Utgravingsprosjekt Øya, Melhus (E6-utbygging)

Gravfelt og bosetning før og etter leirras

30.08.17
Av Silje Elisabeth Fretheim
Avdekking av fotgrøfter første dag i felt. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

I forbindelse med planlagt ny E6 gjennom Melhus på strekninga Røskaft–Skjerdingstad undersøker NTNU Vitenskapsmuseet et større bosetningsområde ved Øya videregående skole på Kvål. Under registreringen gjort av Sør-Trøndelag fylkeskommune ble det blant annet påvist stolpehull, kokegroper og dyrkningslag innafor et område på 34 000 m2. Kull fra en av kokegropene ble datert innen førromersk jernalder (500 f.Kr.-0).

Utgravingene på Øya startet opp i slutten av mai i år. Vi fjernet den moderne matjorda i flere områder på til sammen rundt 20 000 m2. Allerede på den første utgravningsdagen fant vi fire sirkelforma grøfter som avtegna seg tydelig mot den lyse, fine sanda i den sørlige delen av feltet. Sirklene er omtrent 5,5 m i diameter, og grøftene er 30-40 cm brede. To av dem overlapper hverandre så vidt. Én er bare halvveis bevart.

De tre hele sirklene ble påvist med georadar før utgravninga kom i gang, så det var ikke tilfeldig at vi startet undersøkelsen akkurat her. Vi tolker alle fire sirkler som rester etter gravhauger – nærmere bestemt som såkalte fotgrøfter. Fotgrøfter blir til når masser spas opp rundt en gravhaug for å lage selve haugen. En skikkelig fotgrøft kan få gravhaugen til å framstå som høyere og mer markert, fordi den senker terrenget umiddelbart rundt. I vårt tilfelle er selve haugene helt borte – sannsynligvis pløyd eller planert vekk. Ofte er det sånn at gravhauger har blitt fjernet eller pløyd vekk først på 18 eller 1900-tallet, men «våre» gravhauger er ikke nevnt av Gerhard Schøning i hans reiseberetninger fra 1770-åra, så de har nok ligget usynlige under åkerjorda allerede da. To av fotgrøftene våre ser ut til å ha små groper bevart i eller nær midten av sirkelen. Er vi heldige finnes det rester av selve gravene bevart i disse – for eksempel i form av beinfragmenter eller gjenstander.

De geofysiske undersøkelsene i forkant av avdekkinga viste også flere konsentrasjoner av sannsynlige kokegroper. Til nå har vi funnet 150 kokegroper på Øya. Flere av dem er svære, med 2-3 meter som største mål i plan, og kokstein med største mål opp mot 40 cm. Kokegroper er blant de vanligste anleggstypene vi kjenner fra eldre jernalders bosetningsområder. De tolkes normalt som en form for stekeovner, for langtidssteking av kjøtt, fisk eller grønnsaker til større måltider. Steinene har blitt varmet opp med bål, og har deretter kunnet fungere som varmeelementer i timevis. Det spesielle med kokegropene på Øya – i tillegg til at enkelte er ekstra store – er at mange av dem er gravd ned i kompakt leire. Dette så vi under avdekking både på den nordlige og østlige delen av feltet.

Fra undersøkelsene til fylkeskommunen visste vi allerede at vi i deler av feltet kunne støte på både dyrkningslag og bosetningsspor under leire avsatt av ras eller flom. Det vi ikke var forberedt på var mengdene av kokegroper og andre bosetningsspor som dukket opp allerede i toppen av leira. I Melhus og opp gjennom Gauldalen er det mye leire, og det må ha gått mange leirras i dalføret i løpet av forhistorisk tid. Fra tidlig historisk tid kjenner vi Gauldalsraset (eller Kvasshyllaraset) i 1345. Kombinasjonen av ras og flom skal ha krevd over 500 menneskeliv den gangen. Det er vanskelig å si noe om katastrofeomfanget av raset (eller rasene) som har lagt igjen leirlagene utover Øya-sletta, men det er tydelig at bosetninga på Øya har fortsatt etterpå. I den nordlige delen av feltet har vi dokumentert nærmest identiske rektangulære kokegroper både under og over leira, på same sted i landskapet. Én kokegrop lå til og med helt innkapslet i leirlaget, rett over et større anlegg som foreløpig tolkes som et ildsted. Kokegropene og ildstedet inneholder rikelig med kull til radiologisk datering, så her har vi en utmerket mulighet til å få datert rashendelsen(e).

Under leirlaget i nord fant vi også flere rekker med tydelige stolpehull. Så lang har vi likevel ikke påvist noen av de klassiske eldre jernalders langhusene som er funnet ellers i regionen – for eksempel på Skjærdingstad og Gravråk i 2002, og på Gravråksmoen i 2015. Derimot har vi undersøkt to tydelige rester av kvadratiske bygninger, båret oppe av fire stolper hver – såkalte firestolpershus. Dette er en type anlegg som gjerne har blitt tolket som lagringsbygninger heller enn bolighus. Begge husene måler omtrent 3,5 m mellom stolpene. Stolpehullene måler 40-50 cm i diameter, og må ha vært for solide stolper. I samme del av feltet, i toppen av rasleira, har vi undersøkt det som må være en form for ovnsanlegg, med et fundament bygget opp av runde elvesteiner.

Rest av ovnsanlegg nord på feltet, etter fjerning av kompakt lag med brent og ubrent leire over midtpartiet. Steinfundamentet måler omtrent 2x1 m. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Rest av ovnsanlegg nord på feltet, etter fjerning av kompakt lag med brent og ubrent leire over midtpartiet. Steinfundamentet måler omtrent 2×1 m. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Oppå fundamentet lå et kompakt lag med brent, ubrent og halvbrent leire. Selve ovnen har vi ikke spor etter. Den må ha stått over det steinfrie midtpartiet av anlegget. Fargen og konsistensen på leira under viser at temperaturen har vært høyest i toppen av nivået som er bevart i dag. Hva ovnen har vært brukt til, vet vi ikke. En direkte datering blir vanskelig, da vi ikke fant kull eller annet organisk materiale som kunne knyttes direkte til ovnsaktiviteten. Rett ved siden av har vi imidlertid flere groper med kull i, og noen meter unna har vi en grop med det så langt eneste gjenstandsfunnet som tyder på bosetningsaktivitet i yngre jernalder eller middelalder: et vevlodd til en oppstadvev. I andre deler av feltet har vi også enda yngre bosetningsspor – kanskje fra 16 eller 1700-tallet (basert på funn av krittpipefragmenter). Blant disse sannsynlige nyere tids sporene er en svær grop gravd ned i leire, med vanninnsig i bunnen, og kvister og trerøtter i kryss og tvers i sidekantene. Vi har spekulert på om gropa kan ha vært for bløtlegging av fibre, for eksempel lin eller bast.

Grop med vanninnsig og treverk. Den måler omtrent 2,5x2,5 m, og er 80 cm dyp. Til høyre for gropa ligger en rektangulær kokegrop. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Grop med vanninnsig og treverk. Den måler omtrent 2,5×2,5 m, og er 80 cm dyp. Til høyre for gropa ligger en rektangulær kokegrop. Foto Silje E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet

For øyeblikket, og i de kommende ukene, undersøker vi fotgrøftene og de mulige gravrestene på gravfeltet vårt, og bosetningssporene under rasleira. Vi har ennå ikke tatt av leirlaget i den østlige delen av feltet, og er forberedt på at det fremdeles kan dukke opp overraskelser. Vi planlegger å være ferdige med undersøkelsene i slutten av september.




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.