menneskenes og gudenes verden, og ble dermed oppfattet som en helligdom i seg selv.

Steinfallos i hvit marmor funnet ved Kvernes stavkirke på Averøy i Møre og Romsdal. Foto Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

Som arkeologisk funngruppe går de under navnet «hellige hvite steiner». De aller fleste er laget i hvit kvarts, kvartsitt eller marmor. Disse steinene har vært satt i sammenheng med gravanlegg, hvor flere av dem er funnet, mens andre ikke kan sees å ha hatt tilknytning til en grav. Likevel antar vi at de har vært en viktig del av en kultisk sfære, der de har hatt en sentral rolle i ritualene knyttet til fruktbarhetsdyrkingen. Flere av de fallosformede steinene er funnet ved kirker og gamle kirketomter. Det tyder på at steinene representerer en kultstedskontinuitet, hvor det har eksistert en hedensk kult før stedet ble videreført som kirkested.

Mange forskere har knyttet de hellige hvite steinene til mytologiske analogier og prøvd å se dem i sammenheng med en fruktbarhetsguddom. Først og fremst gjelder det guddommene Frøy, Frøya og Njord.

Historieskriveren Tacitus forteller fra 100-tallet e.Kr. om den kvinnelige guddommen Nerthus, som forskere senere har knyttet til vaneguden Njord fordi ordet etymologisk kan ha utviklet seg fra Nerthus til Njord, og som kan ha vært en tvekjønnet guddom.

Germanerne trodde at Nerthus oppholdt seg på en øy i en ukrenkelig lund. I denne lunden var det en innvigd vogn dekket av et teppe. Presten var den eneste som hadde lov til å røre ved vognen. Han visste når gudinnen var til stede og fulgte henne med stor ærbødighet når vognen hennes ble trukket av kyr. De steder hun valgte å beære med et besøk ble feiret med fest og høytid. Da skulle ingen gå i krig og ingen løfte våpen. Kanskje fantes det hellige steiner på de steder der guddommens prosesjon stoppet og utførte i ritualer med steinen som midtpunkt. Mange av steinfallosene er funnet i graver, og det er nok derfor noen har tolket kvinnegraver med steinfalloser som graver etter gydjer. De var ledere for en kvinnebasert fruktbarhetskultus.

Fallosen var et symbol på fruktbarhet, men den kunne også inngå i en dødekult. Fallosen var et prestisjefylt symbol. Siden seksualitet og gjenfødelse kan ses i en sammenhengende syklus knyttet opp mot den fruktbarhet steinene synes å eksponere, kan vi også se på den som ledd i en dødsideologi. Noen betrakter fallosen som et symbol for guden Heimdall, som i norrøn mytologi er en av dem som skal lede an i den nye verden som oppstår etter at den gamle er gått under i Ragnarok.

Det hellige hvite

Det var arkeologen Th. Petersen som først omtalte disse steinene som «hellige hvite steiner», noe som henspiller på den lyse marmoren de vanligvis er formet av. Den hvite fargen har hatt en spesiell betydning, også i skandinavisk mytologi, der den oppfattes som representant for det transcendente. I eddadiktet Gudrunkvadet snakkes det om å avlegge ed ved hvíta helga steine. De hvite fallossteinene kan minne om et hellig alter, hvor det da var naturlig å sverge eden ved.

Det kan ikke være tilfeldig at de fleste steinfallosene er hvite. Språklig er hvit opstått av begrepet ’lys’: gresk leukos. Den hvite fargen symboliserer blant annet rituell renhet og visdom – men også døden. I mange kulturer er hvit brukt som farge på prestedrakter. Keltiske druider var kledd i hvitt, egyptiske faraoer hadde en hvit krone og perserne trodde alle guder var kledd i hvitt. Dette knytter fargen til det guddommelige. I eddadiktet Voluspå snakkes det om den hvite aur (sand) som øses opp fra Urds brønn og helles over verdenstreet Yggdrasil, og Snorre Sturlason sier i Gylvaginning at denne auren som nornene hver dag øser over treet er så hellig at alt som kommer ned i bunnen blir så hvitt som den hinnen som ligger innefor eggskallet.

