I forbindelse med prosjektet E39 Arkeologi på Nye Veier gjennomførte Arkeologisk Museum/Universitetet i Stavanger i perioden 6. juli til 6. august 2020 en liten utgravning på et nes i nordenden av Klugsvatnet i Gjesdal kommune, Rogaland (fig. 1-4,6). Vi fant om lag 6000 funn av flint på stedet.

Utgravningsområdet lå fint til på et nes, Måganeset, som stikker ut i nordenden av Klugsvatnet i Gjesdal kommune. I 2019 ble det gravd ut flere små aktivitetsområder med flintfunn på det samme neset

Fig. 2 Det var mye stein i området, og arbeidet foregikk manuelt med graveskje. Her ser vi arkeologene Trine Faltinsen og Mari Samuelsen (foto: Anja Mansrud/AM-UiS)

Alle jordmasser ble såldet med vann og gjennomsøkt for funn. Trine Faltinsen leter etter steinaldergull! (foto: Anja Mansrud/AM-UiS)

I løpet av de fire ukene utgravningen pågikk uker vekslet forholdene fra nedbørsrekord i juli til ekstremt varme, fine dager i august. Trine Faltinsen bærer bøtter og Anna Ylitalo graver (foto: Anja Mansrud/AM-UiS)

I skyggen av vindmøllene graver Trine Faltinsen og Mari Samuelsen, mens Ester van de Lagemaat måler inn med totalstasjon (foto: Anja Mansrud/AM-UiS)

Mari Samuelsen har funnet en fin flekkekjerne av flint (foto: Anja Mansrud/AM-UiS)

Så å si alt funnmaterialet er avfall fra tilvirkning av såkalte flekker; lange, smale avslag slått fra en kjerne av flint (fig. 5). Slike flekker kunne steinaldermenneskene bruke til å lage ulike typer redskaper, som pilspisser, kniver og bor. Funnene fra Måganeset kan være både fra eldre og yngre steinalder, og kanskje kan det være flere perioder representert. I Rogaland ble slike flekker nemlig laget gjennom et svært langt tidsrom, fra begynnelsen av eldre steinalder ca. 10 000 f. Kr. og til midtre del av yngre steinalder, ca. 2800 f.Kr. Fremgangsmåten man brukte for å lage flekkene har derimot variert i de ulike fasene av steinalderen. Fremtidige analyser av flintavfallet vil gjøre det mulig for oss å stadfeste hvilken teknikk som ble brukt, og dermed også tidfeste bedre hvilken periode de stammer fra. Noen av flekkene kan være fragmenter av ødelagte tangepiler. Tangepiler var i bruk i første og midtre del av yngre steinalder (ca. 4000-2800 f.Kr.).

I det videre arbeidet med materialet håper vi å finne ut hvor flinten kom fra, når den ble etterlatt ved innsjøen, og hva slags aktivitet som har foregått rundt vannet. Funnområdet på Måganeset kan dessuten være en interessant brikke i et større puslespill når steinalderhistorien i Gjesdal skal skrives de neste årene. I 2019 ble det nemlig undersøkt flere lignende funnsteder med pilspisser og produksjonsavfall av flint langs bredden av Klugsvatnet.  Andre viktige problemstillinger er om funnstedene er samtidige, og dermed representerer en jeger/fiskerbefolknings aktivitet innenfor et avgrenset landskap, eller om de er fra ulike arkeologiske perioder og dermed viser til en lignende bruk av landskapet over et langt tidsrom av steinalderen.

The post Liten flate, mange funn: steinalderundersøkelser på Måganeset i Gjesdal appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Hvis du graver i et stort beiteområde med en 14 tonns gravemaskin – hva er sjansen for å treffe på to usedvanlig flotte pilspisser av flint? Oddsene er små, men likevel var det akkurat dette som skjedde da to arkeologer fra prosjektet E39 Arkeologi på Nye Veier var på registrering i Gjesdal, Rogaland. Pilspissene har tange og mothake (bilde 1, 3) og er typiske for den europeiske klokkebegerkulturen (ca. 2500-2300 f.Kr.) https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0206-steinalderkulturer.html. Klokkebegerkulturen har fått navnet sitt etter en særegen type dekorerte leirkar med klokkeform. Det er kun funnet fragmenter av slikt kar i Norge – nærmere bestemt på Slettabø i Rogaland. I alt er det bare funnet ca. 50 pilspisser av klokkebegertypen, de fleste er fra kysten av Rogaland og på Lista i Agder. Klokkebegerkulturen forbindes med tidlig metallbruk, husdyrhold, jordbruk og andre store sosiale endringer som finner sted i slutten av yngre steinalder og overgangen mot bronsealder. Det var derfor med stor spenning at Arkeologisk museum i Stavanger undersøkte funnstedet, som ligger flott til i en vestvendt helling på gården Kydland i Gjesdal kommune i Rogaland (bilde 3, 4).

