Steinalderen iblant oss

09.10.13

Under vann finner man ikke bare spor etter skipsfart. Også spor etter de aller eldste bosetningene skjuler seg på havbunnen. I denne artikkelen skriver Pål Nymoen om Norsk Maritimt Museums faglige program for steinalder under vann og om aktuell forskning og forskningsresultater.

Av Pål Nymoen, Norsk Maritim Museum.

Steinalderens havnivå langs norskekysten var tidligere for det meste betydelig høyere enn i dag – det er dog langs flere strekninger også  store områder som tidligere var tørt land men som nå ligger under vann. Tykkelsen på innlandsisen som dekket landet under istiden var svært ulik og forholdet mellom landheving og havstigning er derfor ikke det samme langs hele den langstrakte norskekyst.  I noen av disse landskapene, som nå er dekket av havet, levde de første menneskene som kom til landet vårt. Sikker tilgang til fisk, skjell, skalldyr og sjøpattedyr ga grunnlaget for ”vår eldste kystkultur”. I Sør-Norge er det særlig på grunt vann langs kysten av Vest Agder at mulighetene er størst for å finne disse gamle kulturlandskapene. Spor etter menneskene som levde her for 8-10000 år siden.

Naturvitenskapelige undersøkelser tilsier at det er store regionale forskjeller i hvor mye lavere vannstanden var i mesolitikum (eldre steinalder) i forhold til i dag. Pollenanalyser kombinert med arkeologiske funn indikerer at det bare innenfor Vest Agder fylke kan være lokale variasjoner fra  ca – 2 til – 7 meter for den lokale strandlinjen. Vi vet også at havnivået i den senere del av eldre steinalder steg ganske raskt som følge av klimaendringer.  Store områder i Nordsjøen som hadde vært tørt land forsvant, og det samme gjorde store arealer langs Danmarks kyst. Følgen ble at kystsoner der mennesker hadde bodd, jaktet og fanget fisk ble oversvømt også langs norskekysten. Disse kulturlandskapene er likevel ikke langt unna oss, faktisk nærmere enn vi tror; ved noen grunne viker, badestrender og havner er steinalderen iblant oss, om vi ser nøye etter.

Hummervikholmen med stedet menneskebeinene ble funnet markert, strandlinjen slik den kan ha vært for 8600 år siden er tegnet inn langs kote -2 meter i deler av bildet. Illustrasjon: Pål Nymoen/NMM.

Hummervikholmen med stedet menneskebeinene ble funnet markert, strandlinjen slik den kan ha vært for 8600 år siden er tegnet inn langs kote -2 meter i deler av bildet. Illustrasjon: Pål Nymoen/NMM.

”Steinalder” er en betegnelse arkeologer har brukt fordi det hovedsakelig er ting laget av stein som fortsatt finnes bevart fra denne tiden. På land er det som oftest surt jordsmonn med for dårlige bevaringsforhold til at ting laget av andre materialer enn stein kan finnes bevart etter så mange tusen år. Under vann er det annerledes, her kan det i heldige tilfeller ha oppstått nærmest ”hermetiske” forhold, der det til og med finnes muligheter for at også organisk materiale, eksempelvis av bein og tre er bevart, selv fra den eldste steinalder. Slike funn har naturligvis svært høy kildeverdi ettersom de kan bidra til å utdype og nyansere bildet vi har av hvordan livet var i ”steinalderen”.

Kjente funn

Funn som har kommet fram ved tilfeldigheter, for eksempel ved utdyping av sjøbunnen foran fritidsboliger og havner eller ved bading, indikerer at det finnes et fantastisk kildemateriale fra eldre steinalder under vann i Vest Agder. Sågar ble de hittil eldste spor av mennesker i Norge avdekket ved en badeplass foran en fritidsbolig på Hummervikholmen i Søgne like sørvest for Kristiansand. Her ble en hel hodeskalle og beinmateriale fra to, kanskje tre mennesker funnet nede i sjøbunnen på grunt vann. Registreringer NMM gjorde på funnstedet i 1994-1997 viste at det er grunn til å anta at det dreier seg om begravelser på det som en gang var en strandslette som senere ble oversvømt. Dateringer av beinmaterialet tilsier at begravelsene skjedde for ca 8600 år siden.

Samtlige beinfunn av menneske funnet ved Hummervikholmen, Søgne i vest Agder. Foto: Beate Kjørslevik/NMM.

Samtlige beinfunn av menneske funnet ved Hummervikholmen, Søgne i vest Agder. Foto: Beate Kjørslevik/NMM.

