Utgravingsprosjekt E18 Rugtvedt-Dørdal

Et forsøk på å fylle et «tomrom» i Bambles historie

23.08.14
Av ChristianLR
Det to gravhaugene på Bamble prestegård. Et hulveiløp skjærer gjennom landskapet mellom haugene sentralt i bildet og leder ut i det myrlendte området. Haug 2 er den som omtales videre i teksten.

I utmarken til Bamble prestegård på grensen mot Hydal har E18 Rugtvedt-Dørdal denne sommeren foretatt undersøkelser av to gravhauger omkranset av et hulveisystem. Beliggenheten i utmark, langt unna nærmeste kjente gårdsbebyggelse, er atypisk for graver, men plasseringen langs hulveiene tyder på at stedet må ha hatt en spesiell betydning i forhistorisk tid. Hva kan disse gravhaugene ha markert? Har det ligget et gårdsanlegg i nærheten i forhistorisk tid? Var de grensemarkører mellom dagens matrikkelgårder eller var de landemerker langs et gammelt veifar? Og hvem kunne så være begravet på et slikt sted? Undersøkelsene av den første haugen ga mange svar, men etterlot seg også en rekke spørsmål.

 

Konstruksjonen av et monument

Den første haugen målte 10,5 meter i diameter og var omkranset av en 1,5 meter bred fotgrøft. Anlegget var en flott konstruksjon med en nærmest intakt kjernerøys under en jordkappe. På bunnen av haugen fremkom et markant lag som ble tolket som den gamle markoverflaten. Ned i dette laget var det pløyd med ard (den tidligste formen for plog), og når det pløyde laget ble fjernet fremkom også ardspor i et regelmessig rutesystem på kryss og tvers av undergrunnen. Ardsporene kunne imidlertid ikke gjenfinnes utenfor selve gravhaugen. Det er mulig at selve haugkonstruksjonen har sørget for bevaring av ardsporene fra et tidligere oppdyrket landskap, men det kan heller ikke utelukkes at ardsporene skal oppfattes som rituell pløying. Pløyingen kan i så måte representere en kultivering av landskapet og naturen før oppføring av selve haugen. Det ble ikke funnet strukturer som kan knyttes til en gårdbosetning ved sjakting på flatene rundt haugene, men det kan heller ikke utelukkes at flatene i skogområdet vest for haugene skjuler en eldre bosetning.

Snitt gjennom gravhaugen, med gammel markoverflate godt synlig som et eget lag på bunnen ogdeler av kjernerøysen til venstre.

Snitt gjennom gravhaugen, med gammel markoverflate godt synlig som et eget lag på bunnen av haugen og deler av kjernerøysen til venstre.

Ardspor på kryss og tvers av den naturlige overflaten under haugkonstruksjonen.

Ardspor på kryss og tvers av undergrunnen under haugkonstruksjonen.

Kjernerøysen avdekket sentralt i anlegget med omkransende fotgrøft som markerer haugekonstruksjonens omkrets.

Kjernerøysen avdekket sentralt i anlegget med omkransende fotgrøft som markerer haugekonstruksjonens omkrets.

Gravrøveri

Fra haugens ytterkant var det en markant plyndringsgrøft som utvidet seg til en større grop sentralt i haugen, og det ble tidlig klart at en rekke stein fra kjernerøysa var kastet ut i forbindelse med innbruddet. Likevel så det ut til at så store deler av kjernerøysa var så intakt at det burde være mulig å finne en uskadet grav. Etter å ha fjernet kjernerøysa, forsiktig renset frem undergrunnen og såldet massene under røysa ble det likevel ikke funnet annet enn litt spredt trekull. Det var altså ingen grav å finne og heller ikke et eneste fragment av gjenstander.

 

Alternative hypoteser

Det å finne en tom grav kan likevel være en positiv utfordring som reiser nye spørsmål og tvinger oss arkeologer til å tenke i nye baner. Hvorfor ville man investere så mye arbeid i en haug uten grav? Har gravhaugen alltid vært uten begravelse, eller har gravrøverne fått med seg alt som var å finne? Det siste virker lite sannsynlig da tidligere forskning viser at gravrøvere sjelden fikk med seg alt av gjenstander. Haugen ble også undersøkt svært møysommelig uten at dette resulterte i funn. Ved flere andre tilfeller er det funnet såkalte anlegg uten grav, og disse gis gjerne en tolkning som kenotafer. En kenotaf er følgelig en markering/et monument for en avdød, men hvor den døde ikke er plassert i haugen. Den døde kan for eksempel ha falt i et slag eller forlist på sjøen.

