Utgravingsprosjekt Bømlo, Vika

Nye steinalderfunn på Bømlo

16.03.14
Av Leif Inge Åstveit
Den dypeste sjakten. I bunnen skimtes leire og skjell. Foto Universitetsmuseet i Bergen.

I forbindelse med utvidelse av Fylkesvei 541 foretok Hordaland Fylkeskommune seint på høsten 2013 registreringer i Vika helt sør på Bømlo. Her ble det både påvist en steinalderlokalitet og bosetningsspor fra bronsealder/jernalder. Høsten 2013 var imidlertid svært nedbørsrik, og det gikk ikke bedre enn at fylkeskommunens gravemaskin kjørte seg fast i myren og måtte løftes ut med mobilkran!

På bakgrunn av dette ble det nødvendig å foreta tilleggsregistreringer våren 2014. Dette ble et samarbeid mellom fylkeskommunen og Universitetsmuseet i Bergen. Vi hadde spesielt store forhåpninger til et område med svært tykke torvavsetninger, og det viste seg raskt at denne registreringen ble et blinkskudd. Foruten viktige ­­arkeologiske funn fikk vi fram en flott profil som illustrerer havnivåendringene i området de siste 11-12 000 årene.

Jeg finder det antageligt at den dybeste del af myrens bund i stenalderen har ligget lavere end havfladen, den nuværende myr maa da have været en grund vik af vaagen, ved hvis strand kolonien har holdt til. – Undersøgelsen foretoges over 1m2 ad gangen, idet jeg først lod torven afstikke og derpaa personlig gjenemgik det oldsagførende lag og den underliggende bundsand”.

Dette skriver Håkon Shetelig i Bergen Museums Årbok i 1901 mens han holdt på med undersøkelsene i Sokkamyro i Langevågen ca 4 km lenger sør. Og det er liten tvil, i dette landskapet føler en virkelig at en tråkker i sporene til flere av ”de store” i norsk arkeologi og botanikk; Shetelig, Brøgger, Bøe og Fægri. Alle har de vært her – og alle har de blitt fasinert av den overveldende mengden kultur- og naturspor som er gjemt i, og under, torven på Bømlo. Det er derfor ikke uten en viss ærefrykt en kjører gravemaskinens grabb til bunns i dyptorven akkurat her.

På bunnen av de dype sjaktene er stanken av råtnende planterester bortimot ubeskrivelig. Det er som torven selv skulle være plaget av flatulens når gufsen slår mot deg med en slik kraft at en blir svimmel. Men like fullt; har en hatt gleden av å gjøre dette en del ganger lærer en faktisk å sette pris på (!) denne lukten, eller snarere hva den representerer – stanken av forråtnelse bærer bud om urørte kontekster og arkeologiske funn med potensielt sett svært høy alder…

Torven i Vika var om lag 130 cm på det tykkeste og under den fulgte en 40-50 cm tykk sand- og grushorisont. Dette er strandavsetninger fra tapes transgresjonen i senmesolitikum, som en finner igjen ved 10-12 moh i dette kystområdet. Det som var mer gledelig var at det under dette gruslaget fulgte en ny torvhorisont på 10-20 cm, og under dette igjen nok et lag med strandgrus. Og på toppen av den nederste grushorisonten ble det gjort funn av flintflekker og et stort kvartsittavslag!

Det å ligge på kne på bunnen av en slik sjakt og forsiktig pirke fram flintflekken en VET har ligget der i kanskje 11 000 år er en helt ubeskrivelig følelse. Og best av alt: her under torv og marine sedimenter har ingen bonde fra hverken senneolitikum, førromersk jernalder eller 1940 vært og klusset det til (slik vi ofte erfarer på våre utgravinger).

Funnene våre ble gjort 11-12 moh, og både funnkonteksten og materialet tyder på høy alder. Sannsynligvis omkring 9000 BC. Med disse resultatene i bakhånd har vi utvilsomt grunn til å ha visse forventninger til sommerens utgraving på Bømlo.


Kommentarer


Lotte Carrasco
01.04.2014

Kjempespennende!



Legg igjen en kommentar

Felt markert med * er påkrevd. E-postadresser vil aldri deles.