Dette reflekterer en betydningsfull handling, der de livgivende væsker skal bidra til å opprettholde kosmos. Skildringen av det hvite vannet som øses over treet synes å peke på fruktbare og livgivende krefter som opprettholder det kosmiske prinsipp. Fallossteinene kan slik ha bidratt til å skape en kosmisk tilknytning. De skulle skape et vern for den døde og for graven, men samtidig styrke båndet mellom de levende og den døde som fremdeles hadde sin plass i slekten.

Falloskult – fruktbarhetskult

Fallosfigurer/-steiner er en symbolsk gjengivelse av fallosen. Den representerer den mannlige potens og fruktbarhet. Når man æret en symbolsk fallos, ofret dyr – og mennesker – kunne en ny avling sikres blant mennesker, dyr og natur. Mange gamle fruktbarhetsriter har levd videre i modifisert form helt inn i moderne tid. Den svenske midtsommerskikken å danse rundt maistangen, er en reminisens knyttet til fallosdyrkelsen. Vi vet lite om hvordan de opprinnelige ritualene forgikk på nordisk område, men både tekst og bilder fra middelhavslandene viser hvordan deler av denne kulten ble utført. Jordens fruktbarhet og naturens gjenfødelse ble personifisert gjennom dans og hellige drama, slik som i myten om Demeter og Persefone, der moren leter etter sin datter som er stjålet og tatt med til dødsriket Hades. Slike myter symboliserer fødsel, død og gjenfødelse av vegetasjonen.

En gresk myte om kjærlighetsgudinnen Afrodite forklarer bakgrunnen for fallosdyrkelsen: Afrodite fødte et barn, den storartede guddommen Priapus. Det hersket usikkerhet med hensyn til hvem barnets far var, men selveste Zevs ble mistenkt av hustruen Hera. Med en magisk berøring av Afrodites mage, forbannet hun barnet som vokste der. Det førte til at barnet, Priapus, ble født stygg, med en enorm mage, gedigne føtter, hender, nese, tunge og en gigantisk, kontinuerlig erigert fallos. Obskøniteten til dette vesenet var så avskyelig for Afrodite at hun kastet ham ut av sitt rike og forlot ham i villnisset. Her ble han tatt inn av en gjeter som så at hvor som helst dette vesenet gikk, så grodde alt enormt etter ham. Planter skjøt opp fra bakken og dyrene hoppet på hverandre, paret seg voldsomt og formerte seg. Priapus ble snart kjent og dyrket som en fruktbarhetsgud,.

Den såkalte Vølsetåtten (þáttr ’tått, kort fortelling’) gir oss et levende bilde på hvordan et fallosritual ble utført. Tåtten er nedskrevet i 1380-årene. Handlingen finner sted i 1029 og viser at hedensk tradisjon fremdeles var levende. I tåtten går det frem at Völsi («fallos») er en hestefallos, og det er den som er midtpunkt i ritualet. Vølsetåtten forteller om en gammel mann og en gammel kvinne som bodde sammen med sin sønn og datter på en odde langt fra andre mennesker. På gården bodde også en trell og en trellkvinne. Da trellen hadde slaktet hesten og skulle kaste hestepenisen, kom sønnen i huset forbi. Han tok penisen med til sin mor, som satt sammen med søsteren og trellkvinnen.

