Utgravingsprosjekt E18 Rugtvedt-Dørdal

Oslofjorden – et sentralområde for forståelsen av steinalderens kystbosetning?

30.04.14
Bilde 2: En metode for å studere overordnete endringer i boplassenes beliggenhet er ved sammenstilling av C14-dateringer. I figuren viser dateringene at boplassene i hovedsak har ligget ved havet i eldre steinalder og i begynnelsen av yngre steinalder. Omkring 2400 f.Kr. endrer dette seg og bosetning vekk fra den samtidige kyst er mest vanlig. Illustrasjon: Per Persson og Steinar Solheim.

De aller fleste steinalderboplassene som er undersøkt i Øst-Norge har ligget nært sjøen da de var i bruk. Bosetningen i steinalderens kystområder har gitt oss arkeologer muligheter for å datere bruken av boplassene med god presisjon på grunn av landhevning og endring i strandlinjen. Spesielt i Oslofjordsområdet, hvor det har vært en kontinuerlig landhevning siden istiden, er det gode muligheter for å datere steinalderens kystboplasser.

Fra mobile til stabile samfunn
Dette gir oss en unik mulighet til å studere kystbosetning i et langt tidsperspektiv. Et mønster hvor bosetningen følger den endrete kystlinjen kan sees gjennom hele eldre og deler av yngre steinalder. De eldste bosetningssporene etter mennesker i Oslofjorden stammer fra omtrent 9500 f.Kr. Etter pionerbosetningen ser man at hele Oslofjordområdet og store deler av Norge tas i bruk innenfor et ganske så kort tidsrom på noen hundre år. Felles for de fleste av de eldste boplassene er tilknytningen til kystområdene. Havet og fjordene var viktige for steinaldermenneskenes matauk og transport i landskapet.
Allerede i løpet av eldre steinalder kan man se at kystbosetningen har blitt mer stabil, og fra 7500 f. Kr. ser man enkelte områder og boplasser blir brukt gjennom lengre tidsrom. Dette står i kontrast til den eldste fasen hvor menneskene stadig flyttet på seg.

Bilde 1: I dag er det ikke mye ved landskapet som tilsier at steinalderboplassen Stokke/Polland 3 lå ved sjøen da den var i bruk. Boplassen ligger 35 moh. og kan dateres til seinmesolitikum. Den blå stiplete linjen indikerer hvordan forholdet mellom boplassen og havet kan ha vært. Foto: E18 Rugtvedt-Dørdal/KHM

Bilde 1: I dag er det ikke mye ved landskapet som tilsier at steinalderboplassen Stokke/Polland 3 lå ved sjøen da den var i bruk. Boplassen ligger 35 moh. og kan dateres til seinmesolitikum. Den blå stiplete linjen indikerer hvordan forholdet mellom boplassen og havet kan ha vært. Foto: E18 Rugtvedt-Dørdal/KHM

Endring og kontinuitet i yngre steinalder
Tradisjonelt forbindes overgangen til yngre steinalder med introduksjonen av jordbruk. Forskere har lenge ment at menneskene da nærmest snudde ryggen til havet og at marine ressurser og kystbosetning ble mindre viktig. Naturvitenskapelige analyser av menneskers diett og innhold i keramikkar har moderert denne tanken – havet var fremdeles en viktig ressurs. Den stabile kystbosetningen i Øst-Norge fortsetter også i denne perioden. De aller fleste undersøkte boplasser fra yngre steinalders første halvdel har ligget i tilknytning til sjøen og fjordene, og da gjerne på øyer i et skjærgårdslandskap. Sporene etter jordbruk i denne eldste fasen er fremdeles utydelige og det foreligger få overbevisende spor for at korndyrking og tamdyr utgjorde en økonomisk ressurs.

Fra hav til land
I løpet av siste del av yngre steinalder, endrer mønsteret seg. Omkring 2400 f.Kr. kan vi i Øst-Norge spore en markant endring i bosetningsmønsteret. Boplassene forholder seg nå ikke til strandlinjen slik de hadde gjort over et 7000 år langt tidsrom. Dette sammenfaller også med at jordbruket blir en viktig økonomisk ressurs og at vi finner restene etter de første gårdene. Hele den sørnorske kysten blir på dette tidspunktet også sterkere innlemmet i en større europeisk kultursfære med utveksling av gjenstander, ideer og forflytning av mennesker over større områder. Et interessant paradoks her er at når menneskene flyttet bosetningene vekk fra stranden og kysten, ser vi også de første tydelige sporene etter oversjøisk båttrafikk.

Bilde 2: En metode for å studere overordnete endringer i boplassenes beliggenhet er ved sammenstilling av C14-dateringer. I figuren viser dateringene at boplassene i hovedsak har ligget ved havet i eldre steinalder og i begynnelsen av yngre steinalder. Omkring 2400 f.Kr. endrer dette seg og bosetning vekk fra den samtidige kyst er mest vanlig. Illustrasjon: Per Persson og Steinar Solheim.

Bilde 2: En metode for å studere overordnete endringer i boplassenes beliggenhet er ved sammenstilling av C14-dateringer. I figuren viser dateringene at boplassene i hovedsak har ligget ved havet i eldre steinalder og i begynnelsen av yngre steinalder. Omkring 2400 f.Kr. endrer dette seg og bosetning vekk fra den samtidige kyst er mest vanlig. Illustrasjon: Per Persson og Steinar Solheim.

Et landskap i endring
I forbindelse med Statens vegvesens utbygging av ny E18 mellom Rugtvedt og Dørdal i Telemark, skal Kulturhistorisk museum gjennomføre et utgravningsprosjekt som vil fokusere på bruken av kystlandskapet. Innenfor dette prosjektet skal boplasser datert fra ca. 9000 f.Kr. til 3600 f.Kr. undersøkes. I prosjektet håper vi å oppnå bedre innsikt i hvordan mennesker har utnyttet kystlandskapet gjennom et langt tidsrom. Nettopp Oslofjordområdet kan vise seg å bli sentralt for forståelsen av steinalderens kystbosetning i et langtidsperspektiv.

Les mer:
Når kom menneskene til Norge?
Hvor valgte menneskene å bo i eldre steinalder?




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.