Siden begynnelsen av august har arkeologer fra Kulturhistorisk museum undersøkt fangstgroper, bosetning, smievirksomhet og gravhauger i forbindelsen med Fellesprosjektet Ringeriksbanen og E16. Nå som vi går inn i den tolvte uka er fem av de totalt seks lokalitetene ferdig undersøkt, men det gjenstår fremdeles et par uker med feltarbeid før gravfeltet er ferdig utgravd.

Fra gravhaug til skytestilling

Lokalitetene med gravhaugene, smieanlegget og kullfremstillingsanlegget ligger tett inntil hverandre langs Svingerudveien på Helgelandsmoen i Hole kommune (figur 1, over).

Gravfeltet består av fire gravhauger og flatmarksgraver som basert på gjenstandsmaterialet fra gravene kan typologisk dateres til romertid (Kr.f.-400 e. Kr.). Så langt har vi blant annet funnet en romersk fibula, kamfragmenter dekorert med punktsirkler og linjer, fragmenter av ei hårnål og spinnehjul, begge dekorert med den samme typen punktsirkler som kamfragmentene. I tillegg er det funnet mye keramikk og brente bein i alle gravene. Analyser av beina tyder på at beinfragmentene fra den ene gravhaugen stamme fra menneske. Dette er en av de mindre gravhaugene, som er omsluttet av en flott ytre kantkjede og en indre steinsirkel (figur 2). Den indre delen av gravhaugen er imidlertid forstyrret, noe som også er tilfellet for to av de andre gravhaugene.

Masser fra midten av haugene har blitt spadd opp og etterlatt forholdvis dype hull. Forstyrrelsene kan være plyndringer, og for eksempel ble det funnet et ildstål som kanskje kan dateres til vikingtid (800-1030 e.Kr.). Kanskje ble dette mistet under plyndringen, men vi kan likevel ikke utelukke at den stammer fra en sekundær begravelse. Et annet alternativ er at forstyrrelsene stammer fra militær aktivitet, som har pågått i området helt siden siste halvdel av 1800-tallet. Den store mengden løspatroner, såkalt rødfis, funnet i og rundt gravhaugene samt også de nærliggende kullgropene, levner ingen tvil om at de har blitt benyttet som skytestillinger.

Figur 2: De fire gravhaugene. I den nærmeste gravhaugen ble ildstålet funnet, mens gravhaugen til høyre for denne er langt flatere enn de andre og den eneste som ikke er forstyrret. Den indre steinsirkelen til grava med beinfragmenter tilhørende et barn er synlig i gravhaugen lengst bak til venstre. Den største gravhaugen øverst til høyre er den som virker mest forstyrret (Foto: Magne Samdal, KHM).

Smieesser og brente bein

Tett inntil og langs med hulveisystem som går bort til gravhaugene, ligger smieanlegget. Her har det blitt funnet spor etter smieesser (figur 3), en mulig slaggropovn, og det som trolig er et gulvlag (figur 4). Vi har rundt seks esser eller mulige esser. Noen av essene er tydelig steinsatte konstruksjoner, mens andre er groper i bakken med litt eller ingen stein, men med spor etter høy varme. Vi har ikke funnet noen gjenstander eller sikre spor etter hva som har blitt produsert her, men det er ikke usannsynlig at smievirksomheten skal knyttes til en nærliggende gård. Kanskje den vi undersøkte noen kilometer lengre nord som del av samme prosjekt?

Figur 3: Den best bevarte smieessa (Foto: Julia Hiorthøy, KHM).

I tillegg til essene undersøkte vi også et kompakt, nærmest nedtråkket og mer leirholdig område som vi tidlig mistenkte kunne være en gulvflate. Etter at prøver var tatt fra det mulige gulvlaget, begynte vi å grave oss stratigrafisk nedover og det dukket opp flere adskilte konstruksjoner innenfor flaten. I en av disse var det mye brente bein, liggende en halv meter under gulvflata. Her har vi sannsynligvis støtt på ei avfallsgrop eller et depot fylt av brente bein. Det som så langt er artsbestemt er sau/geit, og beina kan således stamme fra matlaging eller matavfall, men det kan også ha sammenheng med de nærliggende smieessene og herding av gjenstandene.

Selv om hulveisystemet som passerer like ved, og fortsetter bortover mot gravhaugene og over til kullfremstillingsanlegget, er en sterk indikasjon på samtidighet, må vi vente på radiologiske dateringer for svar på om strukturene innad på smieanlegget og kullgropene på andre siden av veien er samtidige. Fra registreringen vet vi at dateringer av kullgropene (og et ikke undersøkt kullmileanlegg) spenner over hele jernalder og middelalder, mens dateringer fra smieanlegget og den mulig slaggropovnen, sammen med gjenstandsfunnene fra gravene tyder på at det også var mye aktivitet her i eldre jernalder (500 f.Kr.-500 e.Kr.).

Figur 4: Feltleder Julia Hiorthøy er godt i gang med å undersøke de ulike konstruksjonen som dukket opp i og under gulvlaget. Gjeldende struktur fortsatt omtrent 50 cm ned i bakken og var fylt med brente bein (Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM).

The post Graver og smievirksomhet fra (eldre) jernalder på Ringerike appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

På lokaliteten Loppeneset i Lyngdal kommune i Agder undersøker arkeologer fra Kulturhistorisk museum for tiden ei gravrøys som typologisk er datert til romertid (Kr.f.-500 e.Kr.). Gravrøysa ligger på toppen av en morenerygg med utsyn over det som i dag er et idyllisk åkerlandskap med et nærliggende elveløp som kan følges hele veien ut til Lyngdalsfjorden.

