Utgravingsprosjekt Kaupangveien 224

På sporet av finsmeden, del 3 – En føljetong i minst tre deler om en utgravning på Kaupang

22.07.15
Av Axel Mjarum
Ildstedet i smien (essen) under utgravning. Selve ildstedet har ligget i forkant mens masser som har blitt renset ut ligger i bakkant. Foto. KHM.

 

Av Axel Mjærum og Jessica Leigh McGraw

Flere utgravninger har vist at det på 800- og 900-tallet e.Kr. foregikk det omfattende handels- og håndverksvirksomhet på Kaupang i Vestfold (se blogg, del 1). I 2015 blir det foretatt en ny utgravning. Tidlig ved denne pågående undersøkelsen fremkom en messingbarre og avfall etter støping. Funnene ga grunnlag for å spekulere i om det kunne ligge en finsmie på stedet (se blogg, del 2).

INNE I VERKSTEDET

Den videre utgravningen ga et endelig svar på om det hadde ligget en smie på stedet. Den sentale delen av verkstedet var anlagt i en stor grop, en grop som opprinnelig hadde tjent som brønn. På et tidspunkt hadde brønnen blitt gjennfylt, og fyllmassene hadde skapt et stabilt, nedsenket jordgulv hvor smeden kunne ha ildstedet (essen/avlen) som dannet sentrum i smien. Stolpehull viser også at det hadde blitt etablert et tak over gulvflaten.

Det var spor etter at essen var blitt reparert, fornyet og renset opp gjentatte ganger, men den siste bruksfasen var velbevart. Det kan derfor fastslås at det har blitt smidd og støpt mange gjenstander her, trolig ved gjentatte anledninger. I forbindelse med dette vedlikeholdet hadde det dannet seg en rekke kullholdige lag med fragmenter av smeltedigler, smeltedråper og forglasset slagg på gulvet.

En samling med oppbrutte støpeformer av brent leire hadde blitt liggende igjen nær essen. Funnet vitner om at den ikke ble ryddet skikkelig opp etter siste gangs bruk. Formene har ofte avtrykk etter den produserte gjenstanden, så en nærmere gransking kan kanskje gi oss et bedre innblikk i hviket type redskap, smykke eller beslag som sist ble produsert i verkstedet.

 

EN GROP FULL AV AVFALL

Rett utenfor essen ble det også undersøkt en grøft fylt med avfall fra smiingen og støpingen. Grøften lå tett inntil verkstedet, og det må ha vært lettvint å dumpe avfallet her når den lille gulvflaten rundt essen ble for full av søppel. Det arbeides nå med å søke igjennom disse massene, slik at vi kan få et enda bedre innblikk i produksjonen.

Det har så langt fremkommet stykker av flere typer metaller og fragmenter av digler med varierende dimensjoner. Dette gir holdepunkter for å anta at smeden har tilvirket forskjellige gjenstander, slik som smykker og beslag i kobberlegeringer og edlere metaller. Det kan heller ikke utelukkes at smien også har blitt benyttet til bearbeiding av jern.

 

HVA VI NÅ VET, OG HVA VI EN GANG HÅPER Å FÅ VITE

Siktingen av masser pågår fortsatt, og dette arbeidet er i ferd med å frembringe et rikt gjenstandsmateriale som gir ytterligere kunnskap om smia og smeden. Ut fra det vi nå vet kan vi imidlertid påstå at den bevarte essen, lagene med avfall, sporene etter overbygget og avfallsgropen gir oss et svært sjeldent innblikk i smedhåndverket i vikingtiden.

At det tidligere er funnet spor etter utstrakt finsmedvirksomhet på Kaupang er det liten tvil om. Det uvanlige er at vi nå har fått ett direkte innblikk i organiseringen av smiingen. Om smeden til tider har bodd ved den undersøkte hustomten, like ved støpeverkstedet, kan vi så langt bare spekulere i. Dette er imidlertid en nærliggende fortolkning av organiseringen av virksomheten på parsellen.

Framtidige analyser, dateringer og gjennomgang av gjenstandsfunn vil forhåpentligvis svare på mange spørsmål og danne grunnlaget for en tidsreise tilbake til vikingtiden. Men vi finner neppe ut alt om Kaupang denne gangen heller. Det er derfor helt sikkert gode grunner til at arkeologer kan gjøre nye visitter til dette fantastiske kulturminnet langs Vestfoldkysten.




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.