På Skillemoen, like sør for Alta sentrum, var det registrert en tjæremile i et område som er regulert til industri. I Nord-Norge knyttes tjæremiler til norsk og kvensk utmarksbruk fra 1700-tallet og framover, og de har derfor ikke formelt vern etter kulturminneloven. Alta kommune ba likevel Tromsø Museum om en arkeologisk utgravning, slik at kunnskap om dette kulturminnet kunne bevares for ettertida.

Hva er tjæremiler?

Tjæremiler er anlegg for produksjon av tjære fra harpiksholdig kjerneved, som oftest fra furu. Tjæremilene ble gjerne konstruert som en trakt- eller skålformet grop i hellende terreng, med tapperenne i terrengets fallretning. Nederst i gropa ble det lagt en uthulet stokk som fungerte som renne (tappestokk, kvensk: rohi). Milebunnen ble dekket med never og et lag med langved. Midt i mila ble det satt en stokk (drag eller navlekjepp) der hvor tjæra skulle renne ned. Med utgangspunkt i draget ble mila deretter fylt med tett stablet opphugget tyrived (spik), som ble banket på plass med en stor treklubbe (kvensk: kalkurri). Draget ble tatt opp, mila dekket med torv, og tent på. Når det hadde tatt ordentlig fyr ble mila tettet helt igjen. Brenninga ble regulert slik at tjæra ble drevet ut, uten at den tok fyr. Tjæra rant deretter ned på neverdekket, gjennom renna i bunnen av gropa, og til slutt ut ved utløpet av tapperenna.

Tjæremiler i nord

Først fra 1700-tallet er det nevneverdig omfang på tjærebrenninga i Nord-Norge. Fra midten av 1800-tallet var kommersiell produksjon i flere distrikter. I Troms og Vest-Finnmark foregikk tjæreproduksjonen først og fremst i indre dalfører hvor det var betydelige forekomster av furu. Innflyttere fra Gudbrandsdalen og Østerdalen brakte tradisjonen til Bardu og og øvre del av Målselv, mens det i Alta, Kvænangen og Nordreisa først og fremst var kvener som stod for produksjonen. I Kvænangen ble det sagt at tjæra var «kvenenes sorte gull». De ble da også kalt teralantalaiset – tjærekvener. Tjære var en stabil ressurs, som det alltid var avsetning for. Men det lå mye arbeid bak: mila krevde innsats gjennom et helt år, og det var vanlig at alle menn i husholdet deltok.

I Nord-Norge er det registrert 95 tjæremiler i kulturminne-databasen Askeladden. 73 av disse ligger i Troms, hvorav 53 i Nordreisa og 11 i Kvænangen. I Finnmark er det registrert 9 miler; 5 i Alta, 3 i Karasjok og 1 i Porsanger. For alle kommuner er nok det reelle antallet langt større. Til tross for at tjæremiler er nokså vanlige i hvert fall i deler av landsdelen, var hittil bare to tjæremiler undersøkte gjennom arkeologisk utgravning – de lå på Kaiskuri og Skoddevarremoen, som også ligger i Alta kommune.

Utgravning på Skillemoen i Alta

Tjæremila som ble gravd på Skillemoen i september 2018 lå i furuskog, på kanten av en gammel elveterrasse. På overflaten var den synlig som en forsenkning omgitt av lave voller, med en liten grop like ved. En tydelig renne gikk fra forsenkningen og gjennom terrassekanten. Milegropa viste seg å være nokså liten, med indre diameter på rundt 2,9 m. Nedskjæringa var bratt, rundt 70 cm dyp og traktformet. Gropa var helt fylt av sand, grus, strandstein, og masse trekull. Sand og grus kan ha blitt brukt for å tette, regulere eller slukke mila, og stammer sannsynligvis fra hullet som lå rett ved milegropa. Tapperenna gjennom terrassekanten var rundt 1 meter lang, og endte i et lite platå. Her har man nok plassert beholderne som tjæra ble fylt i.

Vi håper det skal være mulig å datere denne mila litt mer nøyaktig enn de to øvrige som er undersøkte i Alta. Prøver av tyrispik, langved og never er nå avlevert til spesialist for treartsbestemmelse og videre vurdering med tanke på karbondatering og årring-datering. Framover vil vi også forsøke å beregne hvor mye tjære som ble utvunnet i denne mila, se nærmere på hvordan den ble konstruert, og avklare hvorvidt den kan ha blitt brukt flere ganger.

Litteratur

BJØRKLUND, I. 1985. Fjordfolket i Kvænangen : fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Tromsø: Universitetsforlaget.

ENGEN, V. K. u.å. Rapport arkeologiske undersøkelser Skoddavarremoen, Alta kommune. Topografisk arkiv. Tromsø Museum.

GUNDERSEN, I. M. & WENN, C. C. 2011. Ullsokningen og Kjyru-Tap ; ny kunnskap om tjæremila i førreformatorisk tid. Viking, 74, s. 241-264.

REITAN, G. 2009. Tjærebrenning i Hedmark i middelalder og tidlig nyere tid. I. Oslo: Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, 2009, s. 133-146.

SVELI, A. 1987. Skogbruk i Nord-Norge : streiftog gjennom historien. Mosjøen: Nord-Norges skogsmannsforbund.

Lasse Ørnebakk – ung tjæremilebygger. Intervjuet av Bente Imerslund 09.01.2011, publisert på på www.finsk.no

The post En kvensk tjæremile i Alta appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Utgravningen av båtgrava fra yngre jernalder på Hillesøy utenfor Tromsø ble avsluttet for kort tid siden. For et spennende prosjekt dette har vært!

Etter hvert som mer av skjelettet ble avdekket, kom det fram tre skålformete spenner i brystregionen. Vi er dermed rimelig sikre på at den gravlagte er en kvinne. Hun var plassert i «sovestilling», det vil si på siden med bøyde knær, omtrent midt i båten. Ansiktet vender innover og nedover i båten. Skjelettets posisjon, og skålspennenes plassering, tyder på at overkroppen og ansiktet opprinnelig lå litt mer vendt oppover, men at det har skjedd en del forskyvning ved nedbrytningen av kropp, klær og stoff eller pels som hun eventuelt lå på.

Alle tre skålspenner er av bronse. Rett under haka lå en liten krypdyrspenne, som ut fra stil og størrelse ser ut til å dateres til første halvdel av 700-tallet. På brystet lå to større skålformete spenner med heldekkende båndornamentering. Også disse spennene dateres til 700-tallet. Alle spenner er svært tynne og skjøre. De ble derfor ikke renset fullstendig fram. En av spennene lå rett på kvinnens høyre overarm, og spenne og arm ble tatt opp samlet. Den andre spenna lå på brystbenet, og også dette benet ble tatt inn sammen med spennen. De to største spennene var dekket av en substans som lignet på nedbrutt tre. På baksiden av dette var det tekstilavtrykk. Vi håper at vi etter hvert kan kunne si litt mer om hvilket stoff dette dreier seg om.

Like nedenfor krypdyrspennen, det vil si nokså høyt på halsen, har kvinnen båret tre perler: en ravperle, en blå glassperle, og en rød, hvit og blåstripet glassperle.

Under venstre bekken lå en liten kniv, og nok en avlang metallgjenstand ble funnet under høyre bekken. Rett bak venstre ankel lå en firkanta jerngjenstand, som vil foreløpig ikke vet hva er.

Kvinnen hadde imidlertid flere flotte gjenstander med seg i grava. Den nest siste gravedagen var vi i gang med å snitte båten for å dokumentere tverrprofiler og lengdeprofil. Like ved kvinnens hender kom det da fram et spinnehjul og en fantastisk kam. Gjenstandene var dekket av et tynt lag med mørk sandholdig jord, som var tilnærmet identisk med de nedbrutte båtbordene. Kammen var hele 22,5 cm lang, og helt intakt. Dette er en trelags langkam, dekorert med fire par tverrstilte linjer avbrutt av punktdekor i relieff.

I mannsgrava like ved, som ble gravd ut i fjor, fant vi også en svært velbevart kam – men denne kammen er om mulig enda mer spektakulær!

Selve båten ser ut til å ha vært rundt åtte meter lang. Dessverre var de øverste bordgangene ikke tilstede – de har trolig forsvunnet når bolighuset ble bygd og hagen ble anlagt. Vi vet derfor foreløpig ikke hvor bred båten har vært. Klinknagler ble bare funnet i begge stevner, hvor det ser ut til at de festet kjølbordene sammen. Ellers er båten utelukkende sammenføyd ved hjelp av syteknikk og trenagler.

Ved den sørlige stevnen kom noe som vi foreløpig tolker som et avtrykk etter en stolpe. I stolpehullet ble det funnet kjeve fra et rovdyr. Kan det være snakk om et dyreoffer? Zoo-osteologiske analyser og karbondateringer vil forhåpentligvis kunne hjelpe oss videre.

Utover høsten og vinteren setter vi i gang med å analysere prøver, skjelett, gjenstander og båt. Vi gleder oss til å bli bedre kjent med «Hillesøy-kvinnen». Kanskje kan vi også finne ut om hun har en relasjon til mannen i båtgrava like ved?

The post Merovingertids kvinnegrav i båt appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I løpet av den siste uka har Tromsø Museum kommet godt i gang med undersøkelsen av en båtgrav fra  yngre jernalder. Grava er godt bevart, og framstår som tilnærmet intakt.

I 2017 ble det oppdaget menneskebein i en påbegynt veg til nytt boligfelt på Hillesøy på sørvest-siden av Kvaløya utenfor Tromsø. Dette var foranledningen til at en halv båtgrav fra tidlig vikingtid ble gravd ut. Ved nye registeringer høsten 2017 kom stevnen til nok en båt til syne. Ettersom denne båten delvis blir berørt av utbygging etter reguleringsplan som ble godkjent i 1986, dekker staten kostnadene for arkeologisk undersøkelse av funnet.

Avstanden mellom de to båtene har opprinnelig bare vært 2,5 meter. De ligger på en strandvoll rundt 5 meter over dagens havnivå, og er orienterte i nord-sør retning. På 1930-tallet ble det funnet nok en grav fra vikingtid på denne strandvollen, og det er dessuten registert to steinsettinger som kan være flatmarksgraver. Vi tror derfor at vollen har vært brukt som gravplass gjennom yngre jernalder.

I likhet med fjorårets båt er også denne i all hovedsak bevart bare som et mørkt avtrykk i den lyse skjellsanda. Det ser ut til å være svært lite intakt trevirke. Den forrige båten var ca 5 meter lang – denne er rundt 7,5 meter. Vi graver oss lagvis ned i båten, og følger innsiden på skroget så godt det lar seg gjøre. Gradvis tømmes båten for sand – og hud, spant, tofter og andre konstruksjonsdetaljer kommer til syne.

Allerede nå kan vi slå fast at de to båtene deler flere likhetstrekk. Begge båter ser ut til å ha vært sydd og trenaglet – vi har så langt ikke funnet klinknagler av jern i huden. Spor etter kar/beholdere ble påvist i akterskottet til båten fra 2017; avtrykk etter en rund beholder og et firkantig skrin eller eske har nå dukket opp på tilsvarende sted. I båten som nå undersøkes er for- og akterskott fylte med en mørk masse, som ligner sterkt nedbrutt humifisert torv. Lignende masser ble også funnet i den bevarte delen av båten fra 2017. Dette er trolig rester etter noe kompakt og svært organisk, og vi håper ulike naturvitenskapelige analyser kan belyse hva dette kan ha vært.