Figur 1: Tre arkeologer undersøker gravrøysa på Loppeneset som har flott utsikt mot nord. Det er på den avtorva flata på nedsida av steinrøysa og i den vestlige skråninga ned mot flata de 75 strukturene ligger. Jordet vestlig bakkant har vært grus- og sanduttak, mens bak trærne i vest ligger lokaliteten Haugågeren som vi også undersøker parallelt. Bidet er en skjermdump fra timelaps-video av utgravninga av gravrøysa fra start til slutt. Sett mot nord. Foto: KHM.

Gravrøysa er derimot bare en liten del av lokaliteten Loppeneset, og ved bunnen av moreryggene, på ei lavereliggende dyrket flate, har vi undersøkt 75 strukturer. Disse består av ildsteder, stolpehull, en hel drøss med nedgravninger av (foreløpig) ukjent funksjon, samt noen nyere gårdshistoriske minner.

På flata ble det under registeringen funnet en romersk bronsefibula. Fibulaen lå i et område med det som i plan fremsto steinsatte graver, men som ved nærmere ettersyn viste seg å være berg som har blitt sprengt eller spuntet bort en eller annen gang før 1966.  Det er med andre ord gravrøysa på toppen av den store steinrøysa som for øyeblikket er mest spennende på Loppeneset!

Gravrøysas oppbygging

For å forstå gravrøysas oppbygging har vi fjernet stein og haugfyll lagvis, det som derimot er litt vanskelig akkurat her, er at hele området røysa ligger i er fullt av stein. I tillegg har det blitt anlagt flere steingjerder i området, deriblant over røysa. Så skillet mellom menneskeskapt og natur, samt hva som er nytt og gammel har hele tiden vært litt vanskelig.

Selv om vi ikke er helt ferdig tyder foreløpige konstruksjonselementer på at røysa har en dobbel kantkjede (Fig. 2). En ytre som gir røysa ett tverrmål på 6,5 meter og en indre med diameteren på 3,5 meter. Den ytre fremstår glissen, med frittliggende stein i og tett inntil en mulig fotgrøft. Det er et mulig at denne har blitt plukket i stykker i forbindelse med byggingen av steingjerdene. Den indre kantkjeden er langt tydeligere, og det er innenfor denne det har dukket opp funn.

Figur 2: Foreløpig tolkning av gravrøysas oppbygning med en mulig ytre kantkjede markert med stiplet linje, og den indre og tydeligere kantkjede markert med heltrukket linje. I tillegg er området hvor funnene har blitt gjort markert med rødt. Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM.

Uren, Luren, Himmelturen. Steinrøys, Steinrøys, Svelt-ikke-ihel

Det vi har funnet mest av i røysa er keramikk, og så langt tyder godset, dekoren, samt deler som hank/tut og fot på at vi har å gjøre med minst tre ulike kar. Noen skår har negledekor, mens det er påvist to ulike typer strekdekor, i tillegg virker ikke de dekorerte karene å være av den samme godstypene som øvrige, litt grovere skårene (Fig. 3).

Utover keramikken har vi også funnet brente bein, ei ringspenne på under 2 cm i diameter (Fig. 4) og noen korroderte jernfragmenter. Funnene er gjort innenfor et område på ca. 1×1 meter (Fig. 2), hvor det aller meste av keramikken og beina kan knyttes til en mindre nedgravning. Selv om det ikke er mulig å vite noe med sikkerhet ennå, virker keramikken generelt, så vel som sammenblandingen av de ulike typene og ikke minst plasseringen av funnene i et høyereliggende lag, å tyde på at dette ikke er selve primærgravlegginga i røysa. Om det ikke er snakk om en sekundærgravlegging, kan keramikken og beina også være rester etter noe nedsatt i forbindelse med gravlegginga. Kanskje ett matoffer eller som rester fra et måltid. Dette vil vi forhåpentligvis få svar på i løpet av utgravnings siste uker, eventuelt på et senere tidspunkt i forbindelse med funnanalyser. Som f.eks. studie av hva lags keramikktyper vi har, men ikke minst sporstoffanalyser av ha karene har innehold og osteologiske analyser av beinmaterialet.

Figur 3: Skårene med negl- og strekdekor øverst, og de grovere keramikkskårene nederst. Rand- og bukskår til venstre, etterfulgt av skår med en liten fot, og et randskår med bøy mot enten hank eller tut. Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM.

Figur 4: Bronsefibulaen funnet ved registering til venstre og den lille ringspenna fra gravrøysa til høyre. Kan bronsefibulaen stamme fra gravrøysa? Foto: Konservering/Anette Sand-Eriksen, KHM.

The post Grava på toppen av steinrøysa appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

No livnar det i lundar, no lauast det i li, og Kulturhistorisk museum har startet feltsesongen. Med andre ord er våren definitivt kommet for å bli, i alle fall til sommeren tar over.

Vi fortsetter omtrent der vi slapp med E39 Kanten, og beveger oss i år vestover og fremover i tid, langs traseen for ny E39 i retning Lyngdal.

Mens vi i fjor jobbet tett sammen på fire lokaliteter innenfor et relativt lite område nært Mandal, skal vi i år undersøke hele 14 lokaliteter, spredt over et område på 26 km, fra Lauvstø i Lindesnes i øst til Gullknuten i Lyngdal i vest. Disse lokalitetene er hovedsakelig konsentrert rundt anlegg fra jernalder-middelalder, men det er også innslag fra eldre perioder. Så langt har vi startet arbeidene på fire av lokalitetene: Lauvstø, Bjerland, Loppeneset og Haugågeren.

