Reinsdyr, DNA og videre eksistens

27.07.14
Reinsdyr på vandring. Foto: Jørgen Rosvold, NTNU Vitenskapsmuseet

Hva kan reinsdyrenes DNA fortelle om bruken av reinsdyr i fortiden? Og hva kan samme DNA fortelle om bevaringsproblematikk i fremtiden?

Av: Lise Mariann Alsli, NTNU Vitenskapsmuseet

I et nylig avsluttet forskningsarbeid utført som et samarbeidsprosjekt mellom Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU), Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) ble blant annet disse spørsmålene forsøkt besvart ved en rekke DNA-undersøkelser av både gammelt og nytt DNA-materiale.

Reinsdyr finnes over hele den nordlige jordkule og er tilpasset det kalde klimaet i disse områdene. Arten regnes ikke som truet, men på grunn av følgende faktorer er det likevel grunn til bekymring.

På verdensbasis er hele 2/3 av reinsdyrbestanden domestisert. Mesteparten av den domestiserte bestanden går imidlertid fritt slik at faren for introgresjon, dvs. kryssing og tilbakekryssing, mellom domestisert og vill bestand er stor. Spesielt er den europeiske bestanden utsatt da de største gruppene av villrein er begrenset til de Sør-Norske fjellområdene. Hvilke konsekvenser dette kan ha og har hatt i fortiden er noe av det forskerne har forsøkt å finne ut av i sin studie.

DNA fra gamle og nye bein

En av studiens forskere, biolog Jørgen Rosvold ved NTNU Vitenskapsmuseet, forteller at ved å undersøke DNA fra flere gitte områder og fra ulike tidspunkt kan forskere få innsikt i en arts demografiske historie, om DNA-materialet har forholdt seg likt over tid og i hvilken grad det har vært innblandet DNA fra domestiserte grupper av samme art.

I denne studien har forskerne konsentrert seg om å innhente DNA-materiale fra gamle reinsdyrbein fra Dovre, Rondane og Ottadalen. Alderen på prøvene var opp til 4400 år gamle og stammer fra arkeologiske undersøkelser på Tøftom, Vesle Hjerkinn, Slådalen og ulike snøfonner i Oppdalsfjellene. Resultatene ble sammenlignet med nålevende dyr fra de samme områdene og på Hardangervidda.

Tap av genetisk variasjon

Resultatene av undersøkelsene viser at alle de ville flokkene av reinsdyr i det undersøkte området har gjennomgått store DNA-forandringer siden middelalderen. Sporene etter både fortidig jaktpress og nyere tids tamreindrift er tydelige i dagens bestander .

– Det viser seg, sier Rosvold, at reinsdyrgruppene i Rondane/Dovre har blitt utsatt for svingninger i antall og utbredelse og har dermed tapt mye genetisk variasjon, mens reinsdyr i Hardangervidda og Ottadalen har blitt utsatt for omfattende genetiske endringer på grunn av krysninger med domestiserte dyr.

Middelalderens fangstteknikker

Rosvold påpeker videre at en av grunnene til at reinsdyrgruppene i Rondane/Dovre har tapt genetisk variasjon er at det, spesielt fra middelalderen, ble bygget svært store fangstgropsystemer brukt til ekstensiv jakt på blant annet reinsdyr. Flere av disse systemene har tilknyttede avfallshauger dominert av reinsdyrbein.
De store fangstgropsystemene kan ha bidratt til den kraftige nedgangen i reinsdyrbestanden i denne perioden.

Et eksempel på slike store fangstsystemer kan være det fangstsystemet på Sumtangen på Hardangervidda der forskere mener at på et lite område kan så mye som 7800 dyr ha blitt slaktet i løpet av mindre enn 50 år på 1300-tallet.

Resultatene viser en bestandsnedgang som sammenfaller i tid med den omfattende fangsten i vikingtid/tidlig middelalder. Denne teorien styrkes av at det ikke er kjent noen store klimatiske endringer som kunne ha ført til bestandsnedgangen i Sør-Norge på denne tiden.

Fangstgropsystemene ble ofte bygget der reinsdyrenes migrasjonsruter gikk. Utbyggingen i forrige århundre kan ha vært en årsak til enda mindre genvariasjon da reinsdyrenes naturlige migrasjonsruter i mange tilfeller kunne stenges av menneskenes utbygging.

Jørgen Rosvold påpeker at selv om DNAet hos reinsdyrgruppene i Rondane/Dovre har forandret seg har forskningsprosjektet også påvist at dagens villrein i området er de som genetisk sett er nærmest de eldste av prøvene fra det arkeologiske materialet.

– Også i dette materialet kan en se påvirkning fra domestiserte reinsdyrgrupper, fortsetter Rosvold, men den har hatt relativt lite innvirkning på de nålevende gruppene.

Fortidens fangstteknikker påvirker dagens reinsdyr

Rosvold forteller videre at samarbeidsprosjektet har vist at menneskelig inngripen i naturen, både ved domestisering og ved fangst kan ha store konsekvenser for en arts utvikling og eksistens. Dersom genvariasjonen på grunn av ekstensiv jakt eller utbygging blir for liten minker bestandens muligheter for å tilpasse seg og overleve. Samtidig understreker han at det å innføre gener fra domestiserte dyr i enkelte tilfeller også kan være med å redde en art da det kan kompensere for tapt genvariasjon.

– Mange av dagens bestander av villrein i Norge er sterkt innblandet med tamrein. I flere tilfeller avstammer hele bestanden fra forvillet tamrein.

Fremtidige konsekvenser

Hvilke konsekvenser kan dette ha for fremtidens reinsdyr?

Arbeidet avslutter med å trekke frem at i hvilken grad gener fra tamrein kan forringe ville dyrs tilpasningsevne ennå er usikkert i og med at tamreinen fremdeles er i en tidlig fase av domestisering. Forvillet tamrein har så langt klart seg bra som «villrein», men en konsekvens kan være at de vil miste noe av alarmrefleksen og dermed vil være mye mer utsatt for rovdyr.

Kilde

Les hele publikasjonen “Ancient DNA reveals prehistoric habitat fragmentation and recent domestic introgression into native wild reindeer“, et samarbeidsprosjekt mellomKnut H. Røed,Gro Bjørnstad,Øystein Flagstad,Hallvard Haanes,Anne K. Hufthammer,Per Jordhøy og Jørgen Rosvold.