Bilde 2. Utgravningsområdet lå flott til i en vestvendt helling (dronefoto: Satu Lindell/AM-UIS)

Bilde 3. Funn av små fliser av flint av samme type som pilspissene. Flisene kan være avfall fra produksjon av pilspisser (foto: Anja Mansrud/AM-UIS)

I Danmark og på kontinentet er klokkebegerspisser ofte funnet i graver, men på Kydland fant vi verken spor etter graver eller bosetning. Derimot dukket det opp mange små flintfliser (bilde 3).  90 % av flisene var så små at de ville forsvunnet gjennom et såld med 4 mm maskevidde. Vi måtte derfor bruke såld med 2 mm maskevidde for å få samlet inn alt (bilde 4). De fleste funnene lå like under torven, samlet innenfor noen få kvadratmeter. Mest sannsynlig dreier det seg om en jaktpost eller en liten rasteplass hvor en eller flere personer har arbeidet med flinthåndverk for omkring 4000 år siden (bilde 5). Fra Kydland har man godt utsyn og kunne speide etter vilt som trakk gjennom dalen nedenfor (bilde 2). Flintflisene kan være avfall fra produksjon av pilspissene, ettersom flinten så lik (bilde 3). Klokkebegerspissene er laget med en spesiell teknikk der man former gjenstanden ved å presse små flak av kanten av et tynt flintemne, ved hjelp av et tilspisset gevir. Denne teknikken kalles flateretusjering, og regnes for å være et svært avansert håndverk. I dem kommende tiden vil materialet bli grundig studert og vi håper å kunne bekrefte antagelsen om at pilspissene ble laget på stedet – eller å finne ut hva annet som er blitt tilvirket på plassen.

Bilde 4. 90 % av funnene var små flintfliser som ville blitt spylt gjennom såld med 4 mm maskevidde. Det ble derfor brukt såld med 2 mm maskevidde, og funnene måtte plukkes ut med pinsett (foto: Anja Mansrud/AM-UIS) 

Bilde 5. De fleste flintflisene lå innenfor noen få kvadratmeter (markert med en rød ring). Trine Faltinsen viser hvor de(n) som laget pilspissene en gang for ca. 4000 år siden kan ha sittet og arbeidet (foto: Anja Mansrud/AM-UIS)

Bilde 5. Utgravning på Kydland (foto: Anja Mansrud/AM-UIS)

Bilde 6. Anna Ylitalo og Trine Faltinsen fingraver (foto: Anja Mansrud/AM-UIS)

The post På jakt i yngre steinalder appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På tampen av feltsesongen 2017 foretok Kulturhistorisk museum en utgravning på Egsjordet i Kristiansand. Feltarbeidet kom i stand i forbindelse med utvidelse av Sørlandet Sykehus. Utgravningsfeltet befinner seg i et funnrikt område, og har en flott beliggenhet med utsyn mot Otraelva (fig. 2). På brinken av bakken mot nordøst ligger Egshaugen, en gravhaug som ble som ble undersøkt og restaurert på 1990-tallet.

Under årets utgravning ble matjorden på store deler av jordet løftet til side ved hjelp av gravemaskin (fig. 3). Under arbeidet avdekket vi tre fotgrøfter (fig. 3 og 4), grøfter som har omkranset det som en gang må ha vært ruvende gravhauger. Den største haugen har hatt en diameter på ca. 20 meter. I to av haugene var det sparsomt med funn, mens den den siste skjulte en velbevart båtgrav. Det å gravlegge den døde i båt var en utbredt skikk langs Sørlandskysten i vikingtiden (ca. 793–1030 e.Kr., fig. 1).

For arkeologer har ikke Eg bare vært kjent for Egshaugen. Stedet har også spilt en betydningsfull rolle for kunnskapen om den tidligste jernproduksjonen i Norge. I 1977 gravde man nemlig ut jernproduksjonsovner fra 200–400-tallet e.Kr. på Egsjordet. Ovnene hadde likhetstrekk med danske funn, men de var av en type som da var ukjent i Norge. I 2017 har vi ikke funnet flere ovner av Egstypen. Derimot har vi gravd frem et velbevart, minst 30 meter langt langhus, samt en mindre bygning og kokegroper (fig. 3 og 5). Det er sannsynlig at jernaldergården, ovnene og enkelte av gravhaugene ble etablert på samme tid (fig. 3). Det er ikke ofte arkeologer har funnet slike jernovner nær gårdstun i Norge. Fra Danmark har man imidlertid en rekke eksempler på en slik tunnær jernproduksjon.