Lauvstø

Lengst øst i årets undersøkelsesområde ligger Lauvstø. Den lille lokaliteten består hovedsakelig av kokegroper og mulige graver, men det er også registrert spor etter dyrking i form av rydningsrøyser og dyrkingslag. Så langt vet vi at noen av strukturene stammer fra førromersk jernalder og eldre romertid, men også spor etter nyere og eldre tids aktivitet er til stede på Lauvstø. En gammel postvei går over lokaliteten. Denne kulturminnetypen går som en rød tråd gjennom fylket, og binder mange av våre lokaliteter sammen.

Figur 1: Retusjert flintstykke fra Lauvstø. Foto: A. H. Søbakken/KHM.

I løpet av den første uken har vi metallsøkt området, noe som har resultert i funn av mer moderne, men like fullt interessante gjenstander, som mynter fra 1800-tallet. Selve utgravning av lokaliteten har startet denne uken, og det har blitt påvist flere kokegroper, men det har også blitt gjort flintfunn (Figur 1).

Bjerland ødegård

Ikke langt fra Lauvstø ligger Bjerland, en ødegård fra middelalder. Lokaliteten ligger i en smal, steinete dalgang, rett sør for Moslandsvatnet. Oluf Rygh nevner at gården er kjent i 1492 og som ødegård allerede i 1502, men foreløpige dateringer fra fylkeskommunens registreringer tyder på at anlegget var i bruk allerede i høymiddelalderen (1120–1284). I dag er de eneste synlige sporene etter gården dyrkningsflater og en rekke veifar, samt veggvoller tilhørende et langhus. Huset er beskrevet som «et stolpehus av jernalders type» i registreringsrapporten, og med tanke på de dateringene vi har, må vi si at vi er veldig spente på den kunnskapen om middelalders byggeskikk denne lokaliteten kan gi oss. Bjerland ser ut til å representere et helhetlig gårdsmiljø fra middelalder, med både hustuft, veifar og dyrkningsflater, og slike helhetlige miljøer er sjelden blitt undersøkt i Sørøst-Norge.

Figur 2: Dalgangen opp mot Moslandsvatnet. Kulturminnene på Bjerland er markert med rødt. Nederst i bildet ses hustuften med tilhørende veisystem. Lenger opp ses området med dyrkningsflater, mens gravrøysen og nærliggende hulveisystem ses på andre siden av dagens vegfar. Foto: S. Kristensen/KHM.

I tillegg til ødegården fra middelalder omfatter lokaliteten også en gravrøys fra folkevandringstid. Røysen hever seg knappe 35 centimeter over bakken og ligger på en granbevokst flate et stykke nordvest for hustuften. Vi håper den gjenvokste, steinete flaten skjuler flere kulturminner som i dag ikke er synlige på overflaten. Kanskje vil vi til slutt sitte med heltrukne linjer fra folkevandringstid til senmiddelalder?

Så langt har vi metallsøkt området, og startet avdekkingen av gravrøysen.

Gravfeltene på Loppeneset og Haugågeren

Et godt stykke vestover ligger lokalitetene Loppeneset og Haugåkeren, som begge er registret som gravfelt.

Så langt har vi begynte å maskinelt flateavdekket begge lokalitetene. På Haugåkeren har vi funnet igjen de registrerte steinpakningene tolket som mulige flatmarksgraver, så vel som en ytterligere steinpakning og flere sannsynlige stolpehull. Fra registeringa ble en av steinpakningene datert til tidligneolitikum (3800-3300 f.Kr.), noe som passer godt overens med traktebegerkulturens steinlagte flatmarksgraver. Flatmarksgraver er derimot en gravtype som var vanlig gjennom store deler av forhistorien. På nabolokaliteten Loppeneset, liggende ca. 100 meter unna Haugåkeren, er det for eksempel registrert åtte mulige gravminner, derav fem som kan være flatmarksgraver. De andre gravminnene består av en 4,5 x 7,5 meter haug hvor det ble funnet flere keramikkskår, sannsynligvis tilhørende et hankekar fra yngre romertid eller overgangen folkevandringstid (400-570 e.Kr.), samt en mulig branngrav hvor det også ble funnet keramikkskår, og en mulig overpløyd gravhaug. I tilknytning til sistnevnte ble det funnet en bronsefibula fra romertid (Kr.f.–400 e.Kr.). I dette området har vi også funnet flere stolpehull og en mulig steinsatt nedgravning.

Figur 3: Bronsefibula funnet i forbindelse med registeringa på Loppeneset. Foto: Konservering/KHM.

Vi går med andre ord 11 spennende uker i vente på Sørlandet!

The post På vei videre – E39 Mandal-Herdal appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Mot slutten av forrige uke dukket det opp en litt underlig sak i såldet på lokaliteten Ime. Objektet er 4 cm langt og veier kun 2 gram. Den er altså langt lettere enn stein, og vi var temmelig sikker på at det måtte være noe (brent) organisk vi hadde å gjøre med.

Versjoner av hva det kunne være begynte å versere i felt. For var det bjørkenever eller kunne det være harpiks vi hadde funnet? Men hva er alle de merkelige strekene? Er det natur eller menneskeskapt?

Figur 1: Objektet fra Kanten er 4 cm langt og veier 2 gram. Det har flere streker, tilsynelatende avtrykk av gress eller blad, og det er mye som tyder på at vi har funnet harpiks. Foto: Anette Sand-Eriksen, Kulturhistorisk museum. 

Etter å ha forhørt oss med flere eksperter tror vi at det er harpiks vi har funnet. Dette er noe vi av og til finner spor av på gjenstander, som for eksempel pilspisser, hvor harpiksen har fungert som en slags lim og blitt brukt som en festeanordning. Det er derimot ikke veldig vanlig å finne større fragmenter. I noen tilfeller blir slike harpiksfragmenter erkjent fordi de har tannmerker på seg. Tannmerkene kommer av at de har blitt tygd myke for videre bruk som for eksempel festemiddel – noe som har ført til at det ofte blir kalt steinaldertyggis blant arkeologer. I fjor klarte en gruppe forskere å trekke ut DNA av rester fra spytt, noe som gir helt nye data om de menneskene som levde i Skandinavia i eldre steinalder, hvor de kom fra men kanskje også hvordan de så ut. Les mere om resultatene her: https://www.nature.com/articles/s42003-019-0399-1 eller her https://www.nature.com/articles/s41467-019-13549-9

Objektet fra Kanten har derimot ingen tannmerker, men et virvar av streker. Om dette er et harpiksfragment, så kan det (ifølge ekspertene vi har spurt) ha blitt trykt opp mot og formet etter ganga etter det har blitt tygd, for deretter rullet inn i noe organisk – som for eksempel blad eller gress. Noe som i så tilfelle forklarer alle strekene. Uansett så har vi funnet noe det ikke er lett å bli klok på og det blir spennende å jobbe videre med det underlige objektet.

The post Hva er det vi har funnet på Kanten? appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Ime Myrane er den nest største av fire lokaliteter på prosjektet E39 Kanten, og nå som vi passerer halvveis i undersøkelsen har det kommet fram steingjenstander fra både eldre og yngre steinalder på Ime, så vel spor etter hasselnøttrøsting, spørsmålet nå er derimot om det også er rester av en hyttetuft vi har kommet over.

Mesolittiske aktivitetsområder i vannkanten

Etter avtorving og den innledende prøveundersøkelsen kom det frem tre tydelige konsentrasjoner av steingjenstander på den større kollen som utgjør den nordlige halvdelen av lokaliteten. I dag ligger denne kollen 7-18 meter over dagens havnivå, avgrenset av den store Imesletta i øst og sørøst, og avskjermet av en større åsrygg mot nord og en skogkledd høyde mot vest-nordvest.

Flatene befinner seg på nivåer eller nærmest terrasser på kollen, tydelig topografisk avgrenset fra hverandre. Den øverste er flate A (rød) og ligger 12,5 meter over dagens havnivå, mens like nedenfor ligger flate B (grønn), som befinner seg 11 moh. Flate C (gul) ligger 8,5 meter over havet, noen høydemeter over dagens Imeslette.

Under deler av steinalderen var strandlinja på Kanten opp mot 7-8 meter høyere enn i dag. Da var Imesletta en del av en fjordarm. Kollen på Ime var altså et lite nes, og lokalitetene vi graver, lå inne i en lun bukt. For mens vinden kan ta godt på andre deler av Kanten, er det oftest langt roligere og mer stabile forhold på Ime. Det er derfor lett å forestille seg at dette var et område som også var forlokkende for flere tusen av år siden – noe de til nå over 4000 steinfunnene fra lokaliteten vitner om.

Funnene består for det aller meste av fragmenter og avslag, med flint som den dominerende råstofftypen, men det er også en del flekker, primært mikroflekker, og en håndfull koniske mikroflekkekjerner. Den ledende (sekundærbearbeida) funnkategorien på Ime, er derimot de 11 øksene.

Figur 1: Bearbeida dronefoto fra Kanten og Ime. Øverst er de tre konsentrasjonene fra toppen av kollen markert inn, så vel som en fjerde flate i bunnen av kollen og ned mot den sørlige halvdelen av lokaliteten (sett mot nord). Nederst er hele lokaliteten markert med rødstiplet linje og havnivået hevet omtrentlig 7-8 meter (sett mot vest-nordvest). Dronefoto: Steinar Kristensen. 

Figur 2: Ti av øksene funnet på de tre flatene på kollen.  Øverst til venstre er de tre såkalte nøstvedtøkser, etterfulgt av ei øks vi ikke helt vet hva er ogen helslipt firesidig bergartsøks fra neolitikum. Nederst til venstre er ei firesidig vestlandsøks og deretter de fire trinnøksene. Foto: Anette Sand-Eriksen.

Boplassflate og mødding

På flate A, øverst oppe på kollen, er det to tydelige konsentrasjoner med funn, i den ene av dem er det i tillegg til steingjenstander også en større mengde stein, noe kull, hasselnøtter og skjellfragmenter. Dette stein- og funnrike området skiller seg fra den ellers så steinfrie flata, og den rådende arbeidshypotesen i felt er derfor at området indikerer en utkastsone eller en slags mødding. Nord og nordvest på denne flata er det ikke bare steinfritt, men det er også langt færre funn. Her ble det derimot funnet ei trinnøks. Ved graving av lag 2 i dette området kom det fram et mørkt, fett kulturlag, hvor det ble funnet både kull og hasselnøttskall, men fortsatt ingen spor av steingjenstander.

De siste dagene har vi derfor gravd noen testruter for å sjekke hvor stor utstrekningen er på det mørkere laget og om dette faktisk kan være spor etter en hyttetuft på denne boplassflaten. Laget er omtrent 3,5 x 2,5 meter, og virker å ha et sentralt plassert stolpehull, og det blir spennende å avdekt og snittet strukturen i dagene fremover.

Figur 3: Oversiktsfoto sett fra toppen av kollen ned mot Imesletta. På flate A er tufta og det sentralt plasserte stolpehullet markert med rødt, mens den mulige møddingen er markert med hvitt. Under presenningen mot venstre side av bildet er hasselnøttrøsteplassen. Ved en strandlinje som var 7-8 meter høyere, ville strandkanten gått like bak arkeologene. Foto: Anette Sand-Eriksen.

Hasselnøtt på menyen

Vi har også funnet en liten røsteplass for hasselnøtter, bestående av en grop kledd med flat varmepåvirket stein. Ved sålding av massene ble det funnet en god del hasselnøttskall, men nesten ikke noe kull.

I dag rister vi hasselnøtter i ovnen til skallet sprekker, og det vi har funnet på Ime, er i prinsippet det samme. Hasselnøtter skal gjerne røstes ved kontrollert og ikke for høy varme, det er derfor sannsynlig at steinene har blitt varmet et annet sted og flyttet over til gropa for røsting, noe som passer med at det ikke er funnet noe særlig kull. I tillegg til selve røsteplassen, finner vi jevnt spredt hasselnøttskall på alle de tre flatene, så det er ingen tvil om at det sto hasselnøtter på menyen på Ime i mesolitikum.

Figur 4: Hasselnøttrøsteplass – en grop i bakken kledd med varmepåvirka stein. Det er funnet en god del brente hasselnøttskall i fyllmassene i gropa, men også generelt over det meste av Ime. Foto: Anette Sand-Eriksen.

Og et hint av neolitikum

I tillegg til den lille, men svært flotte firesidige bergartsøksa fra neolitikum, har det også blitt funnet to A-spisser fra yngre steinalder på lokaliteten. Pilspissene ble funnet på en fjerde funnførende flate (blå), som ligger på sørsiden av kollen og noe lavere enn de mesolittiske flatene. Så i tillegg til å få avklart om vi faktisk har en tuft, og undersøke om det kan være andre strukturer på kollen, skal vi i ukene fremover også få undersøkt det som virker å være minst ett neolittisk aktivitetsområde på den sørlige halvdelen av lokaliteten Ime.

The post Med sjøutsikt i mesolitikum appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

For tre uker siden startet Kulturhistorisk museum arkeologiske undersøkelser på Kanten like utenfor Mandal i Agder. Utgravningene er de første av flere undersøkelser i forbindelse med den nye E39-traseen i Mandalsområdet og vil pågå i en periode på 13 uker på sensommeren og høsten 2020. Bakgrunnen for årets undersøkelser er etableringen av ny tilførselsvei ned til Mandal sentrum fra den nye E39-traseen som delvis vil ligge litt lengre inn i landet enn dagens europavei.

Figur 1: Dronefoto som viser plasseringer av de arkeologiske lokalitetene som skal undersøkes i løpet av 2020-sesongen. (Av: Magne Samdal/Steinar Kristensen/KHM).

Kanten-området er i dag preget av beiteområder og idyllisk småhusbebyggelse og lokalitetene vi skal undersøke ligger i et lett kupert åkerlandskap naturlig avgrenset av heier med blandingsskog, beliggende i tilknytning til en av flere dalganger som går fra innlandet og ned mot kysten (Figur 1). I dag er det ca. 3 km fra Kanten og til kysten i sør, og ca. 300 meter bort til Mandalselva i vest. I forhistorien har derimot vannstanden vært noe annerledes her, slik som er tilfelle for sør- og sørøst-norge. Akkurat for denne delen av Norge er en derimot ikke helt sikker på landhevingsforløpet, men basert på andre undersøkelser, for eksempel på Lista og ved Launesmyra, har nok havnivået i første del av steinalderen vært lavere enn det er i dag i Kanten-området. Etterhvert begynte vannet å stige, og fram mot rundt 6500 fvt. var stigningen rask og havet stabiliserte seg fram mot år 2000 fvt., sannsynligvis rundt 6-8 meter høyere enn i dag. Etter dette begynte havnivået på nytt å synke og nærmet seg dagens havnivå rundt 1000 fvt. I dag ligger bunnen av dalgangen ved lokalitetene 5 moh., mens høydedragene i heiene rundt strekker seg opp mot 40 moh., så ved å endre litt på havnivået viser kartdataen fra området at det som i dag er knauser og koller innenfor lokalitetene, har i deler av forhistorien har vært kystnære odder og nes. Dagens åkrer og myrområder på Kanten var den gang del av et større grunnvannsområde (Figur 2).

Figur 2: Kanten-området med endret vannstand til 5- og 10 meter over dagens havnivå (se innfelt kart for dagens havnivå).Over en lang periode var de forbindelse mellom Aurebekkvatnet i nord, Jåbekkvatnet i sør og Mandalselva i vest  Kart: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Årets undersøkelser vil omfatte utgravninger av fire lokaliteter og på det meste vil det være opptil 21 arkeologer i sving i området. De fire lokalitetene har i valgt å kalle Jakobshola, Ime Myran og Kanten 1 og 2. Alle fire ligger tett på hverandre innenfor et område på 400 x 200 meter og samtlige har spor etter flere faser og perioder (Figur 1).  Under registreringene ble det nemlig gjort funn og utført dateringer som tyder på bosetninger både i mesolitikum, neolitikum, bronsealder samt jernalder og til og med middelalder. På Kanten 1 og 2 ble det gjort funn av firesidig øks, pilspisser og jernalderkeramikk samt mulige graver, flere konsentrasjoner med flint og kokegroper fra flere perioder. Ime Myran hadde både spor etter bronsealder og steinalder og nå fått flotte mikroflekkekjerner mens Jakobshola har vist seg å være et lite mysterium med forvunnede økser, strukturer fra andre verdenskrig og komplekse stratigrafier som vi gleder oss til å utforske ytterligere.

Samlet vitner lokalitetene om at Kanten er et uvanlig rikt kulturminneområde med omfattende bosetning fra nær sagt alle arkeologiske perioder. Undersøkelsene igangsatt på Kanten vil derfor kunne være et viktig bidrag til ny kunnskap om befolkningsutviklingen og bosetningshistorikken i regionen gjennom et langt tidsløp.

Arbeidet, funn og foreløpige resultater vil ukentlig formidles via Facebook- og Instagram-kontoene Arkeologi på Kanten og her på Norark.  Følg oss gjerne!