På slutten av uka åpenbarte den gravlagte seg. Den døde er plassert i midtre del av båten, tett inntil den vestlige båtsiden, med hodet mot sør. Det ser ut til at kroppen ligger i sideleie, vendt inn mot båten.

Nå er vi veldig spente på hva neste uke vil bringe – og vi gleder oss til å bli bedre kjent med ham eller henne som ligger i båten.

The post En uke i en båtgrav appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

I løpet at 3 uker sommeren 2016 ble det gjennomført en undersøkelse av to hustufter antatt datert til yngre steinalder/tidlig metalltid på Abelsborg i Nesseby k. på nordsiden av Varangerfjorden. Prosjektet ble gjennomført med midler fra Riksantikvaren som et mindre privat tiltak, da det skulle anlegges ny, sikrere oppkjørsel for to av boligene i området. Lokaliteten id. nr. 178179-1-3 lå på nordsiden og inntil veibanen på E75 og var delvis skadet av veigrøften langsmed denne. Det var registrert tre tufter, hvorav kun to ble berørt av tiltaket: tuft 1 og 2. Tuft 3 ble liggende intakt på stedet.

Tuftenes utforming og datering

Tuft 1 var sterkt skadet, men tolkes som ca. 6 x 4-5 m stor med noe nedgravd ovalt gulv (eller rektangulært med avrundede kanter) og et kantsatt rektangulært ildsted, trolig sentralt plassert. Tuftas orientering er noe usikker og ingen innganger ble observert. Ildstedet dateres til 2135-1889 f. Kr og forsenkningen i tufta har trolig vært gjenbrukt som et aktivitetsområde kort tid etter bruken av ildstedet.

Tuft 2 har trolig også vært brukt i flere faser, bunnen av ildstedet dateres til perioden 2028-1772 f. Kr., med en mulig gjenbruk av området i perioden 1495-1300 f.Kr. Tuft 2 var avrundet rektangulær og 5,5 x 4 m stor, gulvet var noe nedgravd i bakkant, den hadde et asymmetrisk plassert ildstedsanlegg og en mulig inngang mot øst.

Bruken av de to tuftene kan kanskje overlappe. Materialet fra de to fremviser store likheter. Den første fasen i tuft 1 har noe eldre dateringer enn tuft 2, men gjenbruken av området som aktivitetsområde kan kanskje sees i sammenheng med bruken av tuft 2.

Funninventar

I de to tuftene ble det funnet redskaper i stein, keramikk, kullprøver og brente bein. For steinredskapene sin del så er råstoffbruken variert med 8 ulike steinsorter, men det er kvarts og kvartsitt som dominerer, samt redskapsemner i skifer. Dette er typisk for perioden tidlig metalltid i Finnmark. Også redskapsmaterialet øvrig med lite redskaper men mange skrapere er typisk for perioden. Det har trolig hovedsakelig vært benyttet andre materialer enn stein til redskaper. Ett funn av en flateretusjert spiss ble funnet i mellom de to tuftene, dette er det eneste sporet av flateretusjering fra lokaliteten.

Keramikkskårene som ble funnet er alle asbestmagret og en del av skårene var dekorert med imitert tekstildekor. Denne typen keramikk er betegnende for første halvdel av tidlig metalltid og den «tekstilkeramiske fasen» som også omfatter keramikk uten dekor og med imitert tekstildekor. Keramikken kommer fra to eller tre kar, minst ett fra hver tuft, og de tolkes som kokekar.

Tuftekronologi

Våre to tufter i Abelsborg har trolig vært en del av en utstrakt bruk av den indre delen av Varangerfjorden i siste del av steinalderen. De føyer seg inn i rekken av undersøkelser som antyder at husformen og kronologien har vært mer kompleks enn det har vært gitt utrykk for i en kronologi der Nyelv- og gressbakkenhus etterfølges av mortensneshus.

Dateringen på begge tuftene faller innafor «Gressbakkenfasen» som utgjør siste del av fase III i yngre steinalder 2400-1800 f. Kr. Lokaliteten ligger i tillegg i et område der det både er registrert og undersøkt mange Gressbakken-tufter. Likevel er det lite ved våre to tufter som ligner på de symmetriske, dypt nedgravde Gressbakken-husene med flere innganger og store møddinger.

Dateringene er relativt like for eksempel hus 11 på Nyelv Nedre Vest, som trolig hadde sin hovedbruksfase mellom 2100 og 1950 f. Kr. Men dette huset har et indre som minner mer den symmetriske organiseringen som finnes i Nyelv-tuftene. Her foreslåes det at Nyelv-tuftene istedenfor å være en forgjenger for Gressbakken-tuftene, heller reflekterer andre bruksområder og funksjoner, og har vært brukt samtidig som Gressbakken-tuftene.

Tuftene i Abelsborg ligner mer i form og organisering på de senere Mortensnes-tuftene. De skiller seg likevel ut ved å være lite nedgravd. Kan disse husene være enda en samtidig type til Gressbakken-tuftene, men med atter en annen funksjon eller bruksområde?

Asbestkeramikk med imitert tekstildekor fra tuft 2.

Flateretusjert spiss i kvartsitt

Tuft 1, rektangulært ildsted inntil profilen. Utgravd gulvflate.

Tuft 2, ildsted etter graving av lag 2 i gulvområdet.