Figur 2. Utgravningsstedet med utsyn mot Otra. Gravfeltet med Egshaugen ligger i skogholtet midt i bildet (dronefoto: Steinar Kristensen/KHM)

Figur 3. Oversikt over utgravningsfeltet (dronefoto: Steinar Kristensen/KHM).

Figur 4. Utsyn mot sør og fotgrøftene i forgrunnen (dronefoto: Steinar Kristensen/KHM).

Figur 5. Langhuset sett mor nordøst. De hvite tallerkenene markerer stolpehullene (foto: Anja Mansrud/KHM)

The post Gård, graver og jernproduksjon på Eg appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Første halvdel av årets sesong på E18 Rugtvedt-Dørdal er ferdig og to velfortjente ferieuker er unnagjorte! I dag går vi i gang med de siste elleve ukene av årets sesong.

Vi graver for tiden i fire områder, og finner spor etter aktivitet fra store deler av Telemarks forhistorie: Fra sein tidligmesolitikum til jernalder. Samlet gir dette et verdifullt innblikk kystbosetningens utvikling.

Av årets 20 lokaliteter kan 19 dateres til steinalderen. De fleste steinalderlokalitetene var antatt å ha vært strandbundet under hovedbruksfasen, og dette er langt på vei bekreftet av de foreløpige undersøkelsene. Resultatene vil bli viktige for å forstå hvordan mennesker har utviklet og tilpasset seg til en kystbasert livsstil, samt belyse variasjonen i bruken av et lite landskapsområde gjennom hele steinalderen.

Ved Hydal undersøkes fem små, velavgrensede flater. Funn som pilspisser, kjerneøkser og avfall fra økseproduksjon peker mot slutten av tidligmesolitikum (ca. 9000-8000 f. Kr.), altså siste del av den første bosetningsfasen etter istiden. På Hegna vest pågår undersøkelser av fire lokaliteter datert til mellommesolitikum, til ca. 8000 f.Kr., og i området Hegna øst graves sju mellom- og seinmesolittiske lokaliteter datert mellom 8000-5000 f. Kr.

Lokalitetene har varierende utseende og funnsammensetning. Foreløpig er det kun funnet littisk materiale, og dette begrenser muligheten til å forstå hele spekteret av aktiviteter som har foregått i steinalderlandskapet. Til gjengjeld finnes funnkonsentrasjoner etter menneskers opphold som vitner om ulike hendelser og gir interessante øyeblikksbilder. Noen lokaliteter er svært funnrike med spor etter flekkeproduksjon og variert redskapsbruk. Andre har få funn, og det er vanskeligere å tolke hva aktivitetene representerer. Nærmere studier av flintmaterialet vil kunne belyse nyanseforskjeller mellom og innad på lokalitetene.

Det har også blitt avdekket flere ildsteder, kokegroper og steinpakninger, og spekulasjoner rundt alderen på disse er i full gang. Vi forventer dateringer som spenner fra mellommesolitikum og inn i jernalderen. Det dukker nemlig også opp yngre innslag flere steder, blant annet keramikk og neolittiske pilspisstyper. Det er med spenning vi nå går i gang med å undersøke disse funnene. Vi håper dette vil by på mer informasjon om den neolittiske bosetningen i Oslofjordområdet. I løpet av denne perioden er samfunnet under endring og de gamle kystlinjene er ikke like viktig for bosetningen som i eldre tider.

The post E18 Rugtvedt-Dørdal appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

De aller fleste steinalderboplassene som er undersøkt i Øst-Norge har ligget nært sjøen da de var i bruk. Bosetningen i steinalderens kystområder har gitt oss arkeologer muligheter for å datere bruken av boplassene med god presisjon på grunn av landhevning og endring i strandlinjen. Spesielt i Oslofjordsområdet, hvor det har vært en kontinuerlig landhevning siden istiden, er det gode muligheter for å datere steinalderens kystboplasser.