Figur 3: Pilspisser fra yngre steinalder funnet under registreringene på Kanten 1 og Kanten 2, spinnehjulet er fra Kanten 2. Foto: Agder fylkeskommune.

Figur 4 Øksene fra Jakobshola var lenge forsvunnet men har nå kommet til rette. Hvilke av øksene på bildet som kommer herfra er en oppgave vi skal ta tak i nå, men gamle beskrivelsene tyder på at det er to av de til venstre i bildet samt flintavslaget til høyre. Foto/sammensetting: Anette Sand-Eriksen/KHM.

Figur 5: Små mikroflekkerkjerner rett fra jord og såld funnet på Ime Myran forrige uke. Foto: Anette Sand-Eriksen.

The post Arkeologi på Kanten appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Både helleristningefelt og monumentale gravrøyser (åsrøyser) vitner om omfattende aktivitet rundt Oslofjorden i bronsealderen (ca. 1700–500 f.Kr.). Men hvor bodde menneskene?

Østnorske arkeologer har de siste tiårene gravd ut forhistoriske bygninger på rundt 200 steder på Sørøstlandet. De har funnet flest hus fra eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.–570 e.Kr.), mens ytterst få er tidfestet til den første halvdelen av bronsalderen (1700-1100 f.Kr.). En rekke steder har man derimot kunnet dokumentere at bronsealdermenneskene har drevet landbruk og jakt. En utgravning i Løveskogen i Tjølling, Vestfold har imidlertid gitt oss en kjærkommen anledning til å frembringe mer kunnskap om stedene der bronsealdermenneskene bodde.

Lokaliteten i forgrunn, med skjærgården i sør. I granskogen like ved ligger årsrøysa (Foto: Steinar Kristensen, KHM)

Oversiktbilde over Løveskogen, med sørlig del av lokaliteten i bildets fremkant og skjærgården i sør. I eldre bronsealder sto havet 15–20 meter høyere, noe som innebar at avstanden til skjærgården fra lokaliteten var ennå kortere enn nå. I granskogen midt i bildet ligger årsrøysa  (Foto: Steinar Kristensen, KHM).

Én åker, flere hus

Utgravningsfeltet ligger i Tjølling, et av de stedene på Østlandet hvor bønder og fagfolk har samlet inn flest funn fra bronsealderen. I tillegg foregår utgravningen i nærheten av en åsrøys (Figur 2) og på et sted der Vestfold fylkeskommune alt hadde funnet spor av langhus og flintgjenstander fra perioden.

Ut fra funn av stolpehull og ildsteder kan vi foreløpig konkludere med at det har stått bygninger i minst to deler av utgravningsfeltet (Figur 3), og vi arbeider nå på spreng for å satt alle stolpene sammen til velordnede langhus. I begge husområdene har vi funnet flintavslag, men den store funnmengdene fanget i et 31 x 20 meter lag som trolig er rester av en gammel åker. I laget har det blitt funnet brente bein, hasselnøttskall, flint, og ikke minst over 150 keramikkskår – hvorav de to siste funnkategoriene støtter antagelsen om at det har vært bronsealderbosetning på stedet (Figur 1 og 4).

Der havet og jordbrukslandet møtes

Den foreløpige tolkningen er følgelig at vi både har spor av langhus og en åker innenfor feltkantene, og dermed sentrale deler av en bronsealdergården. Gården har ligget på godt jordbruksland og strategisk til – rett innenfor den gamle skipsleia som gikk mellom Sandefjord og Larvik. Åsrøysa er med å understreke at nettopp denne kombinasjonen mellom ferdsel på havet og ressurser på land er noe av nøkkelen til å forstå Tjøllings fremtredende posisjon som en bronsealderbygd.

Av de røft anslått 150 keramikkskårene fra Løveskogen skiller dette randskåret seg litt ut fra mengden. Det er av finere type og er dekorert med linjer  langs randen. Det har blitt funnet noen andre fragmenter til av samme typen, deriblant et dekorert randskår til, men det er derimot en betydelig grovere kvartsittmagra keramikktype som dominerer. Disse består primært av bukskår i varierende størrelse, men det er også noen rand- og bunnskår (Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM).

The post En dolk, en åker og mange stolper – spor av brosealdergården i Tjølling appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Like før påske i år ble det funnet flere godt bevarte våpen og redskaper på Harkmark i Vest-Agder. Deler av det som var antatt å være en naturlig ansamling av jordmasser inntil store blokker med grunnfjell skulle fjernes ved dreneringen rundt et hus, og det var i løsmassene herfra grunneier plutselig så en tang; deretter en øks, og ved nærmere ettersyn fant han også deler av et sverd og et spyd. Fylkeskonservatoren ble varslet og gjennomførte raskt en befaring. Basert på gjenstandene, samt funn av kull og brent beinfragmenter, fastslo arkeologene fra fylkeskommunen at jordhaugen var en grav fra vikingtid. Ved befaringen ble det også funnet noen keramikkskår. Dette finnes som oftest ikke i graver fra vikingtiden, så det kunne altså være flere graver i haugen. Siden dette var et mindre privat tiltak tar Riksantikvaren alle omkostningene i forbindelse med sikringsutgravningen, som har holdt på siden 3. juni og ferdigstilles i disse dager av Kulturhistorisk museum.

Figur 1: 3D-modell av kjernerøysa. Denne har blitt forstyrret i vestlig retning,  og lå akkurat hvor profilene møter hverandre på figur 2. 

At det ble påtruffet en grav fra vikingtiden der, er i seg selv ingen overraskelse. Det er registrert flere gravhauger i nærhet, og bare i løpet av utgravningen ble ytterligere en gravhaug registrert omtrent 100 meter fra der vi graver, også denne med funn av øks fra vikingtid. I tillegg er området generelt rikt på kulturminner, med registrerte bosetningsspor og funn av importvarer – en indikasjon på Harkmark som sannsynlig handelssentrum og havneområde.

Gravhaugen har nok vært rundt 10 meter i diameter, hvor 1,5-2 meter av den vestlige delen ble fjernet før man visste det var en gravhaug. I tillegg til denne forstyrrelsen, fremkom det tidlig både informasjon og tegn på at gravhaugen har vært utsatt for andre forstyrrelser, sannsynligvis rundt midten av 1900-tallet. I løpet av utgravningen har det vist seg at denne forstyrrelsen sannsynligvis ikke har berørt selve sentralgraven og ikke brutt brannflaket under jordhaugen, men i større grad lagt til jordmasser. På grunn av usikkerheten rundt ulike inngrep, så vel som muligheten for flere gravminner, valgte vi å kjøre fotogrammetri som primær visuell dokumentasjonsmetode. I første omgang var det tiltenkt som tids- og ressursbesparende, men det har vært nyttige verktøy under selve utgravningen. I tillegg vil de være viktige i den kommende etterarbeidsfasen, men kan også brukes til etterprøving og vurdering av de avgjørelser og tolkninger tatt fortløpende i felt.

Figur 2: 3D-modellene for den første og den tiende dagen med utgravning. På sistnevnte ses tydelig steinpakningen, hvor all keramikken er funnet, her skimtes også deler av kjernerøysa fra vikingtid. Den store steinen i profilen har falt  ned på figur 1, men lå hvor kullet er synlig der. 

For selve gravingen av haugen har vært en liten nøtt – for hvordan den faktisk skulle graves måtte ikke bare ta hensyn til forstyrrelsen i vestlige del, men også til den naturlige topografien. Det stakk opp større blokker med grunnfjell i den østlige delen, og var fem større stubber med massive rotsystemer over haugen. For å få informasjon om dimensjon og oppbygging, forholdet til eventuelt flere gravminner og forstyrrelsene, var det viktig å treffe korrekt i forhold til disse. Heldigvis hadde ingen av trærne forstyrret gravhaugen nevneverdig, og flere kunne fjernes uten å etterlate (altfor) store sår. I tillegg viste det seg at det var fylt igjen med større stein mellom steinblokkene, og at topografien var brukt for å gjøre gravhaugen større. Nå som utgravningen nærmer seg ferdigstilling har vi fått klarhet i at gravminnet fra vikingtid er ei smedgrav med en forholdsvis godt intakt kjernerøys, hvor det det i tillegg til gjenstandene funnet av grunneier, blant annet har blitt funnet flere nagler, dekorative kobberbeslag, meisel, hammer, flere pilspisser og kniver, for å ikke glemme det vi tror er resten av sverdet og to stykker tvinna gulltråder, muligens øreringer med en smeltet perle i (!). I tillegg er det en lang rekke svært korroderte gjenstander og fragmenter, her kan forhåpentligvis røntgen gi noen svar.

Figur 3: In situ bilde av noen av pilspissene, og en del av et lite bryne fra kjernerøysa

Figur 4: Til venstre: en av de svært godt bevarte pilspissene fra grava. Til høyre: de to gjenstandene med tvinna gulltråder. Det synes ikke så godt på bildet, men det kan virke som det er smelta perler i massene innenfor trådene.

Alle gjenstandene lå i en kjernerøys med tre større ujevne steiner og steinlegging av mindre steiner rundt, som til sammen hadde en diameter på 1,5 meter. I denne var det også store mengder brente bein, og det blir spennende å se hva osteologiske analyser kan fortelle oss mer om den gravlagte – både med tanke på antall individer, mennesker og eventuelt dyr, så vel som kjønn og alder. Grava fra vikingtid har lagt over og delvis i en større steinpakning hvor all keramikken er funnet – minst tre ulike kar, hvorav ett har negledekor. Først trodde vi at dette også var restene etter det eldre gravminne, som basert på keramikken sannsynligvis er romertid-folkevandringstid. De siste dagene har vi derimot også åpnet opp for at dette er del av dyrkingslag. Det er funnet både enkelte keramikkskår spredd i steinpakningen, men også to tydelige konsentrasjoner og en mindre ansamling. Utover dette er det derimot ingen funn i laget – enn så lange – så her kan vi kanskje få svar fra mikromorf- og pollenprøver. Det er derimot noen få dager igjen av utgravninga på Harkmark, og ingenting er klart før siste bøtte er ferdig såldet.

Figur 5: Grunneier fant deler av et sverdblad, og her tas det preparat av det vi tror er hjaltet og deler av bladet. Dette var svært korrodert, og hadde også mye beinmateriale sittende fast.

The post Fra null til gull – ei smedgrav på Harkmark appeared first on Norark - Norsk arkeologi.

Med kun to uker igjen av utgravningssesongen i 2012 ble det funnet rester av det som trolig er del av det kongsgårdsanlegget som Håkon Håkonson innledet byggingen av rundt midten av 1200-tallet. Under opptil to meter tykke lag av påfylt jord, kom en nær kvadratisk muret kjeller frem. Den har inngått i en bygning som har hatt en eller flere overetasjer. Funnet av bygningsrestene gjør at vi nå vet at det fantes fire, og ikke tre kongsgårdsanlegg av stein i høymiddelalderens Norge. De andre ligger i Bergen, Oslo og Tønsberg, og anlegget på Avaldsnes er dermed det eneste som er anlagt utenfor en by. Sammen med Olavskirken 50 meter nord for kjelleren vitner den om at Avaldsnes var et viktig kongelig administrasjonssenter i middelalderen. 