The post Resultater fra Abelsborg appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Sommeren 2017 ble det funnet bein etter menneske spredt på en påbegynt vegtrasé ovenfor Nordvegen på Hillesøy på sørvest-sida av Kvaløya utenfor Tromsø. Den arkeologiske undersøkelsen viste at beina stammer fra en båtgrav fra yngre jernalder.  Vi skal her se litt på hva grava kan fortelle oss om den døde, om handel og om kontakter på Nordkalotten.

Båtgrava på Hillesøy

Litt over halve båten var fortsatt bevart som et avtrykk i sanda. Resten var ødelagt av vegarbeidet. I den bevarte delen lå fortsatt bekken, hender og beina på plass. Båten var opprinnelig rundt 4,8 meter lang, uten seglføring. Det var ingen jernnagler i båten, som altså ikke har vært klinkbygd. Det ble funnet rester etter hull med tre i huden, som viser at bord og band var festet med 3-4 cm tykke trenagler. I tillegg har båten sannsynligvis vært sydd, uten at vi kunne spor etter selve stingene.

Den døde var en mann som var mellom 35 og 45 år gammel. Han var plassert liggende på ryggen i båten, med hendene hvilende i bekkenet. Helsetilstanden betegnes som å ha vært god, dødsårsaken er ikke kjent. Skjelettet viste spor etter skader som er relativt vanlige for en person med et aktivt liv. Den mest omfattende skaden var et kompresjonsbrudd i nedre del av ryggsøylen. Isotopanalyser av beina viser at mannen har hatt et kombinert kosthold med vekt på marine ressurser.

Den døde fikk med seg flere gjenstander i grava. Tre kar eller beholdere var plasserte i akterskottet. Disse kan ha vært fylt med mat, drikke eller annet organisk materiale som nå var fullstendig nedbrutt. Et stort spyd lå plassert langs innsida av den østlige båtsiden. Det er tolket som et bjørnespyd. På sin høyre side lå et enegget sverd uten hjalt. Han fikk også med en øks, som opprinnelig var plassert på eller ved overkroppen. Av øvrig utstyr var en intakt tre-lags langkam og tre perler, en liten kniv og en spiss av jern. Fem bjørneklør ble funnet samlet ved høyre legg. I tillegg ble det funnet fem klør i vegtraseen, som opprinnelig har ligget ved overkroppen.

Ut fra karbondateringer og typologi dateres grava til sein merovingertid-tidlig vikingtid, eller til ca. 770-830 e.v.t.

Illustrasjon som viser plassering av skjelett og gjenstander i båten

Båtgraver og sydde båter

I Nord-Norge er det gravd ut rundt 35 sikre båtgraver, men det totale antallet kan være godt over 50. De fleste dateres til sein merovingertid og vikingtid. Ettersom jernnagler ofte er eneste bevarte spor etter båten, må sydde og trenaglete båter utvilsomt regnes som underrepresenterte i materialet. I nesten alle de påviste sydde/trenaglete båtene er det også anvendt klinksaum. Klinken ser ut til å ha vært anvendt ved kjøl, stevn og øvre bordganger, eventuelt som reparasjon. Hillesøy-båten var utelukkende sydd og trenaglet.

Sydde båter blir gjerne oppfattet som å ha rot i gammel kystsamisk kultur. I sagalitteraturen opptrer samene som svært dyktige båtbyggere. En hyppig brukt henvisning er fortellinga om Sigurd Slembe som i 1138-39 fikk bygd båter hos samene på Hinnøya (Heimskringla). De leverte båter som var bundet sammen med sener uten søm (nagler), med vidjer i stedet for kne, og som ble rodd av 12 mann på hver side. Båtene var så raske at ingen kunne nå dem igjen på vannet. Sy-teknikken kan imidlertid ikke utelukkende knyttes til samisk båtbyggeri. Teknikken var i bruk i Sør-Skandinavia allerede i førromersk jernalder. Trenagler og sying med teger, i kombinasjon med klinknagler, ble deretter anvendt gjennom jernalderen innen den norrøne tradisjonen.

Båten fra Hillesøy, etter at skjelett og gjenstander er tatt ut

Bjørneklør og bjørnefell

De fem klørne som ble funnet i båtgrava lå fortsatt plasserte i tilnærmet anatomisk korrekt posisjon, som viser at de har vært festet til noe. De ble ikke funnet andre bein ved klørne, og de kan dermed ikke ha vært lagt ned i grava som del av en labb. Klørne ble funnet i nedre kant av et område med mørkere farget sand som lå under kroppen. Intet av eventuell pels og skinn er bevart, men vi mener likevel at det er sannsynlig at den døde har ligget på en bjørnefell som har inkludert klør fra forlabb og baklabb.

I Norge ble bjørneklør og bjørnefeller lagt ned i graver i romertid og folkevandringstid. Bjørnefeller er funnet i noen av de rikeste elitegravene fra perioden, og ser ut til å ha vært sterkt knyttet opp mot høy status. Bjørneklør opptrer i graver fra ulike sosiale sjikt, men regionale forskjeller i Skandinavia kan tyde på at de har hatt høyest statusverdi jo lengre avstanden var til områder med lokale bjørnestammer. Skikken med å legge ned bjørneklør og bjørnefell i gravene opphører i yngre jernalder. Hillesøy-grava er dermed så langt den eneste kjente gravkonteksten med bjørneklør, og trolig bjørnefell, fra yngre jernalder i Nord-Norge.

Var bjørnefellen i Hillesøy-grava et prestisjeobjekt som reflekterte en elite-status slik som i eldre jernalder, eller bør den i kanskje heller sees i lys av mer lokale forhold?