Gutten ertet trellkvinnen med at «lemmet ikke ville vært kjedelig mellom bena på henne», og trellkvinnen lo. At dette likevel ikke var helt akseptert tyder datterens reaksjon på. Hun bad broren fjerne penisen. Men moren, som beskrives som en storlåten kvinne, ville beholde den og mente den var til nytte, hvorpå hun pakket den inn i et lintørkle sammen med løk og urter for å bevare den. Hver kveld tok kvinnen hestepenisen ut av skrinet, og lot hele husholdet ta del i en seremoni der hun fremsa en regle, gav penisen til husbonden som gjorde det samme og deretter videre til alle hadde tatt del i ritualet.

Innpakkingen av lemmet i lin og løk er kjent som en urgammel tradisjon. En kjøttekniv fra 300-tallet e.Kr., funnet i en kvinnegrav i Fløksand, Meland i Nordhordland, har en runeinnskrift som lyder: lina laukaR(a) ’lin løk’. LaukaR er også kjent fra andre urnordiske innskrifter. Blant annet forekommer den på en gullbrakteat fra Skrydstrup i Slesvik og på en brakteat fra Skåne, som er tolket av Sophus Bugge: «Du er blitt kraftig, Volse! og (nu) tatt op (af Kisten), udstyret (som du er) med Lin og opstøttet med Løg. M– tage imod dette Offer, men du Bonde selv, tag til deg Volse!».

Beinkniv med runer funnet i grav i Fløksand i Nordhordland. Innskriften lyder lina laukaRa
I gammel folketro var løk et vern mot sykdom og forhekselse. Runene på kniven har antagelig vært uttalt i et fallisk ritual. Illustrasjon: NIæR.

Flere av steinfallosene er funnet på eller i kvinnegraver. Vi kan spørre hvilken rolle et mannlig fruktbarhetssymbol spiller i en kvinnegrav? Svaret kan være at steinfallosene hadde en generell fruktbarhetsrolle, der hovedanliggendet ikke var en fysisk seksuell akt, men at de heller omfattet all naturens vekst. Og Vølsetotten, der husfruen ledet ritualet, kan tyde på at kvinnen hadde en førende rolle i en falloskult.

Men hva med steinfalloser som stod mer perifert i forhold til bebyggelsen og som verken var knyttet til grav, hustuft eller gammelt kultsted? En slik plassering kan tyde på folk gikk i prosesjon og vandret rundt i jordbrukslandskapet bærende på sine fruktbarhetssymboler – en velsignelsesrunde der steinfallosene årvisst ble båret rundt for å bringe godt år og fred.

Et svært spesielt funn fra lokaliteten Høgberget på gården Røkke østre i Skatval, Nord-Trøndelag, kan tyde på at vi har å gjøre med et mulig kultsted med spor etter selve ritualene knyttet til en falloskult. Her ble det funnet er steinfallos i en vannfylt grop på toppen av en bergknaus. Gropen var regelmessig formet, fylt av vann, og over 1 m dyp. Ved siden av steinfallosen lå flere avlange fliser av marmor med største lengde 0,74 cm. Flisene kan ha vært hentet fra en marmorgang på nordsiden av Høgberget, ca. 150 meter fra den vannfylte gropen. Arkeologen Sverre Marstrander så gropen som Moder jords vulva og de hvite marmorsteinene som seden som føres inn i vulva – alt som ledd i en magisk fruktbarhetsseremoni som skulle bringe godt år og fred.

 Se også:

•  Fallossteiner i Universitetsmuseenes gjenstandssamlinger.

The post Steinfalloser – «hellige hvite steiner» appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Øl var trolig den første alkoholholdige drikken menneskene laget, og bidro til at våre forfedre ga opp nomadelivet. Også juleølet har lange tradisjoner.

I norrøn mytologi har vi en fascinerende beskrivelse som forteller opphavet til mjøden eller ølet. Etter fredsforhandlingene mellom æser og guder spytter alle i en felles kjele. Av dette spyttet lager de den vise Kvasir.