I dette tilfellet virker det likevel mest sannsynlig at konstruksjonen bør knyttes til veifaret og ferdselen gjennom landskapet. Det å knytte monumenter som gravhauger til ferdselsårer er et godt kjent fenomen fordi det har vært viktig at haugene har blitt sett av de reisende og slik har inngått i den daglige ferdselen i landskapet. Gjennom å være synlige markører i et landskap vil betydningene tilknyttet haugene stadig ha blitt bekreftet og videreført. Et monument kan i så måte vise til eierskap i landskapet og være en måte å fremstille eller gi inntrykk av makt og prestisje overfor de veifarende.

Det er nettopp slik vi mener den undersøkte gravhaugen antakelig best kan forstås – som et monument langs veien. Trolig er det vår egen forutinntatthet og ønske om å finne oldsaker som gir spesielle forventninger ved undersøkelse av gravhauger. Nettopp betegnelsen «gravhaug» og ikke kun «haug» sier mye om våre forventninger og vår fortolkning av anleggenes betydning. I jernalderen har haugene trolig hatt flere ulike betydningsnivåer, og ritualer i tilknytning til haugkonstruksjonen kan ha vært vel så viktig for å befeste betydningene som tilstedeværelsen av en grav. Haugen på Bamble prestegård kan ha blitt reist for å være et godt synlig monument langs en ferdselsåre. Monumentet kan ha vært knyttet til en den gang kjent avdød, men kan også tenkes å kun spille på betydninger tilknyttet begravelser og dermed binde stedet til forfedrene og slektens rett til landområdet. Følgelig har det likevel gitt mening å investere tid og ressurser i en møysommelig haugkonstruksjon som nærmest må betraktes som ideen bak/et kroneksempel på en gravhaug med ardspor i grunnen, kjernerøys og en jevn jordkappe.

 

Veien videre…

I skrivende stund er den andre haugen i ferd med å undersøkes, og heller ikke i denne er det noen tegn til begravelse. Mest spennende fremover blir utgravningen av et våtmarksområde like øst for haugene som må krysses ved ferdsel i hulveisystemet. Ved prøvesjakting i myra ble det gravd frem et tykt lag med stokker og tilhogde pinner. Disse var dynget over våtmarksområdet nærmest som et flettverk med enkelte større stokker på tvers. En C-14 datering av en av disse stokkene ble tidfestet til middelalder (ca. 1155-1255). Selv om vi ikke kan datere gravhaugene, og heller ikke fant noen stratigrafisk relasjon mellom haug og vei, er det sannsynlig at haugene er anlagt i jernalder, men at ferdselen forbi haugene fremdeles var viktig i middelalder. Ferdselen i de skrånende bakkene opp og ned i myrområdet har antakelig slitt vekk så mye av landskapet rundt haugene at det ikke lar seg gjøre å finne ut hvilket kulturminne som ble anlagt først, men det virker rimelig å anta at veien som den dag i dag har samme løp (Fylkesvei 206) også har vært i bruk i jernalder.

Et ca. 40 cm tykt l ag med tilhogde kvister og stokker ble avdekket helt ned til 140 cm dybde i myrområdet mellom hulveiløpene. To lag med finsortert sand dekket over stokkene. Nærmere analyser vil trolig vise om sanden er vasket ned over kvistlaget eller om det kan være påført som en del av veikonstruksjonen.

Et ca. 40 cm tykt l ag med tilhogde kvister og stokker ble avdekket helt ned til 140 cm dybde i myrområdet mellom hulveiløpene. To lag med finsortert sand dekket over stokkene. Nærmere analyser vil trolig vise om sanden er vasket ned over kvistlaget eller om det kan være påført som en del av veikonstruksjonen.

En av de tilhogde kvistene fra myrområdet.

En av de tilhogde kvistene fra myrområdet.

For de som plyndret haugen kan innbruddet ha vært en skuffelse, og selv om også arkeologene hadde forventet en grav gir funntomheten ekstra god grunn til å utforske denne typen anlegg videre. Først og fremst er historien om Bamble blitt fornyet gjennom en spennende historie om bruken av landskap og forståelsen av monumenter langs gamle veifar.

 




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.