Utgravingsprosjekt Brunstad

Våtmark på Brunstad lokalitet 24

16.06.14
Av Gaute Reitan
Selv et lite regnfall danner en dam lengst sør på lok. 24 på Brunstad. Tidvis i undersøkelsesperioden har vannet stått helt opp til der feltassistent Espen graver på bildet. Bilde tatt mot N.

Første uka i juni presenterte vi de to boplassene fra eldre steinalder, lok. 24 og lok. 25, som skal undersøkes ved årets graving på Brunstad i Stokke kommune, Vestfold. Begge antas å ha ligget ved strandkanten og kan ut fra høyde over havet og typologiske trekk ved de foreløpige funnene dateres til ca. 6000 f.Kr. eller like etter. Denne dateringen bekreftes dessuten av to C14-resultater fra lok. 24 som ble påbegynt høsten 2013.

En viktig oppgave ved utgravning av steinalderboplasser er å avgrense det funnførende aktivitetsområdet. På den største av de to boplassene, lok. 24, har akkurat det vist seg å være lettere sagt enn gjort.

Antallet funn øker for hver rute som graves og såldes. Innledningsvis antok vi at en myrlendt forsenkning i terrenget sør for boplassen har utgjort en naturlig avgrensning i den retningen. Her er grunnen steinrik, men ikke minst svært fuktig fordi bergrygger hindrer regnvann i å dreneres ut.

Til tross for en svært tørr forsommer danner et regnskyll raskt en 50–80 m2 stor og inntil ca. 50 cm dyp dam på dette stedet. Nøyaktig slik må de lokale forholdene ha vært også den gang boplassen var i bruk for nær 8000 år siden.

I steinalderen visste folk å slå leir på steder med godt drenerende grunnforhold, altså sand og grus. Vi anser det derfor som svært lite trolig at det kontinuerlig fuktige og steinrike myrsøkket i sørenden av lok. 24 skal regnes som en egentlig del av boplassen. Imidlertid fortsetter det funnførende området på boplassens søndre del ned i denne myrpytten.

Det er særlig to tolkninger av denne funnspredningen vi holder som sannsynlige: Enten har myrsøkket fungert som et utkastområde for opprydding av rester etter redskapsproduksjon (en regelrett søppelplass), og/eller den lille myra kan ha vært arena for bevisste nedleggelser innenfor mer rituelt ladede settinger, kanskje gjentatte ganger.

I alle avsnitt av forhistorien ser myrer, bekker og andre våte miljøer ut til å ha blitt brukt til bevisste deponeringer av fullt brukbare og tidvis riktig staselige gjenstander. Alle som har lest litt arkeologi har latt seg fascinere av berømte, danske myrfunn som krigsbytteofringer fra eldre jernalder, myrlik fra bronsealder eller de mange og rikt dekorerte keramikk-karene fra yngre steinalder.

Nylig ble det også gjort spektakulære funn i en myr (tidligere et grunt, lite tjern) like ved en steinalderboplass på Kanaljorden ved Motala i Östergötland.

Funnene fra Kanaljorden er for øvrig nøyaktig like gamle som boplassen på Brunstad. Vi skal innrømme at vi allerede har rukket å fantasere litt om hva som kan vente oss der ute i sørpa…

Sammen med tørt vær og ved hjelp av aggregat, pumper, øsekar, bøtter og gummistøvler er vi godt i gang med undersøkelsen av myrpytten på Brunstad.

Stort sett tørt vær gjør at vi ved hjelp av aggregat, pumper, øsekar, bøtter og gummistøvler er godt i gang med undersøkelsen av myrpytten sør for lok. 24 på Brunstad. Bilde tatt mot NØ.

Av ulike årsaker er slike miljøer i svært liten grad blitt undersøkt ved arkeologiske utgravinger i Norge. Imidlertid er mang en øks av flint eller bergart framkommet ved grøfting og dreneringsarbeid i våte miljøer også her til lands. Slike gjenstander er neppe «tilfældigen tabte», slik Anders Lorange i sin tid (1876) mente, men helt bevisst nedlagt.

Hvorfor?

Intensjonene bak slike nedleggelser kan vi aldri konkludere sikkert om. Det er likevel vanlig å betrakte funn fra våte miljøer som ofringer. I så fall kan man se for seg at gjenstandene har vært ladet med en spesiell betydning, kanskje et budskap eller ønske rettet mot guder eller høyere makter med håp om god fangst eller godt fiske.

En folkegruppes identitet og kosmologi kan også være bundet til visse typer gjenstander og bruken av dem. Slike gjenstander – og dermed også ofringene av dem – kan videre ha fungert som garantister for hverdagslig stabilitet og orden i en omskiftelig verden.

En slik praksis kan synes fjern for oss i dag. I realiteten er lignende «ofringer» til hypotetiske mottakere ikke så uvanlige i den moderne, vestlige verden. Et eksempel er Voyager-sondene som skal formidle hele vår verdens historie til eventuelle utenomjordiske vesener. I tillegg er viktige verdier som en meterstav og et kilolodd oppbevart som prototyper eller sannhetsmaler under bakken i Paris.

Et mer folkelig eksempel: Hvis du har vært i Roma, har du kanskje kastet en mynt i den berømte Trevi-fontenen (eller andre brønner eller fontener) med ønske om å returnere en gang i framtiden?

I tillegg kan steinalderens offerritualer også sammenlignes med en livsforsikring: Man setter bort verdier med jevne mellomrom. Disse verdiene kommer til nytte når noe uforutsett skulle inntreffe, slik at man likevel kan opprettholde det livet man er vant til å leve.

Lok. 24 på Brunstad er en sjelden mulighet til å undersøke en liten våtmark i umiddelbar nærhet til en steinalderboplass. Så langt har vi funnet to trinnøkser på det laveste punktet i myrsøkket; den ene hel og uskadet. Det tidligere omtalte, unike, dekorerte anhenget av sandstein ble funnet like ved det som i regnværsperioder er vannkanten på dammen. Tilfeldig? Neppe.

Men, bare så det er sagt: Vi har ikke funnet en eneste kjepp eller fragmenter av hodeskaller, så noen parallell til Kanaljorden har vi ikke med å gjøre.

Denne trinnøksa med flat underside ble funnet på det laveste punktet i den lille våtmarka. Forvitring har gjort at den prikkhogde overflaten i hovedsak er borte.

Denne trinnøksa med flat underside ble funnet på det laveste punktet i den lille våtmarka. Forvitring har gjort at den prikkhogde overflaten i hovedsak er borte.




Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.