Utgravingsprosjekt Ranheim

Om du hadde levd i 12000 år, og om formidling i et utgravningsområde på Ranheim

18.07.13
Av Ragnar Vennatrø
Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Fram til begynnelsen av juli har nær 500 elever og lærere vært på omvisning på NTNU Vitenskapsmuseets utgravning på Ranheim. Før alt graves bort, har elevene fått se sporene av menneskene som en gang har levd her. Metertykke lag med kokstein. Stolpehull og gamle ildsteder i det som en gang har vært langhus. Riss av en ard i sandjorda. Utsikten ut gjennom en forsvunnet døråpning. Ned til sjøen. Avtrykk og inntrykk av mennesker. Gjenglemte ting på et sted, noen perler og mynter. Hva kan ha foregått, hva du kan ha tenkt om du var der, for lenge siden?

-Tenk om vi hadde vært her hele tida da, helt fra istida og til nå? kom det fra en elev.

Begynn med 10000 år på sjøbunnen. Tid nok til å telle fisk, og år, og båtene som glir forbi et godt stykke over deg. For det meste skinnbåter, etterhvert fartøy i tre. Før du får hodet over bølgene og sandbunnen blir ei strand i førromersk jernalder. Snart sitter du tørt og fint, innerst i en stor langgrunn vik, godt egnet som havn og til å trekke båter opp på land, midt i jernalderen.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Mens du venter på at noen skal sette opp naust og slå ned pæler i bukta, ser du gresset gro omkring deg. Som i hurtig film har du kanskje en flokk med kyr, eller sau, svinsende rundt deg på beite. Først legger du knapt merke til personen som går bak en okse og har begynt å pløye jorda, mens lukta av varm mat brer seg fra ei kokegrop ved kanten av jordet og helt hit.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Men så blir det pløyd en gang til. Og igjen. Og igjen, mens langhus, små uthus og gjerder kommer opp, stolpe for stolpe, på et gårdstun innerst i bukta. Like fort som trærne vokser kan du se haugene med kokstein blir større og større bakom husene. Det lukter varm mat fra ulike kokegroper rett som det er. Varm kokstein hentes også i bøtter og brukes til andre ting før de går på dungene.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 3. trinn.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 3. trinn.

For en ti-og-et-halvt-tusenåring som deg er det alltid full fart på gården: Folk steller dyr, driver fiske, passer avling, høster korn, brygger øl, smir jern, reparerer redskap, båter og hus. Barn blir født i ny og ne, leker seg rundt husene og vokser til. Ikke alle blir voksne eller særlig gamle, men noen blir det. Etter bare et par hundre år kan du telle en håndfull gravhauger rundt om i landskapet.

Av og til kommer det folk langveis fra. Da er det full fart ned til sjøen, når båtene kommer inn gjennom pælingene i havna. Noen herifra kommer hjem etter nesten et halvt år. Andre folk har du aldri har sett før og snakker underlig. En hel gjeng blir med opp til husene, det settes fram mat og drikke. Utpå natta hører du noen som snubler i mørkret og leter omkring etter noe i gresset.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Stadig oftere ser du segl på fjorden, og etterhvert også helt andre typer båter. Bukta blir grunnere og grunnere, og egner seg snart kun for et myldrende fugleliv, av ærfugl, tjeld og måser. På et tidspunkt ser du at et kirketårn strekker seg opp over trærne et sted øst for elva. Nå blir det laftet nye tømmerhus på toppen av koksteinshaugene i stedet for å lappe mer på langhusene på gården.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 3. trinn.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 3. trinn.

Du ser røyken over horisonten i vest hver eneste dag nå. En sky fra en hel by som ligger der, med langt over hundre ildsteder, dit du kan se at et hestelass og de fleste av båter på fjorden er på vei. Du undrer deg litt, noen hundre år etterpå, når husene på gården med ett blir borte. Nå er det bare det gamle jordet som er tilbake, på vei inn i en ny tid som for deg blir mer og mer merkelig.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 3. trinn.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 3. trinn.

Uten å snu deg hører du lyden av møllehjulene nede ved elva og at fabrikkbygninger reiser seg bak deg. 12000 år gammel ser du sviller og skinner bli lagt, og du får se noe du aldri trodde du noen gang skulle se: En rullende kokegrop i jern!!, første gang et tog tøffer forbi. Ikke lenge etter kommer tog etter tog, dag etter dag, der du ennå kan huske at et langhus sto bare 1000 år før.

Ikke lenge etter ser du også for første gang støvskyen bak en bil langs veien. Og snart en buss, hvor nye busskilt og holdeplasser slår rot, og bussene etter hvert stopper flere ganger om dagen. Og nye hus og flere folk. Byen har vokst, har hoppet over horisonten helt hit, og Ranheim har blitt til en bydel. Muligens med godt over hundre ildsteder, tenker du.

Men du trenger ikke å være over 12000 år. Kanskje kom du og klassen din i stedet med bussen til den nye holdeplassen ved utgravningsområdet. Kun et viktig arkeologisk arbeidsredskap trenger du å ta med deg: Din egen forestillingsevne. Som dyktige arkeologer har elevene vær på besøk, sett sporene og landskapet omkring, og har forestilt seg hvordan livet kan ha vært på det som ennå er et jorde på Ranheim. Av og til kan det være litt som om du har vært der hele tiden.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.

Ranheim i jernalderen, tegnet av elev, 2. trinn.




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.