Fra mobile til stabile samfunn
Dette gir oss en unik mulighet til å studere kystbosetning i et langt tidsperspektiv. Et mønster hvor bosetningen følger den endrete kystlinjen kan sees gjennom hele eldre og deler av yngre steinalder. De eldste bosetningssporene etter mennesker i Oslofjorden stammer fra omtrent 9500 f.Kr. Etter pionerbosetningen ser man at hele Oslofjordområdet og store deler av Norge tas i bruk innenfor et ganske så kort tidsrom på noen hundre år. Felles for de fleste av de eldste boplassene er tilknytningen til kystområdene. Havet og fjordene var viktige for steinaldermenneskenes matauk og transport i landskapet.
Allerede i løpet av eldre steinalder kan man se at kystbosetningen har blitt mer stabil, og fra 7500 f. Kr. ser man enkelte områder og boplasser blir brukt gjennom lengre tidsrom. Dette står i kontrast til den eldste fasen hvor menneskene stadig flyttet på seg.

Bilde 1: I dag er det ikke mye ved landskapet som tilsier at steinalderboplassen Stokke/Polland 3 lå ved sjøen da den var i bruk. Boplassen ligger 35 moh. og kan dateres til seinmesolitikum. Den blå stiplete linjen indikerer hvordan forholdet mellom boplassen og havet kan ha vært. Foto: E18 Rugtvedt-Dørdal/KHM

Endring og kontinuitet i yngre steinalder
Tradisjonelt forbindes overgangen til yngre steinalder med introduksjonen av jordbruk. Forskere har lenge ment at menneskene da nærmest snudde ryggen til havet og at marine ressurser og kystbosetning ble mindre viktig. Naturvitenskapelige analyser av menneskers diett og innhold i keramikkar har moderert denne tanken – havet var fremdeles en viktig ressurs. Den stabile kystbosetningen i Øst-Norge fortsetter også i denne perioden. De aller fleste undersøkte boplasser fra yngre steinalders første halvdel har ligget i tilknytning til sjøen og fjordene, og da gjerne på øyer i et skjærgårdslandskap. Sporene etter jordbruk i denne eldste fasen er fremdeles utydelige og det foreligger få overbevisende spor for at korndyrking og tamdyr utgjorde en økonomisk ressurs.

Fra hav til land
I løpet av siste del av yngre steinalder, endrer mønsteret seg. Omkring 2400 f.Kr. kan vi i Øst-Norge spore en markant endring i bosetningsmønsteret. Boplassene forholder seg nå ikke til strandlinjen slik de hadde gjort over et 7000 år langt tidsrom. Dette sammenfaller også med at jordbruket blir en viktig økonomisk ressurs og at vi finner restene etter de første gårdene. Hele den sørnorske kysten blir på dette tidspunktet også sterkere innlemmet i en større europeisk kultursfære med utveksling av gjenstander, ideer og forflytning av mennesker over større områder. Et interessant paradoks her er at når menneskene flyttet bosetningene vekk fra stranden og kysten, ser vi også de første tydelige sporene etter oversjøisk båttrafikk.

Bilde 2: En metode for å studere overordnete endringer i boplassenes beliggenhet er ved sammenstilling av C14-dateringer. I figuren viser dateringene at boplassene i hovedsak har ligget ved havet i eldre steinalder og i begynnelsen av yngre steinalder. Omkring 2400 f.Kr. endrer dette seg og bosetning vekk fra den samtidige kyst er mest vanlig. Illustrasjon: Per Persson og Steinar Solheim.

Et landskap i endring
I forbindelse med Statens vegvesens utbygging av ny E18 mellom Rugtvedt og Dørdal i Telemark, skal Kulturhistorisk museum gjennomføre et utgravningsprosjekt som vil fokusere på bruken av kystlandskapet. Innenfor dette prosjektet skal boplasser datert fra ca. 9000 f.Kr. til 3600 f.Kr. undersøkes. I prosjektet håper vi å oppnå bedre innsikt i hvordan mennesker har utnyttet kystlandskapet gjennom et langt tidsrom. Nettopp Oslofjordområdet kan vise seg å bli sentralt for forståelsen av steinalderens kystbosetning i et langtidsperspektiv.

Les mer:
Når kom menneskene til Norge?
Hvor valgte menneskene å bo i eldre steinalder?

The post Oslofjorden – et sentralområde for forståelsen av steinalderens kystbosetning? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Undersøkelsen av traseen for ny E18 gjennom Bamble i Telemark har nettopp avsluttet den sjette av åtte feltuker, og det er avdekket spennende funn og strukturer på samtlige lokaliteter.

