Utgravingsprosjekt Vinstravassdraget

Brutal natur i Gudbrandsdalen

24.05.13
Av Birgitte Bjørkli
Vinstras utløp i Olstappen.

Tekst: Hildegunn Maria Haanes Ruset

Foto: Kristina Steen

Den første dagen i felt gikk jeg tur langs elva Vinstra som renner ut i Olstappen. Den rant stille og rolig, nærmest som en bekk, ut i det islagte vannet. Hvis jeg hadde hatt støvler på meg kunne jeg vasset over til den andre siden, samme vei som elgen tok. I går sto jeg på samme sted og så utover ei vid elv. Den eneste lyden som overdøvet bruset fra vannet var den stumpe lyden av store stein som ble løftet og flyttet rundt av de fossende kreftene.

Vinstras utløp i Olstappen.

Vinstras utløp i Olstappen.

Det har vært mye dramatikk i Gudbrandsdalen de siste døgnene, flere hundre Skåbyinger (inkludert fem arkeologer) har vært isolert på fjellet i to døgn, uten at dette engang har nådd nyhetene. Det har blitt overskygget over flommens herjinger nede i dalsidene. Å være vitne til slike naturkrefter er en påminnelse om hvordan mennesker i fortid og nåtid må leve i dialog med naturen og omgivelsene rundt seg.

Som arkeolog tenker man ofte på menneskers behov for vann. Vi anerkjenner behovet for å være i nærheten av vann og vi bruker ofte vannets veier, i nåtid og fortid som en veiviser i søken etter fortidsmenneskene. I løpet av de første dagene ved Olstappen i Skåbu ytret vi flere ganger forståelse for at steinaldermenneskene ønsket å oppholde seg her. Tilgang på rikelig av vann, fisk og storvilt er selvfølgelig hovedgrunnen, men for oss er landskapet i tillegg vakkert og idyllisk.

Rolige forhold ved Olstappen, men lokalitetene er omtrent hundre meter ut i vannet.

Rolige forhold ved Olstappen, men lokalitetene er omtrent hundre meter ut i vannet.

Man kan raskt, uten å kunne si det sikkert, anta at fortidsmenneskene hadde samme evne som vi har til å nyte naturen og de vakre omgivelsene. De siste dagers hendelser i Gudbrandsdalen derimot, har minnet oss på at vi også må huske på hvilke konsekvenser det kan ha å leve tett på naturen.

Elva Vinstra langt over sine normale bredder.

Elva Vinstra langt over sine normale bredder.

Når utgravningslokalitetene våre drukner under vannmassene blir vi minnet på at vann ikke alltid er kilde til liv, men kan også er en kraft man må respektere som mye sterkere enn oss selv. Da veiene åpnet i dag og vi dro ned fra Skåbu fikk vi være vitne til noen av skadene flommen har påført veier, hus og folk de siste dagene. Vi returnerer etter helga for å fortsette arbeidet vårt oppover vassdraget og kanskje ser vi landskapet med litt andre øyne nå.




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.





Follow

Get every new post on this blog delivered to your Inbox.

Join other followers: