Utgravingsprosjekt Mediå

På gamle veier i Grong

22.05.13
Søndre del av hulveien, hvor den er aller dypest i det den går nedover en skråning. Foto: Marte Mokkelbost/NTNU Vitenskapsmuseet.

Bildet øverst: Søndre del av hulveien, hvor den er aller dypest i det den går nedover en skråning. Foto: Marte Mokkelbost/NTNU Vitenskapsmuseet.

Den 13.-16. mai foretok arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet utgravning av en hulvei i Mediåmarka i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Hulveien ligger et lite stykke ovenfor Namdals folkehøgskole i Grong sentrum. Hulveier er en form for veifar som var vanlig i forhistorisk tid og middelalder. Hulveier følger naturgitte traseer, og ligger som regel på tørre områder hvor de ferdende unngikk å gå i myr og ulendt terreng. Slike veier er synlige i terrenget som u-formete nedsenkninger som slynger seg gjennom landskapet.

For at hulveien skal bli synlig i terrenget, er det en forutsetning at den ligger på løsmasser som for eksempel morene. Slitasje gjennom bruk vil etter hvert føre til at markoverflata akkurat der veien går, vil ligge lavere i terrenget enn området rundt veien.

Hulveien slik den ser ut i plan der den går over flata på moreneryggen. Foto: Marte Mokkelbost/NTNU Vitenskapsmuseet.

Hulveien slik den ser ut i plan der den går over flata på moreneryggen. Foto: Marte Mokkelbost/NTNU Vitenskapsmuseet.

Et annet kjennetegn på hulveier er at linjeføringen i terrenget er annerledes enn for grøfter og erosjonsspor, som ved første øyekast kan være til forveksling lik hulveier i utseende. Hulveier har gjerne en slak og buet linjeføring i terrenget, mens grøfter gjerne har rettere løp, og erosjonsspor har løp med skarpere svinger eller sikk-sakk-mønster. Grøfter ligger gjerne med jevne mellomrom, og ofte også vinkelrett på en hovedgrøft. Grøfter har også gjerne små voller parallelt med grøften. Hulveier har derimot ikke denne vollen, da disse veiene ikke er konstruert ved graving, men heller slitt ned av utallige trampende føtter gjennom tidene. Erosjonsspor etter vann kan være vanskelig å skille fra hulveier, spesielt i skråninger der både erosjonsspor og hulveier kan være ganske dype. For å skille erosjonsspor fra hulveier, kan man snitte strukturen, og et v-formet tverrsnitt indikerer da gjerne heller et erosjonsspor enn en hulvei, som er u-formet i snitt. Ofte ble også hulveiene utsatt for vannerosjon etter hvert, spesielt i skråninger der vannet velger minste motstands vei. Det førte gjerne til at de farende på veien valgte å gå langs siden av den opprinnelige hulveien hvor grunnen var tørrere. Dermed ble markoverflata etter hvert også slitt ned på siden av den opprinnelige hulveien, og slik kunne hulveier ofte få flere løp ved siden av hverandre.

Hulveier er tradisjonelt sett på som sommerveier. Om vinteren kunne ferdsel på snø gjøre transporten mye raskere, da man hadde mulighet til å ta større og tyngre lass på sleder. Vinterfrost gjorde også myrer og vann farbare. Det er vanskelig å finne spor etter slike vinterveger i dag. Hulveier finnes det derimot ganske mange av, også i Grong og omegn. Da hulveier ligger lavere i terrenget enn overflaten rundt, må ferdsel på slike veier har foregått på årstider uten tele i bakken.

Hulveien i Mediåmarka ble registrert av Nord-Trøndelag fylkeskommune i 2012, og er 120 m lang. Den går parallelt med elva Namsen i retning nord-sør. På det dypeste er veien opptil 1 m dyp, mens andre steder er den ikke mer enn 10 cm dyp. Hulveien har en klassisk beliggenhet på en liten morenerygg i granskog mellom det som i dag er noe fuktig dyrket mark i vest og lysløypa som ligger litt lavere i terrenget i øst.

Retningen på hulveien, fra nord til sør, tilsier at den trolig har vært et populært bindeledd mellom bygda Gartland i nord og det som i dag er Grong sentrum i sør. Elva Namsen er relativt stri på dette punktet, og det er grunn til å anta at hulveien kan ha vært en av hovedfartsårene langs østsida av elva her i gammel tid. Hulveien er ikke særlig bred, mellom 280 og 350 cm i øvre kant og ikke mer enn ca 100 cm i gangsonen. Den har nok kun blitt benyttet til fots, være seg mennesker til fots eller til hest, eller med kløv- og pakkdyr. Dette kan vi se av tverrsnittet av hulveien, som er relativt jevnt u-formet og uten spor av nedsenkninger etter kjerrehjul. Hulveier som er brukt til kjerretransport, vil ofte få et kasseformet tverrsnitt, som er mer firkantet eller rektangulært, og det vil kunne være spor av nedskjæringer etter vognhjul i bunnen av veien.

Profil av hulveien sett mot sør. Her kan man tydelig se U-formen av veien. Foto: Marte Mokkelbost/NTNU Vitenskapsmuseet,

Profil av hulveien sett mot sør. Her kan man tydelig se U-formen av veien. Foto: Marte Mokkelbost/NTNU Vitenskapsmuseet,

Hulveien i Grong ble først undersøkt med metalldetektor for å spore eventuelle løsfunn og gjenstander i metall som kan ha blitt mistet der gjennom årenes løp, som for eksempel hestesko eller hesteskosøm. Totalbeholdningen av metallgjenstander fra vegen viste seg å være av relativt ny art, med tre biter Rett-i-koppen metallfolie og to rustne patroner fra Andre verdenskrig som den totale funnmengden. Det kan trygt antas at disse gjenstandene har havnet i hulveien lenge etter at veien gikk ut av bruk. Hulveien ble deretter snittet med gravemaskin på fire utvalgte steder, slik at hulveiens utforming i profil kunne dokumenteres via fotografi og tegning. Det ble også oppdaget minst tre nye løp på hulveien i søndre del av planområdet, der terrenget heller ned mot sør. Alle fire løp på hulveien ble målt inn og kartfestet. Det ble ikke funnet noe materiale som kan datere hulveien i dens originale bruksfase, noe som dessverre ofte er tilfellet med hulveier.

Utgravningen av hulveien ble avsluttet den 16. mai, og forberedelsene til bygging av boligfeltet i Mediåmarka kan starte nå som arkeologene har fått hentet ut tilstrekkelig informasjon om kulturminnet.

 




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.