Et steg videre med jernvinna i Gudbrandsdalen

27.07.15
Av Camilla Cecilie Wenn
Ovnsområdet under utgravning, ca. 10 cm fra toppen, sett mot nord. Steinpakningen er tydelig på høyresiden. Den tilnærmete sirkelen i midten består av slagg, hvorav den nordligste og den sørligste biten er de massive klumpene fra sjaktveggene med brent leire og slagg. De to hellene ligger hhv. rett nord og sør for slaggklumpene.

Undersøkelsene på Mosetertoppen går videre, og vi har ferdigstilt det sørligste av de tre anleggene, id 102394, og avdekket de to siste anleggene, id 102404 i øst og id 151880 i nord.

Id 102394 var forholdsvis godt bevart. Utgravningene gav klare svar på flere spørsmål, blant annet hvordan ovnen var konstruert og hvordan anlegget har vært organisert. Kort fortalt lå røsteplassen i øst, fulgt av to kullgroper og malmlagre, en ovn i skråningen vest for den sørlige kullgropen, og slagghaug sørvest for ovnen. Kullet ble lagret på vestsiden av kullgropene.

Oversikt over anlegg 102394

Oversikt over anlegg 102394

Vi har hatt en ganske omfattende stratigrafi med malmlag, kullag og påfyllingslag i forskjellige deler av området. Stratigrafien tyder på flere runder med blestring, men ikke nødvendigvis over veldig lang tid. Mellom de to kullgropene lå det en god del malm, og det lå lommer av malm i kullaget i vest. Begge kullgropene hadde rundoval milebunn. Rett over milebunnen på vestsiden av den sørlige gropen lå det opptil 15 cm med dypt rød malm, og i toppen nesten 15 cm til med malm, bestående av flere tynne, lysere røde sjikt. I mellom de to malmlagene lå et tynt kullag, og et gult sandlag som dekket hele bunnen av kullgropen. Lagene strakk seg også på utsiden av vollen mot ovnen. Trolig har den sørlige kullgropen blitt benyttet som malmlager, kanskje med en lett tuftkonstruksjon over, eventuelt et telt eller en enkel duk. Også i den nordlige kullgropen lå det malm, men langt mer sporadisk, trolig var det lommer av produksjonssøl. Uansett vitnet malmen over de tømte kullgropene om at kullproduksjonen på stedet var ferdig når røsting og blestring fant sted. Det var ingen gradvis akkumulerte lag i gropene, noe som tyder på at det gikk forholdsvis kort tid mellom prosessene.

Profilet i den sørlige kullgropen, sett mot nord. Kullgropen har kun et tynt kullag igjen i bunnen, mens de to tykke lagene på venstre side består av malm.

Profilet i den sørlige kullgropen, sett mot nord. Kullgropen har kun et tynt kullag igjen i bunnen, mens de to tykke lagene på venstre side består av malm.

Ovnen var forholdsvis godt bevart. Den har hatt en kraftig steinpakning i bakkant, og vertikale heller på sør- og nordsiden. På det bredeste har ovnsanlegget vært ca. 1,9 m. Mellom de to hellene var det gravd ned en tilnærmet rund grop, ca. 75 cm i diameter og opptil 20 cm dyp, og en slaggrenne førte fra gropen og ut mot slagghaugen i sørvest. To massive deler av ovnskonstruksjonen, bestående av brent leire med slagg på innsiden, stod igjen i toppen av gropen. Minst to lag brent leire og slagg var synlig, noe som tyder på at ovnen har blitt brukt flere ganger, og har blitt reparert underveis. En bunnskolle lå in situ i gropen.

Slagghaugen var oval, nesten 6 på det bredeste, og opptil 25 cm høy. Slagget i en prøverute på 1 x 1 m ble sortert, målt og veid, mens resten av haugen kun ble målt i liter under gravningen. Total slaggmengde ble estimert ut fra prøveruten, og anslås å ha vært ca. 2,8 tonn, hvorav det meste var renneslagg. Man beregner gjerne at vektforholdet mellom slagg og jern er ca. 1:1, noe som i så fall skulle bety at det ble produsert rundt 2,8 tonn jern på anlegget. Blant alle slaggfragmentene var det en god del store slaggbiter bevart, både av renneslagg og bunnskoller.

Noen av de større slaggklumpene på id 102394; bunnskoller til venstre, ellers renneslagg.

Noen av de større slaggklumpene på id 102394; bunnskoller til venstre, ellers renneslagg.

Anlegget viser tydelig fase II-teknologi, og har for eksempel likheter med Dokkfløymaterialet, lenger vest i Oppland. Utnyttelsen av kullgropen som malmlager er imidlertid uvanlig, i likhet med en forholdsvis høy andel store slaggbiter. Nå som de to andre anleggene i planområdet er avdekket, kan vi si at anleggene på Mosetertoppen ikke er ensartete, men har sine særegenheter. Anlegget i nord, id 151880, likner for så vidt på id 102394 med to kullgroper inne på anlegget, tett opptil ovnen, men røsting og lagring av malm er langt mindre fremtredende, og kullgropene har ikke vært benyttet som malmlagre. Anlegget har videre to slagghauger, i motsetning til den ene på id 102394. Det østlige anlegget, id 102404, har ingen kullgroper som del av anlegget, men en enkeltliggende kullgrop på toppen av en kolle ca. 20 m lenger vest har trolig tilhørt anlegget. Jernvinneanlegget er arealmessig omfattende og dekker store delen av en slette. En stor slagghaug kan knyttes til en steinansamling som trolig er rester av en ovn, mens en annen slaggansamling lenger øst tyder på nok en ovn, som imidlertid ikke har blitt identifisert ennå. Det ligger malm spredt omkring, men et stort område i øst skiller seg ut med tykke malmlag, delvis dekket av et gult sandlag. Foreløpig virker det som om slagget på de to nylig avdekkete lokalitetene stort sett består av nevestore eller mindre biter, altså mer som forventet. Det har blitt funnet renneslagg begge steder, noe som tyder på fase II-teknologi, men på id 102404 er det ganske mye variasjon i slagget, og det er mulig det også kan finnes spor av eldre anlegg på stedet. Undersøkelsene på Lisætra i 2009 frembrakte både fase I- og fase II-teknologi med datering til 600-tallet, altså merovingertid, i tillegg til fase II-teknologi og kullgroper fra middelalder. Slike tidlige anlegg er sjeldne, og det er derfor særlig spennende dersom id 102404 viser seg å ha liknende trekk og dateringer.