Hus fra folkevandringstid og spennende hulveissystem på Hydal
Jernalderfeltet ligger ved Hydal nært Bamble kirke og Olavskirkeruinen, som er en middelalderkirke fra 1150. Det flateavdekte feltet utgjør 3,5 hektar. Foreløpig er ett hus med et innvendig ildsted identifisert blant de mange strukturene, som ellers består av stolpehull, kokegroper, avfallsgroper og andre nedgravninger. Prøver som ble innsendt av fylkeskommunen under registreringen har gitt datering til folkevandringstid, ca. 400-550 e. Kr. I de nærmeste ukene skal det også undersøkes et omfattende hulveissystem med mange forgreininger, som blant annet forbinder jernalderfeltet med middelalderkirken og med de øvrige jernalderfeltene som skal undersøkes neste sesong. Olavskirkeruinen antas dessuten å ligge i tilknytning til et førkristent hov, hvilket kan tyde på kultkontinuitet over lange tidsrom. Veiforbindelsen mellom jernaldergårdene og den førkristne kultplassen gir også spennende perspektiver på den romlige organiseringen av landskapet.

Steinalderboplasser tett i tett ved Stokkevann
I steinalderområdet ved Stokkevann har tre gravelag gjennomført større og mindre undersøkelser på åtte lokaliteter, strandlinjedatert til mellom 6400-3800 f. Kr. Dette tidsspennet dekker midtre del av nøstvetfasen, kjeøyfasen samt neolitikums tidligste fase. Bosetningene utgjør dermed en interessant kronologisk sekvens, som også innbyr til å diskutere mulige sammenhenger og funksjonsforskjeller mellom lokaliteter på samme høyde.

Stokke/Polland 1: tidligneolittisk lokalitet med spisser og strukturer
Stokke/Polland 1 ligger på 25 moh., og med datering til tidligneolitikum er lokaliteten høyt prioritert i prosjektet. Den omfatter et svært funnrikt areal på ca. 800 m2. Blant funnene inngår keramikk, store avslagsskrapere samt en rekke ulike spisstyper, hovedsakelig tverrpiler og tangespisser. En enslig flatehugget C- eller D-spiss utgjør et yngre innslag i funnmaterialet, og trolig finnes det flere bosetningsfaser på stedet. I tillegg er det påvist en rekke nedgravninger, som vi foreløpig ikke kjenner funksjonen til. Stokke/Polland 1 skal undersøkes kontinuerlig gjennom denne sesongen og videre neste år.

Stokke/Polland 4, 5 og 6: sammenhengende bosetning fra nøstvet- og kjeøyfasen
Disse tre lokalitetene var registrert som separate bosetninger, varierende i høyde fra 30-37 moh. I realiteten utgjør de et sammenhengende funnførende område på nærmere 2000 m2. Hele arealet er innledningsvis undersøkt systematisk med metersruter, og tre områder er prioritert for videre graving av sammenhengende flater. Det rikholdige funnmaterialet, hovedsakelig av flint, inneholder blant annet regulære mikroflekker og håndtakskjerner som peker mot nøstvetkultur, og et nylig funn av en tverrpil på 30 moh., tyder på at vi også har en yngre bosetning fra kjeøyfasen.

Stokke/Polland 3, 8, 7 og 9
Disse fire lokalitetene ligger i intervallet 30-37 moh. Stokke/Polland 3, 7 og 9 er relativt små, og har alle en typisk beliggenhet på en sadelformet brink. Av disse er Stokke/Polland 3 og 9 prioritert for utvidede undersøkelser i år, mens det på Stokke/Polland 7 kun er foretatt en utvalgsundersøkelse. Stokke/Polland 3 er en klassisk nøstvetlokalitet fra ca. 5200 f. Kr. I materialet inngår nøstvetøkser og store mengder avfall etter økseproduksjon i lokale bergarter, i tillegg til flint, kvartsitt og bergkrystall. Materialet fra Stokke/Polland 9, beliggende på 30 moh., har har likehetstrekk med det vi finner på Stokke/Polland 5. Her forekommer store mengder flint, få innslag av andre råstoffer og regulær mikroflekketeknikk. Funnene tyder på bosetning fra kjeøyfasen eller overgangen mellom nøstvet- og kjeøyfasen. Overgangen og sammenhengen mellom disse to fasene ved ca. 4700 f. Kr. er lite undersøkt, og vil være et viktig fokus i det videre arbeidet.

Stokke/Polland 8 er en stor lokalitet på 800 m2, beliggende på 40 moh., som skal undersøkes videre til neste år. De innledende undersøkelsene med prøveruter har gitt lovende resultater, blant annet i form en fin nøstvetøks med slipt egg.

The post Begivenhetsrike uker i Bamble appeared first on Norark - Norsk arkeologi.