Men Kvasir blir drept og blodet hans som er materialet til skaldemjøden blir tappet i tre kar. Som vederlag for sin kjærlighetsaffære med jotunkvinnen Gunnlód får Odin tre slurker av denne drikken. Men han tømmer i seg alt og rømmer med drikken som senere blir en skaldedrikk. I den virkelige verden gikk det nok annerledes for seg.

Bidro til jordbrukssamfunnet

Drikkehorn fra middelalder. Funnet på Steinvikholm i Trondheimsfjorden. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Som en følge av menneskehetens svakhet for øl – og også andre drikker som gav en ruseffekt – gikk utviklingen fra en nomadisk livsstil med jakt- og fangst til et samfunn der folk begynte å dyrke jorden. Det innebar at de måtte slå seg ned på et fast sted og passe på avlingen sin.

Øl var det første produktet mennesket laget av korn og vann. Det skjedde allerede før de lærte seg å lage brød. Vi har faktisk 4000 år gamle skriftlige kilder som forteller om hvilken rolle øldrikking hadde i et samfunn.

Kileskrifter fra det gamle Babylon i Mesopotamia forteller blant annet om en vanlig praksis ved bryllup: I en hel måned etter giftemålet skulle brudens far forsyne sin nye svigersønn med all den mjød eller øl han kunne drikke. Arkeologiske funn tyder imidlertid på at det har vært i bruk allerede for 7000 år siden.

Fra barnsøl til gravøl

Det eldste engelske ordet for øl er ale. Det minner et ord vi tidvis ser i nordiske runeinnskrifter: «alu».  Dette ordet er risset inn på en runestein som ble funnet i en grav på gården Elgesem, Sandar i Vestfold. Den er datert til tidsrommet 160–560 e.Kr. «Alu» er også ofte brukt på såkalte brakteater, en liten, tynn metallplate med pregning på den ene siden.

Forskerne er ikke helt enige om hva alu betyr. Noen mener det er et alu er trylleord som skal holde borte onde makter, mens andre heller til at alu betyr øl. Det hevdes også at ordet er direkte «nedarvet» fra en proto-indoeuropeisk rot *alu-, gjennom det germanske ordet *aluth-, og i finsk olut, i estisk õlu, i dansk og norsk øl.

Vi er vel alle fortrolige med ølets bruk i rituelle handlinger og fester, som barnsøl, gravøl, bryllup og offerfester. Ølet har uten tvil spilt en viktig rolle i våre forfedres liv og levnet, det kan vi tyde ut fra både skriftlige og arkeologiske kilder.

Fra Østen spredte kunnskapen om å lage øl seg til grekere, som igjen overførte den til romerne. Øl ble en viktig drikk for gamle romere, men fra omkring Kristi fødsel begynte de å foretrekke vin fremfor øl.

Ølet var dessuten en drikk som romerne heller syntes å passe for barbarer, og den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 56–117 e.Kr.) omtalte det ølet som ble brygget av germanerne i nedsettende ordelag.

Ingredienser

Hver gård hadde antagelig et fast sted der ølbryggingen foregikk. De laget øl av malt som er korn (helst bygg) som lå i vann til kimen bare så vidt begynte å spire.

Malten ble så tørket og blandet med varmt vann for å tekke ut sukkerstoffet. Den flytende væsken som er resultatet av denne prosessen kalles mesk. Den ble varmet opp i en kjele av metall.

Vørter er et uttrekk som oppnås ved utluting av malt, det vil si en søt «suppe» som er resultatet av kokt vann og maltekstrakt. Vørteret ble gjæret til øl, konservert og tilsatt kvann, mjødurt, lyng eller pors.

Humle ble ikke brukt i ølbrygging i Europa før på slutten av tusentallet etter Kristi fødsel. Riktignok har man funnet bevis for at man i Frankrike kultiverte humle allerede på 800-tallet, men skriftlige kilder omtaler det ikke som brukt i ølbrygging før på 1000-tallet. Humle gir ølet en litt bitter smak, og stoffer i den kan gjøre ølet mer holdbart.

Store ølkar

Fjolne detter i ølkaret og drukner. Illustrasjon av Erik Werenskiold i Snorre Sturlusons Kongesagaer.

Ølet ble lagret i store kar. Snorre Sturlasons forteller i Ynglinge-sagaen at de var så store at en mann kunne drukne i et ølkar. Det hendte med Fjolne, sønn av selve Yngvefrøy, gudekongen som bygde det store blothovet i Uppsala.

Da faren døde tok Fjolne over som konge. Han var både mektig og fredsæl, som sin far. Fjolne var venn med Frode i Leire på Sjælland. Frode hadde bygd et stort hus. I dette huset stod det også et ovdigert ølkar, som var mange alen høyt. Karet var så høyt at man måtte lage et hull i loftegulvet for å komme til.

En gang Fjolne var i et gjestebud der måtte han i løpet av natten på et visst sted. Det var da den søvndrukne Fjolne datt oppi ølkaret og druknet.

Selv om ikke alle vikingtidens ølkar var så store som den til Frode, var de antagelig så pass store at de må ha stått på et fast sted, nær huset, eller som hos Frode, inne i huset.

Store ølkar er vanskelige å flytte, så ble trolig ølet mesket og gjæret der det ble lagret. I Frostatingsloven står det «… at om en mann blir drept i drikkestua, da skal de som sitter nærmest være vitne …».

Dette kan tyde på at noen gårder hadde et eget hus der drikke ble inntatt, eller det kan ha vært en gildehall.

Øldrikkelag var påbudt

Under kong Håkon den godes (920–960) kristningsforsøk Norge på 900-tallet bestemte han at jul (gammelnorsk jól) skulle begynne på samme tid som hos kristne folk, og at hver mann skulle holde øl av ett mål malt, hvis ikke fikk de bøter.

Håkon, som var en klok mann, tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven sammen med Torleiv Spake og Frostatingsloven sammen med sin gode venn, Sigurd jarl fra Lade.

I Frostatingsloven står det at «… så er sagt at hver bonde skal holde et to mæle (rommål) øldrikkelag ved jonsvaken […]. Alle skal holde det, ellers skal det bøtes tre ører til biskopen om det ikke er gjort før jul».

Spøk og latter

Dekorert bolle av tre funnet på Høstad, Byneset i Trondheim. Datert til ca. 800 f.Kr. Kan ha blitt brukt i ritualer med alkoholholdig drikke. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet-

Dette viser at i det gamle nordiske samfunnet var øl den viktigste drikken og øldrikking var en integrert del i alle sosiale sammenkomster, ikke bare til julehøytiden.

Men arkeologiske funn av store hauger med bryggestein – brukt til oppvarming – tyder på at dette er en tradisjon som strekker seg mer enn 1500 år tilbake i tid.

Jul – eller juleblot – var opprinnelig en hedensk feiring av midtvinterdagen i Norden. Den startet 12. januar. Men Håkon den gode bestemte at den hedenske offerfeiringen skulle legges til samme tid som den kristne høytiden, 25. desember. På den måten håpet han å kunne stoppe den hedenske rammen rundt høytiden.

Det er også grunnen til at det hedenske ordet «jul» fortsatt ble brukt. Ordet jul kommer av det fra norrøne jól, som trolig er beslektet med en germansk grunnform *je(g)wla, som igjen kan knyttes til det latinske ordet jocus som betyr «spøk, latter».

I så fall kan ordet ha betegnet festen som en slags saturnalier – en romersk fest for Saturn, som ble feiret 17. desember.

Ølet har altså en lang og sammenvevd tradisjon med både jul og andre feiringer.

 Se også:

•  Bilder av drikkehorn.
•  Drikkehorn i Universitetsmuseenes gjenstandssamlinger.

The post 7000 år med øltradisjoner appeared first on Norark - Norsk arkeologi.