Ved slutten av utgravningen i 2012 ble kjellerruinen tildekt med fiberduk og fylt igjen, Siden da har det, i tillegg til mye spennende forskningsarbeid, blitt arbeidet med å skaffe tillatelser og finansiering til videre utgravninger. I statsbudsjettet for 2017 ble det bevilget 5,4 millioner til å grave ut, undersøke og restaurere ruinen. 

Prosjektleder professor Dagfinn Skre taler til de fremmøte på den offisielle åpningen av utgravningen i regi av Karmøy kommune. Foto: John Atle Stålesen

Årets utgravning strekker seg over 14 uker, og i løpet av disse ukene vil vi se hva vi kan finne ut om bygningens historie og forsøke å få en mer konkret datering. Vi vil finne ut hvor stor den har vært, hvordan den har vært bygd, hva den har vært brukt til, om den har hatt noen eventuelle bruksendringer og ombygginger. Ikke minst ødeleggelsen vil stå i fokus – kanskje kan den knyttes til Hanseatenes brenning av kongens gårder langs Karmsundet i 1368. 

I løpet av utgravningen avdekker vi også rester etter prestegårdshus og hageanlegg; disse vil bli dokumentert på lik linje med de middelalderske strukturene. Vi kjenner til to generasjoner av hus på prestegården. Den ene er etterreformatorisk og er avbildet på malerier fra 1700- og 1800-tallet, mens den andre brant ned i 1698 og kan være fra senmiddelalder. Det kom frem mye informasjon om førstnevnte under utgravningene i 2011-2012, og det blir spennende å finne ut mer om hvordan disse senere bygningene forholder seg til ruinen.

Ut over dette skal vi undersøke skråningen på nedsiden av ruinen. En dør i østmuren på kjelleren tyder på at det kan finnes rester etter en vei som har gått mellom bygningen og havnområdet i nordøst, men det kan også ha vært andre konstruksjoner her. I tillegg skal vi ha en mindre utgravning inne på selve kirkegården. I år 1800 skriver biskop Peder Hansen at 16 skritt sør for Olavskirken ble det gravd frem rester etter en åttekantet steinbygning, og georadarundersøkelse fra 2013 har muligens fanget opp disse. Vi skal derfor inn å undersøke restene, som trolig også er fra middelalderen og en del av kongsgårdsanlegget. 

Så langt har vi avdekket kjellerruinen som ble funnet under utgravningene i 2012 og begynt å jobbe i områder som ikke tidligere har blitt undersøkt. Etter fire uker med utgravning virker det som om kjellerruinen fra 2012 er del av en større bygning som strekker nordover mot Olavskirkens kor. Det er fortsatt for tidlig å si hvor stor bygning det er snakk om, men funn av kalkmørtel og stein på samme linje som østveggen av kjelleren tyder på et større bygningskompleks med en lengde på i hvert fall 20 meter. De kommende ukene skal vi fortsette å følge bygningsrestene nordover.

Oversiktsbilde over utgravningsområdet. I forgrunnen ser man et hellelagt område fra den etterreformatoriske prestegårdshagen, mens til venstre for dette er det et rivningslag med mye iblandet kalkmørtel og klebersteinsfragmenter. Foto: Erlend Nordli

Utgravningsleder Erlend Nordli og feltleder Anette Sand-Eriksen er i gang å fjerne den ene jordbenken som sto igjen inne i ruinen etter utgravningen i 2012. I forgrunnen kan man se østmuren som vender ned mot havnområdet. Foto: Frida Espolin Norstein

Siden vi primært har åpnet områder som allerede har vært undersøkt, har vi ikke mange gjenstandsfunn å vise til ennå, men et kjempeviktig er det som sannsynligvis er kantstein til en døråpning. Denne er en av flere klebersteinsfragmenter med huggmerker og huggspor, men har i tillegg også innrissede bumerker. Dette er små grafiske figurer brukt som et kjennetegn eller en slags signatur, fra middelalder og frem til 1900-tallet. Akkurat slike bumerker finner på både sydportalen på skipet og på korportalen på Olavskirken, og funnet er derfor trolig en av steinene som har dannet døråpningen inn til den bygningen som vi nå holder på å finne restene av nord for kjellerruinen. Dette funnet viser at det ikke bare er kjelleren som har vært i stein, men også den første etasjen som vi holder på å avdekke nå. 

Hugget klebersteinsfragmentet med bumerker og sotet overflate som trolig stammer fra en dørinnramming. Foto: Erlend Nordli

Pent tilhugget og dekorert klebersteingsfragment. Vi er fortsatt usikre på hva det skal forestille, men de bølgede rillene kan minne om hårlokker. Fragmentet ble funnet blant steinene og hellene i den etterreformatoriske prestegårdshagen. Foto: Frida Espolin Norstein

Flere av bygningssteinene har sot og brannskader på overflatene som har vendt ut i veggen, og dette kan komme fra brannen som ødela den opprinnelige middelalderbygningen eller fra gjenbruk av steinen i en senere bygning. Under utgravningen i 2012 ble det kun funnet ett fragment hugget bygningsstein, mens vi allerede har funnet rundt 10 større og mindre fragmenter, og vi vil forhåpentligvis finne flere. Da blir det kanskje mulig å si mer om hvordan steinene har vært brukt, for selv om de ikke inngikk i noen konstruksjon slik vi fant dem, er de funnet i et såpass lite område nord for kjellerruinen at det er fristende å tenke at de kommer fra den bygningen vi er i ferd med å grave ut. 

Vi går spennende tider i møte på Avaldsnes!

The post Kongsgårdsanlegg på Avaldsnes graves frem appeared first on Norark - Norsk arkeologi.