Bekken, hender og bein lå fortsatt på plass i båten. Bjørneklørne ligger til høyre for høyre legg

Status og erverv

Mannen på Hillesøy var hadde fått med seg sverd, øks og spyd. Våpensett med tre offensive våpen regnes som å tilhøre den øverste eliten i vikingtiden. Vi mener at spydet i båten representerer et bjørnespyd. I så tilfelle bør spydet heller defineres som et jaktredskap. Da gjenstår sverd og øks i våpensettet. Sett med to våpen regnes for å representere et sosialt mellomsjikt bestående av frie menn og selveiende bønder.

Grava lå på et gravfelt, som trolig lå nært samtidig gårdsbebyggelse. Stevntoppene til båten stakk opp over bakken, og grava har derfor vært synlig en stund etter begravelsen. Dette kan sees som uttrykk for et ønske om eller behov for å synliggjøre den dødes fortsatte tilstedeværelse ovenfor de levende. Samlet sett tolker vi dette til at den døde hadde en sterk tilknytning en gård i området.

Også i Nord-Norge var jordeiendom basis for status, men det var nok utvilsomt fangstproduktene som utgjorde det viktigste maktgrunnlaget for overklassen.  Produktene fra nord omfattet den såkalte «finneskatten», som bestod av blant annet pelsverk, tranolje, gevir, elfenbein fra hvalross, skipsrep, og dun. I Ottars beretning nevnes bjørnefell som en av de mer eksklusive varene. Disse fangstproduktene var svært viktige både i den norrøne handelsøkonomien, så vel som i prestisjeøkonomien. Produktene ble i stor grad skaffet til veie av samene. For å sikre leveransene var det nødvendig at allianser med samiske ledere ble etablert og vedlikeholdt. Et slikt arbeid kunne trolig best utføres av «entreprenører» med gode diplomatiske egenskaper. Vi vil foreslå at bjørnefellen, spydet og båten i grava tilhørte en mann som var svært vellykket innenfor denne virksomheten.

Kombinasjonen av bjørneklør/bjørnefell og bjørnespyd gjør det umiddelbart fristende å foreslå at mannen i Hillesøy-grava var en bjørnejeger. På Nordkalotten er det imidlertid først og fremst samene som assosieres med jakt på bjørn. Arild Klokkervoll har i sin masteravhandling om dyrebein i jernaldergraver foreslått at inklusjon i samenes bjørnejakt kan ha fungert som æresbevisninger og/eller overgangsritualer. Det kan tenkes at bjørnefellen og bjørnespydet i grava på Hillesøy markerer nettopp en slik deltagelse. De blir dermed fysiske vitnesbyrd om mannens gode egenskaper som alliansebygger ovenfor samisk elite. Den sydde båten, som også kan være av samisk opphav, kan være en ytterligere markør for en tett kontakt med samiske grupper.

Bjørnefell, spyd og båt vil dermed indirekte vise til mannens sterke posisjon innen handelsvirksomheten mellom samer og nordmenn i nordområdene. Som følge av denne posisjonen har han sannsynligvis oppnådd en relativt høy status ikke bare lokalt og regionalt, men også i relasjoner som strekker seg sørover, og ut av landsdelen.

Teksten er basert på rapporten fra utgravninga, som er tilgjengelig på Tromsø Museums hjemmesider

Litteratur

GRIMM, O. 2013. Bear-skins in northern European burials and some remarks on other bear-related furnishings in the north and middle of Europe in the 1st millennium AD. In: GRIMM, O. & SCHMÖLCKE, U. (eds.) Hunting in Northern Europe until 1500 AD. Old Traditions and Regional Developments, Continental Sources and Continental Influences Neumünster: Wacholtz Verlag.

HANSEN, L. I. & OLSEN, B. 2004. Samenes historie fram til 1750, Cappelen akademisk forlag.

KLOKKERVOLL, A. 2015. Dyrenes rolle i germansk gravskikk. En analyse av dyrenedleggelsene i nordnorske jernaldergraver. Masteravhandling, Universitetet i Tromsø.

LINDHOLM, K.-J. & LJUNGKVIST, J. 2016. The Bear in the Grave: Exploitation of Top Predator and Herbivore Resources in First Millennium Sweden—First Trends from a Long-Term Research Project. European Journal of Archaeology, 19, 3-27.

SOLBERG, B. 1985. Social status in the Merovingian and Viking periods in Norway from archaeological and historical sources. Norwegian Archaeological Review, 18, 61-76.

STORLI, I. 2006. Hålogaland før rikssamlingen : politiske prosesser i perioden 200-900 e.Kr, Oslo, Novus forl.

WESTERDAHL, C. 1987. «Et sätt som liknar them uti theras öfriga lefnadsart». Om äldre samiskt båtbygge och samisk båthantering, Umeå, Johan Nordlander-sällskapet.

WICKLER, S. 2010. Visualizing Sami waterscapes in northern Norway from an archaeological perspective. A Circumpolar Reappraisal : The Legacy of Gutorm Gjessing (1906-1979). Archaeopress.

The post En båtgrav på Hillesøy ved Tromsø appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Høsten 2015 ble det oppdaget skade på steinalderboplassen «Knausen», som ligger et par mil nord for Tromsø. Boplassen ligger like ved en hytte. Opp til denne hytta hadde man kjørt med traktor, og i kjøresporet lå det nå spredte redskaper og avslag. Året etter foretok Troms fylkeskommune i samarbeid med Tromsø Museum en begrenset undersøkelse på stedet, med formål å avgrense lokaliteten og fastslå skadeomfanget. Det ble gravd prøvestikk og renset fram en profil der hvor traktorvegen særlig skjærer seg ned i undergrunnen. Profilen og mange av prøvestikkene var svært funnrike, med et stort antall avslag, flekker, kjerner og spisser i chert, kvartsitt og kvarts.