Menneskebeinene fra Hummervikholmen er nå gjenstand for omfattende forskningsarbeid. Studien gjøres i samarbeid med Birgitte Skar (NTNU Vitenskapsmuseet) og Berit Sellevold (NIKU) som fra tidligere undersøkelser har god innsikt i materialet. I tillegg til analyser av data fra undersøkelsen på funnstedet gjøres det nye dateringer samt aDNA og isotopanalyser. Arbeidet vil kunne kaste nytt lys over steinalderens liv langs kystenog gi grunnlag   for videre undersøkelser på funnstedet. En utgravning av det som ennå ikke er undersøkt av sjøbunnen planlegges gjennomført i 2012 i samarbeid med Kulturhistorisk Museum, UIO.

Et annet funn verd å nevne er en eksepsjonelt godt bevart hakkelignende redskap som ble funnet da Kystverket skulle etablere en fiskerihavn ved Kirkehavn på Hidra i Vest Agder på begynnelsen av 1990-tallet.

Ornert hakke laget av enten hvalbein hvalrosstann eller elghorn . Funnet på grunt vann ved Kirkehavn på Hidra i Vest Agder. Foto: Pål Nymoen/NMM.

Ornert hakke laget av enten hvalbein hvalrosstann eller elghorn . Funnet på grunt vann ved Kirkehavn på Hidra i Vest Agder. Foto: Pål Nymoen/NMM.

Under dette arbeidet ble et stort grunntvannsområde nær land gravet bort og i de ”torvlignende” sjøbunnmassene ble hakken funnet sammen med knokkeldeler av hval. Gjenstanden er svakt buet, den ene enden er litt lenger enn den andre og har avrundet spiss mens den andre kortere enden er slipt skrått i spissen til en skarp en egg. Den er 293mm lang og forsynt med et symmetrisk skafthull som måler 25 mm i diameter. Sidene og den svakt buede oversiden er ornert med linje og strekdekor. En kalibrert 14C datering ga resultatet 7725 – 7535 f Kr. Dateringen er korrigert for såkalt reservoireffekt, (dvs den tilsynelatende alder havvann får ved innblanding av gammelt vann fra store dyp). Prøvens 13C innhold antyder at materialet hakken er laget av kan stamme fra dyr med marin opprinnelse. Foreløpig er det ikke avklart hva slags dyr, det kan være hvalrosstann eller hvalbein men tross 13C målingen er det  også en viss mulighet for at det kan være elggevir. Hva hakken ble brukt til kan vi ikke vite noe sikkert om og vi har heller ingen klare paralleller i andre norske funn. Det eneste som kan ligne litt er enkelte mesolittiske hakker laget av stein, disse må ha vært tidkrevende å lage og de tolkes gjerne som verdifulle statusgjenstander. Å forme en slik gjenstand i horn eller bein må ha vært langt enklere og en mulighet er at bein/hornhakken var en bruksgjenstand. En teori lansert av kollega Dag Nævestad kan godt ha mye for seg og den går ut på at det kan ha vært et fangstredskap, fortrinnsvis brukt til seljakt. Med det kølleformede hodet og den skarpslipte eggen i den ene enden kan den ligne den såkalte ”hakapik”, et redskap som opp til vår tid har blitt brukt til fangst av sel i isen. Kystselen (kobben) kaster ungene på forsommeren og i denne perioden er den særlig lett å komme nær. Hakken kan tenkes å være brukt i slike situasjoner som primært fangstvåpen direkte, eller også kombinert som redskap til å hale inn, holde fast eller avlive harpunert sel.

Da det ble klart at haken fra torvlaget ved Kirkehavn var så gammel gjorde NMM en registrering på funnstedet. Vi observerte da et torvlag som strakk seg ut fra land på 0,5-1,5 m dyp og at så mye som 70 – 80% av laget som må ha dekket store deler av havneområdet var mudret bort i forbindelse med etableringen av fiskerihavnen. Vi gjorde et forsøk på å datere laget og i den delen som sto igjen ble det renset opp en profil der prøver kunne tas ut. Lagets nederste del ble datert til ca 1400 f Kr mens prøve fra øverste del av torvlaget daterte dette til ca 800 – 500 f Kr. Dateringene kan tyde på at bare rester av den yngste del av torvlaget var intakt etter anleggsarbeidene. Feltundersøkelsen bekreftet likevel det bildet som nå hadde begynt å tegne seg av at det under vann finnes betydelig uutnyttet kildemateriale til forståelsen av tidlig bosetning i Vest Agder. I tiden etter funnet av Hidra-hakken er det lokalisert lignende submarine torvlag en rekke steder i fylket.

Økt fokus

Med støtte fra Riksantikvaren startet NMM i 2005  et faglig program for kartlegging av potensialet for steinalder under vann. Målsetningene var å videreutvikle metodikk for påvisning og registrering av oversvømte landskap samt å  etablere et mer bevisst fokus på det potensial som ligger i mulighetene for funn av boplassområder og andre spor fra eldre steinalder. På bakgrunn av funnene som til da var kjent ble fokuset rettet spesielt mot grunntvannsområdene langs kysten av Vest Agder. NMM har ansvar for å søke etter og registrere automatisk fredede kulturminner under vann i Sør-Norge.

