Utgravingsprosjekt Skjetnan Øvre

Førhistorisk jordbruk på Sjetnan Nedre

15.07.14
Utgravninga på Sjetnan i Torndheim har pågått i litt over fire uker, den siste uka i uvanlig varmt sommervær. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Her følger en liten oppdatering fra utgravninga på Sjetnan i Trondheim. Vi er nå inne i de siste ukene med avdekking, og er også nesten halvveis i prosjektet. Til nå har vi fjernet matjorda på ca. 14 000 m2 av planområdet. Vi har to uker igjen med maskin, og håper å få avdekket de resterende 8000 m2 på denne tiden. Etter at maskinene har gjort jobben sin, skal vi starte på utgravningen av alt vi har funnet her ute.

Utgravningsområdet vårt kan deles inn i tre topografiske hovedområder, øvre og nedre flate, og skråningen som binder dem sammen.

Første gangs rydning, åkerbruk eller svedjebruk?

På Sjetnan ser det ut til at det har blitt bedrevet en del dyrkning i forhistorisk tid. Til nå har vi avdekket om lag 750 m2 med forhistoriske dyrkningslag. Lagene er 10-20 cm tykke og inneholder mye kullbiter. I disse lagene har vi funnet en del små gjenstander, stort sett av jern, som allerede nå gir oss en indikasjon på at dyrkningslagene stammer fra jernalderen.

De forhistoriske dyrkningslagene på Sjetnan er tydeligst i skråningen mellom øvre og nedre flate, og ses på dette bildet som et mørkebrunt jordlag bak stikkstanga. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

De forhistoriske dyrkningslagene på Sjetnan er tydeligst i skråningen mellom øvre og nedre flate, og ses på dette bildet som et mørkebrunt jordlag bak stikkstanga. Foto: Marte Mokkelbost, NTNU Vitenskapsmuseet.

Kullbitene i dyrkningslagene på Sjetnan kan enten stamme fra den første avskogingen og rydningen av området, fra kontinuerlig åkerbruk på brent, ryddet og mekanisk drevet jord, eller fra svedjebruk eller svibruk som det også kalles.

Svedjebruk er en form for skiftbruk der en brant ned småskog og annen vegetasjon for å kunne dyrke korn der. I asken ble det frigjort viktige sporelement som gjorde det mulig å dyrke korn. Spesielt var det rug som trivdes godt der en hadde brent. Kullet i dyrkningslagene på Sjetnan stammer antakelig fra den første rydningen av området. Svedjebruk krevde store arealer, siden et område som var dyrket på denne måten først kunne dyrkes på nytt etter mange år. Denne typen jordbruk utarmer jorda, og området kan ha blitt brukt til beite eller blitt liggende brakk i så mye som 10 år, før det igjen kan ha blitt svidd og sådd til på nytt.

På øvre flate av utgravningsområdet ligger det større partier med brent sand, som kan stamme fra bråter. En bråte er en samling av trær og kvist som er samlet i hauger, og så brent. Brenning av store mengder kvist og trær kan ha skapt såpass sterk varme at sanda som ligger under jordlaget i den nedhogde skogen, har blitt brent. Mange stedsnavn som slutter på "-brenna" eller "-bråtan" har antagelig blitt ryddet ved svedjebruk.

Vi tar ut makrofossilprøver fra dyrkningslagene, slik at vi kan prøve å finne ut hva som ble dyrket her.

Ardspor og rydningsrøyser

På utgravningsområdet har vi funnet flere områder med ardspor. Ardspor er spor i undergrunnen etter jordbearbeiding med ard. Ardspor vises som karakteristiske streker på kryss og tvers i undergrunnen. Arden var forløperen til plogen. Arden var av tre og besto av et rammeverk som gjorde at den kunne styres, med en pigg som gikk ned i jorden, og et feste som gjorde det mulig for et trekkdyr, eller bonden selv, å dra den. Arden vendte ikke jorden, men laget primært en fure, slik at en kunne gå etter og så, eller sette ned planter. I bunnen av skråningen mellom øvre og nedre flate på Sjetnan er ardsporene spesielt godt bevart, og her har vi ardspor som er opptil 10 m lange.

I bunnen av skråningen som skiller øvre flate fra nedre flate, ligger det enkelte steder godt bevarte ardspor. Disse er bortimot 10 m lange. En kokegrop ses til venstre i bildet. Foto: Petter Kåsin Einang, NTNU Vitenskapsmuseet.

I bunnen av skråningen som skiller øvre flate fra nedre flate, ligger det enkelte steder godt bevarte ardspor. Disse er bortimot 10 m lange. En kokegrop ses til venstre i bildet. Foto: Petter Kåsin Einang, NTNU Vitenskapsmuseet.

Ute på nedre flate har vi et annet stort område med ardspor. I utkanten av dette området ligger en rydningsrøys. Rydningsrøyser blir laget for å gjøre det lettere å slå kornet med sigd eller ljå. Under dyrking av jorda var det et evig arbeid å rydde åker og eng for stein, og steinen ble lagt opp i langsomt voksende hauger som lå utover dyrkningsarealet. Disse rydningsrøysene kan ofte være vanskelig å skille fra gravrøyser. En forskjell er at gravrøyser består av stein med jevnstor størrelse, mens rydningsrøyser består av stein med varierende størrelse. Siden området ikke pløyes, kan rydningsrøysene godt bli liggende midt i åkeren.

Kokegroper

Til nå er det blitt funnet i underkant av 40 kokegroper på feltet. Disse ligger spredt over hele lokaliteten. Noen av kokegropene er veldig store, opptil 2,8 m i diameter. En del kokegroper ligger under dyrkningslagene, men noen kokegroper ligger også i selve lagene, og kan derfor kanskje knyttes til selve dyrkningen. Her er det også eksempler på at ardspor skjærer kokegroper, det vil si at akkurat disse kokegropene er eldre enn ardsporene. Det blir spennende å se om vi finner en kronologi på kokegropene på Sjetnan etter at vi har fått datert kullprøvene. Kanskje kan noen av kokegropene også knyttes kronologisk til den dyrkningen som har foregått her.

Snitt av en av kokegropene på øvre flate. Denne har svært store steiner i fyllet. Foto: Isabella Foldøy, NTNU Vitenskapsmuseet.

Snitt av en av kokegropene på øvre flate. Denne har svært store steiner i fyllet. Foto: Isabella Foldøy, NTNU Vitenskapsmuseet.




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.