I 2017 ble deler av lokaliteten ble søkt frigitt for potetdyrking og opparbeiding av traktorveg. Riksantikvaren innvilget søknaden, og bevilget midler til en arkeologisk undersøkelse. I august gjennomførte Tromsø Museum en utgravning av de mest utsatte delene av boplassen.

Utgravningen omfattet et område hvor boplassen er skadet av kjørespor og er også preget av hyttebyggingen

Tidlig eldre steinalder i Troms

Ut fra høyde over havet og sammensetning av gjenstandstyper, teknologi og råstoff ble det antatt at «Knausen» skulle dateres til preboreal tid (9500-8500 f.Kr). I Troms er bare en liten håndfull boplasser fra denne perioden arkeologisk undersøkte, og ingen av disse ligger nord for Tromsø. Vi har derfor svært begrenset kunnskap om denne tidligste perioden av nordnorsk forhistorie.

På andre sida av Grøtsundet ligger boplassen Simavik på Ringvassøya. I 1980-81 ble det her gravd ut deler av en boplass med tilsvarende gjenstandsmateriale som på Knausen. Også her var det et stort innslag av mørk chert. Trekull som ble funnet dypt i en strandvoll ble datert til 9100-7800 f.Kr. Det er imidlertid usikkert hva dateringen egentlig representerer, og vi vet ikke hvorvidt og hvordan den skal knyttes til det tidlig-mesolittiske oppholdet.

På Tønsnes, som noe sør for Knausen langs Grøtsundet, ble det på lokalitet 8A i 2011 dokumentert fire ryddete flater som trolig representerer lette boligstrukturer. Trekull fra disse ble datert til 9200-8500 f.Kr. Funn av tangespisser og skiveøks understøtter dateringen til preboreal tid. Også her domineres materialet av chert, som utgjør mer enn 90% av råstoffet.

I 2008 ble det undersøkt en lokalitet på Målsnes, ligger 50 km sør for Tromsø langs sjøveien. Basert på typologi, teknologi og høyde over havet er den datert til 8500 f.Kr. Ca. 10 % av råstoffet var «eksotisk» mørk chert, resten av mer lokalt opphav. Oppholdet er tolket som et kortere stopp som innenfor et større bosetningssystem.

Lenger sør i Troms, på Stangnes ved Harstad, ble det i 2013 gravd ut tre lokaliteter fra eldre steinalder, hvorav to trolig skal dateres til preboreal tid. Fraværet av sikre boliger, andre strukturer og relativt begrensete funnmengder tyder på at også disse lokalitetene representerer kortere stopp. En stor del av steinråstoffet var av lokalt forekommende kvartsitt, og sammenlignet med samtidige lokaliteter lengre nord, et betydelig innslag av strandflint. Samtidig var det også et relativt markant innslag av chert på disse lokalietene.

Kart med lokalitetene som er nevnt i teksten

Chert – råstoff som kilde til samfunn

Den mørke cherten, som opptrer på alle de preboreale boplassene, er en kryptokrystallin bergart som i stor grad har de samme kjemiske og fysiske egenskapene som flint. I likhet med flint lengre sør i Skandinavia, var chert et svært hyppig anvendt råstoff gjennom store deler av steinalderen i Nord-Norge. Flint opptrer ikke i fast fjell i Nord-Norge, og den begrensete flinten vi finner på steinalderboplasser stammer fra strandknoller som er fraktet med is fra Sør-Norge. I det flintfattige Nord-Norge var chert derfor svært viktig. Årer med chert er dokumenterte i berg i Kvænangen i Nord-Troms og i Alta, Porsanger og Varanger i Finnmark. Innerst i Altafjorden kjenner vi til flere brudd som var i bruk gjennom steinalderen. I bruddet ved Melsvik vet vi at det foregikk omfattende utvinning av dette råstoffet så tidlig som 8500 f.Kr.

Cherten som er funnet på de preboreale lokalitetene i Troms har særtrekk som peker mot at de sannsynligvis stammer fra Alta-området. Forutsetter vi at ferdselen i hovedsak foregikk med båt, betyr dette at dette råstoffet ble fraktet minst 400 km fra uttaksstedet, det vil si en strekning som tilsvarer Alta-Harstad langs dagens skipslei.

At chert opptrer i relativt store mengder og over slike store avstander, viser til at samfunnene etter siste istid var preget av stor mobilitet og/eller hadde utstrakte kontakter mellom ulike områder. Høy mobilitet har nok også kommet til uttrykk i boplassen; de aller fleste lokalitetene fra perioden er tolket som å representere kortere stopp i forbindelse med forflytninger innenfor et større bosetningssystem. Om disse forflytningene omfattet at grupper i Troms reiste til Alta for å anskaffe chert er imidlertid fortsatt uklart. Råstoffet kan også ha blitt spredt gjennom utveksling som omfattet flere ledd.

Med dette som utgangspunkt var en viktig målsetting for utgravningen på Knausen i 2017 å samle inn materiale som kunne bidra til å belyse opprinnelse, anskaffelsesmetoder og distribusjon av chert i regionen. Vi ønsket dessuten å se nærmere på om materialet kunne belyse praksiser for tilvirking av råstoff til redskaper. Dette kan inngå i større studier av håndverkstradisjoner gjennom steinalderen, og dermed bidra til økt kunnskap om identitet og kulturtilhørighet i denne tidlige bosettingsfasen.

Funn fra en av kvadrantene på Knausen. Mørk chert, lysere kvartsitter, noe flint

Utgravningen

«Knausen» ligger på vestsiden av Grøtsundet, som skiller fastlandet fra Kvaløya og Ringvassøya nord for Tromsø. Området er en svakt skrånende terrasse som avgrenses av en bratt bergknaus i nordøst og et flatt myrområde som strekker seg mot fjellfoten i øst. Bergknausen har vært et lite nes i eldre steinalder, og lokaliteten har da ligget på sørsiden av en sadel mellom denne og fjellfoten. Den har ligget skjermet til innerst i en sørvestvendt bukt, 35-40 meter over dagens havnivå, samtidig som det har vært god utsikt over Grøtsundet.