Når alle lokalitetene på Mosetertoppen har blitt undersøkt, vil vi ha god mulighet til å sammenlikne lokale variasjoner innenfor jernvinnetradisjonen i nærområdet, og vurdere eventuelle tidsmessige endringer. Nå har også utgravningene på Haugan startet, ca. 1 km lenger nord, og i løpet av de neste ukene vil undersøkelsene av ytterligere to jernvinneanlegg der, samt flere kullgroper, gi enda mer sammenlikningsmateriale.


Kommentarer


Ragnar Larsen
28.07.2015

Hei.

Leser med interesse om utgravingene ved Mosetertoppen og Haugan i Hafjell. Det jeg imidlertid lurer å er hvorfor disse jernvinneanleggene er prioritert utgravd i år? Er de f.eks. truet av utbygging i området eller andre endringer ferdselslitasje ol.?
Grunnen til min undring har årsak i det faktum at jeg sommeren 2010 for arkeologer fra kulturarv Vestfold og senere for arkeolog Jostein Bergstøyl fra KHM, påviste et større blesteranlegg ved/i innsjøen Øksne temmmelig nøyaktig på nåværende fylkesgrense mellom Vestfold og Buskerud.
Fordi vannet var nedtappet den aktuelle sommeren var det mulig å “lese” anlegget veldig bra samt ta ca 20 prøver bl.a. av slagg og kull, beinrester mm. Prøvene ligger nå å støver ned i arkivet på museet i Oslo.Jeg har ikke fått noe tilbakemelding på om det engang er foretatt datering av prøvene som enkelt ville kunne gitt indikasjoner på i hvilket tidsromm dette forsåvidt store anlegget har vært i bruk. Foruten store mengder slagg (anslagsvis ca 20 tonn, dybde 60-80cm) fantes to hustufter, amboltstein og div strukturer. Ikke langt unna på landsiden fantes spor etter kullmile som også ble prøvetatt samt mulig røsteplass/spor av røstet myrmalm.
Hovedanlegget med ovn, slagghaug og hustufter ligger svært utsatt til idet det ligger i strandsonen til det regulerte vannet Øksne. Her stiger og synker vannstanden med årstidene og i f.t. reguleringsnivået, særlig utsatt vil vel anlegget være dersom vårisen på gitt vannstand får anledning til å skure over området.
Jeg undres jeg derfor over hva som gjør at et annlegg prioriteres fremfor et annet, når det ene anlegget ihvertfall er delvis truet samtidig som det etter mine amatørmessige vurderinger skulle ha beliggenhetsmessig interessante aspekter med sin nærhet til sentrale historiske områder ved Oslofjorden/Vestfold.
Undertegnede er opptatt av historie, har foretatt flere vellykkede blestringer bl.a. sammen med professor i metallurgi Arne Espelund, sporet opp og fått registrert div. fornminner bla. i Borre.
Håper noen i fagmiljøet kan gi meg en rimelig forklaring på hvorfor “mitt” anlegg tydeligvis er “glemt” mens andre blir proritert. Lurer også på om det fortsatt er for dårlig økonomi hos ansvarlig myndighet til å foreta en C-14 analyse av noen av prøvene fra “Øksneanlegget”(2010)?
Er det mulig for privatperon(er)til ev. å “sponse” en datering?

M.v.h.

Ragnar Larsen
Nykirke.

Camilla Cecilie Wenn
06.08.2015

Hei Ragnar,

Jeg kan bare svare generelt på noen av spørsmålene dine, men videresender dem til andre som kan mer. Utgravningene på Mosetertoppen og Haugan er en direkte følge av at områdene skal omreguleres, og det skal bygges skiløyper og hytter som kommer i konflikt med kulturminnene. Jernvinneanleggene og kullgropene må derfor graves ut slik at de kan dokumenteres for ettertiden, før utbyggingen tar til.

Jeg kjenner ikke personlig til Øksne-anlegget. På generelt grunnlag er det slik at utgravninger skjer på grunn av konkrete omreguleringer og utbygginger, det er en saksgang rundt det, penger skaffes til veie etc. Anlegget på Øksne høres interessant ut, og din bekymring over erosjon av anlegget er trolig berettiget. Størstedelen av utgravningsvirksomheten er imidlertid styrt av utbyggingshensyn, og vi kan dessverre ikke fritt velge hvor vi ønsker å grave, eller hvilke prøver som skal analyseres. Det er veldig bra med engasjement, og vi skal prøve å gi deg noen mer utfyllende svar – men det kan ta litt tid grunnet ferieavvikling.

Mvh, Camilla C. Wenn



Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.





Follow

Get every new post on this blog delivered to your Inbox.

Join other followers: