Bedre seinneolittisk enn aldri

10.06.18
Av Gaute Reitan

Bakgrunn

Ved Skarsløkka vest for enden av Sandebukta i Sande kommune, Vestfold, skal det etableres et stort massedeponi. På bakgrunn av dette gjennomfører Kulturhistorisk museum (UiO) nå en arkeologisk undersøkelse av to steinalderboplasser, ID 79057 og ID 230251 i Askeladden, Riksantikvarens database over kulturminner. De to ligger med ca. 30 m avstand og henholdsvis ca. 38–40 m og 34–37 m over dagens havnivå. Videre ligger de mellom skjermende bergrygger i samme slake, sørvendte helling med undergrunn av sand og grus. Fra dag én i felt ga vi dem navnene Skarsløkka 1 og Skarsløkka 2.

Avtorving med gravemaskin på Skarsløkka i Sande, Vestfold, sett mot nordvest. Lengst i sør heller terrenget ned mot et myrlendt parti, mot nord stiger det slakt mot et større platå.

I likhet med nesten alle tidligere undersøkte steinalderboplasser ble de to antatt å ha vært strandbundne og spor etter en befolkning med en spesialisert livsstil rettet mot utnyttelse av marine ressurser som fisk, småhval, sel, skalldyr og sjøfugl m.m. De aktuelle nivåene har ligget ved sjøkanten like før og like etter 4000 f.Kr. I undersøkelsens prosjektplan skisseres flere forskningsaktuelle problemstillinger for dette tidsrommet, og som undersøkelsen kan kaste lys over.

Som følge av landhevingen kunne den lille høydeforskjellen indikere at den høyestliggende var noe eldre enn den lavestliggende. I så fall kunne de to boplassene gi innblikk i et avsnitt som står sentralt i forskningssammenheng i Skandinavia, nemlig overgangen mellom eldre- og yngre steinalder (hhv. mesolitikum og neolitikum på fagspråket). Det er satt av seks uker til undersøkelsen. Når dette publiseres på nett, er vi om lag halvveis.

Når dette skrives, er vi ferdig med undersøkelsens trinn 1, det vil si at boplassflatene er avtorvet med gravemaskin, og vi har satt ut rutenett og gravd jevnt spredte prøvekvadranter begge steder. Dette trinn 1 gir godt innblikk i funnspredningen i både dybde og flate og danner grunnlaget for hvor ressursene settes inn i de videre delene av undersøkelsen. Trinn 2 innebærer graving av større flater i ruter og lag, mens trinn 3 omfatter flateavdekking med gravemaskin og undersøkelse av eventuelle nedgravninger.

Prøverutegraving på platået på nordre del av Skarsløkka-boplassen, Sandebukta skimtes så vidt i bakgrunnen. Mot sørøst.

Antakelser og virkelighet

Strandboplasser har ofte blitt intensivt brukt ved gjentatte opphold innenfor relativt kort tid. Funnmengden kan derfor være stor og med tydelige konsentrasjoner fra ulike besøk. Foreløpig ser det imidlertid ikke slik ut på Skarsløkka. Isteden virker funnene å være få og tynt fordelt ut over et stort område. Ved første øyekast synes funnene også å være udiagnostiske – nesten alle funn er av flint av høy kvalitet, men de klart fleste er små, tynne fliser. Gjenstander som er typiske for perioden omkring overgangen mellom eldre- og yngre steinalder, eksempelvis tverrpiler, tangepiler og halvfabrikata i form av langsmale stykker (flekker), mangler også.

Den negative tanken har streifet oss om at Skarsløkka kanskje ikke har det vitenskapelige potensialet vi så for oss.

Ny vending

Forleden tok undersøkelsen en ny vending: Vi fant nakkepartiet av en enkel skafthulløks. Like etter fant vi også den sylindriske biten som er boret ut av skafthullet, og sannelig fant vi egghalvdelen også. På Skarsløkka er altså en enkel skafthulløks blitt både framstilt, brukt, ødelagt og forkastet. Ved nærmere ettersyn er heller ikke de små flintflisene udiagnostiske: De er et resultat av en helt bevisst teknologisk strategi som kalles flateretusjering. Dette er en nokså krevende form for tynning av emner til gjenstander som pilspisser, dolker, sigder og annet. Slike er typiske gjenstander fra siste del av yngre steinalder, seinneolitikum, ca. 2350–1700 f.Kr. Og periodens ledeartefakt nummer én? Jo, den enkle skafthulløksa.

Nakkeparti av enkel skafthulløks fra siste del av yngre steinalder, omkring 2000 f.Kr.

En sjeldenhet: Biten som er blitt boret ut av skafthullet, kalles boretapp.

Enkle skafthulløkser er riktignok en nokså vanlig gjenstandstype. Imidlertid er nesten alle øksene av denne typen blitt plukket opp av bønder på jordene; de er løsfunn uten kontekst, og ytterst få er framkommet ved fagmessige, arkeologiske undersøkelser.

Veien videre

Det ligger i feltarkeologiens natur at man aldri veit hva som vil avdekkes ved en utgraving. De siste dagenes utvikling aktualiserer helt andre problemstillinger enn dem som beskrives i prosjektplanen, og de metodiske grepene ved undersøkelsen legges nå om for å besvare de nye problemstillingene. Ikke minst regnes seinneolitikum som fasen hvor jordbruksøkonomien får sitt endelige gjennombrudd. Istedenfor å være orientert mot sjøen og dens ressurser, er funnene på Skarsløkka – etter alt å dømme – spor etter bønder. Istedenfor to boplasser av noe ulik alder er det sannsynlig at de to områdene vi har avtorvet, utgjør deler av én og samme lokalitet. I fortsettelsen vil undersøkelsen derfor også omfatte området mellom de allerede avtorvede områdene. Vi regner det som sannsynlig at det er blitt dyrket på stedet, og vi har berettiget håp om å få fram spor etter en gårdsbebyggelse med langhus fra omkring 4000 år siden på stedet. I så fall vil undersøkelsen ha et stort kunnskapspotensial og kan kaste nytt og viktig lys over etableringen av jordbruket på Sørøstlandet. Fra tidligere er få seinneolittiske boplasser blitt undersøkt. Undersøkelsens kostnadsrammer og varighet endres ikke, vi må bare prioritere annerledes i den tiden vi har til rådighet.

På Skarsløkka i Sande er en enkel skafthulløks blitt produsert, brukt, ødelagt og forkastet.

 


Kommentarer


Julian Martinsen
12.06.2018

Hvordan er det de har borret ut hullet for å sitte igjen med en boretapp?

Gaute Reitan
12.06.2018

Sannsynligvis med en rørknokkel. Veldig tidkrevende prosess. Skafthullet er boret fra to sider, så strengt tatt har vi bare én av opprinnelig to boretapper. For øvrig tyder brukssporene på eggen at øksa på et tidspunkt har blitt snudd opp-ned, så brukt videre – en artig detalj jeg ikke kan huske å ha sett på sånne før. I tillegg har man begynt på jobben med å forme ny nakke ved skafthullet på egghalvdelen, etter alt å dømme for å bore nytt skafthull, men så forkastet den likevel. Uvisst hvorfor. Det er med andre ord flere kapitler i øksas “biografi”.



Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.