I august 2017 ble 37 m2 av boplassen gravd ut. Et område mellom hytta og to sjakter i kjøresporet opp til hytta, til sammen 37 m2, ble gravd ut.

I kjøresporet var vegetasjonsdekket fjernet, og det var fylt på torv, jord og grus. Spredte avslag ble funnet i de oppkjørte massene langs et strekk av vegen. Sjaktene viste at det var bevarte kulturlag, i form av ubrutte funnførede masser, under påfylte masser, men store deler av den opprinnelige overflata hvor steinalderaktiviteten haddde foregått var gått tapt.

I utgravningsområdet som grenset til kjøresporet lå det svært mange funn rett under gresstorva, og i et inntil 20 cm tykt lag med sand og grus. Funntettheten var størst på selve terrassen og i skråninga ned mot daværende strandsone. Men også her var det nyere forstyrrelser: trolig ble noe av området planert ut når hytta ble bygd.

Det ble ikke påvist noen strukturer slik som boliger, ildsteder eller annet på det begrensete området. Vi vet imidlertid at bosetningsområdet strekker seg videre mot knausen som ligger ut mot Grøtsundet, og der hvor hytta ligger i dag. Trolig omfatter det utgravde området bare utkanten av den opprinnelige bosetninga.

Gjenstandsmaterialet er foreløpig ikke katalogisert eller analysert. De mer omfattende tolkningene må derfor komme seinere. Vi kan imidlertid allerede nå fastslå at råstoffet sterkt er dominert av chert av god kvalitet. En del av dette råstoffet har trekk som kjennes fra to ulike brudd eller områder i Alta, nemlig Melsvik og Kvenvik. Teknologiske trekk og enkelte gjenstander bekrefter datering til preboreal tid. Det ble samlet inn prøver fra spredte flekker med trekull. Svært ofte mangler trekull, og dermed muligheten til mer nøyaktige dateringer, fra boplasser fra denne perioden. Vi håper at analyser av disse prøvene vil gi oss gode dateringer av boplassen på Knausen ved Tromsø.

Arbeidet med bearbeiding og analyse av materialet vil gjennomføres i løpet av vinteren 2017-2018.

Topolig ensidig kjerne av chert. Råstoffet har innslag av hematitt og kvarts, og ligner på materiale fra bruddet i Melsvik

En tangepsiss i mørk chert

Litteraur

BARLINDHAUG, S. 1997. Hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo? en analyse av lokaliseringsfaktorer i tidlig eldre steinalder i Troms. Serie: Stensilserie / Universitetet i Tromsø. Institutt for arkeologi. B nr 48. Tromsø: Institutt for arkeologi.

BLANKHOLM, H. P. 2008. Målsnes 1: an early post-glacial site in northern Norway. Oxford: Oxbow Books.

GJERDE, J. M. 2013. Tønsnes Havn, Tromsø kommune, Troms. Rapport frå dei arkeologiske undersøkingane i 2011 og 2012. Tromura. Tromsø Museum – Universitetsmuseet

NERGAARD, R. H. & OPPVANG, J. 2014. Stangnes syd. Spor etter opphold fra eldre steinalder. Arkeologiske undersøkelser. Top.ark. Tromsø Museum – Universitetsmuseet

SANDMO, A.-K. 1986. Råstoff og redskap – mer enn teknisk hjelpemiddel: om symbolfunksjoner som et aspekt ved materiell kultur; skisse av etableringsforløpet i en nordeuropeisk kystsone 10.000 – 9.000 BP. Magistergrads-avhandling. Universitetet i Tromsø

STENSRUD, G. 2007. Steinråstoffet i eldre steinalder i Troms symbolsk kommunikasjon eller optimal funksjon? MA-avhandling. Universitetet i Tromsø.

The post En kystboplass fra tidlig eldre steinalder appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Rein i Stein. Nyoppdagete helleristninger i Øst-Finnmark som forteller om kommunikasjon og ferdsel for 7000 år siden. 

Lengst øst i Nord-Norge ligger Varangerfjorden, en bred fjord som åpner seg mot det mektige Barentshavet. Rundt fjorden finnes tallrike spor etter levd liv. Noen av sporene er svært svake og nærmest ugjenkjennelige for det utrente øyet, mens andre er av et slikt omfang at de i dag er karakteristiske trekk i landskapet. Hustufter, røyser, avfall og redskaper vitner om bosettinger, fangst, fiske og sosialt samvær gjennom nesten 12 000 år. Men inntil nylig manglet én viktig kilde til fortidens mennesker i regionen: helleristninger.

Kulturminner og industri på Gamnes
På sensommeren 2015 ble det foretatt utgravninger av en steinalderboplass og en gammetuft ved Gamnes på østsiden av Korsfjorden utenfor Kirkenes. Utgravingen var et ledd i prosessen til Norterminal om å få bygget en oljeomlastningsterminal i området.

I oktober 2015 ble første del av dokumentasjonen av helleristningene utført. Berget ble renset og behandlet med sprit for å fjerne lav. Foto: Anja Roth Niemi

De to lokalitetene på Gamnes ble gravd ut i løpet av fem uker i august og september 2015. I en lunsjpause skulle feltleder Erik Kjellman gå til steinalderboplassen som ligger på høyden ovenfor gammetufta. Et stykke opp i lia ble han oppmerksom på noen underlige merker på fjellet, som etter nøyere inspeksjon viste seg å være figurer som var hugd inn i fjellet. Etterhvert kom en hel flokk med reinsdyr fram i berget.

Seint i oktober 2015 var et lite team fra Tromsø Museum på plass på Gamnes for å nærmere undersøke den nyoppdagete bergkunsten. Bergflata hvor ristningene var funnet ble renset forsiktig for mose, og sprayet med etanol for å drepe gjenstridig lav. Samtidig ble alle bergflater i området grundig gjennomsøkt for å avklare om det fantes mer bergkunst i området.

Stil, figurer og motiver
Totalt ble det påvist 38 sikre og 10 usikre figurer etter undersøkelsen høsten 2015. Gruppen med usikre figurer omfatter både tydelig hugde linjer/fragmenter av figurer, og merker som er vanskelig å bestemme om er naturlige eller ikke.

Figurene er utelukkende avbildninger av rein og elg. Både små og store dyr er representerte. Reinfigurene er i klart flertall. Den er som oftest avbildet med prikkhugd hode og bakpart, lange buete gevir og horisontale linjer på fremre del av kroppen («ribbein»). Enkelte av reinfigurene har også symmetrisk hugde prikker på bakre del av kroppen. Det er også avbildet minst tre elger. Disse gir inntrykk av å være mer stilisert utformet.

De fleste dyrene er hugget midt på bergflata. Her ser vi en flokk med små og store reinsdyr som ser ut til å være på vandring mot sør, eller innover i fjorden. Noen av dyrene er vendt motsatt vei. Foto: Jan Magne Gjerde

De fleste av reinfigurene ser ut til å danne en flokk som er på vandring i sørlig retning. De fleste av dyrene i «flokken» befinner midt på feltet, men figurer også sør for et erodert område av berget er av tilsynelatende samme stil og har samme orientering. Disse figurene kan dermed se ut til å inngå i en stor scene som viser en reinflokk på vandring.

Når ble ristningene hugget?
Ettersom bergkunsten sannsynligvis lå i strandsona da den ble laget kan informasjon om hvordan forholdet mellom land og hav endret seg etter siste istid hjelpe oss til å datere den. Bunnen av bergkunstflata på Gamnes ligger rundt 25 meter over dagens havnivå. Ved hjelp av strandforskyvningskurver for området, vet vi at berget lå først i fjæra og deretter noen meter over strandsonen i perioden mellom 4000 og 5200 f.Kr.

Strandlinjedateringen kan sammenlignes med datert bergkunst med samme stil og motivvalg fra andre steder. Rein- og elgfigurer med prikkhugd hode og bakpart, «ribbein» og lange bøyde gevir opptrer også på lokaliteten Bergebukten 1 i Jiebmaluokta (Hjemmeluft) i Alta. Ristningene på dette feltet er datert til 4200-5200 f.Kr.

Selv om det altså er en del usikkerhet tilknyttet både strandlinjemetoden og den stilistiske metoden for datering, mener vi bergkunsten på Gamnes mest sannsynlig ble hugget i løpet av perioden mellom 4000 og 5000 f.Kr.

Hva betyr helleristningene?
Helleristningene er gjerne sett på som å representere en flertydig kommunikasjon mellom mennesker og makter. I disse tolkningene er naturelement sentrale og bergkunsten sin lokalisering i landskapet viktig. Mange helleristningsfelt ligger i tilknytning til kjente trekkruter for både elg og rein.

Helleristningene er hugget på en skrå og jevn bergflate som er vendt mot nordvest. Foto: Anja Roth Niemi

I dag går reintrekket fra innlandet ut på Tømmerneset forbi Gamnes, og det går til og med et reintråkk rett nedenfor helleristningsfeltet. Det er ikke utenkelig at noe av årsaken til hvorfor man valgte å hugge figurene i berget akkurat her har sammenheng med dette.

En nyere innfallsvinkel til å forstå bergkunsten er å se på helleristninger som en måte å overlevere geografisk informasjon.  Dyrenes plassering på berget og i relasjon til hverandre gir informasjon om dyrenes adferd relatert til det spesifikke området som helleristningene ligger i. Ulik tetthet i plassering av dyrene på berget kan reflektere hvordan de ulike dyreartene fordelte seg i landskapet og hvordan de opptrådte i forhold til hverandre. I tillegg er det detaljer i ristningene som kan vise til sesong, dyrenes kjønn og alder.

Et knutepunkt?
Helleristningsfeltene ligger ofte på steder som lå sentralt i forhold til ferdselsruter som ble brukt av steinaldermenneskene. Vannveiene var på mange måter steinalderens motorveier. Ferdsel og transport foregikk raskest og enklest enten ved hjelp av båt eller med ski og slede om vinteren. En slik reiserute mellom kyst og innland kan ha gått fra Varangerfjorden i nord, inn langs Bøkfjorden, videre inn Korsfjorden forbi Gamnes, inn Munkefjorden og Neidenfjorden, og videre opp langs Neidenelva og vassdragene til de store innsjøene i Nord-Finland. Kanskje var Gamnes et knutepunkt på en slik reiserute. For folk som kom fra innlandet vil Gamnes ha vært svært synlig i det man kom ut av de indre fjordene. Gamnes, med sine helleristninger, kan i en slik sammenheng ha vært et sted for overlevering av kunnskap om områdets særtrekk og muligheter; et sted hvor menneskers tilstedeværelse og måter å se verden på ble kommunisert mellom grupper og over generasjoner.

Videre lesning: Anja Roth Niemi, Jan Magne Gjerde, Erik Kjellman og Janne Oppvang: «Funn av helleristninger i Varanger – nye sider av livet i steinalderen», Ottar 3 (311), 2016

Avklaring av bergkunst på Gamnes. Rapport

The post Beskjeder i berget appeared first on Norark - Norsk arkeologi.