I dette ligger også et ansvar for metodeutvikling og forskning på resultatene av registreringsarbeidet. Museet er også er høringsinnstans i henhold til kulturminneloven for plan og tiltakssaker som berører sjøbunnen. Det har derfor vært viktig å skaffe mer kunnskap om hvilke potensial som finnes for submarin steinalder også med henblikk på anvendelse av forskningsresultatene i forvaltningen. Det vi har erfart i dette arbeidet har gitt oss et klart inntrykk av at trusselbildet i forhold til mulige ødeleggelser av oversvømte mesolittiske kulturlandskap har vært sterkt undervurdert.

I høyt tempo bygges det moloer, det fylles ut stein for å vinne mer land, det mudres og det graves. En av utfordringene som er identifisert er at slike inngrep ofte er utløst av dispensasjoner fra forbudet mot bygging i strandsonen. I tillegg handler inngrepene gjerne om det som kalles ”mindre private tiltak” og slike sendes sjelden til høring etter bestemmelsene i kulturminneloven, følgelig blir det heller ikke gjort arkeologiske registreringer forut for godkjenning av tiltaket. En utredning museet gjorde viste at i lys av det funnpotensial som er påvist i gruntvannsområder utgjør disse tiltakene en viktig årsak til tap og skade på automatisk fredede kulturminner under vann.

Flere steinalderspor oppdages

I museets faglig program lå det ikke midler til gjennomføring av feltarbeider. Følgelig måtte prosjektet hovedsakelig baseres på arbeid med å sammenstille allerede kjente data. Dels kom disse via funnmeldinger fra publikum og dels fra museets egne befaringer i forbindelse med behandling av forvaltningssaker. Arkeolog Ivar Aarrestad arbeidet med utvikling og igangsetting av prosjektet som del av sitt hovedfagsarbeid. I tillegg til dette har noen av museets forskere arbeidet med prosjektet som del av sin forskningstid. Eksempelvis har kollega Dag Nævestad kartlagt en hel rekke undersjøiske lokaliteter med forekomst torv og gytje med mye organisk materiale. Dette er steder med lite erosjon og særs godt bevaringsmiljø som peker seg ut for videre arkeologisk registrering. I tillegg er det klart at disse lokalitetene utgjør viktig kildemateriale også for naturhistoriske studier og bygging av mer kunnskap om strandforskyvningsforløpet i regionen.

Fra undersøkelsen av restene av det undersjøiske torvlaget som ble mudret bort av Kystverket ved Kirkehavn på Hidra i Vest Agder. Foto: Pål Nymoen/NMM.

Fra undersøkelsen av restene av det undersjøiske torvlaget som ble mudret bort av Kystverket ved Kirkehavn på Hidra i Vest Agder. Foto: Pål Nymoen/NMM.

Foruten torvforekomstene er det registrert fem-seks lokaliteter der det er funnet flintavslag på grunt vann og der funnomstendighetene kan tyde på at det finnes mer materiale skjult i bunnsedimentene. Den nyeste oppdagelsen av et slikt sted ble kartlagt i 2010 i Lyngdal kommune etter melding om funn fra fritidsdykker Erik Erland Holmen. Lokaliteten består av en grunn strandslette der det ble registrert avslag distribuert over et større område. En foreløpig tolkning basert på strandforskyvningskurven for området er at dette kan være et oversvømt boplassområde.

Hvor er steinalderbåten?

Å finne rester av båter fra eldre steinalder er selvfølgelig en våt drøm for en undervannsarkeolog. Ved oversvømte boplassområder i Danmark er det tidligere funnet både padleårer og trekanoer datert til siste del av mesolitikum (Ertebølle). Vi vet nå at de samme betingelsene for slike funn; vannstandsendringer og bevaringsmljø, også er tilstede i det sørligste Norge.

En ganske klar indikasjon på at den mesolittiske kystkulturen vi er på sporet av i Vest Agder innbefattet bruk av båter er synlig selv i det tross alt sparsomme arkeologiske materialet vi har til nå. To hovedkomponenter utgjør sannsynligheten for dette nemlig funnstedene og antatt hovedkosthold. Analyser har vist at menneskene fra Hummervikholmen hadde et så høyt 13C nivå at vi kan slutte at hovedkomponenten i kosten deres må ha vært marin føde. Forskningsresultater fra dansk Ertebølletid er her relevant å sammenligne med fordi høye 13C nivå i humant skjelettmateriale også opptrer her. Dels er dette tolket som evidens for et utstrakt fiskeri og derved er Ertebølletid tidvis begrepsforklart som ”Fiskerstenalder”.

Å spise marine pattedyr som sel og småhval vil også gi høye 13C verdier. De mange funn av bein/hornharpuner fra Dansk område og Østersjøen, kanskje også Hidra-hakken, har klart indikert at også disse artene må ha vært viktig bytte og således undervurdert fødekomponent. Fisk, muslinger og skalldyr har vært lettere å høste og kan ha utgjort en sikker basiskost. Likevel er det altså grunn til å anta at kanskje særlig seljakten kan ha vært høyt utviklet, spesielt med tanke på kjøttmengde, næringsinnhold og skinn. Båter må åpenbart ha vært en viktig teknologisk forutsetning for et kosthold delvis basert på fangst av sjøpattedyr.

Gruntvannsområde i Lyngdal, der funn og antatt havnivåendring indikerer et mesolittisk boplassområde (stiplet).

Gruntvannsområde i Lyngdal, der funn og antatt havnivåendring indikerer et mesolittisk boplassområde (stiplet).

Den andre indikasjonen på båtbruk er knyttet til funnstedene. Både Hummervik og Hidra funnet er gjort på steder som også i eldre steinalder var øyer. Ser vi på landskapet i det skjærgårdsbildet som omgir både disse og de andre registrerte funnlokalitetene, er kravet til mobilitet for dem som brukte dette landskapet slående. Båter må ha vært viktigste teknologiske forutsetning både for sjøfangst og forflytning for dem som bosatte kyststripen i steinalder.

Siden vi allerede har håndfaste eksempler på at organisk materiale fra eldre steinalder kan finnes bevart i sjøbunnen trenger ikke det å finne spor av steinalderfolkenes båter forbli en våt drøm for alltid. Dette er viktig erkjennelse ikke minst i forhold til forvaltning av kulturminner under vann. Skrekkscenariet er om den første steinalderbåten som oppdages blir ødelagt fordi den blir funnet ved mudringsarbeider.

Steinalderen iblant oss

Sammen med opplevelse av konkrete kulturminner er kanskje det å se og være i landskap en av de viktigste ”sansene” vi kan bruke når vi vil lære mer om dem som levde i det samme landskapet for lenge siden. Sikre data om havnivået en nøkkelfaktor om vi skal bruke landskapsanalyser for å se muligheter og begrensninger i et landskap brukt av folk med en spesialisert maritim kultur.  Mange steder i Norge er grensen mellom land og vann forskjøvet som følge av havnivåendringer i den grad at steinalderens landskap først blir synlig etter avansert terrengmodellering på kart. Slik er tilfellet eksempelvis i østlandsområdet der eldre steinalders strandlinje gikk 70-80 meter høyere enn dagens. Det unike med skjærgårdslandskapet i det sørligste Norge er at det er betydelig mindre forskjeller, faktisk så små at det landskapet vi opplever og ferdes i nå ikke så veldig ulikt det mesolittiske kulturlandskapet.

Som vi har sett er det klare indikasjoner på at rester av den helt strandnære delen av dette gamle kulturlandskapet finnes bevart under vann. Det kildepotensial de til nå ganske få funnstedene inneholder er bare i meget begrenset grad utforsket. En opptrapping av undersøkelser på grunt vann vil være egnet til å bringe inn ny kunnskap om mennesker og havet i den eldste steinalder. I Vest Agder ligger disse kilderike og meget sårbare kulturlandskapene innimellom badesteder, båthavner og fritidseiendommer. Du kan se dem gjennom en dykkemaske. Derfor er steinalderen i blant oss.

Flint, kvarts og bergkrystall fra redskapstilvirkning funnet på det som kan være et oversvømmet mesolittisk boplassområde ved Lenefjorden i Lyngdal, Vest Agder. Foto: Pål Nymoen/NMM.

Flint, kvarts og bergkrystall fra redskapstilvirkning funnet på det som kan være et oversvømmet mesolittisk boplassområde ved Lenefjorden i Lyngdal, Vest Agder. Foto: Pål Nymoen/NMM.

Meld fra om funn!

Du må gjerne kontakte museet dersom du har sett ting i vannet som du tror kan være gjenstander fra steinalder. Det kan være avslag av flint og annen bergart, bein og beingjenstander som vist på bildene her, eller ”uvanlige” bunnforhold slikt som torvlignende jordlag og røtter som måtte dukke opp på grunna.

Hvis du synes temaet du nettopp har lest om var interessant kan du etter hvert lese mer på denne siden der resultater fra forskning på de nyeste oppdagelsene av steinalder på grunt vann vil bli lagt ut.

 Videre lesning:

Saken ble først publisert på Norsk Maritimt Museums nettsider 03.02.11.