Utgravingsprosjekt Sangesland, Vennesla

Perler og stas fra vikingtid

23.05.17
Av Camilla Cecilie Wenn
Utsikten fra kollen over Sangeslandvannet, sett mot nordvest. Den undersøkte graven lå på nedsiden av de to svakt opphøyde gravhaugene i midten av bildet. Det er kjent flere hus og graver på nordsiden av vannet (foto: Camilla Cecilie Wenn).

Med flott utsikt over Sangeslandsvannet i Vennesla kommune ble det i perioden 8.-12. mai undersøkt en flatmarksgrav. To enkle ovalspenner og fem glassperler hadde blitt funnet av en metalldetektorist noen uker tidligere, og Fylkeskonservatoren i Vest-Agder ble umiddelbart varslet. Ved en befaring av funnstedet fant representanter for Fylkeskonservatoren ytterligere fire glassperler samt noe organisk materiale. Funnene og plasseringen i nærheten av andre graver tydet på at det var snakk om en grav fra vikingtiden.

På ovalspennene ble det funnet flere lag av tekstiler og en ullsnor. Det er ganske uvanlig at slikt materiale er bevart etter over 1000 år i jorden. Muligheten for at det kunne finnes flere tekstilrester i graven gjorde at Kulturhistorisk museum søkte om støtte fra Riksantikvaren til en full undersøkelse av gravminnet. Dette ble innvilget, og i samarbeid med Fylkeskonservatoren i Vest-Agder foretok museet utgravningen i et noe fuktig maivær.

En spennende plassering av graven i skråning, slik at den døde fikk utsikt over vannet og bygda (foto: Camilla Cecilie Wenn).

Graven lå i en forholdsvis steil nordvestvendt skråning på en liten kolle og var en såkalt flatmarksgrav, en nedgravning i bakken uten synlig markering. Gjenstandenes plassering i graven tydet på at hodet til den døde hadde ligget opp mot toppen av kollen, mens føttene pekte ned mot vannet. Graven målte ca. 2,1 x 1,4 m og hadde tilnærmet flat bunn, slik at den var grunnere i fotenden enn i hodeenden. Graven hadde i utgangspunktet en slags badekarform, men langs midten av sidene var den utvidet.

Martin Gollwitzer fra Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Camilla Cecilie Wenn fra Kulturhistorisk museum i ferd med å undersøke graven (foto: Marianne Vedeler).

Dessverre viste det seg at bevaringsforholdene i graven generelt sett var dårlige, og det ble ikke funnet mer tekstil eller annet sikkert organisk materiale under utgravningen. Tekstilene som lå beskyttet av ovalspennene var imidlertid usedvanlig godt bevart, og kan kanskje gi nye opplysninger om vikingtidens kvinnedrakt. Det ble imidlertid funnet ni nye glassperler og en gjenstand i rustent jern, kanskje en kniv. I bunnen av graven lå det klumper med noe som trolig var svært forråtnete rester av gjenstander, men uten struktur eller form som kunne si noe om hva det opprinnelig hadde vært.

Enkelte perler ble funnet underveis i utgravningen… (foto: Camilla Cecilie Wenn).

… men de fleste dukket opp i såldet der de skilte seg ut fra jord og grus (foto: Camilla Cecilie Wenn)

Naturvitenskapelige analyser vil kunne fortelle oss mer om gravleggingen og ritualene omkring denne, men litt vet vi allerede fra funnene og fra plasseringen. På slutten av 800-tallet ble det gravlagt en kvinne ved Sangeslandsvannet. Fra graven hadde hun utsikt over vannet, og trolig til bosetningen hun kom fra, på nordsiden av vannet. Denne bosetningen kjenner vi fra tidligere utgravninger. Hun ble gravlagt i drakten sin, som var festet med ovalspenner på brystet, og med en perlesnor imellom. Mange av perlene var nok produsert i Norge, men noen av dem har trolig kommet fra fjernere markeder. I tillegg til drakten med smykker fikk hun trolig med seg en kniv, og kanskje noen gjenstander i tre, lær eller annet organisk materiale, som nå har forsvunnet. Omkring henne var andre fra lokalsamfunnet gravlagt, noen i hauger, men sannsynligvis også i umerkete graver slik som vår vikingkvinne.

Noen av perlene fra utgravningen (foto: Camilla Cecilie Wenn).


Kommentarer


Bo S. Olsson
28.05.2017

“Fra graven hadde hun utsikt over vannet, og trolig til bosetningen hun kom fra, på nordsiden av vannet.”

De som måtte ferdes på eller etter vannet kunne altså lett se gravminnene og således få stadige anledninger til å minnes sine forfedre og arnmødre. Gjennom å hedre sine forgjengere kunne man ikke bare vise sin andektighet, men samtidig utvikle og vedlikeholde sin geneologiske og kulturelle identitet.

Forøvrig viste jo alle større gravminner til den sedvanerett som gjaldt under antikkens Europa, der odelsprinsippet definerte hvem som hadde såvel rett som plikt til å drive og utvikle de omkringliggende områder.

Således kommuniserte de større gravminner til farende folk at de trådde på gammel, hevdvunnen mark. Hvilket kan være en vesentlig grunn til at gravfelt og større gravminner ble hyppigere i tider da ufred og strid kunne true. 



Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.